Site menu:

Siste nytt:

19. august, 2008:
Mosse Jørgensens artikkel "Spor" er tilgjengelig.

Til artikkelen »



19. august, 2008:
Karl Milton Hartveit behandler forholdet mellom okkultisme og fornuft.

Til artikkelen »



3. august, 2008:
Artikkelen "Autoritetens filosofi" av Jan-Erik Ebbestad Hansen er tilgjenglig.

Til artikkelen »



2. august, 2008:
Johan Galtung kommenterer forholdet mellom Steiner og Ghandi.

Til artikkelen »



1. august, 2008:
Thomas Hylland Erisken tar for seg Steiner og darwinismen.

Til artikkelen »



16. juni, 2008:
Artikkelen "Treets frukter" av Nils Christie er tilgjengelig.

Til artikkelen »



21. mai, 2008:
Arve Mathisen om Steinerskolens pedagogikk og postmodernisme.

Til artikkelen »



23. april, 2008:
Hans Fredrik Dahl om Antroposofien i norsk idéhistorie.

Til artikkelen »



15. april, 2008:
Artikkelen "André Bjerke og Psykoanalysen" av Espen Bjerke er lagt ut.

Til artikkelen »



26. mars, 2008:
Artikkelen "Steiner og Kant" av Helge Svare er tilgjengelig.

Til artikkelen »



10. januar, 2008:
Ny artikkel av Trond Berg Erikson om Rudolf Steiner og Nietzsche-Arkivet.

Til artikkelen »



2. januar, 2008:
Programmet for vinteren 2008 er klart.

Til kursoversikten »



1. november, 2007:
Artikkelen "Antroposofer om homofili" av Arne Enge er lagt ut.

Til artikkelen »



23. september, 2007:
En artikkel av Richard Eriksen om Rudolf Steiner og filosofien er tilgjengelig.

Til artikkelen »



10. september, 2007:
Torbjørn Eftestøl ser musikken i lys av antroposofien.

Til artikkelen »



1. september, 2007:
Høstens program er tilgjengelig.

Til foredragsorversikt »



28. april, 2007:
Peter Normann Waage belyser Rudolf Steiners forhold til mystikken.

Til artikkelen »



7. april, 2007:
Svein Enart gir noen betraktninger om syndefall og oppstandelse hos Rudolf Steiner.

Til artikkelen »



29. mars, 2007:
Peter Normann Waage sammenligner islam og antroposofi.

Til artikkelen »



22. mars, 2007:
Hjalmar Hegges artikkel om forholdet mellom filosofi og åndsforskning hos Rudolf Steiner er lagt ut.

Til artikkelen »



19. mars, 2007:
En artikkel av Christine Amadou om manikeismen er lagt ut.

Til artikkelen »



2. mars, 2007:
Inge S. Kristiansen behandler Jens Bjørneboes syn og det ondes problem.

Til artikkelen »



1. mars, 2007:
En artikkel av Cato Schiøtz om Ibsen og Steiner er lagt ut.

Til artikkelen »



28. februar, 2007:
Dag Østerberg behandler Sartre og Steiners frihetsbegrep.

Til artikkelen »



18. februar, 2007:
Terje S. Sparby tar for seg forholdet mellom Rudolf Steiner og Hegel.

Til artikkelen »



14. februar, 2007:
En artikkel om Jens Bjørneboe og antroposofien er nå tilgjengelig.

Til artikkelen »

 


Arkiv:

Forum Berle har vært aktivt i 10 år. Følgende liste er snarveier til en oversikt over programmet for de for de forskjellige årene:

 

Lenker:

 

 

Kontakt Forum Berle:

Styreleder:
Cato Schiøtz
epost: cato.schiotz@schjodt.no
tlf: 90 59 94 76

Styremedlemmer:
Svein Bøhn
epost: svein.bohn@tele2.no

Terje S. Sparby
epost: terje.sparby@gmail.com

Reidun Iversen

Sist oppdatert :

4. september 2008.

 

Er bevissthet en kosmisk tilfeldighet?
(Tidligere utgitt i boken Sjakk Matt)
Av Jostein Gaarder

Er bevissthet en kosmisk tilfeldighet?

dette universet er for øyeblikket bevisst seg selv og sin egen utvikling helt tilbake fra Det store smellet for ca. 13,7 milliarder år siden- La oss likevel ikke fristes til å ta for hardt i, Lenger til­bake enn til brøkdelen av et mikrosekund etter big bang strek­ker ikke vår hukommelse seg - og slettes ikke vår forstand.

Men hva er bevissthet? Er fenomenet uløselig knyttet til selve universets natur? Eller beror det vi kaller bevissthet bare på en kosmisk tilfeldighet?

De fleste astronomer, fysikere og biologer jeg har møtt insiste­rer på det siste. Verken liv eller bevissthet kan føres tilbake til den livløse natur som noe «vesentlig» eller «nødvendig» pro­dukt. Begge deler har oppstått ved en blind tilfeldighet. Sies det.


Selve forståelsesparadigmet i dagens naturvitenskap synes å for­utsette at atomer og subatomære partikler, eller også stjerner og galakser, mørk materie og sorte hull, er mer essensielle uttrykk for hva dette universet er for noe enn altså liv og bevissthet, som ifølge en reduksjonistisk vitenskap ikke representerer annet enn komplett arbitrære, tilfeldige og altså «uvesentlige» sider ved naturen. At det finnes stjerner og planeter her, er en nødvendig konsekvens av big bang, At det så også finnes liv og bevissthet skyldes ikke annet enn den rene og skjære slump, en monstrøs tilfeldighet, en kosmisk anomali.

Den franske biologen og nobelprisvinneren Jacques Monod gav det klassiske uttrykk for et slikt syn i sitt frapperende essay Le hasard et la nécessiré (1970). Han skriver: «Universet gikk ikke svanger med livet, heller ikke biosfæren med mennesket. Vårt nummer er kommet ut, tilfeldig som ved spillebordet i Monte Carlo.»

Sitatet fremstår som et imponerende distinkt utsagn - og ri melig skråsikkert får vi kanskje tilføye - med tanke på ytringens nesten ufattelige dybde og bredde Det hender man umiddelbart lar seg blende av slike fyndige slagord eller programerklæringer. Ved nærmere ettertanke må vi i dette tilfellet likevel spørre oss hva nobelprisvinneren egentlig har på hjertet, Jeg mener: har dette universet gått svanger med noe som helst? Og har det eventuelt vært mer genuint «svangert» med noe av det som vit­terlig har utfoldet seg her enn det har vært med noe annet?

Før vi i det hele tatt nærmer oss problemstillingen, må vi minne om at vi er nødt til å eliminere deler av det aller første mikrosekundet av universets historie fra vår mulige forståelses-horisont - og iallfall den såkalte inflasjons æraen som ifølge teo­rien varte og rakk i hele 10-33 sekund - simpelthen fordi ingen levende sjel (på disse kanter) verken har kunnskap om eller grannet av forstand på noe som har med denne aller første be­gynnelse å gjøre. Jeg skriver «begynnelse». For hva vi vet kan imidlertid big bang like gjerne ha dreid seg ora en rigid konti­nuitet fra en orden til en annen..
Det er prinsipielt sett ingen grense for mulige forklaringer på hvorfor universet «oppstod». Selvsagt ikke.. Forut for big bang, det vil si «forut for» tid og rom - og iallfall «forut for» tid og rom i denne omgang - har vitenskap og empiri ingen gyldighet, bare fantasien og spekulasjonen har nøkler til Det Gåtefulle. Her rnå vi imidlertid klare å begrense oss til det vi kunne kalle universets historiske tid - som dessuten faller sammen med gren­sene for vår forstand.


Noen brøkdeler av et mikrosekund etter big bang! La oss kalle denne aller ytterste synsrand for T1. Temperaturen var på dette tidspunkt så høy at kvarker ennå ikke hadde føket sammen til protoner og nøytroner. Men det er fra dette tidspunkt astrono­mene mener de er i stand til å rekonstruere og forstå nesten alt som har skjedd i universet siden.

Så spør vi: var denne kosmiske ursuppen - eller kvark-gluon-plasmaet - «svanger» med atomene?

Astronomer og partikkelfysikere vil nødvendigvis måtte nik­ke gjenkjennende til dette spørsmålet., Det er jo de som nettopp har forklart hvordan atomene er oppstått. Var kvark-gluon-plas-rnaet «svangert» med stjerner og planeter, galakser og galakse-hoper, da? Ja, ja - men igjen beveger vi oss i ring, for det er presis dette kosmologene nettopp har forkynt, altså hvorfor det nåværende univers er blitt slik vi observerer det.

Men gikk universet dessuten svanger med liv, slik vi kjenner det fra vår egen planet og slik hver og en av oss kjenner det i kropp og sjel at vi lever? Det er nå astronomer og fysikere fort begynner å vri seg bak kateteret. Eller de går mer offensivt ut, ofte med en høy grad av gutteaktig ironi knyttet til lekfolks naivi­tet. Nei, nei, svarer de, noe «liv» lå aldri i kortene. Det er nesten så de sier at livet oppstod av seg selv, at det bare kom til å legge seg utenpå den gode og gamle materien som en spontan, uve­sentlig og irregulær forstyrrelse. For livet eller biosfæren kom­mer liksom ikke innenfra materien selv (på samme måte som metan og ammoniakk). Liv har lite eller ingenting med kvarker å gjøre., (Vi behøver derfor ennå ikke spørre om livet så har gått «svanger» med bevisstheten. Før et spøkelse tas inn i varmen som naturlig objekt, bør man ikke snakke for høyt om dets aller mest pikante gevanter.)

Når Jacques Monod forkaster kategorien liv som et vesentlig eller essensielt kosmisk fenomen, er det med følgende ord: «Det jeg vil hevde, er at biosfæren ikke rommer en forutselig klasse av objekter eller fenomener, men utgjør en spesiell begivenhet, som riktignok er forenlig med de første prinsipper, men ikke kan utledes av disse prinsippene.. Følgelig i hovedsak uforutselig.»

Dette er en nyttig presisering, og det kan selvfølgelig tenkes at Monods påstand er rett - skjønt det synes vanskelig å peke ut noen instans som kan verifisere den. «Uforutselig» må i denne sammenheng bety at vi taler om fenomener som er så sære - og dermed også så provinsielle - at de nærmest befinner seg helt i utkanten av fysikkens lover. Men la oss med Monods presisering i minne prøve å gå opp stien fra big bang en gang til.


Atomene er altså essensielle for dette universets natur. De er både «forenlige med de første prinsipper» og «kan utledes av disse prinsippene» - akkurat som den klassen av fenomener som vi kaller himmellegemer. Protoner og nøytroner ble dannet av kvarker noen mikrosekunder etter big bang, og litt senere oppstod hydrogenkjerner og heliumkjerner. Hele atomer med elektronskall oppstod ikke før hundre tusener av år senere, fort­satt nesten utelukkende hydrogen og helium, og de tyngre ato­mene ble mest sannsynlig «bakt» eller «kokt sammen» i den første generasjon stjerner og deretter gjødslet ut i universet.. Gjødslet ut, ja - og med det ordvalget blir vi selvsagt tendensiø­se. Med de tyngre atomene begynner vi nemlig å nærme oss livets og vår egen hage, for vi består av disse atomene, det gjør planeten vi lever på også.

En første forutsetning for sånne som oss er altså stjernedan-nelse (som kan utledes av «de første prinsipper») og stjerners død (som også kan utledes av «de første prinsipper»).

Det hefter ikke noe provinsielt eller «ikke-utledbart» ved «våre» atomers masse eller bindingsevne. De atomene vi består av finnes over alt i hele universet. De må derfor kunne sies å være essensielle for dette universets natur. Partikkelfysikken, som nylig har gjort det mulig for oss å danne oss et bilde av uni­versets første minutter, er dessuten fullt ut i stand til å forklare nøyaktig hvorfor atomene (med nødvendighet) inngår i de kjemiske forbindelser vi kaller molekyler. Også molekyler kan med andre ord utledes av «de første prinsipper».

Mer kompliserte, og i kosmisk sammenheng langt sjeldnere, er det vi kaller makromolekyler, som liv er laget av. Grunnleg­gende for alt liv vi finner på vår egen planet er makromolekyler som proteiner (dannet av aminosyrer) og de selvreproduserende nukleinsyrene, DNA og RNA (som styrer oppbyggingen av pro­teinene og finnes i alle organismers arvestoff). Generelt for livet på Jorden er at det er bygget opp av karbonforbindelser og at energi (sollys) og forekomsten av flytende vann spiller en avgjør­ende rolle.

Det er ikke lenger noen stor gåte hvordan livets makromole­kyler kan tenkes å ha dannet seg på Jorden for bortimot fire mil­liarder år siden. Mange små gåter gjenstår, men både teoretisk og ved praktiske forsøk har biokjemien vist hvordan livets byg­geklosser kan ha dannet seg i den oksygenfrie atmosfæren vår planet hadde i sin barndom- Først etter plantenes fotosyntese oppstod en oksygenrik atmosfære og dessuten et ozonlag som beskytter livet på Jorden mot kosmisk stråling.

I den grad naturvitenskapen mener seg i stand til å forklare hvordan livet på Jorden er oppstått, for eksempel fra en «ursup-pe» av makromolekyler (i en atmosfære uten fritt oksygen og ozonlag), bekjenner den samtidig at i en slik «ursuppe» (og under slike atmosfæriske forhold) vil det være sannsynlig at liv oppstår.

Allerede Darwin hadde noen tanker om dette, og vi får si på et nærmest spekulativt grunnlag.. Han skriver i et brev: « .... hvis (og å! for et hvis!) vi kunne forestille oss en eller annen varm liten dam, hvor alle slags ammoniakk- og fosforholdige salter, lys, varme, elektrisitet og så videre var til stede, og at en protein-forbindelse ble kjemisk dannet i den, klar til å gjennomgå enda mer innviklete forandringer.....»

I dag vet vi at mange av livets byggeklosser kan fremstilles syntetisk av enkle kjemiske forbindelser. Det eksisterer i det hele tatt ikke lenger noe skarpt skille mellom det man i gamle dager kalte organisk og uorganisk kjemi. Også ute i verdensrom­met er det påvist slike molekyler som liv er satt sammen av. Nytt i løpet av de siste årene er at man har påvist organiske forbin­delser som alkohol og maursyre i interstellare støvskyer. Nylig ble også aminosyren glycin påvist ute i verdensrommet. Både i komethaler og i fjerne galakser milliarder av lysår fra Melke­veien finnes slike molekyler. Men astrokjemien er en vitenskaps-gren som fortsatt er i sin spede barndom,

Livet - eller livets molekyler - på vår planet behøver ikke nødvendigvis å ha oppstått her. Begge deler kan også ha kom­met fra verdensrommet, for eksempel båret av en komet- Det meste av vannet på vår planet har faktisk (mest sannsynlig) kommet hit med kometer. Alt dette vannet var ikke like «rent», enn si sterilt.


Vår egen klode er likevel det eneste sted i hele universet der vi med sikkerhet vet at det finnes liv For få år siden ble det for aller første gang påvist planeter utenfor vårt eget solsystem. Grunnen til at det hadde tatt så lang tid var bare at det med gårsdagens teknologi ikke var mulig å påvise ekstrasolare plane­ter. På få år er det imidlertid påvist bortimot halvannet hundre planeter, og det anslås nå at det må finnes planeter rundt minst en fjerdedel av alle sollignende stjerner i Melkeveien.

Spør vi astronomer i dag om de tror at det finnes liv også på andre planeter eller måner ute i universet, vil de aller fleste sva­re ja. Universet er så umåtelig stort at det som har skjedd her nede i vår lille bakgård simpelthen ha funnet sted også man­ge andre steder. Sier de. Et tankekors i denne forbindelse er at mange av de samme astronomene uten å tenke seg om - !? -fortsatt er villige til å skrive under på Monods tilårskomne dog­me om at universet ikke gikk «svanger» med livet. Men hvis universet ikke var svangert med livet, hva var universet med li­vet da?

Mens det for noen få tiår siden kunne syde av fantasifulle forestillinger om utenomjordisk liv, leter astrobiologien i dag først og fremst etter vann. Det står mer og mer fram som et bio­kjemisk paradigme at der det finnes flytende vann, der kan vi også forvente å finne liv. Forbløffelsen vil kanskje være større om man en dag oppdager en yppig liten planet med liflige sjøer og rennende vann uten å finne liv der enn det motsatte.

Grunnstoffene er altså universelle og kan utledes direkte av «de første prinsipper». Kompliserte molekyler eller makromolekyler er mye sjeldnere, Men det er ikke dermed sagt at de er mindre universelle.
Det er noe i kosmologien som kalles det kosmologiske prinsipp, det vil si at universet viser de samme egenskaper uansett i hvil­ken retning man snur seg. Bare målestokken er stor nok, er uni­verset isotropt, eller homogent og ensartet., Hvorfor skulle ikke dette prinsippet komme til anvendelse også for vårt spørsmål: kan liv forventes å finnes overalt i universet på samme måte som planeter, stjerner og galakser? Eller er eksistensen av det vi kaller liv noe som har slumpet til å finne sted bare her i går­den?

Men det finnes i størrelsesorden noen hundre milliarder ga­lakser i universet, og hver og en av dem består av i størrelses­orden hundre milliarder stjerner. Da er man nesten urimelig vel beslått med kjemiske fabrikker. Jeg mener: da har man hatt an­ledning til å legge ned ufattelig mange sjetonger på spillebordet i Monte Carlo! Og dermed svinner noe av grunnlaget for å er­klære en mulig storgevinst for «tilfeldig»!

Det er selvsagt ikke «tilfeldig» at en storspiller iblant stikker av med en formidabel gevinst. Det er faktisk karakteristisk for en storspiller at han av og til gjør det. Når vi en sjelden gang møtet mennesker som skryter av at de stadig vinner i Lotto eller på veddeløpsbanen, hender det at vi spør de heldige hvor mye de sånn samlet sett har spilt for. Ikke alle liker det spørsmålet.

Vi har ingen grunn til å føle oss snytt om vi ikke finner (mer) liv i vårt eget solsystem. Og vi har ingen grunn til å miste motet om vi må noen titalls lysår ut i universet før vi støter på en pla­net med så mye som en «varm liten dam» full av «bakterier» eller prebiotisk materiale. Skal vi legge ut på en skikkelig astro-safari og møte «smågnagere» og «store rovdyr», må vi i verste fall kanskje noen tusen eller titalls tusen lysår inn i Melkeveien. Med en slik radius har vi sannsynligvis allerede støtt på hundre­vis av planeter med «varme dammer» fulle av mikrober eller «encellete organismer». Sjansen for å støte på en slags «smågnag­ere» et eller annet sted i Melkeveien synes imidlertid ikke usannsynlig. Og der det myldrer av «smågnagere», er det sik­kert gode tider for «rovdyr» også.

Vi har ingen grunn til å være altfor knepne i våre anslag, men vi velger her å være uhyre konservative. Om det i gjennomsnitt finnes høyt utviklet liv bare på én planet for hver av universets hundre milliarder galakser, må vi likevel bekjenne at høyt ut­viklet liv er essensielt for dette universets natur- (Hvem vet om det i det hele tatt hadde vært mulig for dette universet å frem­bringe liv uten samtidig å være omgitt av ufattelige mengder dødt materiale?)


Vi har slått fast at universet ved Ti så absolutt må sies å ha vært «svangert» med stjerner og solsystemer, men selvsagt ikke med spesifikke himmellegemer som Mars eller Venus, Callisto eller Europa, Halleys komet eller Hale-Bopp. Det er ikke determinis­me det slås noe slag for her, snarere tvert imot. Det er tingenes vesen vi diskuterer, tingenes essens.

Universet gikk ikke svanger verken med sommerfugler, pre­stekrager eller elefanter heller, Det er helt lokale forhold i sarmspill med blinde tilfeldigheter (som mutasjoner og plutselige klimaendringer) som i vår egen biosfære har fonnet elefantene, prestekragene og sommerfuglene nøyaktig slik vi observerer dem for øyeblikket (Det er bare akkurat for øyeblikket en ele­fant er en elefant, altså i geologisk perspektiv. For bare noen få millioner år siden lignet den mer på en tapir. Selv stammer artikkelforfatteren fra en «trespissmus», men selvfølgelig også fra en «gekko» og en «padde».)

Verken løvens, elefantens eller menneskets design lå i kim som mulighet i kvark-gluon-plasmaet Men det nødvendige materialet var der, spillereglene var der - eller sjetongene det skulle spilles med. De trengtes for noen milliarder år senere å frembringe de uhyre plastiske makromolekylene som liv er tryl­let fram av.

Livet er en del av universet. Hvilken klasse eller orden skulle biosfæren ellers tilhøre? Kanskje er vi ikke så fremmede her som mange yndet å fremheve mot slutten av forrige århundre. Kanskje er vi hjemme her, eller iallfall på vei hjem.

Vi er ikke bare «verdensborgere». Vi er kosmiske borgere. Det kan høres ut som en tautologi, men er bare en påminnelse - slik en struts kan trenge å bli minnet om at den står med hodet i sanden.


Vi har ikke glemt bevisstheten. Biosfæren gikk ikke svanger med mennesket, utbasunerer Monod. Det har vi på en måte allerede innrømmet ham rett i, men igjen bør det presiseres hva vi snak­ker om.

Ser vi på vår egen biosfære, må det iallfall i ettertid kunne hevdes at den var svanger med organismenes nervesystem og sanseapparat. Syn for eksempel har oppstått flere titalls ganger på vår egen planet uten at det er snakk om noen genetisk sam­menheng. Vi kan følgelig forvente at støne organismer på en hvilken som helst annen planet også vil ha utviklet en slags synsevne.

Grunnen er åpenbar: det må i enhver biosfære være en evolusjonsmessig fordel å være i stand til å registrere sine omgi­velser, for eksempel ugjestmildt terreng, fiender eller byttedyr. Også andre sanser vil være en effektiv fordel i kampen for til­værelsen på en hvilken som helst planet, for eksempel hørsel, ekkolokalisering, en evne til å kjenne smerte, smak, lukt - og saktens noen eksotiske sanser som ikke er hverdagskost her.

For å koordinere sanse inn trykk vil enhver høyere organisme måtte ha et effektivt kontrollsenter eller en «hjerne». Igjen ser vi eksempler fra vår egen planet på hvordan de forskjellige dyre-rekkene helt uavhengig av hverandre har utviklet et mer eller mindre komplisert og sammensatt nerveapparat. Det er interes­sant å notere seg at forskere har studert blekksprutens nervecel­ler for bedre å forstå menneskets eget nervesystem.

I tråd med vår teori om at liv representerer et universelt ut­bredt naturfenomen, kan vi altså si det samme om utviklingen av et «nerveapparat» og en «hjerne».

Som vi har sett på vår egen planet, er det imidlertid lang vei fra en hjerne og et nerveapparat til det vi kaller «bevissthet», og iallfall hvis vi med det mener noe så pikant som selve evnen til å reflektere over sin egen plass i tilværelsen, ikke bare i et vilkårlig skogholt eller i en «varm, liten dam», men i universet, for ikke å si virkeligheten, altså den! På den annen side: når virveldyret først hadde reist seg opp på to bein og frigjort forlemmene, for eksem­pel til å lage redskaper med, da ble det også en avgjørende fordel å være skikket til å iære seg noen nyttige knep og dessuten være i stand til å dele slike «overlevelseserfaringer» med andre med­lemmer av flokken, for eksempel sine egne etterkommere.

Å leve med det vi kaller «bevissthet» lå for menneskeape-familien som en ledig nisje. Hadde ikke vi kommet dit først, ville det kanskje før eller senere ha vært representanter for en annen virveldyrorden som først tenkte over hvordan dette uni­verset, inkludert liv og bevissthet, var oppstått.

Det kan være et billig poeng, men bør likevel tas til etterret­ning, at så langt har hundre prosent av alle himmellegemer der vi med sikkerhet vet at det finnes liv, også fostret bevissthet, så­gar en bevissthet med en mulig forståelseshorisont som strekker seg - nesten! - helt tilbake til Det store smellet.


Universets utvikling handler ikke minst om dannelsen av stadig mer differensierte eller integrerte fysiske prosesser. Så langt er menneskets hjerne det mest kompliserte eller sammensatte sys­tem vi har kjennskap til. Det er den bevissthet som bebor dette organet som stadig skuer ut i himmelrommet og spør på vegne av hele kosmos: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra?

Semantisk sett er de korte setningene så enkle og grunnleg­gende at det ikke ville være til å undres over om de ble ropt ut i verdensnatten også fra andre himmelhjørner mange lysår fra vår egen galaktiske bakgård., Selve språket ville kanskje ha hatt en helt annen struktur, også fonetisk kunne lydene tenkes å være av en slik art at vi ikke uten videre viile ha forstått at det dreide seg om tale. Men det er ikke sikkert at en slik utenomjordisk sivilisasjon ville ha tenkt svært annerledes enn oss, enn si hatt en vitenskapshistorie som var så veldig forskjellig fra vår egen. La oss kalle en slik klode for Altero. Også der festet man i sin tid sin lit til «guder» og «makter» og hadde sine «mytiske» forklar­inger på det meste. Også der ble man for «lenge, lenge siden» flasket opp med et «alterosentrisk verdensbilde». Også der måtte de mest framskutte av innbyggerne ha famlet seg fram på den lange og møysommelige veien fram mot en oversikt over - og fra nå av kan vi tillate oss å droppe anførselstegnene - universets fødsel og grunnstoffenes periodesystem.

Når det såkalte SETI-prosjektet (Search for Extraterrestrial Intelligence) bruker enorme ressurser på å lytte etter signaler fra liv ute i universet, og per definisjon fra intelligent liv, kan det neppe være fordi man leter etter noe så usannsynlig som nok en kosmisk tilfeldighet bare noen fattige lysår fra vår egen stjerne. Det må være fordi vi leter etter en bekreftelse på at vår egen slekt representerer noe gjennomgående karakteristisk eller essensielt for hele universet.
Kanskje er vi likevel alene her, Skjønt inntil videre kan vi ikke være helt sikre på at dette universet ikke er et dampende opp­komme av sjeler og ånder i de forskjelligste ytre fremtoninger.


«Universet gikk ikke svanger med livet, heller ikke biosfæren med mennesket. Vårt nummer er kommet ut, tilfeldig sorn ved spillebordet i Monte Carlo.»

Men det kunne være fristende å gjøre et forsøk på å blåse Jacques Monods reduksjonistiske fanfare baklengs - bare for å høre etter hvor musikalsk eller umusikalsk det måtte lyde: Uni­verset gikk svanger med livet, og livet med dette universets bevissthet om seg selv.

Vi synes ikke at det lyder så verst. Det er iallfall ikke på kolli­sjonskurs med hva vi måtte ha igjen av intuisjon, om nå den skulle ha noen betydning. Dette universet er bevisst seg selv, el­ler det har bevissthet om seg selv. En slik åpenbar, men forbløf­fende kjensgjerning kan ikke overlates helt og holdent til al­skens esoteriske bevegelser å fortolke.

For det er noe på et høyere nivå, for ikke å si det høyeste vi kan oppnå, som vi ikke skal unngå å bemerke. Bevissthet «bur­de» kanskje ikke ha oppstått, og liv «burde» kanskje heller ikke ha oppstått - argumenterte Monod, Gjerne det. Men det «bur­de» kanskje ikke dette universet heller.

Hvis dette universet fra aller første stund av hadde hatt bare en bitte lite grann annerledes beskaffenhet enn det faktisk har, ville det ha brutt sammen noen milliondeler av et sekund etter at det var oppstått. Selv mikroskopiske forskjeller i det Monod kalte «de første prinsipper» ville med ubønnhørlig konsekvens ha medført at det ikke oppstod noe univers i det hele tatt.. Bare et par eksempler her. Hadde det ikke vært for at universet fra første stund av hadde ørlite mer positiv masse enn negativ mas­se, ville hele universet ha annihilert bare et øyeblikk etter at det smalt. Hvis den sterke kjernekraften hadde vært bare litt svakere, ville hele universet bestått av hydrogen, og hadde den vært bare litt sterkere, ville det ikke funnes hydrogen her i det hele tatt. Men listen er mye lengre.. Eller som Stephen Hawking en gang sa: «Oddsene mot at det skulle oppstå et univers som vårt av big bang, er enorme.»

Like «tilfeldig» som at liv og bevissthet oppstod her, er det at det overhodet oppstod et bærekraftig univers. Også Monods «før­ste prinsipper» er kommet ut tilfeldig, som ved spillebordet i Monte Carlo! Eller kan vi likevel tillate oss å spekulere på om «noe» kan ha vært der hisset - altså forut for tid og rom? Det finnes ikke noe vitenskaplig belegg for helt å utelukke at «noe» kan ha vært «svangert» med dette universet.

For et univers å trylle fram en bevissthet om seg selv og sin egen skjønnhet må en lang rekke kriterier være oppfylt - og det allerede før de første mikrosekundene etter big bang. Dette uni­verset er et slikt univers. Det burde vi gi akt på.


Ikke ett skeptisk ord om naturvitenskapen eller noen av dens disipliner. Naturvitenskapen md nødvendigvis være reduksjo-nistisk, det er det vi har den til. Den skal være reduksjonistisk -og følgelig blygt innrømme begrensningen i sitt mandat. Og vise versa: Spekulasjonen og metafysikken skal ha vinger - og rød­mende vedstå seg sin luftighet

En ikke-reduksjonistisk naturvitenskap ville vært en usmake-lighet og i verste fall en uhyggelighet. Det samme må selvsagt sies om en metafysikk, enn si religion, som utgir seg for å være mer faktisk eller vitenskapelig enn den er. Vi har sett eksempler på begge deler.
Bortsett fra en rekke detaljspørsmål står naturvitenskapen i dag stilt overfor to gigantiske gåter, nemlig hva som egentlig skjedde i universets første brøkdel av et rnikrosekund - og spørsmålet ora bevissthetens natur. Vi har ingen grunn til å tro at det er noen sammenheng mellom disse eneste to virkelig store myste­rier for mennesket og naturvitenskapen. Men en slik sammen­heng kan heller ikke utelukkes.

Siste ord er ikke sagt. Vi lever i en kosmologisk gullalder, og vi lever i en nevrologisk gullalder. Det er bare å glede seg til neste utgave av Kunnskapsforlagets leksikon,

Det er vanskelig å spå, ikke minst om kommende tiårs er­kjennelse.. Men hvis det skulle komme til å inntreffe nok et fun­damentalt paradigmeskifte innen naturvitenskapen, hvilket ikke er sikkert, og kanskje ikke engang sannsynlig, vil det for­modentlig komme til å bevege seg bort fra mekanistiske forklar­inger og beflitte seg på en mer holistisk forståelse.

I våre reduksjonistiske bestrebelser har vi nådd langt, helt ned til kvarker og gluoner. Det er imponerende, og vi har all grunn til å feire. Men vi har ikke nådd like langt den andre vei­en. Det betyr ikke det samme som at det ikke finnes noen slik annen vei å orientere seg mot.


Her er ikke trukket noen konklusjoner. Kanskje er mennesket allikevel det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet. Da er det ikke bare et globalt ansvar å be­vare livsmiljøet på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar.