Når elevene blir studenter
Av Johan Galtung (tidligere utgitt i boken "Liv laga, Arneberg Forlag 2010)
Det var tidlig en søndag morgen. Jeg hadde eget rom i det kjempehuset som studentene (den gang) Claus-Otto og Katrin styrte med mild hånd for et dusin studenter. Jeg visste at noe veldig godt foresto, og var yr av glede, åpnet vinduet, lepjet inn syrinduft.
Universität Witten-Herdecke (nær Dortmund) var Tysklands første private universitet og jeg ble innbudt av dekanen for det økonomiske fakultet for å forelese globaløkonomi og konflikt og fredslære. Det var altså ikke neoklassisk, men alternativ økonomi, og i 12-13 år kom jeg hvert semester til korte, meget intensive kurs med meget begavede studenter.. Jeg foreleste også over sivilisasjonsteori og vitenskapsfilosofi for studenter fra alle fakulteter. Studium Generale kaller tyskerne det. Da dette uten sammenligning er mitt beste minne som universitetsmann, vil jeg dvele ved det ikke ved gråhet, surhet, middelmådighet, elendig administrasjon, beinhard strid om stilling, opprykk, penger, lokaler. Alt unntatt genuin intellektuell interesse.
Det var en antroposofisk bakgrunn for UWH, ikke slik at vi skulle preke Rudolf Steiners mangslungne og interessante lære, men i den forstand at 50 prosent av studentene hadde Steiner-skolebakgrunn. Jeg satte veldig pris på pedagogikken, som jeg visste litt om fra en god venn gjennom de lange og tunge år på folkeskole/gymnas, senere lagdommer Johannes Smit. Andreas gikk på Steinerskolen i Oslo og jeg har holdt en viss kontakt med det fine miljøet.
Det var min erfaring at Steiner-skoleelever var garantert kunnskapsfrie. Hvis jeg spurte hva er 2+2, ga de svar av typen ”lysegul”, eventuelt ”c-moll”. Pytagoras – denne utrolige greker som, slik jeg nevnte har fått hele verden til å erklære c2 dersom man antyder a2+b2 – ville de danse. Eurytmisk, til levende lys. De lærte russiske eventyr før sine egne. De malte alt, og mer til.
Kort sagt, de trengte som regel et tilleggsår for å bli tilpasset modernitetens tyranni. Men så begynner ting å skje.
- en enorm lærelyst, leselyst, for å bli en del av kunnskapen og gjøre kunnskapen til en del av en selv, ikke bare for en dum eksamen;
- en enorm kunstglede av alle slag, de spilte, de sang , de malte;
- et sosialt talent, sosial intelligens kaller vi det nå, full beherskelse av intervallet mellom smilende føyelighet og sur, aggressiv konfrontasjon
– dialog istedenfor debatt, vanskelig for studenter som godtar alt, eller tror de må være imot alt;
- et politisk talent som ikke slår eg til ro med kritikk, men altså søker noe konstruktivt, alternativt, noe nytt å bygge;
- en enorm levelyst – de var rett og slett glade!
Ingen studentmasse som sur sky bakerst i rommet der, men ivrig forberedelse, hva kan vi lese på forhånd, Johan, JOHAN!
Den søndagen hadde vi åpen frokost for et trettitall studenter i økonomi og medisin. Problemstillingen var meg kjær: Vold : Fred = Sykdom : Helse? Naturligvis kunne jeg ha holdt en forelesning. Men de lot seg ikke behandle så dårlig. De ville tenke selv, lese, diskutere og legge det frem – men til levende lys, dempet Bach, fiolin fra en av dem først, med temaer og tanker som tråder i luften og tiden. De spinner seg, vever seg sammen mot en helhet og munner, hvis fortjent, ut i champagne! Sånn ved 12-tiden.
Vi hadde startet med likheten mellom kreft og strukturell vold, med cellekolonier som vokser på bekostning av andre, sett på metastaser som transnasjonale selskaper og spurt oss hva som svarte til lymfesystemet. Som legesønn hadde jeg lest ganske meget medisin gjennom mitt liv og kunne henge med, men kom til kort da pankreas (bukspyttkjertelen) skulle parallellføres med, ja, med hva? Vi nøt det. Jeg vet noe om vanskeligheten med å få professorer med på en tilsvarende lek, all sann intellektualitet har en intellektualilek basis.
Sommeren 1988 fant den tiende fremtidskonferanse sted i Beijing. Gode spanske venner hadde lenge fablet med meg om den transsibirske reisen: dette var sjansen. Claus-Otto koblet UWH inn i bildet, det var også en italiensk gruppe. Det var vel min tur nr. 24 til Sovjet, jeg brakte med litteratur og gikk fra kupé til kupé og holdt forelesninger ved dette rullende universitet på kupeens språk – om Sovjet og dets snarlige undergang. Vi ble overvåket av konduktøren som het Ivan den grusomme. Han solgte tevann til overpris og ville ha penger for å lade datamaskinen. Han hadde bare en takst for alt: US $1. Det siste jeg så av ham, var ved grenseovergangen til Kina. Han tellet $1-sedler, den største bunke jeg har sett i mitt liv.
Ambisjonene ble større året etter, verden, fly. Jeg hadde berettet om konflikt og fred, om utvikling og fremtid i mange land. De ville se selv. Resultatet ble Peace Studies Around the World. 35 gode studenter fra ti land besøkte tyve land over åtte måneder i 1989-90, med to til fire uker i noen land: Tyskland, Israel/Palestina, India, Kina, Japan og Hawaii. 270 forelesere. Vi lever på det ennå, inkludert jeg. UWH-studentene, spesielt Claus-Otto og Katrin organiserte det og lærte enormt av den jobben alene. Den kalde krigens avslutning passet godt inn i programmet i oktober-november 1989-90.
Siden ble det ekskursjoner til ”overgangsøkonomien” i de tidligere sosialistiske land for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor, og for å sette opp samarbeidsprosjekter. Studentene organiserte, jeg bygde nettverk til professorer og andre.
Slik kan det være. Jeg søkte selv avskjed i 1999 fordi jeg ville konsentrere meg helt om TRANSCEND, og avviklet fire professorater – i Tromsø, Kyoto, Washington og Universität Witten-Herdecke. Det siste smertet. Man kan få til alt når professor-student-skillet utviskes og universitetet er lite. På avskjedsfesten ble jeg fortalt at de ville lage en bronseplakett, Johan Galtung hat hier gelehrt. Kjære dekan Birger, du må ikke gjøre det. Ordene var skjønne nok.
(Utdrag av kapitlet Universiteter i Johans Galtungs selvbiografiske Johan uten Land. Aschehoug 2000 og 2005. )