Davinci-koden og gralsmysteriene
(Tidligere utgitt i tidsskriftet Libra)
Av Karl Milton Hartveit
I nesten tusen år har fortellingene om Den hellige gral levd som en understrøm i den europeiske kultur og inspirert og fascinert mennesker. Ifølge gamle kristne legender er Gralen den skål hvor Jesus og disiplene blandet vinen ved den siste nattverd, og som senere ble brukt til å samle opp dråpene av Jesu blod da han ble korsfestet. Etter Jesu død ble Gralen i all hemmelighet brakt til Europa hvor den ble gjemt, noen legender sier ved Glastonbury i England, andre hevder i de franske pyreneer. De samme legendene forteller at den som leter etter Gralen må gjennom de største prøvelser og bekjempe de mektigste fiender før han kan nærme seg det aller helligste på jorden. Men klarer man å kjempe seg frem til et møte med Gralen, som tilslutt Parzifal gjør i Wolfram von Eschenbachs store middelalderepos, da oppnår man den største lykksalighet og visdom, og blir overøst av ufattelige rikdommer. Parzifal var et menneske som gjennom jakten på Gralen langsomt ble vis, som det heter i eposet. Han tilegnet seg innsikt i skjulte mysterier som har eksistert i den europeiske kultur i nesten to tusen år. Historiene om jakten på Den hellige gral har drevet mennesker på leting i både det ytre og det indre rom, fra middelalderens trubadurer og renessansens alkymister, til det 21. århundres mennesker som jakter på den myteomspunne skatten eller som søker etter en dypere mening med livet.
Ogs å i litteraturen har gralsmysteriene satt tydelige spor. Fra Chretien de Troyes roman Gralsfortellingen, som ble skrevet på slutten av 11. hundretallet, og frem til vår egen tid går det en nærmest uavbrutt litterær tradisjon som gjør Gralen til hovedmotiv. Et av de seneste og mest spektakulære, men neppe siste eksempler, er DaVinci- koden av den amerikanske forfatter Dan Brown. Det siste året har boken ligget på toppen av bestselgerlistene i de fleste deler av verden, og har gjort forfatteren til milliardær. Den hellige gral er for første gang i løpet av tusen år blitt til storindustri. Men også norske forfattere har i nyere tid latt seg inspirere av jakten på Gralen. En av de minst kjente er kanskje Felix Thoresen som i trilogien om Amal Nor (1976-84), forteller om en ung norsk hippie, sterkt inspirert av Parzifals skjebne, som legger ut på en dramatisk leting etter Gralen i Midt-Østen. Målet med å finne Gralen er å befri verden fra onde forbannelser og å gjenoppdage den sanne åndelighet som helten mener skjuler seg bak materialismens og den dogmatiske religions åk. Det siste tilskuddet av norske gralsromaner er sannsynligvis Lucifers linje (2002) av Fredrik Rostrup. Her jaktes det på Gralen i Pyreneene i kappløp med en fransk seriemorder og norske nazister. Både Thoresen og Rostrup avslører betydelige kunnskaper om gralsmytologien, og om middelalderens kjetterbevegelser og deres forgreninger frem til vår egen tid.
Målt i penger og berømmelse er Da Vinci-koden den største boksuksess noensinne hvor Den hellige gral spiller hovedrollen. Men boken er svært kontroversiell. Mens millioner av mennesker lar seg fascinere av spenningsromanen som dreier seg om den farefulle letingen etter Gralen, ispedd saftig kritikk av den kristne kirkes trosgrunnlag og en demonisering av den katolske orden Opus Dei som hovedmotstander av gralssøkerne, har mange kritisert forfatteren for å føre leserne bak lyset. De hevder han serverer en tvilsom kriminalroman som gir seg ut for å bygge på sanne og beviselige fakta, mens alle teoriene bak Da Vinci-koden i virkeligheten er fantasifulle påstander som hører hjemme i fiksjonens verden.
Vi skal her beskrive noen av teoriene bak Da Vinci-koden og sammenligne dem med de gamle tradisjonene om Den hellige gral, og samtidig undersøke kritikken av grunnpillarene i den kristne teologi som Dan Brown lar hovedpersonene i Da Vinci-koden fremføre. Og sist, men ikke minst: Hvorfor er en bok som bygger på tusenårgamle mysterietradisjoner blitt så umåtelig populær?
Den mystiske pastoren i Rennes-le-Château
Sommeren 1885 kom en ung, nyutdannet katolsk prest til den søvnige, lille landsbyen Rennes-le-Château i de franske pyreneene. Den 33 år gamle Bérengere Saunière tok fatt på sitt livskall på et sted som andre prester trolig ville ha betraktet som en øde utpost og et blindspor på den geistlige karrierestige. Saunière derimot lot til å trives på alle måter. Blant annet var han svært interessert i de gamle kulturskatter i området, og vandret ofte omkring i fjellene for å oppdage og registrere gamle minnesmerker.
Languedoc, som regionen kalles, er det sør-østlige hjørne av Frankrike og har vært sentrum for mange ulike kulturelle høydepunkter. Både grekerne og romerne hadde kolonier her, og på 400 tallet e.kr. slo krigerske vest-gotere seg ned i området, etter at de hadde plyndret Rom og røvet med seg det meste av storbyens rikdommer. Dette ga senere opphav til rykter om at en umåtelig skatt var nedgravd på et ufremkommelig sted ved foten av Pyreneene. I høymiddelalderen blomstret en usedvanlig kreativ kultur i det samme område, med katharbevegelsen som en åndelig drivkraft. Katharene var, som vi senere skal se, bærer av en ny-gnostisk kristendom, og på den tid en mektig utfordrer til Den katolske kirke. Katharenes innflytelse ble tilslutt så stor at paven bestemte seg for å, for første gang, sette igang et militært korstog mot religiøse dissidenter i Europa. Det tok pavens soldater nesten førti år å utføre oppdraget, men tilslutt, på midten av 1200 tallet, var katharene, brent, undertrykket eller jaget ut av det katolske Europa. Ganske raskt oppsto også rykter om veldige skatter og rikdommer som de siste katharer skulle ha klart å gjemme før de måtte overgi seg. Men den spesielle versjon av kristendommen som katharene sto for forsvant ikke, den gikk bare under jorden, eller den ble formidlet i en skjult, allegorisk form. Best kjent er trubadurtradisjonen som oppsto i Syd-Frankrike i høymiddelalderen og som formidlet sang og poesi hvor et av de viktigste gjennomgangstemaer var jakten på Den hellige gral.
Omtrent samtidig med katharenes undergang var en annen spirituell bevegelse, Tempelherrene, blitt en åndelig og økonomisk maktfaktor i den europeiske kultur. Tempelherrene var en sterkt selvstendig, katolsk ridderorden som opprinnelig ble dannet i 1108 for å beskytte pilegrimer på vei til Det hellige land. Det ble imidlertid raskt tydelig at de hadde andre målsetninger, og at de representerte en ganske ”ukatolsk” kristendom, med tydelige innslag av magiske og gnostiske elementer, ikke ulikt katharenes ideologi. Det er derfor ikke overraskende at også Tempelherrene ble utsatt for et brutalt angrep fra Den katolske kirke, denne gang i allianse med den franske kongemakt. I 1307 slo de til i en tilsynelatende overraskende manøver mot Tempelherrenes mange sentra, og flere av de øverste ledere ble arrestert, deriblant stormesteren Jacques Molay. Men det som i ettertid viste seg å være overraskende var at bare 620 av 3200 tempelherrer i Frankrike ble arrestert, resten gikk i dekning eller forsvant til Europas ytterkanter som til Skottland og Portugal. Derfra førte de Tempelherrenes ideologi videre, blant annet gjennom det såkalte Skotske frimureri, som selv den dag i dag er sterkt påvirket av okkult tankegang.
I kjølvannet av Tempelherrenes sorti fra den sentral-europeiske kultur oppsto snart rykter om den eventyrlige rikdommen de skulle ha etterlatt seg. Var ikke Tempelherrene den rikeste orden i kristenheten, og hadde de ikke til og med tatt med seg skattene fra Salomos tempel i Jerusalem til Europa ? Ryktene om de forsvunne og nedgravde tempelherreskattene konsentrerte seg særlig om Syd-Frankrike, og fremfor alt områdene Langedoc-Roussillon. Det var de samme områdene som katharskatten i følge ryktene var å finne, og det var nettop her den unge Bérenger Saunière vandret rundt blant gamle ruiner på jakt etter fortidens gåter.
Det er ulike meninger om hva pastor Saunière fant og hvilken betydning det hadde. Men noe fant han en gang i 1891, noe som forandret livet hans dramatisk. I følge de fleste beretninger hadde han en stund undersøkt ruinene av en forfallen landsbykirke, som en gang for lenge siden var blitt viet til Maria Magdalena. I et hulrom i en gotisk søyle fant han fire sylindre av tre, som alle inneholdt gamle pergamenter med tekster. Etter alt å dømme klarte han å tyde tekstene, noe som skal ha ført ham i kontakt med ukjente personer og hemmelige, okkulte bevegelser. Forklaringen på det som fulgte forsvinner i en tåke av mystiske og fantastiske historier, men de fleste kilder er enige om at Saunières liv forandrer både takt og retning.Han la ut på flere reiser til Paris hvor han traff en rekke fremtredende medlemmer av okkulte og magiske losjer, som det på den tiden var mange av i Paris. Også lange reiser utenlands ble foretatt. Hjemme i Rennes-le-Château fikk han hyppige besøk av fremmede, som for landsbyfolket så ut som representanter for samfunnets elite. En av de mest prominente besøkende ble gjenkjent som Erkehertug Johann von Habsburg, en nær slektning av keiseren av Østerrike-Ungarn. Så, fra 1896, begynte han å bruke penger, svært store summer til å være en fattig landsbyprest. Fra det som for samtiden virket som et uuttømmelig pengefond finasierte han i løpet av få år restaureringen av forfalne kirker og kapeller, veier og broer i distriktet, og lot oppføre en slottsliknende bygning med et stort tårn han kalte for Magdalenatårnet. Alle de monumentale bygninger han reiste ble forsynt med okkulte og gnostiske symboler, blant annet er forestillingen om det mannlige og det kvinnelige som to likeverdige, men motsatte deler av en høyere enhet, et gjennomgangstema. Det kan også virke som han var besatt av å gi Maria Magdalena en svært sentral plass i sin fortolkning av kristendommen, et synspunkt som Den katolske kirke betraktet med stor skepsis og uro. Noen hundre år tidligere ville Saunierès virksomhet sannsynligvis ført ham til kjetterbålet.
I Syd-Frankrike, og særlig i Languedoc-området, var imidlertid legendene om Maria Magdalena frendeles levende og sterke på slutten av 1800 tallet. Det ble fortalt at Maria flyktet fra Palestina sammen med en liten datter og et følge av nære venner. De kom til en liten landsby på kysten av Syd-Frankrike hvor de slo seg ned, og hvor Maria senere døde. I motsetning til Den katolske kirkes dyrking av Jomfru Maria, altså Jesu mor, spredte det seg i Syd-Frankrike en dyrking av den andre Maria, hun som under navnet Magdalena fremsto som Jesu nærmeste disippel, ifølge gnostiske tekster. Denne tradisjonen slo rot i Syd-Frankrike og utviklet seg videre til legenden om at Maria Magdalena var Jesu hustru, at de sammen hadde et barn, datteren Sara, og at Jesu etterkommere hadde levd videre, blant annet gjennom den tidlige franske kongeslekten Merovingene. Som et synlig tegn på denne mariadyrkelsen er de såkalte sorte madonnaer, statuer av en mariaskikkelse som er farget sort eller mørk. Det finnes over 500 sorte madonnaer i Europa, og forekomsten er særlig konsentrert om Syd-Frankrike. Forfatteren Ean Begg hevder i boken The Cult of the Black Virgin at de sorte madonnaene direkte knytter seg til legendene om Maria Magdalena, og mener videre at statuene personifiserer jakten på Den hellige gral og på ”den tapte feminine guddom”.
Mot denne bakgrunn av legender og myter kan man se Bérenger Saunières Magdalenatårn som et fysisk symbol på forbindelsen tilbake til katharer, tempelherrer og gnostikere, og som et vitne på at han hadde funnet en eller annen hemmelighet som forandret livet hans. På begynnelsen av det tyvende århundre fortsatte han med uforminsket styrke sin byggevirksomhet helt til han plutselig en vinterdag i 1917 falt , rammet av slag. Fem dager senere døde han uten å ha røpet hemmelighetene i sitt liv. Da testamentet ble åpnet viste det til alles forbauselse at avdødes bankkonto var tom. Det eneste han etterlot seg var bygningsarbeidene, resten var gåter og mysterier.
Tre journalister på konspirasjonsjakt
Lenge var Saunières skjebne et lokalt fenomen, men på midten av1950 tallet dukket den merkverdige historien opp i den franske offentlighet, og omkring ti år senere ble den utgitt i bokform av Gerard de Sede (L´Or de Rennes, 1967). To år senere ble boken lest av en ung engelsk journalist ved navn Henry Lincoln, tilfeldigvis på ferie i Frankrike. Han ble sterkt fascinert av historien, og uten at han da var klar over det, begyngte en årelang jakt på fakta og mulige skjulte sammenhenger. I 1972 laget han dokumentarfilmen The Lost Treasure of Jerusalem for BBC, som i grove trekk fortalte historien om Bérenger Saunière slik den var kjent på den tiden. Filmen vakte voldsom interesse i England, kanskje fordi den presenterte så mange mysterier og uløste gåter. Men nettop disse uavklarte spørsmålene, som det hadde blitt flere og flere av under arbeidet med filmen, gjorde at Henry Lincoln langt fra var fornøyd. Han ville videre, han ville ha meningsfylte svar og finne sannheten, hvis det var mulig. For å gjøre arbeidet mer overkommelig slo han seg sammen med to kolleger, Richard Leigh og Michael Baigent som begge var sterkt interessert i esoteriske emner. Sammen arbeidet de med materialet i nesten ti år før resultatet forelå i boken The Holy Blood and the Holy Grail, i 1982.
Med utgangspunkt i historien om Bérenger Saunière mener de tre journalister (heretter bare kalt BLL) å avdekke en hittil ukjent esoterisk konspirasjon som gjennom de siste tusen år har spilt en særdeles betydningsfull rolle i den europeiske kultur, og som er nært knyttet til den ideologiske understrøm som går fra gnostisisme og urkristendom, over katharer og tempelherrer, helt frem til det 20. århundres okkulte bevegelser. Den hemmelige orden kalles Prieuré de Sion og det hevdes den ble grunnlagt allerede i 1099 av den franske ridder Godfrois de Boullon for å bevare en familiehemmelighet, og for å ta vare på hemmelige dokumenter og en stor skatt som var gravd ut av ruinene av Salomos tempel i Jerusalem.
BLL sier at de i utgangspunktet var svært skeptiske til konspirasjonsteorier, men at de, etterhvert som undersøkelsen skred frem, mer og mer ble overbevist om at de hadde kommet på sporet av hemmeligheter av uante dimensjoner. At de famler seg frem i blinde, mens de kaster frem den ene oppsiktsvekkende hypotese etter den andre, kan man også forstå av språkbruken. Det er sjelden undertegnete har lest en bok som er så full av forbehold, og hvor ordene may, maybe, perhaps og if, er så flittig brukt. Det er kanskje ikke alle lesere som tar i betraktning at bokens hypoteser, særlig den om Prieuré de Sion, hviler på svært løs grunn.
Et eksempel på det, er følgende: En viktig kilde for BLL er det de kaller ”Prieuré-dokumentene”. Det er bøker, artikler og annet skriftlig materiale som fra 1956 av i stadig stigende grad ble utgitt, eller på annen måte dukket opp i Frankrike. Størrelsen på kildematerialet som BLL fant ble etterhvert så omfattende at de omtaler det som en ”ren industri”. De kommer også til den konklusjon at det virket som om noen bevisst hadde ”plantet” materiale for å fremme en egen agenda, og at denne ”noen” måtte være en insider-kilde som etter en bestemt plan ”lekket ” informasjon. Dette gjelder særlig en av hovedkildene til BLL, en samling private dokumenter kalt Dossiers Secret, som etter sigende ble donert til Nasjonalbiblioteket i Paris av en ukjent giver, og på den måten gjort tilgjengelig for publikum. I løpet av undersøkelsene oppdaget imidlertid BLL at innholdet av disse dokumentene stadig ble endret. Iblant kunne flere sider bli fjernet i en viss tid, og andre ganger kunne nye sider, og ny informasjon, bli lagt til. Ja, til og med håndskrevne kommentarer kunne dukke opp. Det var tydelig at noen ”foret” dem med opplysninger som noen ville skulle nå offentligheten. Forsøkene på å spore opp forfatteren av Dossiers ga ingen holdbare resultater.
Allikevel bygger BLL flere av sine hovedteorier på Dossiers Secret, blant annet listen over alle stormestrene i Prieuré de Sion, eller Nautonnier (styrmann) som det heter på gammelfransk. Listen inkluderer navn som alkymisten Nicolas Flamel, Leonardo da Vinci, Robert Fludd og J.Valentin Andrea (begge rosenkreutzere), Isaac Newton, Victor Hugo og Jean Cocteau. Alle stormestrene er kjente navn innen kultur og naturvitenskap eller eksperter på esoterisk og okkult filosofi. Disse skal ha styrt en ultrahemmelig bevegelse som voktet over en umåtelig skatt og en hemmelighet som ville snu opp ned på det kristne Europas religiøse arv. Basert på flommen av dokumenter og på egne undersøkelser mener BLL å kunne antyde en avsløring av den store hemmeligheten. I en kortversjon er løsningen omtrent slik:
Maria Magdalena flyktet fra Palestina med tjenere og sitt barn som hun hadde fått med Jesus. Etterkommerne av Jesus og Maria levde videre i Syd-Frankrike og etter noen hundre år ble de til kjernen i kongefamilien merovingene. De bevarte hemmeligheten om sin identitet og om Jesu sanne lære. Hovedmotstanderen var i første rekke den voksende katolske kirke som gjennom sitt maktapparat hadde skapt en dogmatisk og maskulin kristendom, og i annen rekke den franske kongemakt under karolingene. I tidlig middelalder måtte Jesu etterkommere gå under jorden og de levde videre i en kulturell understrøm av alkymister, katharer, tempelriddere, rosenkreuzere, frimurere og andre kjettere, undergrunnsbevegelser som hele tiden ideologisk sett sto i skarp motsetning til Den katolske kirke. Prieuré de Sion ble da formelt grunnlagt i 1099, som en ultrahemmelig losje, for å beskytte og bevare hemmeligheten om Jesu etterkommere og den sanne kristendom. Samtidig fikk losjen hånd om en stor skatt som sannsynligvis stammet fra det raserte Salomos tempel i Jerusalem.
Sannheten forble skjult for omverdenen, og i den grad ”den kongelige blodlinje”, som Jesu etterkommere også kalles av BLL, ga seg til kjenne, var det gjennom myter og legender, som for eksempel legenden om Den hellige gral. Som symbol har Gralen en usedvanlig stor betydning i historien om Prieuré de Sion. Gralen er ikke lenger det beger som ble brukt av Jesus ved den siste nadverden, men blir i stedet gitt en symbolsk dobbelbetydning. I hypotesen som BLL kaster frem, og som de innrømmer er ganske løs (sketchy), symboliserer Gralen den ”blodlinje” som går fra Jesus og Maria Magdalena og frem til dagens etterkommere. Det er altså Jesu etterkommeres stamtavle. Forfatterne kaller også ”blodlinjen” for sang real eller royal (det kongelige blod) og argumenterer på filologisk grunn for at middelalderbetegnelsen sangraal (Den hellige gral) like gjerne kan skrives som sangreal eller sangroyal. Altså knyttes Gralen tett opp til blodsbånd og til en bestemt stamtavle. I den andre betydningen, som bare svakt antydes, er Gralen et generelt symbol for det spirituelt kvinnelige, det som den katolske teologi hadde undertrykt i nesten to tusen år. Men samtidig, og fremfor alt, er Gralen identisk med Maria Magdalena som historisk person. Gralen er Maria og den ”blodlinje” hun var opphav til, og som fremdeles er tilstede i Europa. Slik sett eksisterer Gralen ennå, og kan bli funnet av den som leter.
Lyder denne historien kjent ?
Ja, da er det stor sannsynlighet for at du har lest DaVinci-koden eller en av de andre bøkene som ble produsert i kjølvannet av BLL´s avsløringer fra 1982. Av de mer seriøse forsøkene kan nevnes Graham Hancocks The Sign and the Seal (1992) og The Templar Revelation av Lynn Picknett og Clive Prince (1997). I begge bøkene legges nye nyanser til historien, samtidig som forfatterne understreker det hypotetiske i det dramatiske innholdet. Men ingen har spredd historien om Maria Magdalena som Den hellige gral så intenst og med så stor suksess som Dan Brown i DaVinci-koden. Til glede for mange som liker mysterier og en god spenningsroman, men til stor ergrelse for kardinalene i Vatikanet som tidligere i år offisielt rykket ut for, på teologisk grunnlag, å avkrefte innholdet i boken. Som erkebiskop Tarcisio Bertone sa: ” Boka er overalt, og det er en stor risiko for at mange som har lest den tror at fablene i den er sanne”.
Fabel eller skjult sannhet ?
Kuratoren i Louvre-muséet i Paris, Jacques Saunière, blir funnet myrdet i muséet under mystiske omstendigheter. Samme dag skulle Saunière ha hatt et møte med den amerikanske professor i religiøs symbolikk Robert Langdon. Langdon blir mistenkt for mordet og en heseblesende og dramatisk forbryterjakt starter. Av flere grunner får han med seg den kvinnelige kryptologen Sophie Neveu på flukten, og det viser seg snart at Sophie er barnebarnet til Jacques Saunière. På flukten har Sophie med seg en nøkkel til et bankhvelv der hun kanskje kan finne svaret på en dyp familiehemmelighet som hun bærer på, og som særlig knytter seg til Jacques Saunière. Hemmeligheten har også direkte forbindelse til mordet og er derfor viktig for den mistenkte Robert Langdon. Underveis i den langvarige flukten avsløres den store hemmeligheten lag for lag. Jacques Saunière er noe mye mer enn bare en kurator. Han er stormester (nautonnier) i en tusen år gammel hemmelig orden som kalles Prieuré de Sion. Ordenen vokter over Kristi sanne lære, en lære som, hvis den ble offentlig kjent, ville utgjøre en katastrofal fare for Den katolske kirke. Ordenen kjenner også den sanne betydning av Den hellige gral, og besitter hemmeligheten som kan vise veien til Gralen. Men en annen orden er også på jakt etter Gralen. Det er nemlig en hemmelig agent, en mordermunk, utsendt fra den halvoffisielle katolske orden Opus Dei, som har myrdet Jacques Saunière. Opus Dei er på intens jakt etter Gralen, ikke for å oppnå en mystisk innsikt i livets hemmeligheter eller for å finne en skjult religiøs sannhet, men for å hindre at sannheten blir offentliggjort.Slik sett blir Opus Dei fremstilt som Den katolske kirkes private og uoffisielle leiehær.
Et dramatisk høydepunkt i historien er når de to flyktende søker dekning hos en gammel bekjent av Robert, Leigh Teabing, som samtidig viser seg å være en av verdens ledende eksperter på gralsmysteriene. Så, mens store deler av det franske politikorps jakter på Robert og Sophie, holder Leigh Teabing et lang foredrag for dem om gralsmysteriene. Han hevder at Den katolske kirke frykter sannheten av redsel for å miste makt og innflytelse. Fremfor alt har kirken undertrykt det kvinnelig åndelige prinsipp, det som engang i urkristendommen var likestilt med det mannlige. Han viser dem en kopi av Leonardo da Vincis maleri Den siste nattverd, peker på personen til høyre for Jesus og sier at det er en kvinne, det er Maria Magdalena, Jesu nærmeste disippel. Det er nemlig det kvinnelige, nærmere bestemt Maria Magdalena som er Gralen. Sophie blir rystet over den nye innsikten, særlig da hun etterhvert forstår at hun er en direkte etterkommer av Maria Magdalena, og derfor nært knyttet til Den hellige gral. Historien fortsetter i et halsbrekkende tempo. Med politiet og Opus Dei i hælene flykter Robert og Sophie til England. Først til London hvor en morderisk jakt utspiller seg i flere kirker og katedraler, og så til et ensomt kapell i Skottland hvor Tempelherrene en gang skal ha hatt tilholdssted. Der inntreffer den endelige avsløringen. Gralen er identisk med levningene av Maria Magdalena, som engang var oppbevart i kapellet, men som senere er blitt flyttet til Paris, hvor de nå hviler under en omvendt krystallpyramide i Louvre-muséet. Samtidig med denne avsløringen, løses også mordgåten og Robert og Sophie kan vende tilbake til et normalt liv, men nå som innviet i en stor hemmelighet.
Dan Brown har laget en fortelling som er full av mysterier, hemmeligheter, symboler og allegorier. Kanskje det er hovedgrunnen til bokens voldsomme suksess. I tidens overflatiske og materialistiske kultur, der det aller meste blir gitt en logisk forklaring, er der sannsynligvis en sterk lengsel etter mysterier og det gåtefulle. Å lete etter skjulte budskap og en dypere mening appellerer nok til mange mennesker som kanskje i sitt eget liv er på leting etter mening. Dessuten kommer forfatteren stadig tilbake til påstanden om at det kvinnelige har vært undertrykt i vår kultur, og til tanken om at det kvinnelige og det mannlige er to likestilte sider av en høyere enhet. Det er også et perspektiv som vekker sympati hos mange mennesker idag, som ellers kan være enige i at de forskjellige kristne kirkesamfunns teologi har vært alt for mannsdominert alt for lenge. Det er heller ikke vanskelig å forstå at Den katolske kirke raser mot innholdet av DaVinci-koden. Hvis millioner lesere virkelig tror at boken inneholder tilbakeholdte sannheter, og at kirken gjennom mange hundre år har manipulert det religiøse budskapet og servert løgner til trofaste troende, ja, da står kirken overfor en dramatisk og farlig situasjon. Det er sannsynligvis derfor erkebiskop Bertone, som er en nær medarbeider av paven, har satt igang en kampanje for å avsløre det han kaller ”fabler” i Da Vinci-koden.
Men hvorfor startet ikke kampanjen for tre og tyve år siden da BLL offentliggjorde nøyaktig den samme bakgrunnshistorien som benyttes i DaVinci-koden ? De tre reportere utga en bok som fremsto som et stykke hederlig oppsøkende journalistikk, og som samtidig tok forbehold overfor teoriene, mens DaVinci-koden er en spenningsroman. Er romanen mer troverdig, og dermed farligere for kirken enn dokumentarboken ? Det kan se slik ut, og grunnen kan være at Dan Brown i et kort forord erklærer at det som er hans hovedkilde, Les Dossiers Secret, er sanne. Vi vet fra BLL at disse tekstene ble manipulert og gradvis ”lekket” ut av en ukjent kilde. Og merkelig nok nevner ikke Dan Brown de tre journalistene med et eneste ord, på tross av at de hadde brukt ti år på å grave frem bakgrunnsstoffet for DaVinci-koden.
Kjetterbevegelser og Kirken
Betegnelsen kjetter stammer fra det greske ordet kathar som betyr ”ren”, og ble i høymiddelalderen brukt om en ny-gnostisk bevegelse som med stor kraft og suksess bredte seg over vesentlige deler av Syd-Europa. Ideoligisk sett var katharbevegelsen nær beslektet med gnostikerne fra sen-antikken, og vi må gå tilbaker dit, et tidssprang på to tusen år, for å finne begynnelsen på den europeiske kjetterbevegelse.
Betegnelsen gnostiker kommer av det greske ordet gnosis (erkjennelse, innsikt) og blir brukt om en rekke sekter og religiøse bevegelser i middelhavslandene som hadde et felles menneske- og verdenssyn, men som også var uenige på en rekke vesentlige punkter. Felles er synet på mennesket som et guddommelig vesen og som har mulighet til å frelse seg selv gjennom indre forvandling. Gjennom en slik utvikling vil den guddommelige gnist, som man mente var skjult tilstede i ethvert menneskses indre, stråle frem og føre til en ny, åndelig innsikt i tilværelsen. Gnostikerens høyeste mål var å realisere, å bevisstgjøre den skjulte guddommelige gnist, som man også mente var menneskets høyere Selv, dets udødelige ånd. Mennesket ville bli et erkjennende vesen, ikke bare av den fysisk, sansbare verden, men også av det åndelige kosmos. Dermed ville man også ha brakt noe av det guddommelige lyset tilbake til den åndelige verden i forvandlet form. Gnostikerne så på menneskets sjeleliv som den viktigste kamparena i verden. Det var der den store strid ble utkjempet, og mennesket var den viktigste aktør, som gjennom å forvandle sine lave, uedle egenskaper til noe høyere og edlere, gjennom å rense sitt sjeleliv, også kunne bidra til den makrokosmiske utvikling.
En poetisk og billedlig fremstilling av gnostikernes budskap finner man i den såkalte Perlehymnen. Den finnes i det apokryfe evangelium Thomasaktene, og er blant annet omtalt og offentliggjort i Hans Jonas´ bok The Gnostic Religion. Her følger et kort resymé: En prins blir sendt ut fra kongeriket i Østen med oppdraget å finne Perlen som var gjemt i dypet av en sjø, og voktet over av en fryktelig drage. På reisen nedover mot Mørkets land, Egypt, hvor Perlen befinner seg, måtte han legge av seg sine strålende klær, og da han kom frem hadde han bare nisten og pengene han hadde fått med på reisen av sin far. I Egypt følte han seg som en fremmed, og alene som han var, kledte han seg i egypternes klær og tok inn på et vertshus. Da han spiste deres mat og drakk deres vin glemte han sin oppgave og falt i dyp søvn. Dette merket kongen i Østen, og sendte en budbringer for å minne prinsen på Perlen han skulle finne. Prinsen våkner av søvnen og husker hvorfor han er kommet. Han finner sjøen hvor Perlen er gjemt, og etter å ha sunget slangen i søvn, griper han Perlen og begynner på hjemreisen til Østen, Lysets land. På reisen hjem blir han møtt av sine tidligere klær. Glansen av klærne er nå så sterk at kappen synes å være et speilbilde av ham selv. Han sier: ”Hele meg så jeg i den, og hele den så jeg i meg”. Og litt senere sier han: ” Jeg kastet den kongelige kappe rundt hele mitt selv”. Så forenes han med sin far kongen, denne gang sammen med Perlen.
Diktet fremstiller kjernen av gnostikernes syn: Mennesket søker etter den guddommelige lysgnisten (Perlen) i sitt indre, men har i den materielle verden mister retningssansen og faller ned i glemselens søvn. Allikevel er det mulig å våkne opp til åndelig kamp og lære å kontrollere sin lavere menneskenatur (slangen) og dermed erobre Perlen. Da vil man også møte sitt høyere Selv, og bli et nytt menneske.
Det gnostiske menneskesyn innebar at alle mennesker var like, siden alle bar på en guddommelig gnist og var potensielle guder. Mann var likestilt med kvinne. Menneskesynet innebar også at mennesket kunne frelse seg selv ved å gjennomgå en spesiell indre utvikling. Ved å legge ut på en slik spirituell reise var det mulig å nå frem til en åndelig innsikt og erfaring uten å nødvendigvis gå gjennom en kirke, et presteskap eller sakramenter. Det er selvsagt at et slikt syn skulle bli svært utfordrende for Den katolske kirke etterhvert som den vokste seg mektig.
Men blant urkristne sekter var gnostisismen et betydelig innslag. Særlig gjennom tekst-funnene i Nag Hammadi i 1945 og noen år senere i Qumran ved Dødehavet, har man fått vite i hvor stor grad gnostiske tanker blandet seg med urkristne forestillinger, slik at man nesten kan snakke om en gnostisk kristendom som hadde en ganske annen lære enn det som på 300 tallet utviklet seg til Den katolske kirke. De såkalte apokryfe (hemmelige) evangelier forteller en historie om Jesu virke som på vesentlige punkter avviker fra den offisielle. Blant annet gjelder det synet på menneskets åndelige utvikling, og synet på det kvinnelige og på Maria Magdalena. På bakgrunn av dette reiser det seg et påtrengende spørsmål: Hva er sannheten om kristendommens tidlige lære? Hvorfor er de fire offisielle,eller kanoniske evangelier regnet som sanne, og de ca. 20 apokryfe evangelier som ikke fullt så sanne, og til dels som bærere av kjetterske vrangforestillinger?
De fleste av de apokryfe evangelier er tekster som er omtrent like gamle som tekstene som ligger til grunn for de fire kanoniske evangelier. For å nevne et konkret eksempel er teksten til Thomas-evangeliet, som ble funnet ved Nag Hammadi, datert til ca 330-340 e.kr., omtrent samtidig som tekstene bak våre offisielle evangelier. Men flere autoriteter på gnostisisme og urkristendom, blant andre Søren Giversen og Elaine Pagel, mener at originalen til Thomas–evangeliet kan ha blitt skrevet i andre halvdel av det første århundre, og er da sannsynligvis eldre enn originalene til de fire offisielle evangeliene. I tillegg må man ta i betraktning problemstillingen omkring avskrifter. Når det gjelder evangeliene, både de kanoniske og de apokryfe, står vi overfor tekster som er avskrifter av avskrifter. Det åpner for den teoretiske muligheten at det har skjedd endringer i tekstene i løpet av en tre hundre års periode. Endringer kan ha blitt gjort gjennom tilfeldige skrivefeil, eller ved en bevisst manipulering med teksten for å fremme bestemte forestillinger. Det er så store problemer heftet ved utformingen av det tidlige kristne budskap at det er svært vanskelig å peke ut én versjon som den eneste sanne og andre som kjetteri.
I l øpet av de første tre hundre år av vår tidsregning ble konflikten mellom en gnostisk påvirket kristendom og det som etterhvert ble til Den katolske lære, mer og mer tydelig. Samtidig foregikk en gradvis utvelgelse av skrifter som man mente gjenga den sanne Kristi lære i motsetning til dem man mente var påvirket av gnostisk tankegods. De skrifter som fortalte den sanne lære ble kanonisert og ble tilslutt til de 27 kanoniske skrifter man har i Det nye testamentet idag. De som bar preg av gnostiske tendenser ble avskrevet som ikke-rettroende. Dermed ble rekkevidden av tradisjonen fra apostlene begrenset til et ganske smalt spor og andre tolkninger ble blindspor. Parallelt med denne prosessen ble forestillingen om en apostolisk suksesjon utformet, det var tanken om en ubrutt linje av tradisjonsbærere fra apostelen Peter og frem til datidens biskoper av Roma. Videre ble den apostoliske trosbekjennelse formet og tilslutt vedtatt på kirkemøtene i Nikea (325) og i Konstantinopel (381). Denne trosbekjennelsen innebærer en tro på den hellige alminnelige kirke, altså en helligjøring av kirken. Kirken ble gitt en guddommelig status og ansett som et nødvendig mellomledd mellom mennesket og Gud. Både kanoniseringen av tekstene og de apostoliske tradisjonene ga stor autoritet og makt til Kirken, og ble viktige våpen i kampen mot vranglæren.
Langsomt ble gnostiske bevegelser og forestillinger, og andre okkult og mystisk orienterte retninger, rensket ut av det kulturområdet som Den katolske kirke behersket. Men tanker kan ikke fullstendig fordrives av et maktapparat. De forbudte forestillingene går under jorden eller opp i fjellene, som for eksempel til de ville fjellområdene på Balkan eller over Pyreneene til middelalderens mauriske Spania. Under muslimenes tolerante styre overlevde esoterisk filosofi og gnostisk-okkulte forestillinger, for så i høymiddelalderen å dukke opp igjen i det kristne Europa i form av katharbevegelsen og Tempelherreordenen. Som det ble nevnt i innledningen anså Kirken disse bevegelsene som så farlige at de fleste midler kunne brukes for å bekjempe dem. Først opprettet pave Gregor 9. Inkvisisjonen som en kirkelig institusjon med rett til å undersøke og utrydde kjetteriene som bredte så raskt om seg. Da det ikke var tilstrekkelig gikk Kirken regelrett til militær invasjon av kjetterområdene i Sør-Frankrike, og senere til utryddelse av Tempelherrene. Kirkens seier varte en stund, men et par hundre år senere dukker kjetteriene igjen frem i det europeiske samfunn med voldsom kraft.
Et vesentlig trekk ved renessansen var tilsynekomsten av den okkulte filosofi. En av de mange omvandrende lærde var Agrippa von Nettesheim. Han var opprinnelig professor i teologi, men fikk etterhvert så mange avvikende og kjetterske meninger at han måtte flykte fra universitetet og begi seg ut på landeveien. Her fortalte han om sine åndelige visjoner og teorier om menneskets spirituelle oppvåkning til dem som ville lytte. Han skrev også verket De Occulta Philosophia ( Om den okkulte filosof) som nærmest må betraktes som en håndbok i okkultisme og magi. En annen samtidig omvandrende kjetter var Paracelsus. Han praktiserte som lege og var sterkt inspirert av naturmagi, jødisk kabbalisme, alkymi og gnostisisme. Han blandet sammen de fleste esoteriske tendenser og skapte det han kalte Stjernenes medisin, en okkult legekunst. I tillegg til mange individuelle kjettere, som Agrippa og Paracelsus, ble den gamle gnostiske lære også gitt en ny utforming av en hemmelig bevegelse. På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet skapte rosenkreuzer-bevegelsen sensasjon i Europa med visjonen om det nye menneske som ville utvikle sine åndelige evner og nå frem til erkjennelse av sitt høyere Selv. Veien å gå ble nøye omtalt i skriftet Chymische Hochzeit Christian Rosenkreuz fra 1616. Gjennom alkymistiske allegorier og drømmebilder skildres et menneskes vandring inn i en fremmed verden som både kan forståes som den åndelige verden eller som menneskets underbevissthet hvor stadig nye områder avdekkes. I likhet med Perlehymnen forteller også dette skriftet om en utviklingsvei der målet er å bevisstgjøre menneskets åndelige kjerne,og er slik sett enda en manifestasjon av den gnostisk-okkulte lære.
I de neste par hundre år ble samfunnet forvandlet av fornuftstenkning, materialisme og industriell revolusjon, og det var lite gehør for okkulte visjoner. Med noen få unntak, som f.eks frimurerbevegelsen og enkeltstående mystikere som Emanuel Swedenborg på 1700-tallet var det få som interesserte seg for den gamle kjetterfilosofien. Det kunne synes som om materialismen og rasjonalismen hadde tryllet den vestlige kultur i søvn inntil midten av 1800-tallet. Da dukket igjen den gamle kjetterske vranglære frem i nye klær. Først som spiritisme og teosofi, senere som antroposofi og mange ulike ny-åndelige bevegelser. Et vesentlig trekk ved det 20. århundres kultur er en voksende interesse for en åndelighet som sprenger grensene til både det materialistiske livssyn og til religiøs dogmatikk. Vi har opplevd at kjetterfilosofien for fjerde gang på to tusen år har dukket frem fra skyggetilværelsen og blitt synlig i samfunnslivet. Ut fra dette perspektivet kan man forstå at en bok som DaVinci-koden vekker voldsom interesse. Den virvler opp vesentlige trekk fra kjetterfilosofien og gralsmysteriene og serverer en uklar blanding av fakta og fantasi.
Gralsmysterier
Kjetterfilosofien kommer til uttrykk gjennom flere myte- og legendekretser. Ovenfor er den historiske strøm kort beskrevet. Her skal vi mer detaljert se på forestillinger og legender som er forbundet med Den hellige gral, og som i likhet med gnostiske tekster som Perlehymnen er poetiske og litterære uttrykk for et spirituelt livssyn. Fortellingene om menneskets jakt på Gralen ble hovedsaklig båret frem av trubadurer fra Syd-Frankrike og sunget på provencalsk og oksitansk, som var de franske katharers språk. Det er ingen tvil om at det var katharenes lære om menneskets søken etter den skjulte guddom som i vakre bilder ble formidlet av trubadurene. Ofte er historiene kledd i en romantisk drakt der kjærlighet til en skjønn jomfru synes like viktig som jakten på Gralen. Og kanskje er det to sider av samme sak. Det er ikke uvanlig at man i religiøs litteratur finner at intense og erotiske kjærlighetsskildringer brukes som symboler på åndelige opplevelser. At Gralen knyttes til kjærlighet til kvinnen er et tema vi skal se nærmere på senere.
I de fleste gralsfortellingene fra middelalderen blir Gralen beskrevet som en overjordisk gjenstand, gjemt i en borg som er plassert, i et øde og dystert landskap. Den er nesten umulig å finne og den blir voktet av tempelriddere som skal hindre uverdige i å nå frem. Inne i borgen blir Gralen våket over av en syk konge. Han venter på den nye gralsridderen, som når han har overvunnet alle prøvelser, en gang skal komme til borgen og stille kongen det riktige spørsmålet. Da kan kongen bli frisk, og gralsridderen vil erkjenne Gralen i all dens herlighet og bli forvandlet til et nytt menneske.
Slik er også kjernen i Wolfram von Eschenbachs fortelling om Parzifal, som dikteren hevdet han ikke hadde skapt selv, men lært av en trubadur i Syd-Frankrike. Parzifal er ung, uvitende, naiv og søkende. Det fortelles hvordan han må kjempe seg gjennom en lidelsesfylt prøving og feiling hvor han gradvis lærer å gjennomskue denne verdens illusoriske prakt og falskhet. Parzifal beskrives som en ung mann som har gått seg vill i en stor mørk og farlig skog hvor ingen veier fører ut. Forvirret og lidende gjør han mange forsøk på å trenge gjennom villnisset og tilslutt kommer han ut på den andre siden. Da kan han endelig nærme seg Gralsborgen.
Navnet Parzifal betyr ”tvers igjennom,” og helten er et menneske som går gjennom alle livets prøvelser, tar med seg erfaringene og går videre. I likhet med Perlehymnens skildring av innsjøen som skjuler Perlen, er skogen sannsynligvis et symbol på menneskets underbevissthet og egoet som styres av instinkter, begjær og ureflekterte tanker. Å finne veien ut av skogen eller å ta seg gjennom innsjøen til Perlen kan da være en symbolsk fremstilling av å ta kontroll over og bevisstgjøre de indre proseser. Det er en langsom og vanskelig utvikling, og det sies jo også om Parzifal at han ”langsomt ble vis”. Tilslutt finner han sin egen vei ut av skogen fordi han skritt for skritt har forvandlet seg selv og utviklet en indre modenhet som gjør ham verdig til å møte Gralen. Mot slutten av fortellingen inntreffer noen episoder som understreker den indre utviklingen. Parzifal kjemper mot en annen ridder som egentlig er hans venn, men på grunn av rustningene gjenkjenner de ikke hverandre. Da Parzifal tilslutt forstår hvem han kjemper mot roper han: ”Det er meg selv jeg har utslettet”. Motstanderen som også har forstått situasjonen svarer: ”Det er deg selv du har erobret”. Med denne gåtefulle talen vil sannsynligvis trubaduren understreke den åndelige forvandling som skjer når et menneske nærmer seg Gralen. Det lavere Selv er overvunnet, egoet og sanselig begjær dominerer ikke lenger bevisstheten, men han har funnet veien til det høyere Selv, han har erobret seg selv.
En annen mytologi som også gir en billedlig og poetisk fremstilling av kjetterfilosofien er den alkymistiske. Det enkle og folkelige bilde av alkymisten som sitter i sitt primitive laboratorium og drømmer om å lage gull av uedle metaller stemmer ikke med virkeligheten. Forskere som psykiateren Carl G. Jung og religionshistorikeren Mircea Eliade har forlengst vist at middelalderens alkymi dreide seg om menneskets indre utviklingsprosess der gull symboliserte det høyeste bevissthetsnivå. Jung mente at arbeidet med de kjemiske prosesser var et middel alkymisten brukte for å komme i kontakt med sin underbevissthet. Alkymisten satte i gang det Jung kalte en individuasjonsprosess hvor målet var å forvandle sjelelivet og bli sitt høyere Selv.
Kjernen i alkymien synes å være selve forvandlingsprosessen og den skjulte kraft som får den uedle bevissthet til å gjenoppstå som den edle. Billedlig sett foregår forvandlingen i en stor skål som ofte kalles ved det greske navnet krater. Krater er en blandebolle hvor man i hellenistisk kultur blandet vann og vin, og i alkymistisk mytologi ble den til en guddommelig skål hvor den magiske forvandlingen fant sted. Selve skålen blir ofte gitt guddommelig kraft og flere tekster hevder at guden Hermes fylte skålen med ren ånd og sendte den ned til jorden med budskapet om at det menneske som drakk fra skålen ville kunne stige opp i åndens verden og møte den høyeste guddom. Forfatteren Jack Lindsay, som referer dette i boken The Origins of Alchemy in Graeco-Roman Egypt, kommenterer videre at forestillingen om den guddommelige skål ligger til grunn for bildet av Den hellige gral . Hva som kom først, Skålen eller Gralen er vanskelig å avgjøre. Kanskje har forestillingene en felles opprinnelse?
Ved siden av Skålen møter vi forestillingen om Filosofens sten, som også har forvandlende kraft. Stenen fremstilles som et overflødighetshorn som kan gi uante rikdommer, som er et middel til evig ungdom og evig liv, og som er den skjulte kraft som gjør mennesket guddommelig. Ifølge Jung symboliserer Filosofens sten målet med både menneskets åndelige utvikling og med den makrokosmiske utvikling. Stenen representerer den kraft som kan helbrede både menneske og kosmos. Det følger derfor naturlig at Jung også identifiserer Filosofens sten med Kristus slik han ble fremstilt i de apokryfe evangelier. Stenen, Skålen og Gralen er sannsynligvis identiske symboler, og det var kanskje det kunstneren ville vise som laget skulpturen på en av veggene av Chartres-katedralen av kong Melchisedek som bærer Gralen (eller er det Skålen?)som fylles av Filosofens sten. I de ulike versjoner av kjetterfilosofien ser vi at den indre forvandling fremkaller en opplevelse av et høyere Selv og av en ny helhet. I Perlehymnen ser prinsen et speilbilde av hele seg selv etter han har erobret Perlen, og Parzifal får høre at han har erobret seg selv.
I alkymien innebærer forvandling at motsetninger blir forent og en ny helhet skapt. Det er mange eksempler på slike motsetninger, men ingen er så mye brukt, og virker så betydningsfull, som motsetningen mann-kvinne.Alkymistene var ivrige til å illustrere sine tekster og ofte finner vi bildet av mann og kvinne i et heftig, erotisk favntak. De to er iferd med å bli ett. Kanskje står vi her overfor nøkkelen til forvandlingens mysterium. Motsetningen mellom det mannlige og det kvinnelige må opphøre og de to må bli ett, før den nye bevissthet, møtet med Gralen, Perlen og Filosofens sten kan finne sted.
Kjetterbevegelsen og det kvinnelige
Det er en lang tradisjon i mange kristne kirkesamfunn at kvinner ikke har samme åndelige status som menn. Det samme gjelder synet på det kvinnelige. Ja, i alle de tre monoteistiske verdensreligionene, kristendom, jødedom og islam, er Gud en mann, uten noen feminine tendenser i det hele tatt. Innen kristendommen har særlig Den katolske kirke holdt fast ved en maskulin teologi som går tilbake til apostelen Peter, den første biskop av Rom. Et interessant paradoks er imidlertid Maria-dyrkingen som er utbredt i mange katolske land. Viser ikke den at man gir en kvinne en høy religiøs posisjon ? Jo, man dyrker den tause og ydmyke madonna, Jesu mor, men man tar sterkt avstand fra den andre Maria.
Gjennom århundrene har kirken hatt et nærmest nervøst forhold til Maria Magdalena som har blitt betraktet som en besatt synderinne og skjøge, og i de kanoniske skrifter er hun nesten ikke nevnt. I kjetterfilosofien og i de apokryfe evangelier finner man en helt annen tendens. Der er hun både svært ofte og svært positivt omtalt. Man møter en Maria Magdalena som er de mannlige disiplene åndelig overlegen, og som ofte blir foretrukket som Jesu samtalepartner. I en tekst som kalles Marias evangelium fremstilles hun som nummer én blant apostlene, og det sies at hun er særlig i opposisjon til apostelen Peter. Andre tekster skildrer også en sterk rivalisering mellom Maria og Jesu mannlige tilhengere. Det gnostisk inspirerte Filips evangelium skildrer Maria som en intim venn av Jesus og det sies at han elsker henne høyere enn andre. Andre tekster antyder et erotisk forhold mellom Jesus og Maria. I avslutningskapitelet til Thomas-evangeliet blir Peter fremstilt som særdeles kvinnefiendtlig, og kanskje representativ for mange av de mannlige disiplene, med ordene: ”La Maria gå fra oss, kvinner er ikke verdige til livet”. Men de apokryfe evangelier nyanserer bildet av Maria til noe mer enn en som kjemper mot mannssjåvinisme. I flere tekster antydes det at hun har en høyere åndelig innsikt enn de andre disiplene og at hun er en vis kvinne. I teksten Frelserens dialog berettes det at Maria mottar en del av Jesu lære som bare var forbeholdt tre av disiplene, og av de tre var hun den som hadde den høyeste innsikt. Det sies at hun ”talte som en kvinne som kjente Altet (helheten)”. I gnostisk språkbruk tyder det på en person som hadde erfart gnosis (innsikt) og som hadde lagt ut på den åndelige utviklingsvei som kunne føre til Den hellige gral.
De apokryfe evangelier tildeler Maria Magdalena en høy åndelig status, og det samme gjør de med synet på det kvinnelige. Her dukker en annen gnostisk tradisjon frem, nemlig det mannlige og det kvinnelige representert ved begrepene logos(ord, tanke) og sophia(visdom). Iblant skildres de som to sider av en åndelig helhet, der den ene blir ufullstendig og fortapt uten den andre, og iblant som et søskenpar som først blir atskilt og så forent. Logos, som også ofte blir omtalt som Kristus, er det mannlige intellekt, fornuft og tankekraft, Sophia er den kvinnelige og den himmelske visdom. I gnostisk mytologi er det flere varianter av forholdet mellom Logos og Sophia, men felles er beretningen om deres atskillelse og gjenforening, som det understrekes er en nødvendig del av menneskets og kosmos´utvikling.
Den kristne gnostiker Valentinus, som levde idet 2. århundre, beskriver skapelsen av mikro-og makrokosmos og fører altets begynnelse tilbake til en fullkommen makt, Faderen. Fra denne absolutte og ukjente guddommen strømmer en rekke emanasjoner som må forståes som både selvstendige vesener og ulike aspekter ved Faderen. To av emanasjonene er Logos og Sophia. Sophia er den siste i en lang rekke, og dermed den som er nærmest Guddommens yttergrense. Til forskjell fra de andre emanasjonene vil ikke Sophia slå seg til ro med Faderens forbud om at ingen kan erkjenne sitt opphav. Hun blir grepet av en trang til erkjennelse, og i det hun begir seg ut på en åndelig oppdagelsesreise for å finne Faderen, har hun brutt den guddommelige harmoni. Som straff for å ha opponert mot Faderens autoritet blir hun styrtet ut i det Mørket som ligger utenfor guddommens verden. Myten forteller videre at den himmelske visdom,Sophia, blir splittet i to. For å midlertidig gjenopprette den guddommelige harmoni blir en Øvre Sophia tatt inn igjen i Faderens varme, mens en Nedre Sophia forblir utstøtt i Mørkets kulde. Her blir hun utsatt for veldige lidelser og sorg inntil Kristus-Logos drar ut for å lete etter henne. Han finner henne og befrir henne fra Mørkets lidelser, og forenet vender de tilbake til Lysets verden hvor ankomsten feires som en kosmisk seier, nærmest som et hieros gamos(hellig bryllup).
En interessant paralell til denne gnostiske myten finner man i den jødiske kabbalisme som ble utformet noen hundre år senere. Her møter man også tanken om at skapelsen av makrokosmos er et resultat av Guds emanasjon, symbolsk fremstilt i det såkalte Livets tre. Treet består av ti sfærer (sefiroth) som fremstilles i en hierarkisk struktur. Sfærene blir også her sett på som ulike sider ved Gud, samtidig som de representerer åndelige nivåer eller energisentra som er innenfor rekkevidde av mennesklig erkjennelse. Den nederste sfære kalles vanligvis for malkuth, men har i tillegg et hemmelig navn; Shekina. Shekina er et symbol for det spirituelt kvinnelige, hun er urmoderen og den himmelske visdom. Shekina blir også sendt i eksil. Hun blir atskilt fra Gud og må vandre i det mørke landet som ligger utenfor den tiende sfære. Man kan se det som et symbol på at den mannlige gud bortviser det kvinnelige visdomsaspektet som egentlig hører hjemme i en helhet. Atskillelsen er imidlertid av begrenset varighet. Shekina blir ført tilbake og harmonien gjenopprettet, og i den guddommelige verden feires det som et bryllup mellom kongen og dronningen. Religionhistorikeren Gershom Scholemkommenterer dette i boken Major Trends in Jewish Mysticism og sier at Shekina er Guds kvinnelige aspekt og at gjenforeningen, som skildres i erotiske vendinger, kan tolkes som at den mannlige og den kvinnelige visdom går opp i en høyere enhet, og dermed bringer guddommens og menneskets utvikling fremover.
Hvis vi går tilbake til de gnostisk-kristne tekster og studerer det mest oversatte og utbredte av de apokryfe evangelier, Thomas-evangeliet, vil vi se at forholdet mellom det mannlige og det kvinnelige er et hovedtema. Teksten hevder flere ganger i nyanserte bilder at hvis en forvandling skal skje i menneskets indre, må det skje gjennom en forening av motsetninger. I avsnitt 22 kan vi lese at Jesus sier: ”Når dere anser det som er to, for ett, og det innvendige lik det utvendige, og det øvre lik det nedre, og når dere gjør det mannlige og det kvinnelige til ett, slik at det mannlige ikke skal være mannlig og det kvinnelige ikke kvinnelig..... da skal dere gå inn (i riket)”. Med det menes at for å gå videre i åndelig utvikling og tre inn i himmelens rike, som det sies et annet sted, må det som er atskilt bli forenet, menneskesjelen må helbredes og skapes om til en ny helhet.
Det er liten tvil om at målet som beskrives i Thomas-evangeliet er det samme som vi finner i Perlehymnen, i Parzifal-legenden og i Gralsmysteriene. Forening av motsetninger, og spesielt det mannlige og det kvinnelige, spiller en vesentlig rolle i menneskets åndelige utvikling. Dermed er det lett å forstå at det kvinnelige er nært forbundet med Den hellige gral, eller som forfatteren Ean Begg hevder at veien til Gralen går via den tapte feminine guddom. Men det er neppe en riktig tolkning å hevde at det kvinnelige, eller en bestemt kvinne, er identisk med Gralen, slik historien ender i DaVinci-koden.
En hemmelig konspirasjon?
DaVinci-kodens suksess kan betraktes som et uttrykk for en lengsel etter mysterier og hemmeligheter. For noen lesere er det kanskje også et ønske om å trenge bak den dogmatiske kristendoms fasade og finne tilbake til gralsmysteriene og til en annen type kristendom der det kvinnelige blir respektert og verdsatt, og hvor mennesket står i et selvstendig forhold til det guddommelige. For i boken møter man viktige bruddstykker av kjetterfilosofien som i hele kristendommens historie har befunnet seg i kulturlivets periferi og som nå appellerer til mange søkende mennesker. Men på flere områder blir sannheten vridd og tøyet så langt at det mer blir til en fabel. Det gjelder særlig to tendenser.
DaVinci-kodens beskrivelse av Prieuré de Sion som en tusenårgammel skjult maktfaktor i Europeisk kultur er neppe sann. De første omtaler av ordenen dukket først opp på midten av 1900-tallet, og vi har sett av BLL´s undersøkelser at mange av dokumentene som forteller om ordenen er manipulerte. Kritikere av DaVinci-koden hevder at ordenen ble skapt i 1950 årene av okkulte kretser som hadde et fantasifullt politisk ønske om å gjenreise det franske kongedømme basert på arven fra merovingene. Slike okkult-politiske drømmer har ikke vært uvanlige i de siste hundre år. Men tar vi bort myten om Prieuré de Sion står vi overfor sanne elementer fra kjetterfilosofien. Det er synet på kirkens kamp for å undertrykke den gnostisk-okkulte visjon om at mennesket kan frelse seg selv, synet på kirkens manipulering med evangeliene og kanoniseringen av en smal tolkning av det kristne budskap, og synet på det kvinnelige. Det som fremstilles som innholdet av en hemmelig konspirasjon er egentlig kjetterfilosofien som i nesten to tusen år har stått i opposisjon til de bestående autoriteter.
Den andre tendensen gjelder identifiseringen av Maria Magdalena med Den hellige gral. Det er lite trolig at Gralen er en historisk person, heller ikke at den er identisk med det kvinnelige.
Det er sannsynlig at Maria Magdalena hadde en høy status blant Jesu tilhengere og at hun representerte en gnostisk-kristen åndelighet som senere ble intenst bekjempet av Den katolske kirke. Det er ikke umulig at hun flyktet til Syd-Frankrike og at hun der formidlet en versjon av kristendommen hvor synet på det kvinnelige og på den himmelske visdom hadde stor betydning. At denne tolkning av kristendommen har forbindelse med de sorte madonnaer, med katharene og med gralsmysteriene, er også svært sannsynlig. Men som vi tidligere har vist er Gralen ikke et symbol på en bestemt kvinne, men på en åndelig forvandlingsprosess der motsetningen mellom det mannlige og det kvinnelige forenes til en ny helhet. Derfor er det ikke sant som noen hevder, at Gralen ligger begravd under en krystallpyramide i Louvre-muséet. Den er symbolet på et åndelig mål som er innenfor rekkevidde for alle mennesker, og ligger neppe begravd hverken i Pyreneene eller i Paris.