Å vokse med oppgaven
AvNiels Chr. Geelmuyden (tidligere utgitt i boken "Liv laga, Arneberg Forlag 2010)
Vår datter har nettopp (våren 2009) fullført årsoppgaven i tredje videregående på Steinerskolen. Det er en tematisk fritt valgt oppgave som elevene ved høytidelig signatur påtar seg å skrive tidlig i mars måned i annen klasse. Nøyaktig 365 dager senere skal oppgaven leveres i innbundet form og deretter presenteres gjennom et foredrag i storsalen. Salen er da sydende full av lærere, elever, foreldre, slektninger, venner og ikke minst eksterne sensorer. De sistnevnte er mennesker som gjennom sin profesjon innehar særlig kjennskap til det valgte tema. Flere hundre øyne er vendt mot den flombelyste talerstolen som elevene inntar i 20 minutter hver, fordelt på to kvelder.
I februar 2008 stod valget for vår datters del mellom temaene Pol Pot, sjokolade og organisert dyremishandling. Jeg håpet for munterheten i hennes sjel at hun ville velge det søteste alternativet. Sjokoladens historie er dessuten breddfull av religion, seksualitet, politikk og imperialisme. Jeg lånte forgjeves bøker på biblioteket for å illustrere hvor mye dramatikk og spenning det knyttet seg til fenomenet sjokolade.
Pol Pot følte hun selv at både var for fjern, for redselsfull og for død. Det ble til at hun valgte organisert dyremishandling. Selv om hun i utgangspunktet utelot all den personlige og uorganiserte dyremishandlingen som folk bedriver, stod det tidlig klart at temaet måtte begrenses. Ganske fort utelot hun den omfattende mishandlingen som skjer gjennom pelsindustrien. Lenge ville hun inkludere den grove mishandlingen som skjer gjennom industriell testing på dyr innen kosmetikk og medisin. Etter hvert valgt hun å konsentrere oppgaven om kylling og laks. Begrunnelsen var at dette er former for mishandling som både har stor utbredelse og bred aksept. Da forbrukerne ved sin adferd må sies å bære en vesentlig del av ansvaret for denne dyremishandlingen, fikk oppgaven i en tidlig fase undertittelen ”– finansiert av oss”.
En tankevekkende erfaring skulle det som forelder bli å følge arbeidet fra sidelinjen. Den første fasen var naturlig nok preget av kaos og avmakt. Det overveldende ved oppgavens karakter og varighet virket i lange øyeblikk lammende. Etter hvert som disposisjon og planlegging tok form, med bistand fra en erfaren veileder ved skolen, virket det hele gradvis mer håndterbart.
Formelt er årsoppgaven inndelt i en teoretisk og en praktisk del. I vår datters tilfelle innebar ikke det siste at hun selv skulle bedrive dyremishandling i organisert form. Derimot satte hun seg fore å oppsøke mennesker som lever av kylling- og lakseoppdrett. Forut for disse møtene fremstod det som motiverende å sette seg best mulig inn i sykdommer, lidelser og livsløp hos de aktuelle dyrene. Hun lokaliserte, inngikk avtale med og oppsøkte to kyllingprodusenter samt en eggprodusent i Vestfold. De fleste vil forstå at det er en stor utfordring for en ung skolejente å forhøre etablerte oppdrettere om de etisk tvilsomme aspekter ved deres livsutkomme. Eggprodusenten med burhøns nektet henne da også megetsigende nok å fotografere dyrenes levekår. Som kontrasterende driftsform oppsøkte hun også en produsent av utegående økologiske kyllinger i Østfold.
Vel så utfordrende var det å oppsøke et oppdrettsanlegg. For det første befinner alle sammen seg på den andre siden av Norge. For det annet skulle hun bringe i erfaring at de nødig ville ha besøk av en nysgjerrig jente med kamera, penn og notatblokk. Det ble isteden slik at hun skulle få være med et reportasjeteam fra TV 2 til et lite utstillingsanlegg i Hardangerfjorden. Rent konkret innebar det at hun skulle ta buss og tog fra Tjøme til Gardermoen, fly til Flesland, bli plukket opp der av vilt fremmede TV-journalister og bli befordret videre et par timer med bil til det avsides anlegget. Til tross for at dette er et utstillingsanlegg som folk betaler inngangspenger for å besiktige, fotograferte hun store, åpne sår på laks i merdene. Hovedproblemet var hjemreisen. Fjernsynsteamet skulle videre til en havbrukskonferanse i Stavanger. Hun måtte i styrtregn opplete en rutebuss fra Nordheimsund til Bergen, skifte buss til Flesland og påstige et fly til Torp flyplass, for der å ble hentet av sine foreldre nærmere midnatt.
Det vidunderligste av alle vendepunkter under arbeidet med oppgaven meldte seg senhøstes, da foredragsredselen vek plassen for en lengsel etter å fremføre sine opprørende funn, sine fakta og fotografier for publikum. Gradvis begrenset ikke lenger målet med oppgaven seg til å få best mulig karakter. Vel så viktig ble det å påvirke folks holdninger når de står i butikken og skal handle middagsmat. Flere av dem som lyttet til vår datters foredrag har i etterkant fortalt henne at de ikke lenger kjøper laks eller kylling. Hva enten de snakker sant eller ikke, så har arbeidet med årsoppgaven forsterket hennes inntrykk av at det lar seg gjøre for et ungt menneske å utgjøre en forskjell i verden. Det har på sikt langt større betydning enn et hvilket som helst tall presentert på et stykke papir.
Om man ikke forandrer noen ytre forhold ved sin skrivning, så oppnår man med stor sannsynlighet noe annet gjevt. Man forandrer seg selv og sin relasjon til verden. Det kan gi seg så konkrete utslag som at man blir en overbevist vegetarianer, slik vår datter er blitt. Noen uker etter at oppgaven var levert og presentert, ble hun spurt om å holde sitt foredrag på ny i en Rotaryklubb. Et tredvetalls voksne menn skal ha lyttet med interesse til det som 18-åringen hadde å si. Skinnende av stolthet kom hun hjem med blomster som hun hadde fått i forærelse av arrangøren.
Det er en stor opplevelse å se et menneske vokse med oppgaven. Særlig et menneske man er forelder til og ser hver bidige dag. Dessverre er det en sjelden opplevelse som følge av at de fleste oppgaver ikke er store nok. Man tiltror ikke elevene krefter til å foreta betydelige løft og forsakelser. Hvis man ikke behøver å strekke seg, blir konsekvensen fort at man ikke vokser i noen retning. Fordervelsen består i at man forblir den samme som i går. Man betviler at ens innsats og synspunkter noen gang vil komme til å gjøre noen forskjell i det virkelige liv.
Det er vanskelig å forhindre at tankene går 30 år tilbake i tid, til den gang jeg selv avla eksamen artium på Dønski videregående skole. Som følge av brukbar korttidshukommelse klarte jeg med et visst hell å lire av meg en mengde fragmenterte kunnskaper i flere fag. Kunnskaper som var løsrevet fra sine sammenhenger og som derfor stort sett var strøket av minnet få uker senere. Nær sagt ingen oppgaver i voksenlivet er beslektet med eksamensoppgaver. Med mulig unntak av selsomme quiz-kvelder og kunnskapsspill hvor det gjelder å banke motparten overende med livløse fakta. Dette er kunnskap brukt som sminke, smykker og battong, sjelden som redskap til nye erkjennelser. Mange mennesker utvikler på denne måten nærmest et autistisk forhold til kunnskap. Det blir noe man forskanser seg bak, når man møter verden. I virkeligheten får kunnskap bare verdi når den blir betydningsfull for bæreren.
Min onkel ble erklært sinnssyk og tvangsinnlagt i unge år. Hans storebror var nevrolog av profesjon. Om lillebroren uttalte han ved en anledning at han hadde innholdet, men manglet strukturene. Det er en observasjon jeg frykter har gyldighet også for mange unge mennesker under utdannelse. Ingen utfordring er større enn å tilføre kunnskapen strukturer. Bare slik blir kunnskapen levende og anvendelig.
Grunnen til at nesten alt som står skrevet i vår tids middagsaviser er strøket av minnet dagen derpå, ligger nettopp i dette at oppslagene er løsrevet fra sine sammenhenger og presentert i hver sin jamrekasse. Når et nyhetsoppslag bare peker på seg selv, fremstår det uten årsak og følger. Middagsavisene mislykkes i å tilføre fenomener en betydning og gyldighet utover seg selv. Man dyrker det som vekker oppsikt på bekostning av det som kunne ha befordret innsikt. Det ulykksalige er at alt på sett og vis fremstår som like gyldig.
Den formidable kvalitet ved årsoppgaven på Steinerskolen ligger i at kunnskapen gis struktur, sammenheng og betydning for samleren selv. Forskjellen er himmelvid. Det lar seg fint gjøre å stille et menneskes hunger ved å servere vedkommende en fisk. Men det vil være til vesentlig større gavn for personen hvis man lærer vedkommende å fiske. Årsoppgaven er, slik jeg ser det, et forsøk på nettopp det.
Det kan ikke råde tvil om at arbeidet med årsoppgaven avstedkommer større modning og selvstendighet enn hva noen maidager med heldagseksamen gjør på tampen av tolv års skolegang. Årsoppgaven er på en annen og dypere måte beslektet med de oppgaver voksenlivet vil by på. Livet er for de fleste mennesker en uavbrutt rekke med prosjekter som må løses.
Et annet aspekt ved årsoppgaven er det sterke samhold den avstedkommer blant elevene. De utvikler respekt og interesse for medelevenes bestrebelser på en måte som ingen i min skoletid gjorde. Man ser hvilken angst, streben og selvovervinnelse som ligger til grunn hos den enkelte. Det later til å skjerpe kravene man stiller til seg selv, samtidig som man bistår hverandre der det er mulig.
Verdifullt er også det viltre mangfold av temaer som elevene har valgt å fordype seg i. Temavalg som på sin måte uttrykker deres personlighet og interessefelt ved terskelen til de voksnes lumre verden. I vår datters klasse fant man så vidt ulike årsoppgavetemaer som koikarpen, Nelson Mandela, barnets psykososiale utvikling, filmmusikk, Antoni Gaudi, demokratibegrepet, sykling, musikkproduksjon, korallrev, mentale kjønnsforskjeller og Marilyn Manson. Resultatet er at de to foredragskveldene den første helgen i mars blir å betrakte som folkeopplysning av edleste merke. Samtidig som det knitrer av høytid når fruktene av 20 årsverk skal presenteres.
”Det mest formildende man kan si om dagens ungdom er at den gjør det lettere for meg å dø”, uttalte i sin tid forlagsmannen Henrik Groth. Hvis grinebiteren ikke for lengst hadde vært jordfestet, ville jeg med makt tvunget ham inn i Steinerskolens storsal to kvelder i strekk. Da ville han sett en mangeartet flora av unge individer som bryr seg om sitt tema, om sitt publikum, om verden og om hverandre.
Når andre artianere raver og krabber beruset mellom drønnende russebusser på Tryvann, er derfor ingenting mer naturlig enn at avgangselevene på Steinerskolen isteden setter seg på toget til København, Berlin, Wien, Firenze, Athen og Istanbul for i 18 dager å oppdage litt mer av den store verden de har lært om i sine tolv år ved pultene.
(2009)