Få norske diktere er mer forsket på og skrevet om enn Knut Hamsun.

Men med noen få hederlige unntak - blant annet Hamarøypresten Rolf Steffensen i artikkelen ”Knut Hamsuns religiøse anliggende”1 - har man nesten ikke beskjeftiget seg med hans religiøse dimensjon. I den grad forskere har gått inn i dette området i Hamsuns liv og diktning, har man nøyd seg med å gjøre ham til en slags ekstatisk halvnaturalist.

Sannheten er at Knut Hamsun var fullt og helt spiritualist.

Han trodde utvilsomt på en styrende guddomskraft, som han vendte seg til i bønn. Og han hadde betydelig innsikt i reinkarnasjonslæren, som var helt grunnleggende i hans trosunivers.

Hamsun ble født inn i det nedre sjiktet i bondesamfunnet, og slik tidlig preget av en gudstro med sterke fatalistiske trekk. Det som skjer har en skjult mening, som man knapt bør bry seg med. Man må være takknemlig for det gode som hender en og ydmyk og tålmodig overfor det vonde. Foreldrene, spesielt moren, lærte ham å tro på en nytestamentlig guddomskraft som ville det gode med hvert eneste arme menneske.

Det lå ikke an til noe gudsopprør i denne delen av bondereligionen.

Ved 9-10årsalderen ble han imidlertid sendt vekk fra barndomshjemmet til morbroren, som eide et hus på prestegårdstunet. Gjennom dette brutale skjebnekastet; fordrivelsen fra morsparadiset og møtet med morbrorens og bondeoverklassens dømmende religiøsitet, stiftet gutten bekjentskap med en gammeltestamentlig, nådeløs gud. Overgangen fra morens saktmodige gud til onkelens overvåkende, straffende gud satte varige spor.

Onkelen tvang søstersønnen til å lese fra skrifter om syndernes evige fortapelse på oppbyggelige samlingsstunder. Hamsun skildret med stort raseri en slik bibelstund tyve år senere, da han hevnet seg med et fryktelig angrep på presten, politikeren og forfatteren Lars Oftedal. Gjennom en serie på tolv Dagbladet-artikler karakteriserte han Oftedal som rytteren i Åpenbaringen, fetisjen på den sorte hest.2

Omtrent på samme tid fortalte han om hvordan et spøkelse hadde hjemsøkt ham i barndommen. Traumet var sannsynligvis utløst av barnets angst, aggresjon og dårlige samvittighet etter å ha ønsket morbrorens død, trolig etter å ha utført et gannerituale i samarbeid med en samepike.3

Han må ha forsøkt å klamre seg til barndomshjemmets milde Jesus, og slik unngå den brutale guden han nå følte seg overgitt til.  Nesten 80 år senere under den rettspsykiatriske undersøkelsen på Vindern, vendte Hamsun tilbake til denne tiden. ”Mitt hjem var fattig, men uendelig kjært, jeg gråt og takket Gud hver gang jeg skulle få komme hjem fra morbror som sultet og tyranniserte meg.”4

I barndommen må han ha plagdes av tanken på om det var en uopprettelig synd å ønske sin onkels død? Men han var utvilsomt i stand til også å stille opp et motvektsspørsmål: Var det ikke også synd å unnlate og etterleve guds ord- som presten, onkelen og andre gjorde?

Gutten hadde vist fram merker etter morbrorens stokkeslag på hendene og armene til prestens og klokkerens sønner, og mer enn en gang hadde han blødd i hodet. Barna fortalte det videre. Men de voksne hadde latt onkelen fortsette å slå barnet.

Knut Hamsuns første religiøse opprør var å nekte og stå konfirmant for Hamarøy-presten Christian Engebret Nicolaisen. 15-åringen dro den lange veien fra Nordland til morens hjembygd Lom.

Etterhvert kom den unge Hamsun i perifer kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson og folkehøyskolemannen Christopher Bruun, som bodde omtrent rett over veien for hverandre i Gausdal. De to var blitt bitre fiender på grunn av Bjørnsons fritenkeri.

Bruuns kongstanke var å lege såret i samfunnet og i det enkelte menneske, sår han mente skyldtes splittelsen mellom åndsliv og religiøst liv. Resultatet var, ifølge Bruun, en gudsforlatt åndsverden og en pietistisk, umenneskelig kristendom. Helbredelsen måtte skje via en kristen-nasjonal gjenfødelse. Gjennom sin folkehøyskole, Vonheim, ville Bruun skape en hær av unge mennesker, som skulle bringe den ulykkelige sprikende utviklingen inn på et nytt fellesspor. De som skulle bli framtidens diktere hadde et spesielt ansvar.5

Hamsun ble fascinert av denne visjonen og gikk i avisspaltene umiddelbart løs på en aktet legpredikant, som han framholdt prekte en kulturfiendtlig kristendom.6

To år senere, i sitt første foredrag overhodet, en novembersøndag i 1882 i et skolehus i midtvesten, talte 23-åringen Hamsun om Bjørnson. Han roste hans innsats som dikter og politiker. Han beklaget imidlertid at Bjørnson ikke kunne tilegne seg læren om den evige straff og Kristus guddommelighet.7
De neste par årene holdt han flere foredrag. Men mer og mer tonet han ned kritikken av fritenkeren Bjørnson, og tilslutt i den grad at en ortodoks prest frarådet sine trosfeller å høre på ham.8  En bekjent Hamsun diskuterte religiøse spørsmål med, konfronterte ham med at han var svært så fritenkersk i private sammenhenger, men på talerstolen var det ikke mye gudsopprør å høre. Hamsun medga at kameraten hadde rett: ”Jeg skal si deg, jeg har lenge tvilt på sannheten av hele den gamle kristendom.”9

Likevel gikk han i en slags hjelpepreststilling, hos Kristofer Janson, dikteren som hadde stått midt i striden mellom Bjørnson og Bruun. Nå var han prest i Det unitariske kirkesamfunn i Minneapolis. Hamsun holdt de neste månedene foredrag om både det gamle testamentet og Paulus.

Da Hamsun var i slutten i tyveårene vendte han etter sitt andre Amerikaopphold tilbake til Skandinavia, til København. Han hadde lykkes i å kvitte seg med den strengt pietistiske gudsskikkelsen. Men det virker ikke som han klarte å bli av med barndomshjemmets mildere gud.

Samtidig var han blitt mer og mer bevisst sin kontakt med en tredje guddomskraft.

Da han satte sammen ord til setninger til avsnitt til fortellinger, var han seg meget bevisst at han skapte liv. Når han diktet ble han selv en slags gud med makt over skjebnene til de han skapte.

Denne skapelsesprosessen, opplevde han, skjedde delvis i konkurranse med, delvis i protest mot og delvis inspirert av Gud. Men etterhvert som den selvkritiske evnen oppøvdes, ble han klar over at å dikte ikke kun handlet om å skaffe seg tid, et sted for seg selv, papir og blyant.

Det måtte komme til ham. Han måtte oppnå kontakt med det guddommelige.

Diktergeniet, framholdt han, var en vagabondsjel, ”de holder ikke kontor, de arbeider, når Guds nåde falder på dem.”10  I Sult beskrev han opplevelsen etter en storslagen skriveraptus: Da Sult-jeget oppdaget at notatene var det beste han noengang hadde gjort, knelte han og takket Gud for ”den vidunderlig himlens gjærning i min ånd, et svar på mit nødrop i går. Det er Gud! det er Gud!”

Men hva når kontakten ikke ble opprettet, når Gud sviktet dikteren?

Frykten for ikke lenger å kunne skrive var det samme som å dø, eller gli inn i vanviddet. Dette fikk Hamsun tydelig fram i fengselsscenen i Sult, der han som Gud i skapelsesberetningen skapte kosmos av kaos ved hjelp av ordet. I dette tilfelle Kaoba.

Når han følte at gud ikke var med ham, tvilte han på dikterkallet. En naturlig konsekvens at det var at han måtte la troen på seg selv og sin diktergjerning overleve for enhver pris.

Derfor mener jeg det var uungåelig at han skildret et voldsomt gudsopprør i Sult.

For det var ingen hvilken som helst Knud Pedersen som gikk rundt i Kristiania og utpønsket stadig nye måter å fortrenge sultfølelsen på. Det var, ifølge ham selv, en dikter med framtidsgjerninger av slikt et format, at skjebnemaktene hadde inngått veddemål om ham; ”oppe i himlen sat Gud og holdt øie med mig og påså at min undergang foregik efter alle kunstens regler, jævnt og langsomt, uten brudd i takten. Men i helvedes avgrund gik de arge djævler og skjøt bust over at det varte så længe inden jeg gjorde en kapitalsynd, en utilgivelig synd, for hvilken Gud i sin retfærdighet måtte støte mig ned...” Som han skriver i Sult.

Og kapitalsynden – hva bestod den i? Jo, å dikte uten kontakt med det guddommelige!11

Overfor Georg Brandes og andre fritenkere skrøt han f.ø. av de blasfemiske passasjene i Sult. Men ved første anledning til å revidere teksten mildnet ham dem i betydelig grad.

Hvorfor gjorde han det? Ganske så bestemt ikke av opportunistiske grunner, slike personlighetstrekk er Hamsun fri for. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at han etter hvert følte det problematisk å vedstå seg blasfemiscenen i en bok han selv betonte var sterkt selvbeskrivende. Grunnen til revideringen var ikke først og fremst kunstneriske, tror jeg, men trosmessige.

Fire år etter Sult skrev Hamsun Pan. Denne romanen er flittig anvendt for å avgrense Hamsuns religiøse dimensjon til en naturekstatikers. La oss se litt nærmere på dette.

I Sult lot han jeg-skikkelsen søke tilflukt på hovedstadens kirkegårder, og ellers oppleve litt natur. I neste bok, Mysterier, ga han naturen en langt mer sentral plass i hovedpersonens tilværelse. Naturen ble den store trøster, en erstatning for den trygge mors/kvinnefavnen. Hamsun lar Nagel kjenne seg i et hemmelighetsfullt slektskap med hvert tre i skogen: ”Det er som om jeg har tilhørt skogen engang: når jeg står her og ser mig, farer liksom en erindring gjennem mit hele menneske,” skriver han i Mysterier.

I Pan formelig stuper han seg inn i naturmystikken: ”Det monotone sus og de kjendte trær og stener er for meget for mig, jeg blir fuld av en sælsom takknæmmelighet, alt indlater sig med mig, blander sig med mig, jeg elsker alt. (-) Sat Pan i et træ og så på mig hvorledes jeg vilde bære mig ad? Og var hans mave åpen, og var han således sammenkrøpen at han sat som om han drak av sin egne mave? Men alt dette gjorde han bare for å skule og holde øie med mig og hele træet rystet av hans tause latter når så at alle mine tanker løp av med mig.”

Jeg kan i og for seg forstå at med Pan i ene hånden og noen av diktene hans i den andre, samt gjenklangen fra alle naturskildringen gjennom hele forfatterskapet, er det fristende å fastslå at Hamsun religiøse liv først og fremst måtte ha vært av panteistisk karakter. Men for å bli stående på en slik oppfatning, må man overse så mange andre tegn på en langt mer kompleks religiøsitet i diktning og liv.

I Pan er det f.ø. en  utvikling fra Pan til Gud som Hamsun lar Glahn oppleve den tredje jernnatten: ”Det blåser litt, en fremmed vind kommer til mig, et sælsomt lufttryk. Hvad er det? Jeg ser mig om og ser ingen. Vinden kalder mig, og min sjæl bøier sig bejaende imot kaldet, og jeg føler mig løftet ut av min sammenheng, trykket til et usynlig bryst, mine øine dugger, jeg sitrer. Gud står et sted i nærheten og ser på mig.”

Den som leter etter Gud i Hamsuns liv og tekster har nemlig mye å ta fatt i. En av de bemerkelsesverdig få som har gjort dette, er teologen Rolf Steffensen. Etter å ha undersøkt Sult, Markens grøde og På gjengrodde stier uttaler Steffensen blant annet følgende:  ”Noe av det som har slått meg aller mest, er den tydelige religiøsiteten, for ikke å si kristentroen, som skinner igjennom i alle tre bøkene. Gudseksistensen og gudsrelasjonen forutsettes nærmest uten motforestillinger. Menneskene i de tre bøkene opplever helt tydelig seg selv i relasjon til Gud. Og forfatterens egen tro og religiøsitet, og også teologiske kapasitet, synes flere steder å skinne tydelig igjennom. For meg som teolog har det vært utrolig stimulerende å bli kjent med teologen Knut Hamsun.”12

I det følgende skal jeg presentere noen av de mange religiøse funn jeg selv har gjort i Hamsuns diktning og liv under mitt fem år lange arbeid med biografiverket Hamsun Svermeren, Hamsun Erobreren, den internasjonale utgaven Dikteren og diktatoren, samt skuespillet om ekteparet Hamsuns siste år sammen, Jeg kunne gråte blod.

Mens han arbeidet på Mysterier hadde han en rekke sterke, mystiske opplevelser, som han forteller om i brev. En av disse bearbeidet han, tror jeg, til følgende passasje i Mysterier: ” En strøm av bitte små blændende væsener bryter pludelig ned til meg: de er aldeles hvite, det er engler, myriader av småengler, som strømmer ned fra oven som en skrå mur av lys. De fylder hvælvingen, det er kanske en million av dem, de driver om i bølger fra gulv til tak, og de synger, de synger, og de er aldeles nakne og hvite. Mit hjerte blir stille, det er engler overalt, jeg lytter og hører deres sang, de streifer mine øienlåk og sætter sig i mit hår og hele hvælvingen fyldes av duften fra deres små gabende munde.”

Skildringen er gjort helt uten ironi.

I Victoria skrev Hamsun noe av det aller vakreste som er formulert om Guds nærvær i menneskelivet: ”Det er Victoria som skriver dette og Gud læser det over min skulder.” Og i samme bok om utfarten fra jordelivet: ”Farvel Johannes, tak for hver dag. Når jeg flyver ut fra jorden skal jeg takke Dem endnu til det siste og nævne Deres navn hele veien for mig selv.”

Rundt førtiårsalderen planla Hamsun også en dramatrilologi om menneskets forhold til gudsmaktene: I det første ville han skildre gudsopprøret, i det neste resignasjonen og i avslutningen troen. Han fullførte kun første del av verket, versedramet Munken Vendt.

Man skal utvise betydelig varsomhet når man trekker forbindelseslinjer mellom en forfatter og vedkommendes diktede skikkelser. Men Under høststjernen, En vandrer spiller med sordin og Den siste glede inneholder utvilsomt sterke selvbeskrivende gjennomslag fra Hamsuns egen avgjørende overgangstid.

I åpningsboken som han utga da han var 47 år, havnet hans alter ego, Knud Pedersen, på en prestegård: ”Da kirkeklokken begyndte å ringe sendte jeg bud ind om å få låne en salmebok og præstens søn bragte mig en. (-) Så gik jeg i kirken. Min indre ro som jeg hadde oparbeidet under mit ophold på øen viste seg ikke å være stor nok endnu; da orglet begyndte å bruse ryktes jeg ut av min sammenhæng og var nær ved å hulke. Hold kjæften din, det er bare neurasteni! sa jeg til mig selv.”

Snart trekkes han mot kirken og gravene: ”Jeg hadde intet hastværk mere i livet og jeg forsømte ingenting med mine drømmerier, kvælderne var mine egne. Var det mulig vilde jeg også prøve å oparbeide i mig litt følelse for kirkens hellighet og rædsel for de døde; jeg husket fra langt, langt tilbake denne dype og indholdsrike mystik og jeg ønsket mig del i den igjen.”

Og noe senere i Under høststjernen: ”Det rører mig å høre religionen påny forkyndt som jeg selv vilde ha forkyndt den i mit egen barndom.”

I En vandrer spiller med sordin, som kom da han hadde fylt 50 år, harsellerte han i etterskriftet over en mann som bad Gud tilgi seg, fordi vedkommende hadde tilgitt Gud. Her viste Hamsun sitt barske forhold til skjebnekreftene: ”Går ikke det ene så går det andre. Men går heller ikke det andre så tilgir man ikke Gud, man tar selv ansvaret. Man sætter sin aksel imot tilskikkelsen, det vil si man luter sin ryg for den. Det gør litt ondt for kjøt og blod, det gråner håret ilde; men en vandrer han takker Gud for livet, det var morsomt å leve!”

I Den siste glede, som han utga da han var 53 år, spurte han innledningsvis: ”Spør du mig om åndelige spørsmål og vil sætte mig fast, da svarer jeg bare at for eksempel Gud; det er ophavet, og at menneskene sandelig bare er prikker og fnug i universet. (-) Evighet det er bare uskapt tid det, aldeles uskapt tid.”

I samme bok skildret han påny en gudsopplevelse i naturen:”Det bølger sagte i mig og det kjendes for mig nu, som så mangen gang det gør i marken, at stedet netop er forlatt, at nogen nys har været her og bare er trådd tilside. I denne stund står jeg på tomandshånd med nogen her og litt efter ser jeg en ryg som forsvinder i skogen. Det er Gud, tænker jeg.”

Deretter kommenterer han opplevelsen: ”En vision, sier du. Nei, en liten indsigt i tingene, svarer jeg. Gjør jeg en Gud av naturen? Hvad gjør du? Har ikke muhammedanerne sin gud, jøderne sin, inderne sin? Ingen kjender Gud, lille venn, mennesket kjender bare guder. Nu og da er det som jeg træffer min.”

Men Hamsuns religiøsitet handler altså om så mye mer enn følelsen av å oppleve det guddommelige i naturen. Studerer man hans diktning og hans uttalelser i brev og artikler mener jeg det er grunnlag for å hevde følgende: Hamsun mente at Gud er umulig i sin urimelighet, men tilværelsen er umulig å forestille seg uten Gud.

Hamsun var seg bevisst, både som privatperson og dikter, at menneskelivet er kort. Dette får to konsekvenser: Døden gjør livet dyrebart, men det enkelte liv må ikke gjøres helligere enn det er.

Livet har råd til å sløse, gjentok han i stadig nye versjoner.

Hamsun var svært nøye med hvem som fikk leve eller måtte dø, der han anvendte sin skapermakt ved skrivebordet. Livet forplikter, men det gjør sannelig også diktningen. Han følte seg nok mer moralsk forpliktet overfor de skikkelser han skapte, enn de lesere som opplevde hans bøker.

Dette fikk Alf Larsen til å ta to generaloppgjør med ham. Da Hamsun avsluttet August-trilogien i 1933 skrev Larsen: ”Han har alltid hørt til den stamme som slo sine gamle ihjel eller lot dem ligge igjen langs veien, grusom har han alltid vært, og menneskelivet har for ham aldri vært annet enn en lek med driftene og med døden. Stjernene stod der bare for å gjøre det høit under himmelen og lavt på jorden; når han gjorde menneskene så små hadde man ofte en følelse av at det stakk i en artistisk perspektivspekulasjon, han blev selv desto større, men det som var over ham så vi sjelden eller aldri noget til. (-) Hamsun er en reaksjonær i ånd og sannhet, alt som vil frem det trosser han, alt som Gud vil, det vil han ikke...” 13

Da Hamsun utga sin siste roman i 1936, Ringen sluttet, fremmet Larsen  følgende anklage: ”Han skulde ha skapt oss det store verk som kunde ha løftet våre sinn og rettet våre blikk opad, nu har han vennet oss til å se ned og bare se alt som er smått og forvrengt og latterlig: mennesket er som et dyr.”14

Larsens utfall må i ettertid først og fremst forstås utfra hans skuffelse over at Hamsun var blitt nazist. Samtidig er det en kjennsgjerning at antroposofen Larsen var den som tidligst og klarest i 1930-årenes norske offentlighet brøt med radikalernes hang til å verne dikteren ved å splitte ham fra politikeren.

Det er skjebnemaktenes spill med menneskene Hamsun beskjeftiget seg med fra første til siste bok, fra gudsopprøret i Sult til erkjennelsen i På gjengrodde stier om at: ”Det er bare narrer som griner imot himlen og opfinder store ord om disse tilfældigheter.”

For en person som i så ekstrem grad krevde kontroll og styring over både liv og diktning, var det hardt å forsone seg med tanken på at man måtte underordne seg en høyere vilje. Men det var liten tvil om at Hamsun gjorde det – etterhvert.

Overfor professor og overlege Gabriel Langfeldt på Psykiatrisk klinikk i 1945/46 bedyret Hamsun at han stilte seg likegyldig overfor religiøse spørsmål. Men mer enn en gang noterte pleierne seg under oppholdet at Hamsun mumlet insisterende:

- Jeg vet han hører bønn!15

Etter å ha sluppet ut av klinikken etterjulsvinteren 1946 tryglet han den alvorlig syke datteren Ellinor om å overgi seg til Gud. ”Nu har du det ondt, nu er det nettopp det rette, det eneste øieblik du har til å gå til din og min gode og almæktige fader og Gud i himlen, gjør nu det, min inderlig kjære Ellinor!”16

”Du kan tro jeg har erfaret det selv, ellers ville jeg ikke råde dig til det. Det vil være noget helt fremmed for dig, som det var for mig, men du kan stole på at det vil skaffe dig lise og fred.”

Datteren skulle vite at ”den gode Gud har hjulpet flere end dig og mig; på vår henvendelse vil han være villig til å hjælpe også os. Men vi må være nødige og trængende, vi må tigge inderlig om barmhjertighet. Vi har syndet så meget og har så meget å be om forlatelse og tilgivelse for.”

Faren ville så inderlig gjerne se Ellinor rettet opp før han døde. Han forklarte sønnen Tore at hun hadde brukt opp all hjelp fra mennesker, derfor måtte hun vende seg til Gud til Himlen. (-) Det er en utvei for nogen hver av os, for dig også, Tore. Jeg er ikke blit hengeøre, men jeg er dypt lei av å tumle om uten å ha noe andet end min stakkars fornuft å holde mig til. Og er der ikke til noget andet så er vår Gud Fader å gå til og klage sig. Det er fred ved det.17

Han minnet iherdig Ellinor om at hun måtte vende seg til den allmektige skaper. ”Gud har hjulpet flere en dig, Gud har hjulpet din gamle papa også, og jeg trængte det like så godt som du.”18

Hamsun fryktet ikke for å dø, men han fryktet alderdommen – med god grunn skulle det vise seg. I diktet ”Søvnen og døden” gjorde han tidlig helt klart sin tro på at døden ikke utslettet ham.

 

”Og var det i dag jeg siste gang så

mennesket, jorden og aftenrøden, -

tikker mit hjærte i nat i stå,

er det farvel med alt – lat gå!

Intet er endt med døden.”

 

Det etter min mening mest interessante religiøse elementet i hele Hamsuns diktning finner vi i Konene ved vannposten, som han utga da han var 61 år, samme førjulsvinter han mottok Nobelprisen. Der lot han sitt talerør, en postmester, utrede reinkarnasjonstroen. Postmesteren fortalte konsulen at han hadde møtt en landstryker, som ikke hadde det altfor godt.

”Hvis vi går ut fra at vi mennesker står under et princip for utvikling så var ikke denne mand kommet langt enda, han har kanske været på jorden utalte ganger alt, men har næsten ingen uendelig små fremskridt gjort. Så viker han da tilbake til mørket hver gang, så godt som uforandret, og så kommer han igjen til livet og begynder forfra.

Går det slik, tror De? spør konsul Johnsen smilende.

Hvad skal man tro? Vi kan ikke godt sætte et uretferdig ophav, det støter på for mange vanskeligheter, vi må sætte et retfærdig. Og vi kan ikke sætte at et retfærdig ophav har fordømt denne vagabond til evig elendighet fra begyndelsen. Oprindelig står vi da alle på like fot og har de samme chancer, somme bruker dem, andre misbruker dem. Det vi arbeider på os selv i dette jordliv kommer os tilgode i det næste, og arbeider vi os nedover, så blir vi sat tilbake. Det er vel derfor vi desværre ikke øiner forandring hos menneskene i historisk tid, vi har vanskjøttet chancerne.

Så dør vi og kommer igjen til jorden mange ganger, tror De?

Hvad skal man tro? Vi får chancer påny og påny. Tid har vel ophavet nok av, det har evigheten i sig, og da vi er en del av ophavet, forgår vi aldrig. Men det gælder at vi ikke kommer tilbake hit i samme tilstand hver gang, vi har selv i vor magt å bedre vore kår for neste tilværelse.”

Så forteller postmesteren at landstrykeren spilte så vakkert på munnspill. Et tegn på at ”han har ikke stått stille i alle sine jordeliv, han hadde oparbeidet en liten haveflæk i sig med en enkelt blomst. Så kommer det an på om han skikker sig slik at haveflækken blir større i den næste tilværelse.

Hele denne teori må vel begynde med om det overhodet findes et personlig ophav.

Hvor vil De begynde sier De. Findes det ikke også et ophavets ophav? Vi stanser i tide og sætter dettte personlige ophav. Det er er mere umulig å hjælpe sig uten. Spørsmålet unddrager sig jo vor fatteævne, men vi har trang til en magt, en nødvendighet bak alt, vi vet intet positivt om den, men den er til for os i kraft av vor trang til den, og denne trang er igjen til som en del av det ophav vi tilhører. Vi er utstyret med den; var den ikke til noget vilde vi ikke ha den. Synes De at disse slutninger er urimelige?

Jeg forstår mig ikke på det, jeg vet ikke.

Ikke jeg heller vet noget, ingen vet noget. Men vi har ett lys som aldrig slukkes. Ellers vilde alt være mørkt.

Hvad er det for et lys?

Det er mennesketanken. Den går vild og den feiler, men vi kan være viss på at den er til. Og den hører med til vort utstyr, den er av guddommen.”

Konsulen avfeier postmesteren med mennesketanken stadig går seg vill. Den finner ikke fram. Hamsun lar postmesteren svare:

”Hvis det var til noget så skulde vi knæle for mennesketanken, for lyset, ja var vi religiøse, hadde vi barmhjærtighet med os selv så erkjendte vi med ærefrygt mennesketanken. Men vi er for forstandige, vi bøier ikke hodet.”

Etter å ha studert Hamsuns diktning i mange år og nå i de siste år også hans liv, er jeg overbevist om at postmesteren uttrykker hans eget syn på tilværelsens grunnmysterium. Samtidig som han arbeidet på manuset til denne boken, skrev han til sin hustru Marie om reinkarnasjon:

”Ja, hvor vi alle kaver, slik er livet. (-) Nei, dette liv og skitt. Men vi kommer nok igjen, vi er ikke færdige med døden. Men desværre tror jeg ikke vi træffes igjen og kjendig igjen vore små hinsides. Skulde være så hjærtens å fryde sig over hvad for gilde folk det var blit av dem.”19

I På gjengrodde stier er han også innom dette temaet: ”vi dør jo ikke for å være død, for å være noget dødt, vi dør for at vi kan gå over til liv, vi dør til liv, vi er i en plan. (-) Vi er alle sammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til.”

Knut Hamsun hadde åpenbart innsikt i hva dette landet var, landet vi er underveis til og underveis fra, uopphørlig, fra jordeliv til jordeliv…

(Artikkelen er en noe omarbeidet versjon av et foredrag holdt i Forum Berle, 27.1.05.)

 

---