1. Innledning

Også året 2011 er et år som står i jubileenes tegn. I år er det først og fremst markeringen av 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel og 100-årsdagen for Roald Amundsens erobring av Sydpolen som står i sentrum, og for de mer spesielt interesserte er 150-årsdagen for Rudolf Steiners fødsel 27. februar det sentrale.

Men vi har også mer uanselige og mindre markante jubileer: Både i Morgenbladet og i Dag og Tid ble det markert at det 25. januar var 160 år siden Arne Garborg ble født.

I denne forbindelse ble professor ved Høgskolen i Volda, Jan Inge Sørbø, intervjuet om essaysamlingen Med lykti i hand. Garborg som diktar og tenkjar, som nylig er utgitt. Sørbø fremhevet hvilken stor interesse det fremdeles er for Garborg. Etter Sørbøs mening har Garborg skrevet det beste diktet, det beste essayet og den beste romanen på 1800-tallet. Den beste boken er Fred, det beste diktet er Haugtussa og det beste essayet er Hanna Winsnes Kogebog (fra Samtiden i 1890).

Vi skal la disse hjørnestenene i Garborgs produksjon ligge, og konsentrere oss om én detalj. I intervjuet med Morgenbladet 28. januar sa Sørbø blant annet:

"Garborg var ein av dei som visste mest om idéhistoriske retninger i samtida. Han var innom Kierkegaard og Brandes, naturalismen, nyreligiøse strømningar som antroposofien og teosofien og han introduserte Nietzsche og Tolstoj i Noreg."

I denne artikkelen skal vi ta for oss Garborgs forhold til Rudolf Steiner. De var rimelig samtidige i tid – Garborg levde mellom 1851 og 1924, og Steiner levde mellom 1861 og 1925.

Garborg tilhører den gruppe forfattere som tangerte Steiner. Han leste med interesse en av Steiners bøker og gav den en sympatisk anmeldelse. Utover det identifiserte han seg ikke med hverken Steiner eller antroposofien.

Før vi går nærmere inn på dette temaet skal vi gå en omvei.

Selv om det ytre sett ikke er noen stor felles kontaktflate mellom Garborg og Steiner, er det likevel grunn til å påpeke at de var enige om hvilke to store spørsmål som var de viktigste.

I innledningen til Arne Garborgs dagbok, som ble utgitt i 1924, skrev Hulda Garborg på side XXVII:

"Men dei religiøse og sociale spursmåli var og vart hovudsaki."

Når det gjaldt de sosiale spørsmålene var det først og fremst Henry Georges tanker Garborg identifiserte seg med – han kommer stadig tilbake til George's betydning som sosial reformator og antikapitalist.

I et dagboknotat fra 3. mars 1907 (dagbokens bind 1 side 242) heter det:

"George-tanken, som vil gjera Bonden (Ættine, Folke) til Jordherre att i staden for Bank-Jødane[1] (som no meir og meir eig Noreg), - den er, saman med det Livssyn som Jesus fraa Nasaret forkynnte, det eg heretter kann vera med paa."

Steiner vurderte tidens hovedutfordringer på samme måte.

I et foredrag fra Kristiania/Oslo 17. mai 1923 sier han:

"Å forstå mysteriet på Golgata riktig, utfra vår tid, er antroposofiens oppgave."

Og som svar på tidens store sosiale oppgaver lanserte Steiner den såkalte tregreningslære umiddelbart etter den første verdenskrig, som blant annet Steinerskolen er en frukt av. Tregreningslæren bygger på de tre idealene fra den franske revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Etter Steiners oppfatning skulle åndslivet ledes ut fra frihetsidealet, rettslivet ut fra likhetsidealet og næringslivet ut fra broderskapsidealet.

Steiner delte også Garborgs sterke antikapitalisme, Amerika-skepsis og oppfatning av skyggesidene ved storindustrien.

2. Noen generelle bemerkninger om Arne Garborgs forhold til spiritualitet og kristendom

I en av Harriet Backers skissebøker finner vi en tegning som viser fem mennesker ved et bord, og som er datert "Kolbotn 1893". Påskriften på tegningen er "Borddans".

Harriet Backer var tydeligvis til stede ved en spritistisk seanse hos sine venner Hulda og Arne Garborg på Kolbotn i Øvre Østerdalen. Ekteparet Garborg bodde da i umiddelbar nærhet av Ivar og Karen Mortensson-Egnund som var nære venner av Harriet Backer. Ekteparet Garborg - og da kanskje særlig Hulda - var i 1890-årene svært interessert i utenomsanselige fenomener.

I en artikkelserie i Samtiden fra 1893 behandler Arne Garborg forsøkene på å nærme seg det utenomsanselige gjennom "vitenskapelige" metoder. Dette ønsket var formodentlig et oppgjør med 1880-årenes materialisme og representerte et utslag av den nye idealismen i 1890-årene.

I 1893 skrev Arne Garborg en biografi om Jonas Lie. Garborgs egen interesse for mystiske fenomener er formodentlig en av årsakene til at han mener å finne mange av de samme trekk hos Jonas Lie. Også senere bøker av Jonas Lie, Onde Makter og Trold bærer preg av noe hos Lie som Garborg karakteriserer som "en Underbund af varm, dyp Naturreligiøsitet".

I sin egen bok fra 1895, Haugtussa, utdyper Garborg de spirituelle og naturmystiske trekk. Modellen til Haugtussa var Veslemøy. Hun hadde i Garborgs barndom tjent på farsgården, og han hadde som gutt arbeidet sammen med henne og hørt henne fortelle om "huldreheimen".

Boken I Helheim fra 1901 utgjør annen del av Haugtussa og behandler Veslemøys ferd ned i den underverdenen der synderne soner sin straff. I parentes skal bemerkes at Richard Eriksen skrev en grundig anmeldelse av boken samme år den kom ut. Eriksen var som kjent den mest fremtredende norske teosofen på dette tidspunktet.

Som nevnt ovenfor, bodde ekteparet Garborg i 1890-årene i store deler av tiden i nærheten av ekteparet Ivar og Karen Mortensson-Egnund. Ivar Mortensson-Egnund var i nesten hele Arne Garborgs liv en nær venn, og han overtok blant annet det redaksjonelle ansvaret for tidsskriftet "Fedraheimen" etter Garborg. Det nære vennskapet besto helt til Garborgs død i 1924, og det var Ivar Mortensson-Egnund som holdt talen ved bisettelsen.

Da Garborg i 1901 ga ut I Helheim, hilste Mortensson-Egnund ham som en veiviser i visjonær mystikk. Garborg gikk imidlertid ikke videre på denne veien - i motsetning til Ivar Mortensson-Egnund som senere knyttet an til Rudolf Steiner og antroposofien som den viktigste forankring for hans spiritualitet.

For Arne Garborg var det ikke det metafysiske eller mystikken som var hans hovedanliggende. I sin dagbok skriver han:

"Som livet var lagt til rettes for meg, so var det dette religiøse eg fyst og fremst måtte klara."

Garborgs syn på Kristus og kristendommen varierte sterkt i de forskjellige epoker i hans liv. Tidlig på 1880-tallet tordnet han mot den senere biskop I.C. Heuck, som i 1883 hadde utgitt tidligere foredrag som bok under tittelen Vantroens Væsen.

Garborg rettet en flengende kritikk mot boken i "Nyt Tidsskrift" (også trykt i bøkene Fri Forhandling og Straumdrag).

"Heucks feil er egentlig bare den feil, at han vingler i resonnementærne når jeg læser hans bog, kommer jeg til å tenke på, hvad Agur, Jakes søn, en gang sagde til Ithiel, ja til Ithiel og Ukchal; Det findes beskrevet i Salomos ordsprog kap. 30, v. 18 og 19 og lyder således: "Tre ting ære meg forunderlige, og der er fire ting som jeg ikke véd: ørnens vej i himmelen, slangens vej på en klippe, et skibs vej midt i havet og en mands vej til en jomfru."

Jeg kunde ville lægge til som en femte ting: Og herr Heucks vej i logikken."

Senere endret Garborg sitt syn på kristendommen. Med sin siste bok Heimkomin Son - utgitt i 1908 da Garborg var 57 år - ebbet hans dikterkraft ut 16 år før han dør. Finn Thorn har i sin bok Arne Garborg og kristendommen fremholdt at med denne sluttstrek på sin dikting ville Garborg vise at han ble sin ungdomsdrøm tro: At det norske folk måtte finne veien hjem til seg selv. Men da må det også, som Paulus, finne Faderen og veien til Faderen viser alene Mesteren fra Nazareth.

Garborg forkastet det kirkelige vitnesbyrdet om Jesus og søkte på egen hånd å finne ham slik han virkelig var. I dypet av Garborgs sinn var det blitt liggende igjen en drøm om en annen og bedre kirke enn den han hadde kjent. I Garborgs lengsler mot vårt eget vesen har også den religiøse lengsel vært levende. Finn Thorns konklusjon med hensyn til Garborgs forhold til kristendommen er:

Med det som likevel både kan og må sies om Garborgs forhold til kristendommen er at den gjennom all uro og tvil forble åpen for, at Jesus fra Nazareth er menneskeheten blitt stilt overfor noe helt enestående."

 

3. Arne garborgs syn på rudolf steiners bok Kristendommen som mystisk kjensgjerning

Arne Garborg skrev dagbok fra januar 1905 til og med 1923. Denne dagboken ble etter Garborgs død utgitt av Hulda Garborg i 6 bind.

Etter at Heimkomen Son ble utgitt i 1908, fattet Garborg interesse for Rudolf Steiners syn på kristendommen.

Vi skal nedenfor referere Garborgs dagboksnotater fra 31. mai 1909, hvor han gir en lengre kommentar til den norske oversettelsen fra 1909 av førsteutgaven av Rudolf Steiners bok Das Christentum als mystische Tatsache und die Mysterien des Altertums fra 1902.

Den norske oversettelsen var utgitt tidligere i 1909 av Blytt og Lunds Forlag.

Steiner omarbeidet senere boken relativt kraftig, og den fikk sin endelige form på tysk ved utgivelsen av 2. utgaven i 1910, jf nedenfor under pkt 4.

Av dagboken fremgår det at Garborg hadde sagt seg villig til å være bidragsyter i det teosofiske (antroposofiske) tidsskriftet Kringsjaa som ble utgitt i 10 nummer i 1910 før det inngikk. For nærmere redegjørelse om dette tidsskriftet, se to artikler av Terje Christensen i Libra 1989/nr 3-4 side 137 flg og om Marta Steinsvik og Marta Steinsviks Kringsjaa. Et blad i antroposofiens historie, side 142 flg i samme nummer.

 

4. Arne garborgs dagbok fra 31. mai 1909

Vi skal referere hva Garborg skrev om Steiners bok. Etter en kort innledning om vær og vind skriver han:

"Teosofane driv paa; dei vil "taka Lande". Ei Tidsskrift skal dei faa (hev - med tyske Pengar - kaupt "Kringsjaa"), det skal vera halvt paa norskt og halvt paa norskdanskt; millom Medarbeidarane skal eg au vera med, - so lengi det kann vara.

Formaale ser godt ut. Ein skal arbeide seg fram-yvi til "Menneskehedens universelle Broderskab uden Hensyn til Race, Troesbekjendelse, Kjøn eller Farve; det vil "fremme Studiet af sammenlignende Religion, Filosofi og Videnskab" (?), og "udforske endnu skjulte Naturlove og Menneskets skjulte Evner"; under dette siste er det vel at den teosofiske Mystiken gøymer seg. No fær me sjaa. Vert det for mykje "Mystik", so vinn dei knapt langt her i Lande.

Den "teosofiske Kristus" (Dr. Rudolf Steiner) er (etter Rich. Eriksen) "den clairvoyante dybtskuende Mystiker nøie forenet med den klare videnskabelige Tænker"; han hev skrivi um "Welt- und Lebensanschauungen im 19ten Jahrhundert", um Goethe, Nietzsche, Häckel, Ludw. Uhland, um "Wahrheit und Wissenschaft", "Philosophie der Freiheit", "Grundlinien einer Erkentnistheorie", "Lyrik der Gegenwart", "Die Erziehung des Kindes" o.y.a, og so um "Einweihung und Mysterien", "Re-inkarnation und Karma", "Hvorledes erhverves Kundskab om høiere Verdener" (umsett); no held han paa og gjev ut "Die Geheimwissenschaft". Til Dansk hev me no fengi umsett ei Bok av han um "Kristendommen som mystisk Kjendsgjerning"; den hev eg nettupp lesi. Han er godt inne i den gamle Mysterie-Kultus, som me finn att hjaa alle gamle Folk me kjenner, ikkje minst i Hellas (Sokrates, Plato; seinare Philo - Logos-Tanken -); mykje kjem her fram som Skulelærdomen ikkje veit um."

I de neste avsnittene gjengir Arne Garborg store deler av Steiners fremstilling og kommenterer den løpende:

"Og samanlikningi millom Buddha og Jesus kjem til dette Endemaal: "B. har i sitt Liv vist, at Mennesket er Logos, og han vender tilbage i denne Logos, naar det jordiske i ham dør. Jesus er selv personlig bleven Logos; i ham er Ordet bleven Kjød. Saaledes blev det, som fra den gamle Mysteriekultus afspilledes i Mysterietemplets Indre, gjennem Kristendommen opfattet som en verdenshistorisk Kjendsgjerning. - For den kristne Menighet blev Mysterievisdommen uløselig knyttet til Jesu Personlighet."

Jesus-Sogune vil ikkje vera ein Biografi meir enn Buddhalegenden. "Man tog ikke sit Stof fra Historien, men fra Mysterietraditionerne." Desse var ikkje alle Stadir eins. Men so mykje Samhøve var der, "at Buddhisterne fortalte sit Gudmenneskes Liv næsten nøiagtig paa samme Maade som Kr.dommens Evangelister fortalte deres". Dei fire Evangelistane hev aust av "fire forskjellige Mysterietraditioner" ("om Gudssønnens typiske Liv"). Dei tri fysste Sogune hev aust av "Mysterietraditioner som har lignet hinanden"; den fjerde er gjenomtrengd med "Ideer som minder om Religionsfilosofen Philo", "er fremgaaet af de samme mystiske Traditioner som Philo ogsaa har staaet nær". Ein kann daa tru, "at Begivenheder som i Evangelierne fremstilles som Kjendsgjerninger, ingenlunde derfor gjør Krav paa at opfattes som historiske, men snarere maa opfattes som mystiske, som Tanker der udspringer fra forskjellige mystiske Traditioner".

"Underet" er "Oplevelser der har tildraget sig paa et høiere, et aandelegt, Tilværelsestrin"; det er daa sjølvsagt at dei ikkje læt seg skyna "ud fra den fysiske Naturlovmæssighet". Lasarus-Sogo er aa tyde ut fraa Jesu Ord: "eg er Uppstòdo og Live"; han er den Uppstòdo Lasarus hev røynt;det er "Orde" som hev vorti til Liv i Lasarus; at Lasarus er "uppstadin" vil segja: han er fødd paa nytt. (Plato brukar eit Bilæte som inneheld det same). Lasarus hev, i Mysterie-Maal, vorti ein "innvigd". Jesus hev "foretaget Livsforvandlingens store Under paa Lasarus i de gamle Traditioners Aand".

Jesus vilde "give alle Visheden om det som i Mysterierne blev beskrevet som Sandhed" og soleis "hæve den til et høiere Tilværelsestrin"- "Kr.dommen skulde være et Middel hvorigjennem alle kunde finde Veien." (Jesus vilde "søkje aa frelse dei burtkomne"). "Guds Rike" skulde bli meir "uafhængigt af de ydre Mysterieceremonier"; det var ikkje her eller der, men innantil i dykk".

Johs. Opinberring er heilt igjenom Mysterievisdom. "Det er en Indvielse som bliver Johannes til Del." Men det er ikkje ei Innvigjing i den gamle Mysteriemeining; "Kristendommen skulde ikke være for de faa udvalgte," men "for hele M.skeheden", for alle som "hev Øyro aa høyre med". "Johannes Aabenbarings Mysterium er, at Mysterierne ikke længer skal være lukkede."

"Kristendommen er fremgaaet af Mysterierne." (Millomled: Essæar- og Therapeutarsamfund.) "Dens Visdom fødes selv som et Mysterium i Apokalypsen; men" - "den enkeltes Mysterium skal blive et universelt Mysterium". Mysterium vert det, "et Mysterium som ikke aabenbares nogensom Erjendelse, men alle som Trosindhold".

Og så avslutter Garborg med:

"- Der er mangt aa lære av denne Boki. Men det mystiske vert meg verande mystisk; og kor lite eg veit: Skoddeheimen lokkar meg ikkje.

I det teosofiske "Kringsjaa" vert eg ingin gamall Mann[2]

"Me braakar og balar og vil vinne Verdi; men er til Slutt glade at me hev den vesle Flekken paa Kyrkjegarden "trygg".

 

5. Ivar Mortensson-Egnunds kommentar til arne garborgs dagboksnotat av 31. mai 1909 fra 1928  

I tilknytning til utsnittet fra Arne Garborgs dagbok skal vi også gjengi Ivar Mortensson-Egnunds kommentarer til dagbokinnføringen fra 1909. Den ble offentliggjort da den neste utgaven av Kristendommen som mystisk kjensgjerning ble oversatt til norsk og utgitt i 1928. Denne oversettelsen bygger på Steiners reviderte 2. utgaven som kom på tysk i 1910.

Ivar Mortensson-Egnund må sies å være Arne Garborgs beste venn. De samarbeidet om utgivelsen av Fedraheimen og bodde ved siden av hverandre i Nord-Østerdalen på 1880-tallet. De fulgte hverandre med interesse opp gjennom årene, selv om de kunne være uenige i enkeltsaker. Da Arne Garborg skulle bisettes, var det som ovenfor nevnt Ivar Mortensson-Egnund – som for øvrig var utdannet teolog og hadde praktisert som prest – som holdt begravelsestalen.

Da Arne Garborg helt på slutten av sitt liv diskuterte utgivelsen av sine dagbøker med Hulda, diskuterte ekteparet hvem som eventuelt kunne gå gjennom manuskriptet sammen med Hulda og sønnen.

Hulda Garborg nevnte da Ivar Mortensson-Egnund og hun refererer Garborgs svar på side XXVI i sin innledning til dagboken:

"Ja, sa han, det måtte kanskje bli Ivar – men han er jo næsten likså gammel som jeg – "

Nå ble det intet slikt samarbeid, men uttalelsen sier noe om Garborgs respekt for og tillit til Mortensson-Egnund.

Ivar Mortensson-Egnund tilhører den første generasjon antroposofer i Norge og øvet en vesentlig innflytelse på Olav Aukrust – som for øvrig meldte seg inn i Antroposofisk Selskap i 1921. Det er i det hele tatt påfallende å se hvilken interesse det var for antroposofi i deler av nynorsk-miljøet som også omfattet så forskjellige personer som Martha Steinsvik og Halvard Blekastad.

Også Olav Nygard må nevnes i denne forbindelse – ikke fordi han var opptatt av antroposofi – men fordi han hadde den samme metafysiske grunnholdning som Mortensson-Egnund og Aukrust.

Den ovenfor nevnte omtale av Garborgs dagbokinnføring fra 1909 ble offentliggjort i  12. desember 1928 i "Den 17de Mai" og har overskriften Aandsvitskap.

Mortensson-Egnund anmeldte to bøker av Steiner i denne artikkelen. I tillegg til Kristendommen som mystisk kjendsgjerning (som ble oversatt av Helga Geelmuyden) kommenterte han Menneskets og menneskehetens aandelige ledelse. Resultater av aandsvitenskapelige forskninger over menneskehetens utvikling (som var oversatt av Lina Lindholm).

Mortensson-Egnund skriver:

"Det er 2. upplaget av baae desse bøkene som Vidarforlaget i Oslo no hev gjeve ut.

Daa denne fysti foki kom ut i 1909, skreiv Arne Garborg i si Dagbok (15. mai)[3] eit ord som han sjeldan brukte: "Det er mangt å lære av den boki". "Mykje kjem her fram, som skulelærdomen ikkje veit um". Han torer likevel ikkje sleppe slikt innpaa seg. For eg er daa ingen mystikar, segjer han, "og kor lite eg veit: skoddeheimen lokkar meg ikkje". Han meinte at i boki si um "Jesus Messias" hadde han sagt siste ordet um Kristendomen baade for seg sjølv og andre. "For meg vert profeten fraa Nasaret meir og meir føraren". "Og at teosofi (buddhisme?) rykkjer fram er eit tidevarsel; Europa tek til aa eldast". Og me kann vera "glade at me hev den veslo flekken paa kyrkjegarden "trygg".

Han sat alt for fastgrodd til aa kunne skyna at Steiners bok bar fram livstankar som kunde lyse gamleverdi ut or skuggeheimen inn i ny sterk ungdom.

Daa dømde filosofen dr. Rich. Eriksen mykje klaarare. Han kalla Steiner "den clairvoyante dybtskuende mystiker nøie forenet med den klare videnskapelige tænker", som alt i ungdomen hadde "sat sig sin intellektuelle opgave: "Igjen at sammenknytte religion og videnskap. Gjenindføre Gud i videnskapen og naturen i religionen. Derigjennem befrukte kunsten og livet".

Det som Steiner vilde lære si samtid var det som han sjølv hadde medfødd evne til, og som han høvde til aa faa serleg rettleiding um, og som han sjølv  greider ut i ei bok: "Hvorledes erhverves kundskap om høiere verdener?" (3. opplag).

Steiner veik tidleg av fraa den vanlege indiske theosofi og sette kristendomen som den einaste verkelege religionen, fyrebudd gjenom det djupaste i eldre religionar, blømande i Kristus og berande frukt frametter alle tider. Denne læra som han kaller antroposofi eller aandsvitenskap er nett det som ein maa kalle kristelig theosofi, slik som eg tenkjer baade Petrus og Paulus vilde gjodkjenne.

Petrus sa um det som hadde hendt prinsedagen, at no byrja det som profeten Joel hadde spaatt: "sønerne dykkar og døtrane dykkar skal tale profetord, og dei unge gutane dykkar skal sjaa syner, og dei gamle mennene dykkar skal drøyme draumer".

Paulus klagar seg for at han ikkje kann tala Guds visdom (sofia theu, theosofi) for "nyfødingane"  i Korint, slik som han helst vilde. Dei kristne maa vera lenger framkomne skal dei skyna slikt (1. Kor. 2, 6-7, 3, 1-2).

Og kyrkja heldt visdomslæra nede lenge, gav berre "mjølk aa drikka og ikkje fast føde". Når Paulus sa: "De tolde det ikkje, ja De toler det ikkje endaa, so tok kyrkja upp att det same til alle tider og døyvde theosofia."

Og no fyrst ser det ut til at tidi er komen, so bandet kan løysast og dammen kann rivast, so dei aandelige straumar kann koma til renne fritt og gjera livet rikare for nye ætter.

Rudolf Steiner var den aandskjempa som vaaga seg til aa rive dammen og styre flaumen. Gjenom sine ikr. 1800 fyredrag[4] hev han løyst velduge aandskrefter.

Tidi tykkjest verkelieg vera komi. No er det alt ikr. 50 000 menneskje rundt ikring i Europa som drikkor denne sterke uppkoma.

Steiner er ikkje lærar paa vanleg maate. Han vil ikkje vera nokon autoritet Berre høyr og les utan fordom og motvilje, segjer han, og tenk sjølv, so vil du snart merke um det er draumar eller um du røyner det nett som det var dine eigne tankar.

For den som ikkje er for fast bunden i gamal eller ny teologi eller komen inn i faste religiøse straumdrag, for alle dei som ikkje veit fullvisst kvar helst dei skal slaa seg til med si tru og sine tankkar, for alle slike vil aandsvitenskapen i bøkene hans Steiner opne dører til store og rike livsrøynslur

Og desse bøkene som eg her hev nemnt vil gjeva den beste rettleiding".

 

6. Avsluttende bemerkninger

Den reviderte utgave av Steiners bok som Mortensson-Egnund kommenterer ble – som nevnt ovenfor – utgitt på norsk i 1928.

Etter å ha vært utsolgt i flere år utga Vidarforlaget den på nytt i 1990, i ny norsk oversettelse av Helge Salemonsen.

Steiners bok er – overraskende nok - den eneste boken hvor han omhandler kristendommen i detalj. Hans øvrige behandling av teologiske temaer og om Kristus-skikkelsen finner man så å si utelukkende i offentlige foredrag og foredrag for medlemmer.

Det er grunn til å minne om at alle foredragene om kristologiske temaer som Steiner holdt i Norge. Det er interessant å notere at det som tydeligvis lå Steiner sterkest på hjertet her i landet var kristologiske temaer - og ikke erkjennelsesteoretiske eller filosofiske spørsmål som dominerte hans forfatterskap før århundreskiftet.

 

 

---