Forord til Spirituell økologi
Av Thomas Hylland Eriksen
Motstanden mot Rudolf Steiners tenkning skyldes flere forhold. Dels er han blitt stemplet som irrasjonell mystiker, ofte av mennesker som har lest lite av ham; dels er løsrevne sitater om astralreiser og englevinger blitt brukt som påskudd til å avvise hele forfatterskapet, og dels er det reell uenighet om en rekke sider ved hans livsverk, ikke minst med hensyn til åndens rolle i naturen og menneskets liv. Men det er nok også riktig at kulten omkring Steiner, som begynte i hans egen levetid, har bidratt til å skape en hermetisk aura omkring hans arbeid. Resultatet er at hans tekster er praktisk talt ukjente utenfor ‘innvidde’ kretser, til tross for iherdige forsøk, også i Norge, på å formidle blant annet hans politiske tenkning (tregreningsteorien) og eksistensfilosofi (Frihetens filosofi) til en større allmennhet.
Nå er tiden kommet til Steiners økologiske tenkning, og timingen kunne knapt ha vært bedre. Stadig flere innser at verdenssamfunnet befinner seg ved et veiskille, hvor alternativene er en bærekraftig fremtid og en økologisk katastrofe. På 1970-tallet var dette synet forbeholdt enkelte opposisjonelle motkulturer; nå snakker statsledere ubesværet som om de var medlemmer av Fremtiden i våre hender. Tiden er kort sagt inne for en grunnleggende forandring i den rådende tenkemåten om menneskets plass i verden, og disse tekstene av Steiner gir perspektiver på den økologiske helheten hvor vi inngår, som både er dristige og stimulerende.
At Steiner i sin økologiske tenkning var langt forut for sin tid, er det ingen tvil om. Hans organiske perspektiv på den indre sammenhengen i alt liv, der mennesket med sitt overlegne intellekt har et spesielt forvalteransvar, er senere blitt utforsket av en lang rekke tenkere. Ofte har de representert en alternativ strømning i biologien; en motvekt og et korrektiv til den rent kvantitative forskningen der det eneste som finnes er det som kan måles og alt annet er mystisisme og utenomsnakk. Av senere tenkere som tangerer Steiners økologi vil jeg særlig fremheve tre, selv om mange flere kunne ha vært nevnt. Theodore Roszak (1933–2011) skrev flere bøker, blant annet Where the Wasteland Ends (1972), om sammenhengen mellom personens selvforståelse og de økologiske problemene. Gregory Bateson (1904–80) utviklet en særegen ‘ateistisk panteisme’ der han blant annet la vekt på at den viktigste årsaken til den økologiske krisen (tidlig på 1970-tallet) var en ‘epistemologisk feil’ i den vestlige personforståelse, som skyldtes at vi ikke forstod oss selv som en del av noe større, nemlig alt liv. I Mind and Nature (1979) snakker Bateson om besjelingen av alt levende på måter som ligger nær Steiners beskrivelser. Endelig representerer James Lovelock (1918–), med sin berømte Gaia-metafor, et tilsvarende helhetlig syn på livet, der jorden betraktes som én eneste gigantisk organisme (også nevnt i Bartons kommentarer til denne boken). Disse har felles et blikk på verden der det lille står i umiddelbar forbindelse med det store, og der menneskets subjektive opplevelser og persepsjoner er en like viktig del av naturen som det ytre og målbare. At vi ikke bare ser verden ‘slik den er’, men med e t blikk som er formet både av evolusjon, læring og vilje, er det liten tvil om, og like sikkert er det at menneskets blikk på sine omgivelser får håndfaste konsekvenser.
Mer kontroversielle er tilsynelatende skildringene av menneskets emosjonelle relasjon til sine omgivelser, hvor det går frem at det er umulig, ifølge Steiner, å oppnå sann erkjennelse av naturen uten å investere kjærlighet i den. Når han skriver om betydningen av å forstå at ‘ens egen tilværelse er en gave fra hele verdensaltet’ og den ‘allkjærlighet som er nødvendig for å oppnå høyere erkjennelse’, vil noen kanskje melde seg ut og avvise hele perspektivet som mystifiserende. På denne bakgrunn er det verdt å minne om at ingen annen enn sosiobiologiens grunnlegger, Edward O. Wilson, skrev en bok for noen år siden med tittelen Biophilia, hvor han hevder at evolusjonen har utstyrt mennesket med en iboende kjærlighet til alt levende. Her hjemme har biologen Dag O. Hessen, i sitt velskrevne essay Natur – hva skal vi med den?, gitt uttrykk for mange av de samme tankene.
Steiners betoning av menneskets bevissthet som avgjørende for forståelsen av økologien kan synes triviell, men er det ikke. Både før, og særlig etter, Steiner har en lang rekke ‘ultradarwinister’ forsøkt å bagatellisere menneskets særpreg ved å inndefinere mennesket restløst i dyreriket. Selvfølgelig er vi dyr, men vi er de eneste dyrene som er i stand til å reagere med sjokk og vantro på en massemorder, eller – i mer hverdagslige sammenhenger – å uttrykke setninger av typen ‘Min far var fattig, men ærlig’. Menneskets moralske ansvar henger altså ikke bare sammen med det faktum at vi alene har forandret klodens miljø, og befinner oss på kanten av et økologisk stup som vanskelig kunne forutsees på Steiners tid, men også det faktum at vi er de eneste skapningene som er i stand til å forhindre den. Vel blir mennesker spist av haier, men haiene truer ikke med å utrydde homo sapiens – derimot er vi i ferd med å utrydde en rekke haiarter.
Steiners åndelige perspektiv kan stundom virke fremmed (og ikke bare for dagens mennesker – det var fremmed også i 1920-årene), og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid følger ham. Når han snakker om mennesket som syntese av ørn, løve og okse eller ku, eller sier at beveren ‘sanker sammen sin forstand’ når den akkumulerer solvarme, eller gjør en vidløftig sammenligning mellom gevir og horn, så kan man bli irritert, provosert, eller lese det som en poetisk hyllest til naturens skjønnhet og livet selv. Jeg velger å gjøre det siste, og mye tyder på at det er i tråd med intensjonen. Når han så går over til å snakke om eteriske, kosmiske og astrale egenskaper ved planter, forstår jeg ikke hva han mener, men man skal ikke glemme at han samtidig formidler kurant og relevant kunnskap om økologisk jordbruk, flere tiår før dette ble et begrep. Hyllesten til brenneslen er i så måte forbilledlig.
Med denne utgivelsen fortjener Steiner å nå en større leserkrets enn tidligere, og det er å håpe på at den smule berøringsangst mange opplever i møtet med Steiners tekster vil forsvinne når man leser hva han faktisk skriver om økologi, særlig i bokens første deler. Når han skriver om menneskets ansvar og samhørighet i menneskets forhold til naturen, om mennesket som både ånd og natur og ikke minst om naturens egenverdi hinsides økonomiske og instrumentelle overveielser, er han hundre år forut for sin tid. Tiden for en slik økologisk livsanskuelse, der menneskets selverkjennelse er en vesentlig bestanddel, er forlengst inne – og den kan fremdeles redde oss.