Site menu:

Siste nytt:

19. august, 2011:
Programmet for Forum Berles foredrag for høsten 2011 er lagt ut.

Til artiklene »

 

10. juli, 2011:
Flere nye artikler fra boken "Liv laga" lagt ut.

Til artiklene »

3. juli, 2011:
Artikler fra boken "Liv laga" gjøres tilgjengelig på Forum Berles nettsider.

Til artiklene »

 

6. juni, 2010:
Fire nye artikler av Kaj Skagen er lagt ut.

Til artiklene »



8. september, 2009:
Artikkelen "Fra estetiske erfaringer til kunnskap - fra Steinerskolens pedagogikk" av Guttorm Fløistad lagt ut.

Til artikkelen »



7. september, 2009:
Artikkelen "Nietzsche - i kamp mot sin tid" av Trond Berg Eriksen lagt ut.

Til artikkelen »



5. september, 2009:
Artikkelen "Hva kan vi vite?" av Anders Lindseth er tilgjengelig.

Til artikkelen »



4. september, 2009:
Peter Normann Waage om Rudolf Steiner og etisk individualisme.

Til artikkelen »



10. januar, 2008:
Ny artikkel av Trond Berg Erikson om Rudolf Steiner og Nietzsche-Arkivet.

Til artikkelen »



2. januar, 2008:
Programmet for vinteren 2008 er klart.

Til kursoversikten »

 

Arkiv:

Forum Berle har vært aktivt i 10 år. Følgende liste er snarveier til en oversikt over programmet for de for de forskjellige årene:

 

Lenker:

 

 

Kontakt Forum Berle:

Generell informasjon:
Cato Schiøtz
epost: cato.schiotz@schjodt.no
tlf: 90 59 94 76

Sist oppdatert :

12. august 2011.

 

Bjerke og de to kulturer
Av Ole Christian Kjerschow

 

”Det er jo en spaltet verden vet du – humaniora og naturvitenskap, jeg har interessert meg for begge deler”, sier Bjerke i et intervju med Mentz Schulerud i 1980. ”Jeg har jo i mange år hatt et optisk laboratorium, f.eks jeg interesserer meg meget for optikk og farvelære, og på den andre siden har jeg alltid interessert meg for språkforskningen.” Når han blir bedt om en kortfattet forklaring på hva som interesserer ham med Goethes fargelære sier han:


”Det som interesserer meg ved Goethes grep er det som alltid har opptatt meg, å slå en bro mellom den indre verden og den ytre objektive verden. Altså, det er jo slik for mange som beskjeftiger seg med forskning – at i det de går inn i sitt fag forlater de fullstendig sitt menneskeliv. Jeg har en venn som er fysiker. – Som har to rom, eller han hadde i hvert fall i gamle dager to rom på Blindern - i den ene satt han selv omgitt av kunst og i det andre satt det en likblek laboratorieassistent og skrudde på et mikroskop og så ned på strålebehandling fra kosmiske stråler. Mellom disse to rom var det ingen dør. Man måtte gå ut på gangen for å komme fra kunstens verden inn i forskningens. Det har alltid interessert meg å lage en dør i den veggen – mellom sjelens verden og den såkalte objektive verden, for jeg tror sjelen også representerer noe objektivt.”


C.P. Snow, utøvende vitenskapsmann og skjønnlitterat, bekymret seg i sitt berømte essay om De to kulturer for britenes berøringsangst for naturvitenskapene slik det kom til uttrykk i utdanningssystemet i årene før 1959.  Han ønsket seg av et dannet menneske at det skulle interessere seg for ”de to kulturer” i det moderne samfunn: naturvitenskap og humaniora. Men det er vanskelig å se at han hadde noen dypere forståelse for at disse to adskilte rom, som Bjerke uttrykker det, trengte en dør.


Jeg skal i det følgende presentere et utdrag fra mitt manus om Bjerkes vitenskaps- og kulturkritikk som kommer ut på Antropos forlag til sommeren. Manuset er en bearbeidelse av min masteoppgave i idéhistorie fra 2008. Den foreløpige tittelen indikerer at vitenskapskritikken utgjør hovedbestanddelen i Bjerke kulturkritikk. Nesten all kulturkritikk fra Bjerkes hånd er også vitenskaps- og tidskritikk, fordi han mente at en rekke holdninger og avgjørelser i tiden lånte autoritet og begrunnelser fra en materialistisk naturvitenskap med røtter tilbake til 1600-tallet. Typisk for hans antroposofisk-filosofiske forankring er den idéhistoriske utlegning av materialismen som den vesentlige bakgrunn for det 20. århundrets skjebnesvangre ideologier, og for kapitalisme og teknokratisk overstyring. Derfor er for eksempel Bjerkes kritikk av marxismen, samnorsken eller velferdsstatens seksualopplysning samtidig, og ofte nokså eksplisitt, en kritikk av det reduksjonistiske, naturvitenskaplige menneskebilde. Også stilretninger i litteraturen, som naturalisme og realisme blir underlagt denne kritikken. Denne forståelsen springer til syvende og sist ut av et særegent syn på menneskets bevissthetsutvikling som vi ikke kan gå nærmere inn på her.


Det et er mangfoldig grunner til at de ”to kulturer” er et tema som i høyeste grad angår Bjerke essayistikk og prosa forøvrig. Min mening er at Bjerke nærmer seg naturvitenskapen og vitenskapsteoretiske spørsmål mer lekent og variert og mindre retthaversk enn mange av sine antroposofiinspirerte kolleger. Til dels er han vitenskaplig praktiserende, ikke bare i optikken og fargelæren, men også i sin språkrøkt. Samtidig var psykoanalysen, samt Jungs analytiske psykologi, gestaltpsykologien og parapsykologien med på å farge hans syn på naturvitenskapene på andre måter enn Goethe og Steiners fenomenologi gjorde. Sammen med Egon Friedells kulturhistorie ga det ham bl.a. en interesse for hvordan psykologiske og kulturelt tidstypiske mekanismer er med på å konstituere et vitenskaplig objekt. I Bjerkes behandling av slike spørsmål finner vi både ironiske og harselerende ansatser, samt mer seriøse bidrag som den lille stilhistoriske Reiser gjennom århundrer hvor naturvitenskapene og enkelte teknologiske oppfinnelser tolkes som uttrykk for visse formkrefter i historien.


Også Bjerkes polemiske uttrykk – som han tross alt var mest beryktet for i sin samtid – kunne på sitt beste anskueliggjøre hvordan en splittelse mellom de to kulturer, en fortolkende og en instrumentell fornuft, var et falskt skille som selv den mest nøkterne naturvitenskapsmann ikke maktet å opprettholde.  I 50-årene legger André Bjerke stor entusiasme for dagen når det gjelder å ”avsløre” det han anser som uoverensstemmelser mellom klart uttalte livssynspremisser hos ulike prosaskribenter og det de faktisk tenker og iakttar når de tar saken inn over seg. Han var opptatt av å avsløre at reduksjonistiske vitenskaplige teorier og ideologier snylter på en før-teoretisk (dvs. fenomenologisk) vesensforståelse som de teoretisk diskvalifiserer qua ”virkelighet”. Denne avslørende tolkningsvirksomheten foregår på forskjellig områder hvor Bjerke dermed får sagt noe avgjørende om sitt eget grunnleggende fenomenologiske ståsted.


I en anmeldelse av Alf Larsens bok Ved Johannes V. Jensen død. Et tidsoppgjør (1951) kritiserer Bjerke Larsen for ikke å ha sett at den danske forfatteren, som selv erklærte seg som darwinist og materialist, egentlig anvender en forskermetode og oppnår en naturerkjennelse som er identisk med Goethes. Ved en annen anledning vil han vise at den svenske filosofiprofessoren Ingmar Hedenius i sin argumentasjon baserer seg på et spiritualistisk menneskebilde til tross for at han med sin bakgrunn i analytisk filosofi, teoretisk prøver å motbevise viljesfriheten. Bjerke ”avslører” at de – på tross av sine teorier – har vunnet ”ureglementerte” innsikter og utviklet ideer som man gjenfinner i idéhistoriens spiritualistiske strømninger. Det er dette Bjerke kaller å ha ”fugler i fikserbildet”. I denne virksomheten står han på ulike måter i gjeld til både Steiner og Freud.
Følgende utdrag tar imidlertid utgangspunkt i et av de få områder hvor Bjerke går forholdsvis grundig inn erkjennelsesfilosofiske spørsmål – nemlig hans arbeid med Goethes fargelære. Jeg innleder med en kort redegjørelse om positivisme og positivismekritikk i etterkrigstidens Norge for å sette Bjerkes virksomhet i en bredere kontekst.

 

Filosofisk klima i etterkrigstid

For mange i Norge må antroposofien også ha vært et møte med filosofiske argumenter som den deler med eksistensialismen, fenomenologien, hermeneutikken og den filosofiske antropologien. Skiller man ut Steiners filosofiske litteratur fra hans øvrige forfatterskap, vil man stå igjen med en forholdsvis tilgjengelig filosofisk beskrivelse av hvordan frihet og individualitet er knyttet opp mot erkjennelsen. Som den tyske idealisme hevder Steiner at tenkningen er den urgrunn hvor virkeligheten med alle sine kvaliteter presenterer seg. Etter at Bjerke hadde fordypet seg i det kulturradikale tankegods, må Steiners filosofi ha fremstått som oppsiktsvekkende, slik fenomenologien og eksistensialismen var inciterende for en rekke filosofer i 50-årene.


Den akademiske positivismekritikken som fikk så stor innflytelse med bl.a. Hans Skjervheim på slutten av 50-tallet, deler flere forutsetninger med Steiners filosofi. Den største forskjellen ligger nok i antroposofenes forhold til naturvitenskapene og deres kritikk av filosofen Immanuel Kants transcendentalfilosofi. I naturfilosofien praktiserer antroposofene en slags begrepsrealisme inspirert av den tidlige Schellings identitetsfilosofi og en fenomenologi hentet fra Goethes naturforskning.


I oversetterens forord til Sannhet og Vitenskap (1954) – Steiners doktorgrad i filosofi – spør Ernst Sørensen om ikke våre vitenskaplige metoder i dag gjør at Steiners erkjennelsesteoretiske oppgjør med Kant og Fichte bare har historisk interesse. Han svarer:


Vi tror ikke det, vi mener tvertom at Kants og Fichtes erkjennelsesteoretiske grunninnstilling hver på sin måte spøker i nær sagt all åndelig debatt i dag, mer og mindre bevisst, mer og mindre klart gjennomskuet. Når teologen går ut fra som erkjennelsesteoretisk aksiom at vår erkjennende evne aldri kan gripe og tilegne seg et rent åndelig innhold, f. eks. det kristne trosinnhold, så er det Kants konklusjon i ”Kritik der reinen Vernunft” han uten videre bygger på. Og når naturvitenskapsmannen går ut fra som noe helt selvfølgelig at våre begreper og ideer ikke har noen objektiv virkelighet i fenomenverden, men bare gyldighet som ordnende principper for en systematisering av det virkelige, nemlig sanseerfaringene, så er det igjen Kants lære om fornuftens absolutte grenser som aksepteres eller rett og slett lever som en dominerende livsfølelse i det moderne mennesket.


Splittelsen mellom tenkningen og et eller annet som ansees for å være mer reelt: det være seg sanseerfaringene, atomer, ”tingen i seg selv”, er det antroposofene ser på som kantianismens schizofrene virkelighetsoppfatning. Antroposofenes utrettelige insistering på at virkeligheten viser seg på sitt mest intense når tenkningen fordyper seg i fenomenet slik det fremtrer for bevisstheten, kan ikke betones sterkt nok. Som Hegel går de i rette med all filosofi som søker en rikere virkelighet i noe utenfor tenkningen, samtidig som de forsvarer en kompromissløs individualisme.


Utvilsomt har denne filosofien gitt Bjerke både en trygghet til å hevde poesiens virkelighetserkjennelse og et fast utgangspunkt for å drive harselas, polemikk, kritikk og naturforskning. Flere av de nyansene og mulighetene for kulturkritikk som lå i dette filosofiske ståstedet, kjente Bjerke også godt fra Alf Larsens og Johannes Hohlenbergs virksomhet i mellomkrigstiden.

Positivisme og positivismekritikk

Om positivismen i Norge skriver Eivind Tjønneland at den i første omgang ”var en bred kulturell bevegelse knyttet til partiet venstre og det moderne gjennombrudd” i 1870-80 årene. ”Det var egentlig ikke som vitenskapsteori den slo igjennom, men som utviklings- og fremskrittsoptimisme, som en kvasifilosofisk begrunnelse for politisk radikalisme på et lavt presisjonsnivå. Positivismen blander seg med en rekke andre ideer i denne første fasen.” Denne karakteristikken er langt på vei treffende for kulturradikalismen slik den også dominerte mellomkrigstiden gjennom interessen for marxisme, darwinisme og psykoanalyse. Særlig Freuds ideer ble debattert i 30-årenes offentlighet og de har betydd mye for Bjerke.


30-årene var også tiden da Wiener-kretsen og den såkalte logiske positivismens innflytelse dels utfordret og dels ga kulturradikalismen et mer nøkternt og scientistisk innhold. Kretsen med blant andre Rudolf Carnap som en av de sentrale, bygget sin filosofi på den britiske empirismens sansedatum-teori, men ville underbygge den mer logisk. To typer utsagn ga ”kognitiv mening”: (1) De som gjenga de positivt gitte sansedata og (2) de som logisk-matematisk strukturerte dem. Alt annet var kun høystemte ordsammenstillinger som ikke ga noen ny kunnskap om verden . For eksempel la en allianse mellom genetikk og logisk positivisme grunnlaget for neodarwinismen i 30- og 40- årene. Evolusjonens iboende utviklingspotensial, som en rekke kulturradikalere i praksis hadde svermet for, ble nå ut fra disse kriteriene i teorien eliminert. Wiener-kretsen var også venstreradikal, og ut fra positivistiske kriterier kritiserte de tidlig nazismens irrasjonelle forestillinger om blodet og rasen. Ikke minst fordi mange i Wiener-kretsen var jøder som flyktet til USA da Hitler kom til makten, fikk de stor innflytelse på såkalt analytisk og anglesaksisk filosofi.


Da det kom til et oppgjør med de skjebnesvangre ideologiene etter krigen, ble også kommunismen og freudianismens ”kvasifilosofiske” eller ”pseudovitenskapelige” innhold i enkelte filosofiske og vitenskapelige miljøer kritisert ut fra positivistiske kriterier. Moderniteten hadde ikke slått over i myte – for å bruke en frase av Adorno – den var rett og slett ikke vitenskapsrasjonell nok. På 50-tallet var det positivistene som var politisk radikale i Norge, hevder Jan Inge Sørbø i sin Skjervheimbiografi . Positivismen og den betydningen naturvitenskapelig kunnskap hadde for gjenoppbyggingsfasen etter krigen, var en forutsetning for fremskrittsoptimismen og den teknokratiske arbeiderpartistaten i etterkrigstiden.   


Arne Næss som hadde tatt i mot impulser fra den logiske positivisme, ble i 1939 filosofiprofessor i Oslo. Etter krigen tilrettela han for et mangfoldig kunnskapsmiljø og skjerpet elevenes kritiske sans med ”empirisk semantikk” og ”saklighetslære”. Under Næss´ ledelse ble likevel det angloamerikanske synet på hvordan filosofi bør drives, utfordret. Særlig kom kritikken fra en rekke studenter som mot slutten av 50-tallet hadde orientert seg innen kontinentalfilosofien. De viste at logisk sanne eller falske utsagn måtte snylte på en meningsfylde som langt overskred positivismens definisjon av ”kognitiv mening”. Men også på ”analytisk side” i miljøet, viste det seg, var de etter hvert opptatt av konstitutive forhold i analysen av språk og språkhandlinger og fant at de delte transcendentalfilosofiske poenger med kontinentalfilosofien. Femtiårenes pluralisme la grunnlaget for en i videste forstand felles kantiansk plattform innen norsk filosofi i sekstiårene.


Hvis vi holder fast ved denne generaliseringen og sidestiller den med fortsettelsen av Sørensen-sitatet fra forordet til Steiners Sannhet og Vitenskap, vil det fremtre en kontrast som er nyttig for å forstå hva den antroposofiske anti-kantianske positivismekritikk innebærer.


Den moderne pragmatismes syn på begrepene som biologiske hensiktsmessighets-mekanismer i kampen for tilværelsen, dybdepsykologiens lære om det underbevisstes rasjonalisering, den såkalte objektive psykologis fremstilling av erkjennelsesaktens innhold som identisk med dens rent pragmatiske ”Leistung” (Arne Næss: ”Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten”), alle disse retninger representerer bare en videreføring av den kantske grunntanke: ideer og begreper er i seg selv ikke virkelige; det virkelige i dem er alltid noe annet: økonomiske drivkrefter, biologisk bestemte drifter, underbevisste impulser, pragmatiske hensyn.*)


De som er blitt stående i den norske idéhistorien som positivismekritikkens unge initiativtakere etter krigen, er likevel de som orienterte seg innen den nye kontinentalfilosofien. Kritikken rettet seg vesentlig mot samfunnsfagene slik de etablerte seg i etterkrigstiden som ”empirisk samfunnsforskning” influert av amerikansk tankegods. Særlig Hans Skjervheims filosofiske essays og magistergradsavhandling Objectivism and the Study of Man fra 1957 er blitt tilkjent en viktig rolle i dette oppgjøret, men også Egil A. Wyller og Gunnar Skirbekk tilkjennega en selvstendig nyorientering med sine omtrent samtidige bøker. Til sammen presenterte de bl.a. Husserls fenomenologi og Heideggers eksistensfilosofi og la vekt på mennesket som ”transcendens”. Senere, på sekstitallet, fikk vi også en mer venstrevridd positivismekritikk gjennom Skjervheims oppdagelse av Frankfurterskolens ”kritiske teori”. I den sammenheng anbefalte Skjervheim Lars Roar Langslet, som i 1957 var med på å stifte Minervas kvartaltidsskrift , å skrive om Marx’ lite kjente ungdomsskrifter.


Positivismesdebatter ble ført både i 60-, 70- og 80-årene, med varierende presisjon innen ulike fagområder. I artikkelen ”Den annen front i dag og i går” hevder Rune Slagstad at det er en viss kontinuitet mellom den opposisjon som frontet kulturradikalismen i mellomkrigstiden og den som frontet positivismen i etterkrigstiden . Begrepet ”den annen front” stammer fra tittelen på senere idéhistorieprofessor A. H Winsnes bok fra 1932 om de engelske ny-hegelianernes kamp mot positivisme og naturalisme. Vi skal gjøre oppmerksom på at en ”front” som denne er svært uensartet, selv om man finner enkelte fellestrekk. Winsnes’ nokså generelle positivismekritikk ble mer religiøst motivert i etterkrigstiden med hans interesse for thomisme og (Marcels) eksistensialisme , mens Skjervheim som ga støtet til en noe mer differensiert kritikk av samfunnsfagene verken ville forsvare noen spesiell metafysikk eller en politisk konservatisme, slik Winsnes og den unge Minerva-kretsen gjorde. De som måtte utgjøre ”den annen front” har kanskje det til felles at de motsetter seg en reduksjon eller ”objektivering” av mennesket. Men det lar seg naturligvis ikke uten videre fastslå om et slikt standpunkt i seg selv innebærer et konservativt eller radikalt syn verken i politisk eller religiøst henseende.


Når det gjelder ”antroposofer” som har gjort seg gjeldende i norsk kulturliv, utgjør også de en uensartet gruppe uavhengige ”antimaterialister”, selv om mange deler visse steinerske synspunkter som jeg har redegjort for tidligere. Aasmund Brynildsens fremtoning i kulturlivet, blant annet med sin interesse for russisk ortodoks religiøsitet og sitt angrep på tidens ”seksualisme” , er noe ganske annet enn for eksempel Jens Bjørnboes. Førstnevnte blir gjerne assosiert med den annen front , mens sistnevntes etter hvert ble ansett som en kulturradikaler og anarkist, som lidenskaplig forsvarte alle slags avvikere mot moralisme og byråkratisk overmakt. Det er i dette landskapet vi i de neste kapitlene skal forsøke å karakterisere Bjerkes egenart.                

 

Hegge, Bjerke, erkjennelsesfilosofi og naturvitenskap

En magisteravhandling og en positivismekritikk som interesserer oss hva orientering og temavalg angår, er Hjalmar Hegges Erkjennelse og virkelighet. Et bidrag til kritikken av teorien om sansekvalitetenes subjektivitet. Boken kom ut 1957 og var skrevet av noe så sjeldent som en Steiner-inspirert fagfilosof. I boken tok han, ved siden av Steiner og Goethe, utgangspunkt i en rekke moderne teoretikere som hadde tilbakevist den mekanistiske sanseteori. Når det nå kom til et oppgjør med det næssianske paradigme innen osloskolen, gikk Hegge på et vis mer radikalt til verks enn sine medstudenter. Selv om Hegges Steiner-inspirerte idealisme deler en rekke forutsetninger med de andre positivismekritikkene som er blitt nevnt, er det betegnende at han vil overvinne et vitenskapsteoretisk skille mellom naturvitenskap og åndsvitenskap i dilthey’sk forstand. Mens ”Skjervheim prøver å videreutvikle det dilthey’ske synspunkt” for å redde mennesket og sosialvitenskapene fra naturvitenskapenes innflytelse, mente Hegge med utgangspunkt i en Steiner-inspirerte identitetstenkning at løsningen på vår tids problemer ligger i å overvinne et slikt skille med filosofiske argumenter. Det vil si at naturvitenskapen må reformeres i goetheansk-steinersk retning og gi slipp på sine illusjoner om verdifrihet. 


Skjervheims kritikk av naturvitenskapene begrenser seg til en påpekning av at de illegitimt har stått som forbilde for samfunnsfagene og (den analytiske) filosofien. En slik aksept for en vitenskapsteoretisk dualisme anser antroposofene som en bekreftelse på at vår tids kantianske schizofreni er en psykologisk realitet, ”en dominerende livsfølelse i det moderne mennesket”, som Ernst Sørensen utrykker det.


Det er ingen steder en slik schizofren livsfølelse kommer tydeligere til uttrykk enn i den allment aksepterte naturvitenskap. Materialismens mest forførende ”metafysiske” forestillinger om at virkeligheten kun lar seg gripe i et kvantifiserende matematisk språk, har sin opprinnelse i teorien om sansekvalitetenes subjektivitet. Den setter et skille mellom primære (”objektive”, kvantifiserbare) og sekundære (”subjektive”, kvalitative) sansekvaliteter. Siden modernitetens fødsel har denne forestillingen bidratt til at mennesket ikke opplever de (kvalitative) begreper det skaper i møtet med sanseverden som objektive – som ”tingen i seg selv”. I Hegges rehabiliteringsarbeid gjaldt det å gi mennesket og verden tilbake deres kvaliteter. Tanken ser ut til å være at hvis man kan tilbakevise at farger, smak, varme og toner ”bare” er subjektive (sekundære) sansekvaliteter, vil det kunne bidra til at en rekke av tidens øvrige vrangforestillinger mister sine argumenter.


Teorien om sansekvalitetenes subjektivitet er ”et symptom på den maskinkulturens schizofreni som i dag truer med å få katastrofale følger for hele menneskeheten” , hevder Bjerke i sin Nye bidrag til Goethes farvelære fra 1961. Med henvisninger til Hegges magistergradsavhandling viser han i et lengre forord til sin studie at naturvitenskapens premisser, dens idégrunnlag, ”ikke holder stand overfor en konsekvent filosofisk analyse; tanken tåler ikke å bli gjennomtenkt” . Ved å ”la fremstillingen følge et fenomenologisk spor” ville Bjerke vise at de såkalte ”sekundære” sansekvaliteter i tilknytning til fargene, også fremviser objektive lovmessigheter som både kompletterer og korrigerer den newtonske teori. Det ligger utenfor rammen av denne boken å gi en introduksjon til et så komplisert tema som Goethes fargelære. Men vi må likevel si noen ord om Bjerkes Nye bidrag til Goethes farvelære fordi boken er et av de stedene han går grundigst inn i erkjennelsesteoretiske spørsmål.


Goethes mente å påvise at Newton ved å skape kunstige forsøksbetingelser tilslørte sammenhengene isteden for å åpenbare dem. Han sier et sted: ”I den utstrekning mennesket betjener seg av sine sunne sanser, er det i seg selv det største og nøyaktigste fysikalske apparat som kan tenkes.” I sin fenomenologi er det ikke bare tenkningens bidrag til opplevelsen av fenomenet som står sentralt (den er underforstått og metodisk bevisst gjennomført). Goethes eksperimenter tar sikte på å kartlegge hvordan øyet (fysiologiske farger), lyset (fysiske farger) og materien (kjemiske farger) hver på sin måte bidrar til å konstituere fargefenomenene. Newtons kromatiske eksperimenter som ligger til grunn for hans teori om at lyset er sammensatt av farger, imøtegår Goethe ved å vise at fargene oppstår som en konflikt mellom lys og mørke. Denne polaritetsidéen står sentralt i Goethes fargelære. Newtons mekanistiske teori definerer mørket som fravær av lys, og han kom dermed til å tilsløre (ur)fenomenets kompleksitet.


I forordet til Nye bidrag gjennomgår Bjerke idéen om at det bare er ”utstrekning, form og bevegelse” som tilkommer tingene selv. Teorien sier at det bare er bølger og partikler som ligger til grunn for fenomener som farger, toner, lukt, smak og varme. Disse betraktes som skinnfenomener som skyldes ”sansebedrag”. Med et rikt utvalg av sitater gjennomgår Bjerke hvilken sentral rolle denne idéen, siden Galileis dager, har spilt for vitenskapspionerer som Müller, Fechner og Herman von Helmholtz.


Bjerkes styrke er at han imøtegår denne teorien med en rekke eksempler. Han starter med å vise at de såkalte ”sansebedrag” også rammer det målbare ved tingene, som at månen virker større når den står lavt på himmelen, eller at trærne i en allé virker mindre desto fjernere de står. ”Det er ikke våre sanser, men våre dommer som bedrar oss,” hadde Goethe slått fast. Påstanden om at jorden er flat berodde ikke på sansebedrag, ”men på en falsk dom – en feilslutning, basert på utilstrekkelige iakttagelser,” hevder Bjerke. Flere sanseiakttakelser må kombineres for å konkludere at jorden er rund. I en fotnote viser han til Steiner som har påvist ”at begrepet ikke er noe vi trekker ut av sanserfaringene, men noe vi føyer til dem.”


Tenkningens selvstendige rolle i erkjennelsesprosessen ytrer seg ikke minst i de matematiske formulerte naturlover. De matematiske begreper er historisk sett utviklet lenge før sin anvendelse i naturvitenskapen. Kepler måtte på forhånd ha ellipsens begrep for å kunne se den elliptiske orden i sine (og Tycho Brahes) planetobservasjoner. Mens man på den ene siden er tilbøyelig til å underkjenne tenkningens betydning i naturvitenskapen, har man på den annen side lett for å overse hvordan begreper smugles inn i sanseerfaringen; man forveksler iakttakelse og forestilling.   


 Det er en historisk bestemt fordom at den objektive virkeligheten bestemmes ved at man trekker et skille mellom sansekvalitetene og favoriserer de som lar seg behandle matematisk, hevder Bjerke videre. Når man årsaksforklarer fargeopplevelsen med elektromagnetiske bølger og ”svingetall”, forteller ikke det ”mer om farver enn det sier om en bok at den har sidetall.” ”Kriteriet på objektivitet ligger i den riktige forbindelse mellom iakttagelse og begrep”:


Kan tenkningen omfatte en natursammenheng med et begrep som motsigelsesfritt innordner alle iakttakelser, da har vi et stykke objektiv virkelighet. Det som karakteriserer forskerens holdning, er altså ikke at han avgrenser undersøkelsen til å registrere kvantiteter, men at han metodisk sjalter ut alle vilkårlige, psykiske betingede faktorer. (En slik faktor er f.eks. de mekaniske tankevaner man har blitt innpreget gjennom skolens undervisning i realfag, gjennom populærvitenskapelig litteratur og leksikalsk ”opplysning”). Med denne holdningen lar det seg gjøre å undersøke et fenomenområde uten å forlate det, d.v.s. uten at man søker å forklare fenomenene ved å avlede dem kausalt fra et annet erfaringsgebet.


 
På bakgrunn av Bjerkes essay “Goethes farvelære” fra 1955 (som på over 30 sider går instruktivt inn i forholdsvis kompliserte forhold), tok fysikeren Sven Oluf Sørensen (sønn av maleren Henrik Sørensen) kontakt med Bjerke og foreslo at de sammen skulle starte en studiesirkel med det siktemål å granske uoverensstemmelser mellom Goethe og Newton. De kom i gang på høsten samme år, og interesserte ”observatører fra norsk åndsliv”, som Sigurd Hoel og Arne Næss, deltok leilighetsvis.  Senere kom også medisineren Jan Horn og fysikeren og antroposofen Torgeir Holtsmark med. To og et halvt år var studiesirkelen virksom, og de nøyde seg ikke bare med å etterprøve Goethes egne argumenter eksperimentelt, skriver Bjerke i forordet til Nye bidrag, ”vi undersøkte også muligheter som dukket opp underveis, konsekvenser som Goethe selv ikke har trukket av sin polaritetsidé, problemer som heller ikke har vært stilt av den ’offisielle’ optikk og kromatikk.”  


 Nye bidrag til Goethes Farvelære. Første del: Goethe kontra Newton kom ut på svenske Kosmos Förlag i 1961. Det var planlagt to deler til som aldri ble realisert. (Sønnen Espen Bjerke sitter på en del uferdig og upublisert materiale). Blant annet tar en del av eksperimentene sikte på å utvikle en ”opakikk”, en mørkelære, som med motsatt fortegn og samme beviskraft som Newtons optikk viser at også mørket er sammensatt av farger. Som Bjerke informerer om, tilsvarer ikke dette Goethes farvelære. ”’Opakikken’ (mørkelæren) er bare utviklet for å sette den newtoniske ensidighet i relieff.” En del av disse eksperimentene var nybrottsarbeid i vitenskapen om farger.


Bjerke var også opptatt av hvordan den moderne fysikken hadde sprengt det ”viktorianske” verdensbilde . Han peker i forordet til Nye bidrag på at pionerer som Werner Heisenberg uttrykte håp om at det ”på ny skulle bli mulig for naturforskeren å gå Goethes vei, utvikle hans metoder videre”. Bjerke var i 50-årene klar over den muligheten som lå i koblingen mellom Goethe og den moderne fysikk. At ”atomenes indre savner enhver victoriansk disiplin,” var også relevant for forståelsen av parapsykologien. I forordet til Koestlers bok The Roots of Coincidence ( 1972), som Bjerke oversatte i 1974, skriver han at det mest fascinerende ved boken er Koestlers innsiktsfulle kobling mellom parapsykologi og moderne atomfysikk . Bjerkes interesse for parapsykologi og okkultisme, så vel som fargelæren, kunne vært behandlet i egne studier. Kultur- og vitenskapskritikken er denne bokens avgrensing.


Den moderne forsker er dømt til å leve i en gold ”bakgrunnsverden” – som Heisenberg hadde uttrykt det – hvor farger “bare” er bølger og partikler, og mørke ”bare” fravær av lys. Likeledes er det fortolkningspotensial som ligger i evolusjonen og naturens formutvikling bare en skinnvirkelighet mot den statistiske virkelighet som virker bak kulissene i Darwins lov om det naturlige utvalg. Og endelig tar man statistiske og ikke stilistiske hensyn i filologien og samnorskstrevet. Det er Galileis appell: ”Mål alt som kan måles, og gjør alt målbart som ennå ikke er det” som har fått konsekvenser for alle vitenskaper og livsområder, slik Bjerke ser det.

 

Steiner 1954, s. 6. 

Eriksen, T. B. et al. 2003, s. 44.

Lübcke 2001, s. 277.

Kfr. Bowler 1988.  

Løvhaug 2007, s.139.

Sørbø 2002, s.70.

For eksempel problematiserte Jakob Meløy den analytiske filosofiens påstander inspirert av Wittgenstein i sin magistergradsforelesning i 1957. Se Bostad 1995, s. 11 og 18.

Ibid., s. 11-12.

Steiner 1954, s. 6. Stjernen indikerer en fotnote som jeg tar med her siden den så tydelig viser antroposofenes Steiner-fargede Kant-resepsjon: ”Rent historisk-filosofisk vil man kunne føre alle de nevnte retninger tilbake til den engelske empiriske filosofi (Bacon, Locke, Hume), men Kant er den første som har bygget en systematisk bevisende erkjennelsesteori på denne grunnopplevelse av begrepenes uvirkelighet og gitt denne sin konklusjon aksiomatisk karakter for senere erkjennelsesteoretikere. Derfor representerer de moderne filosofiske systemer som bevisst eller ubevisst godtar dette utgangspunkt reelle videreføringer av den kantske tankegang.”

Wyller introduserte Heidegger med bøkene Fra Homer til Heidegger, og Tidsproblemet hos Olaf Bull, mens den unge Skirbekk overasket med sin bok Nihilisme.

Den unge konservative og til dels religiøse Minerva-kretsen ville med sitt tidsskrift skape et ”pre-politiske rom” hvor man kunne åpne for refleksjoner hinsides partipolitikken. Her trakk man gjerne inn moderne, men ”oppbyggelige” kontinentalfilosofer med religiøse undertoner. Sartres eksistensialisme som innen visse kretser var blitt motefilosofi, hadde mindre appell hos denne gruppen. Hans antireligiøse eksistensialisme dvelte ikke i ”værensmysteriet” slik Heidegger og Marcel gjorde. Løvhaug 2007, s. 114-124. Om skepsisen til Sartre se s. 109.

I 1962 resulterte det i magistergradavhandlingen i idéhistorie Den unge Karl Marx og menneskets ”fremmedgjørelse”. Sørbø 2002,s. 70, 92 og 94.

Slagstad 1998.

Den annen front. Engelske idealister.

Ebbestad Hansen 2007, s. 130.

Kjenstad 2007, s.82.

Kjenstad 2007, s. 3.

Slagstad 1980, s. 51. Se også Sørbø 2002, s. 56.

Bjerke 1961, s. 13.

Ibid., s. 15.

Ibid., s. 31.

Referert fra Bjerke 1955a, s. 90.

Bjerke 1961, se s. 23-26.

Ibid., s. 17.

Ibid.

Ibid., s.19. note 12.

Ibid.

Bjerke 1961, s. 28.

Ibid., s. 30.

Bjerke 1955, s. 154-55.

Bjerke 1961, s. 26.

Bjerke 1955, s. 154-55.

Bjerke 1974, s. 8.

Bjerke 1961, s.26.