Å skulle måle Rudolf Steiners tanker og åndsbestrebelse opp mot det samme hos en slik skikkelse som G.W.F. Hegel innebærer å møte en særlig utfordring. Denne utfordringen speiler en eiendommelighet ved Steiners verk, nemlig at det ikke bare er et filosofisk verk, men også et antroposofisk verk som, i motsetning til filosofien, trekker sterke veksler på okkultismens teori og praksis, hvor meditasjon er et utgangspunkt for erfaring av forandrede bevissthetstilstander med sine tilhørende erkjennelsesformer. Utfordringen melder seg med følgende spørsmål: Hva er forholdet mellom filosofi og antroposofi? Jeg håper at denne artikkelen vil kunne være et bidrag til å belyse dette spørsmålet.

Filosofien har umiddelbart et ganske anderledes utgangspunkt en antroposofien, nemlig i en evne som enhver naturlig besitter, evnen til å tenke. Det kan hevdes at ingen er en filosof bare i kraft av å kunne tenke. Det har noe å gjøre med hvordan man tenker og å tilegne seg mer spesielle evner gjennom studium og praksis, f.eks. kunne det nevnes evne til å holde to tanker i hodet samtidig, følge lange resonnementer, gjenkjenne det universelle i det partikulære og effektivt analysere logiske argumenter. Og dette er evner de aller fleste som bruker litt tid på det faktisk tilegner seg.  Når det gjelder antroposofien derimot er det motsatte tilfellet. De evnene til klarsyn som den meditative skoleringsveien søker å utvikle er noe de fleste ikke oppnår, selv etter lang tid. Dette gjør det vanskelig å vurdere de resultatene som Steiner kommer med opp imot hva Hegel har å si. Jeg begrenser meg derfor til en idémessig sammenligning, og hvilken betydning Steiners forståelse av forskning med utgangspunkt i forandrede bevissthetstilstander kan ha for Hegels filosofi generelt. Det betyr blant annet at jeg ikke ser det som en oppgave her å skulle besvare spørsmålet om hvorvidt reinkarnasjon er tilfelle eller ikke, hvor det finnes en reell uenighet mellom Hegel og Steiner.

Det arbeidet jeg hittil har gjort med Hegel har skjedd innenfor en akademisk ramme, og har vært konsentrert særlig om kjernen i hans teoretiske filosofi slik den er fremstilt i Wissenschaft der Logik. Av de elementene som Hegels filosofi består av er dette verket det som det er blitt gjort minst forskning på, noe som er beklagelig i og med at det uten tvil er det mest sentrale i Hegels filosofi når det gjelder å vurdere dens sannhetsgehalt. De kjente knaggene som trekkes frem når Hegels tenkning skal karakteriseres hentes som regel fra andre deler av hans verker, f.eks. foredragsrekker utgitt etter Hegels død basert på nedskrivninger gjort av hans studenter. Grovt sett kan vi si at disse foredragene utgjør det mest kontingente, foranderlige eller forgjengelige ved Hegels filosofi, mens kjernen, slik den er fremstilt blant annet i Wissenschaft der Logik, streber mot evighet. Dermed vil jeg hevde at sistnevnte alltid må regnes som primær i en fortolkning av Hegels filosofi i den grad det er snakk om dens aktualitet i dag. For å finne elementer i Hegels filosofi som eksplisitt behandler det samme som Steiners antroposofi har jeg allikevel måttet gå ut over kjernen. Da gjelder det bare å ha klart for seg at vi har å gjøre med meninger Hegel fremmer som godt kan vise seg å være urettmessige uten at det rammer kjernen i hans filosofi.

La oss begynne med å forsøke å sortere likt og ulikt hos Hegel og Steiner. Hvis man får avgrenset forskjeller såvel som likheter mellom noe bidrar det til at det særegne trer klarere frem – det er jo gjerne slik at noe kommer mer til syne som det det er når det settes i kontrast til det det ikke er. Og dermed er allerede en av de grunnleggene tankene hos Hegel antydet. Tanken om nødvendigheten av motsetninger, og alt hva dette innebærer. Denne tanken hører også hos hjemme hos Steiner, så her har vi altså en likhet og ikke en forskjell.

Det er ikke vanskelig å trekke frem flere likheter mellom Hegel og Steiner. Begge har virket som filosofer, men Hegel er nok først og fremst en filosof, i motsetning til Steiner, som riktignok hadde en doktorgrad i filosofi, men gikk langt ut over filosofien i det han utviklet sin antroposofi. Begge hadde stor respekt for Goethe og var på ingen måte fornøyd med en mekanisk eller materialistisk forståelse av verden.

Hva finner vi av forskjeller? Et sted vi kan begynne er ved den åpenbare forskjellen at vi har mange uttalelser fra Steiners side om Hegel, mens vi ikke har noen uttalelser fra Hegel om Steiner. Hegel døde i 1831, året før Goethe, og Steiner ble først født 33 år senere, i 1864.

Men dette er ytre anliggender. Når det gjelder det indre må vi gå inn på idéene de presenterer, men også noen rent filosofiske spørsmål. Spørsmål som overhodet ikke er lette, som mennesker har strebet med gjennom hele filosofiens historie. Selv om det er vanskelige ting er det allikevel vesentlige ting, ting som må være med etter min mening, hvis man skal kunne plassere Hegel og Steiner godt i forhold til hverandre.

Det er heller ikke så mye materiale tilgjengelig hvor man kan finne en behandling av Hegel og Steiner. Bortsett fra det som Steiner selv sier om dette forholdet, har vi noen artikler i Jahrbuch für Anthroposophische Kritik, og en bok av Michael Kirn om Hegels Åndens Fenomenologi i forhold til Steiners sanselære. En av de mest kjente oversetterne av Hegel til engelsk, A.V. Miller, skrev en artikkel om Hegel og Steiner i Anthroposophical Quarterly i 1972.Nylig har det kommet en bok av Jonael Schickler, med tittelen Metaphysik als Christologi – Eine Odyssee des Ich von Kant und Hegel zu Steiner. Denne boken er en bearbeidelse av en doktoravhandling i filosofi som skulle vært levert ved universitetet i Cambridge. Schickler omkom i en togulykke i 2002, like før avhandlingen skulle leveres.

Kort om de av Hegels verker jeg refererer til: Åndens Fenomenologi, eller Phänomenologie des Geistes, utgitt i 1807, er verket som gjorte at Hegel ble kjent og anerkjent som en selvstendig tenker. Det inneholder en gjennomgang av forskjellige erkjennelesmessige og etiske bevissthetsformer, som gjennom en fortvilelesvei, eller en renselse, katharsis, ender med såkalt absolutt viten. Absolutt viten er kjenntegnet ved muligheten for å ordne virkeligheten ut fra en orden som mennesket finner i seg selv, i tankene. Slik kan mennesket stå fullt og helt inne i virkeligheten som erkjennende vesen.

Når jeg refererer til Hegels Logikk eller bare Logikken, så er det primært snakk om Wissenschaft der Logik, som er en slags ontologi, eller kategorilære, utviklet fra standpunktet som Åndens Fenomenologi ender opp med. Med Encyclopedien menes oversiktsverket som Hegel forfattet i forbindelse med sine forelesningsrekker. Encyclopedien består av tre deler, en fortettet form av Wissenschaft der Logik, en naturfilosofi, og en åndsfilosofi hvor man blant annet finner igjen innholdet fra Åndens Fenomenologi i tillegg til en antropologi og en sjelelære. Encyclopedien, eller Hegels system som en helhet, ender for øvrig med trekløveret kunst, religion og vitenskap, særlig i forstand av filosofi.

 

Et Møte med Hegel og Steiner

 Selv oppdaget jeg faktisk Hegel gjennom uttalelser fra Steiner. Sterkt misfornøyd med det jeg fikk servert av sannheter om mennesket og verden på skolen, hadde jeg saumfart det lokale biblioteket på Flisa etter hemmeligheter. I første etasje fant jeg blant annet ”Den Okkulte Løsning” av Karl Milton Hartveit, og i andre etasje ”Dødsrikets Verdenshistorie” av Olav Aukrust. Sistnevnte bok inneholdt blant annet noen foredrag av Steiner om Johannes Apokalypse. Det var som om jeg hadde funnet en av de forbudte fruktene fra kunnskapens tre. Den smakte særdeles godt, men viste seg også fort å være mektig så det holdt.  

Jeg husker ikke nøyaktig første gangen jeg hørte om Hegel, men det kan godt ha vært i forbindelse med foredragene om apokalypsen, hvor Steiner sier at Hegel vil få en meget stor betydning for fremtidens åndsliv, selv om det vil kunne vare noen tid før menneskene igjen vil forstå ham.

I bokhandelen på Flisa så jeg en dag at de hadde fått inn en filosofibok. Så vidt jeg husker var det den eneste filosofiboken de hadde. Pax oversettelse av Hegels Åndens Fenomenologi med ensfarget rødt omslag stod ved siden av en svært fargerik bok av L. Ron Hubbard som het Scientologi. Åndens Fenomenologi inneholdt en endeløs rekke uforståelige og tilsynelatende vilkårlig sammensatte setninger, mens ”Scientologi” inneholdt noen avskrekkende bilder av overlykkelige mennesker. Heldigvis var det Åndens Fenomenologi som havnet under juletreet.

Å lese de uforståelige setningene ga en merkelig frihetsfølelse. Det viste seg at de ikke var helt uforståelige, at de begynte å gi mening ved konsentrert lesning. Frihetsfølelsen bestod nok mye i at jeg visste at jeg her hadde et materiale som på mange måter var uformet, men som sannsynligvis ville fremtre på sin egen måte, med sitt eget innhold, hvis jeg bare jobbet med det. Jeg bragte altså frem noe som både var mitt eget og samtidig ikke mitt i det hele tatt, men levde et liv på egen hånd.

Etterhvert når jeg begynte å studere filosofi på Blindern, oppdaget jeg at det ikke var så mange som delte min begeistring for Hegel. To ganger ble Hegel nevnt i løpet av grunnfagsforelesningene, og begge gangene i nedlatende vendinger. Hegel hadde ikke forstått Kant, og han forstod ikke elementær logikk fikk jeg høre. Riktignok var Hegel på pensum i erkjennelsesteori, men i det kapitlet endte opp vi med å hoppe over. Etterhvert som jeg fordypet meg i Hegels filosofi oppdaget jeg at mye av det som ble sagt om ham hovedsaklig bestod av myter og legender. Terry Pinkard, en amerikansk filosof, åpner sin biografi om Hegel på følgene måte:

 

”Hegel er en av de tenkerne som omtrent alle dannede mennesker mener å vite noe om. Hans filosofi var forløperen til Marx' teori om historien, men ulikt Marx, som var materialist, var Hegel en idealist, i den forstand at han mente at virkeligheten ytterst sett var spirituell, og at den utviklet seg i en prosess bestående av tese, antitese og syntese. Hegel opphøyet også den Preussiske stat, hevdet at den var Guds verk, var perfekt og var kulminasjonen av menneskets historie.

 

Bortsett fra påstanden om at Hegel er en av de tenkere som omtrent alle dannede mennesker mener å vite noe om, er alt dette feil.

 

Det som er mer slående er at det er helt klart og beviselig feil, at det lenge har vært kjent at det er feil innenfor forskermiljøene, og at det fortsatt opptrer i nesten alle korte oppføringer i leksikon og innføringer i tenkningens historie.”[1]

 Jon Stewart har nylig gitt ut en bok som samler forskjellige bidrag til avlivningen av mytene om Hegel, men det virker uklart hva de skal erstattes med. Her virker det som Steiner får rett i at det vil kunne vare noen tid før Hegel blir forstått.

 

Mytene

Noe som kan være en årsak til mytene omkring Hegel er at man forholder seg til et svært selektivt utvalg av verker i en fortolkningsprosess, men også manglende innsikt i hans grunnleggende tanker. F.eks. kunne man unngått myten om at Hegel reduserer alt til noe som skal plasseres inn i et skjema bestående av tese, anti-tese og syntese ved å lese ”Fortalen” i Åndens Fenomenologi hvor Hegel behandler det han kaller triplisiteten. Denne kommer til forskjellig uttrykk hos Kant, Fichte og Schelling, men det er hos Fichte oppdelningen tese, anti-tese, og syntese først opptrer. Denne oppdelningen forekommer svært sjelen i Hegels verker. Kritikken som Hegel retter mot dette går ut på at det representerer overdreven formalisme og skjematisme. Selv om det riktignok er karakteristisk for Hegels filosofi at ting ofte deles opp i tre hvis man ser på overskriftene i noen av hans verker, har man vel nettopp sagt det motsatte av hva som er interessant når det gjelder tingens vesen når man sier at den er delt opp i tre og ikke stort mer føyes til.

Når det gjelder vektleggingen av forskjellige verker i fortolkningen av Hegel får dette store utslag; leser man Rettsfilosofien sammen med Forelesningene i Historiefilsofi, vil man fort få et bilde av at staten er historiens mål, og at det som er virkelig utelukkende er det rasjonelle. Dette bildet blir ganske anderledes når man i Wissenschaft der Logik leser at det som Hegel kaller det rasjonelle er det motsatte av det som vanligvis kalles rasjonelt og at det er i begrepsmessig erkjennelse at menneske er mest umiddelbart frie. Vektlegges det sistnevnte derimot, slik som Hjalmar Hegge gjør i forståelse av Hegel,[2] kommer det hele galt ut hvis man glemmer eller ikke har oppdaget at Hegel forstår frihet også som det å være hjemme i det man står overfor. Den umiddelbare frihet i tenkingen er en abstrakt frihet, mens konkret frihet avhenger av å involvere seg i verden og å oppnå bevissthet om hvordan det som opptrer umiddelbart alltid også er formidlet, uten at dette ytterst sett rokker ved ens autonomi – det skal heller være dens fullbyrdelse.

 

Forskjeller og Likheter

 Steiner selv presenterer som regel et nyansert bilde av Hegel, tilsynelatende dannet ut av en forståelse av Hegels filosofi som en helhet. Vi finner også at Steiner forsvarer Hegel overfor visse ensidige forestillinger.

I Filosofiens Gåter finner vi for eksempel at Steiner først trekker frem dette at individet skulle forsvinne i Hegels filosofi, forsvinne til fordel for staten, men Steiner balanserer det hele med å trekke frem at det heller er en motsatt tendens hos Hegel i det at individet, eller personligheten, settes i sentrum. Steiner underbygger dette med følgende sitat av Hegel: ”Det rikeste er det mest konkrete og det mest subjektive, og det som trekker seg tilbake til de mest enkle dybder, er det mektigste og mest omfattende. Den høyeste skarpslepne spiss er den rene personlighet, som alene gjennom den absolutte dialektikk som er dens natur, i like høy grad holder og innbefatter alt i seg, fordi den gjør seg selv til det frieste, til den enkelhet, som er den første umiddelbarhet og almenhet.”[3] Dette at individet i Hegels filosofi utgjør noe forsvinnende lite i forhold til helheten har vært tema innenfor den senere tids Hegel-forskning, og tilhører en av de mest utbredte mytene om Hegels tenkning. Her var vel altså Steiner forut for sin tid, kanskje tilsvarende hans behandling av Nietzsche. Som Trond Berg Eriksen har påpekt i forordet til sin oversettelse av Steiners Nietzsche-bok, ligger Steiner forut for sin tid med sin behandling av Nietzsche i det at han ”[...] tolker maktviljens fremste uttrykk som evne til selvovervinnelse og selvoverskridelse” og ”[...] virkelig interesserer seg for innholdet i Nietzsches skrifter, og ikke bare dyrker ham som et apokalyptisk tegn i tiden.”[4]  Et overordnet prosjekt i Hegels filosofi er nettopp dette å forsøke å begripe hva et individ egentlig er. Et individ forsøkes forstått som noe mer enn noe enkelt eller partikulært overfor noe alment. Individ skal heller omfatte både noe partikulært og noe alment. Et karakteristisk utsagn fra Hegels side i den sammenheng er følgende: ”[...] selv om hvert menneske er uendelig unikt så er det det først og fremst fordi det er et menneske.”[5] Med andre ord, når noen fremmer sin unikhet som menneske, så fremmer det like mye det det har til felles med andre mennesker, med mennesket som art, som det som skulle tilhøre det som enkeltvesen. Er ikke det en kontradiksjon? Kanskje. I alle fall er det Hegels intensjon, særlig i Logikken, å utvikle en begrepsramme som kan behandle slike problemer som dette på en måte som er tilfredsstillende for en rent tankemessige erkjennelse.

Vi vil gjerne si at mennesket er både unikt og alment. Ingen ble født nøyaktig til samme tid og sted som noen andre, ingen har den nøyaktig samme kroppen som andre, men samtidig deltar alle i en fellesmenneskelig utvikling. Å kunne binde sammen slike forskjellige elementer med et enkelt både/og er noe vi må tillate oss i de fleste sammenhenger, men hvis vi vil dypere inn i saken selv og klargjøre mer nøyaktig hvordan sammenhengene er har Hegel mye å bidra med. En parallell til dette finner vi hos Steiner i det at han sier at det er det fysiske legeme som gir oss individualitet, personlighet og selvstendighet i forhold til kosmos.[6] Dette kan umiddelbart virke merkelig. Det er lett å tenke seg at man godt kunne hatt en helt anderledes kropp, og samtidig vesentlig sett være den samme som før. Det utgjør ingen forskjell for ens grunnleggende identitet om man mister en arm eller et ben. Det kan godt tenkes at vi på en eller annen måte var oss selv, selv om vi ikke hadde noen kropp i det hele tatt. Hvordan kan vi da være prisgitt vårt fysiske legeme når det gjelder å bestemme oss selv som unike?

Fra motsatt hold kan det hevdes at hvis man tar bort kroppen eller det å ha kroppslige egenskaper i det hele tatt, så har man ikke det unike igjen, men det almene, f.eks. i form av et alment jeg. Jeg er fortsatt den samme selv om jeg er 170 cm høy i stedet for 180 cm, men jeg kan ikke være meg selv hvis jeg ikke har noen høyde eller utstrekning overhodet. Videre er det kroppen som markerer det unike ved meg, siden der hvor kroppen min er, er ingen andre enn meg selv.

Begge sider har tilsynelatende mye å fare med, og dette er i det hele tatt ingen enkel sak. Skal problemet behandles tilfredsstillende er det absolutt en fordel å ha begreper som egner seg til dette. Et hovedpoeng her som ellers i Hegels filosofi må være å ikke sette den enkelte side opp mot den andre, men å se disse i relasjon. Jeg kommer tilbake til dette senere, med spørsmålet om sjelens udødelighet og reinkarnasjon hos Hegel og Steiner.

Det har blitt hevdet at Steiner tok sin lære om kulturepokene fra teosofiske kilder. I sin bok Rudolf Steiner’s Philosophy peker Andrew Welburn på at det er mer trolig at en slik lære kommer til Steiner via Hegel.[7] Om det stemmer eller ikke skal ikke bli avgjort her, men det er utvilsomt slik at Steiner og Hegel begge er representanter for en utviklingslære som går ut over det darwinistiske, særlig i det at den har teleologiske trekk, slik som at historien har et formål, et formål eller en mening som til og med ligger innenfor menneskets egen virkelighet, f.eks. dets frihet. Ut fra Steiners verk Frihetens Filosofi kan det se ut som om han først avviser det at historien skulle ha et formål, en mening, men senere i tilføyelsene som kommer i 1918[8] virker det som om han går mer i retning av å angi et formål, og det burde være klart at ut fra hans virksomhet som antroposof at også Steiner går langt ut over en forståelse av historien som en tilfeldig utvikling.

Ser vi på Steiners egen behandling av Hegel finner vi både avvisning og bifall, men som regel altså differensierte uttalelser, en form for differensiering som gjør at Steiner nettopp ikke bidrar til å spre mytene om hva Hegel stod for. Hegels særegne måte å filosofere på innebærer å bevege seg gjennom forskjellige ensidigheter eller enkelheter til en sammenheng og helhet som forutsetter ensidighetene, i forstand av at helheten selv blir en del eller en ensidighet hvis delene og bevegelsen frem til helheten glemmes eller på en annen måte forsvinner. I et brev til Eduard von Hartman fra 1. november 1894 skriver Steiner at han mener at han selv overhodet ikke adskiller seg fra Hegel, han vil bare vise enkelte konsekvenser av hans lære. I begynnelsen av fjerde kapittel i Frihetens Filosofi finner vi derimot at Steiner er nøye med å påpeke at han setter tenkningen før begreper og idéer, og at det er her hans uenighet med Hegel ligger. Like før finner vi at Steiner implisitt markerer en enighet med Hegel i det at han sier at begreper ikke står hver for seg, men slutter seg sammen til en lovmessighet,[9] og litt etter finner vi en ny overensstemmelse med Hegel i synet på at begreper ikke er noe utvinnes av iakttagelse.[10] Det er heller slik at iakttagelser er enkelheter som først får en orden ved hjelp av begreper, mens begreper er noe som utvinnes av tenkningen selv.

Her kan vi se at Hegels filosofi fint ville fungere som en utdypelse av Steiners egen filosofi i det at Hegel viser nøyaktig hvordan begreper ikke kan sies å stå hver for seg men slutter seg sammen til en lovmessig helhet. Vi skulle videre kunne forklare hvor begreper i det hele tatt skulle komme fra hvis de ikke er abstraksjoner utvunnet av sanseiakttagelse, i det at de kan betraktes som abstraksjoner fra en slik bevegelig helhet av begreper som Hegel utvikler. På dette punktet kan vi altså finne at Steiner ikke står i motsetning til Hegel. Men hva med dette at Steiner setter tenkningen først og ikke begrepet? Er det å betrakte som et av Steiners forsøk på å vise enkelte konsekvenser av Hegels lære? Er dette at begreper forutsetter tenkning noe som tilhører en mer konsekvent gjennomtenkning av Hegels filosofi enn det han selv var i stand til?

 

Steiner om Hegel i Frihetens Filosofi 

I Jahrbuch für anthroposophische Kritik fra 2002 dukket det opp en kort artikkel av Werner Firgau som i hovedsak hevder at det egentlig ikke finnes noen slik uenighet som Steiner mener det er. Setter altså ikke Hegel begrepet først? Det høres umiddelbart lite hegelsk ut å skulle sette noe først uten kvalifisering.

Firgau trekker særlig frem følgende fra introduksjonen til Wissenschaft der Logik for å begrunne det at Hegel også skulle sette tenkningen først: ”Logisk skal begynnelsen, i elementet til den fritt for seg værende tenkning, bli gjort i den rene viten.”[11] En utdypelse av dette finner vi i følgende som Hegel skriver i Wissenschaft der Logik:

 

”Skal det ikke bli gjort noen forutsetninger, skal begynnelsen selv bli tatt umiddelbart, så bestemmer den seg selv gjennom det at den skal være begynnelsen til logikken, tenkningen for seg. Bare beslutningen, som man også kan betrakte som vilkårlig, nemlig at man skal betrakte tenkningen som sådan, er for hånden. Altså må begynnelsen være absolutt, eller hva som er ensbetydende her, være en abstrakt begynnelse; den får ikke forutsette noe uten for seg, må ikke være formidlet gjennom noe og den får ikke ha noen grunn; den skal heller selv være grunnen til hele vitenskapen. Slik som den ikke kan ha noen bestemmelse i forhold til noe annet, kan den heller ikke ha noen i seg, ikke inneholde noe [...] Begynnelsen er altså den rene væren.”[12]

 

Firgau stiller nå følgende spørsmål: Er begynnelsen tenkningen eller den rene væren? Væren er jo et begrep, selv om det er det enkleste man kan si om noe i det hele tatt, slik som Steiner selv påpeker i Frihetens Filosofi.[13] Svaret på spørsmålet finner man kanskje ved noe så enkelt som å se på rekkefølgen av utsagnene. Den rene tenkningen er det forutsetningsløse som kommer først.

Det er heller ikke vanskelig å finne andre utsagn som videre understøtter at Hegel setter tenkningen først slik som Steiner. F.eks. følgende fra § 17 i Enz.:

 

”Når det gjelder begynnelsen som filosofien må gjøre, ser det alment slik ut at den må begynne med en like subjektiv forutsetning som andre vitenskaper, nemlig en spesiell gjenstand. Akkurat som rom, tid, og så videre, må tenkningen gjøres til gjenstand for tenkningen. Men her handler det om at tenkningens frie akt stiller seg på et slikt standpunkt at den er for seg selv og hermed frembringer sin egen gjenstand og gir den til seg selv.”

 

Ut fra dette burde det ikke være noen tvil om at Steiner tar feil når han hevder at Hegel setter begrepet først og ikke tenkningen. Men å avgjøre en gang for alle hva som kommer først når det gjelder slike fundamentale spørsmål er ingen enkel sak. Hegel forklarer at det som først opptrer umiddelbart gjennom tankeakten må gjøres til et resultat, det vil si til noe formidlet, og videre til det siste resultatet av en utvikling som dermed blir en tilbakevenden til seg selv. Dette er analogt med å tegne en sirkel i en kontinuerlig bevegelse. Man må sette i gang med å tegne et eller annet sted. Men det at begynnelsen er vilkårlig betyr ikke at slutten er det, for når man er ved veis ende er man nødvendigvis nettopp ved begynnelsen igjen. Slik skal også filosofien være ifølge Hegel. Dermed blir begynnelsen noe som bare har betydning for det filosoferende subjekt som bestemmer seg for å begynne og må begynne et sted siden man ikke kan ta helheten på forskudd. Begynnelsen skal bli vist å ikke ha noen betydning for filosofien selv når det gjelder dens innhold, men innenfor filosofien skal det allikevel bli forstått hvorfor dens begynnelse først må opptre som en relasjon mellom en tanke og et filosoferende subjekt, hvor disse står hver for seg. En begynnelse eller et førsteprinsipp er noe som opptrer for meg som tenkende vesen, og vil, tatt for seg selv, være en ufullstendig abstraksjon i forhold til hele virkeligheten, men virkeligheten selv må ikke tenkes som noe som støter det ufullstendige fra seg, men snarere som det som nettopp blir fullstendig i det det rommer ufullstendighet.

Slike filosofiske dybder går ikke Steiner inn på, og Firgau stiller aldri spørsmål ved om Steiner og Hegels verker egentlig kan sammenlignes ved at man stiller utsagn fra de forskjellige verkene opp mot hverandre. Det interne forholdet mellom verkene hos Hegel er heller ikke behandlet. Hva er egentlig betydningen av ”logisk” når Hegel skriver ”logisk skal begynnelsen, i elementet til den fritt for seg værende tenkning, bli gjort i den rene viten”? Betyr det at ulogisk sett så er begynnelsen begrepets element? Hvis man går ut fra en bevissthetsform hvor det mest karakteristiske er et skille mellom (sanse-) iakttagelse og tenkning så finner vi begynnelsen til Hegels filosofi i Åndens Fenomenologi, hvor bevisstheten hele tiden fortviler i det at den igjen og igjen møter motsigelser i sin tenkende og handlende interaksjon med verden, helt til selve bevissthetsstrukturen oppheves til absolutt viten, hvor det er erkjent at sannheten ikke er å finne i en relasjon mellom subjekt og objekt, men hvor det er et sammenfall av subjekt og objekt i rene begreper, hvor man like mye står overfor noe som man selv er det. Det er her Hegels logikk begynner, altså ved utviklingen av de rene kategoriene eller de mest fundamentale bestemmelsene ved noe i det hele tatt. Fundamentale i den forstand at det ligger til grunn for ethvert utsagn, og strengt tatt ikke er noe man velge å forholde seg til eller ikke, bevege seg utenfor eller inn i. Det er heller å forstå som grunnlaget for enhver bevegelse i det hele tatt. Det er også her man skal finne de begrepene som er nødvendige for å komme til full klarhet i hvorfor den vanlige bevissthetsstrukturen er slik den er, og nødvendigvis må opptre slik.

 

Erkjennelsesteori og Ontologi

Ser man på Frihetens Filosofi, så finner man en hovedinndeling i en teoretisk og en praktisk del. I den teoretiske delen er det først og fremst erkjennelsesteoretiske aspekter som gjør seg gjeldene. Steiners filosofi er ikke preget av å være en ontologi. Han går ikke inn på begrepslige utlegninger av hva det vil si for noe å være, men konsentrer seg mer om å avklare forholdet mellom iakttagelse og begrep. Vi finner ikke, som hos Hegel, en avklaring av hva eksistens er, hva vesen er, eller hva nødvendighet er. Epistemologisk sett kan slike avklaringer virke meningsløse i det at man kan tenke både det ene og det andre om hva eksistens, vesen og nødvendighet er. Spørsmålet derimot, det det handler om, er hvordan kan man vite at det faktisk er på den ene måte og ikke den andre når begge to er mulige?

Slike spørsmål er ikke sentrale i Hegels logikk, men vi finner direkte epistemologiske betraktninger eksplisitt i begynnelsen av Åndens Fenomenologi. Det kan virke som at Hegel helt enkelt avviser epistemologiske betraktninger i det at han avviser at erkjennelsen er å forstå som et instrument man måtte undersøke før man kan begynne å bruke det. Man kan ikke stille seg utenfor erkjennelsen. Å skulle undersøke erkjennelsen og dens grenser innebærer alltid en erkjennelse; man kan ikke begynne å undersøke erkjennelsen uten å sette i gang å erkjenne. Tanken om erkjennelsen som et instrument er heller noe som stenger oss ute fra virkeligheten. Det er ikke mulig å finne ut av hvordan instrumentene former tingene, slik at vi kunne trekke det fra og få hvordan tingen var i seg selv, siden tingen alltid er gitt oss gjennom instrumentet. Vi sitter igjen med et uoverstigelig gap mellom oss og virkeligheten, mens dette gapet egentlig er en illusjon som vi selv har satt opp på grunn av hvordan vi forestilte oss erkjennelsen. Mange vil sikkert kjenne igjen et lignende poeng fra Steiners side: ”Skulle vi vente med tenkningen til vi har erkjent den, ville vi aldri komme i gang.[14]

Det kan se ut som om Hegel forlater det epistemologiske prosjektet etter slike betraktninger, men det er ikke tilfellet i det hele tatt. Det er heller slik at det er innsett at for å finne ut av hvordan erkjennelsen stiller seg i forhold til virkeligheten må man sette i gang å komme med faktiske forsøk på formuleringer av hva som avgjør spørsmål om sannhet. Hegel setter i gang med forskjellige formuleringer, f.eks. sanseiakttagelsen som ytterste målestokk: ”Jeg vet at noe er sant og er slik det er fordi jeg ser det.” Dette gjennomgår så en dialektisk gang hvor de forskjellige elementene av subjektiv og objektiv art trer frem. Er det f.eks. slik at noe er slik det er fordi jeg har sett det? Er jeg som subjekt avgjørende for objektet? Består tingen vesentlig sett av at den er sett av meg? Finnes det ikke noe objektivt som jeg bør rette meg etter? Og hvordan kan man snakke om et ”bør” i forhold til erkjennelse?

Dette er spørsmål som Hegel forsøker å besvare i Åndens Fenomenologi, men umiddelbart virker det som den begynner med det samme som angis som mest grunnleggende i Frihetens Filosofi, nemlig skillet mellom iakttagelse og begrep, og dermed kan det synes som om Steiner i Frihetens Filosofi faktisk beveger seg på et mer fundamentalt nivå enn Åndens Fenomenologi. Med her kan man innvende at skillet mellom ”iakttagelse” og ”begrep” i seg selv begrepslig, det er frembragt ved en analyse og dermed ikke nødvendigvis fundamentalt. Og hva er egentlig et begrep? Kan vi sette i gang å bruke begreper uten først å klargjøre begrepenes innhold? Kanskje ordet ”begrep” egentlig er innholdsløst. Hva vil det i det hele tatt si at noe er? Her er vi over i ontologien. Vi forsøker å begripe det som er felles ved det som er. Hva har alle begreper til felles? Å besvare dette spørsmålet fordrer at man danner seg et begrep om begrepet, som igjen fører til følgende spørsmål: Hva vil det si for noe å være om seg selv? Skal vi ha et begrep om begrepet må vi avklare dette. Det er slike spørsmål Hegel vil besvare i Wissenschaft der Logik. Men så: Hvis vi har et begrep om begrepet, hvordan kan vi vite at begrepet faktisker slik vi tror det er? Her er vi igjen over i epistemologien. Slik blir vi kastet frem og tilbake, og det viser seg vanskelig å avgjøre hva som er mest fundamentalt av epistemologi og ontologi. Åndens Fenomenologi forsøker å danne et grunnlag for å kunne behandle slike problemer uten å unngå de, og slik kan Hegels filosofi forstås som et forsøk på å oppheve skillet mellom epistemologi og ontologi. Et høydepunkt i denne utviklingen er nådd i det man når til en forståelse av begrepet om begrepet. Det særegne med begrepet om begrepet er at det ikke en forskjell mellom tanken selv og det tanken er om. Det er altså åpnet et aldri så lite rom i tenkningen hvor ting grunnleggende forholder seg helt anderledes enn det de tilsynelatende gjør alle andre steder.

Når det gjelder å begripe begrepet er det ikke lenger snakk om å ha en viten om noe som kan stemme overens med objektet eller ikke. Det å vite noe er umiddelbart også å være det. Dette er noe man implisitt har en forståelse av i det at man reflekterer over et jeg’et. Jeg’et en slik unik ting som kan være om seg selv. I motsetning til andre objekter i verden som alltid blir erkjent ut fra et bestemt perspektiv, hvor det objektet er i seg selv bare blir erkjent ut fra hvordan det er for noen.

I det man stiller spørsmålet om hvorvidt begrepet eller tenkningen kommer først når det gjelder menneskets erkjennelse er man på et annet nivå enn der hvor man er når man begriper begrepet om begrepet. Sett ut fra menneskets erkjennelse av sammenhengen mellom iakttagelse og begrep er det naturligvis slik at tenkningen kommer før begrepet, men, så sant man forstår med ”begrepet” det som gir en grunnleggende bestemmelse av hva noe er, så er det naturligvis slik at begrepet kommer først. Løven blir ikke en løve først når det står et menneske overfor den og føyer iakttagelsene av den sammen til begrepet løve.

 

Esoteriske Elementer i Hegels tenkning

 Her legger vi filosofien til side for nå, og beveger oss mot det esoteriske. Steiner betrakter Hegel som en som har tenkt så dypt det er mulig for et menneske å tenke,[15] men i sin selvbiografi skriver Steiner at selv om han beundret hvordan Hegel utviklet sine tanker, fant Steiner lite av den verden han opplevde å stå bak tenkningen.[16] Hegel betrakter det slik at det kan være uendelig mye som ligger i alt man sansende og iakttagende kan oppleve, alt som opptrer i fornemmelsen, fantasien og intuisjonen, men når det er snakk om erkjennelse er det først når et materiale gis form av tenkningen at det vil være fullt ut tilfredsstillende. Ikke en abstrakt tenkning, siden den bryter opp innholdet av sannheten, men en tenkning som omslutter objektet.[17] I et av foredragene Steiner holdt i Oslo blir filosofien beskrevet på følgende måte:

 

”All filosofi er egentlig ikke annet enn en sum av tankeformer, av ideer, som blir kastet inn som bilder i våre fysiske liv og som egentlig har sin opprinnelse i det overfysiske liv, i det den klarsynte kan iaktta [...]. Filosofen iakttar ikke det som ligger bak hans bilder og hva disse bilder egentlig bringer inn i den fysiske bevissthet [...]. Okkultisten kan alltid angi opprinnelsen til alle de viktigste, store filosofiske tanker som har spilt en rolle i verden. Filosofen ser bare tankeskyggebildet, okkultisten ser det reale, levende lyselementet som står bakenfor.”[18]

 

Hvordan ser Hegel på de ukjente sidene av bevisstheten, sider som okkultisten Steiner må snakke ut fra når han sier at det står et lyselement bak tenkningen?

Det er særlig i Encyclopedien at Hegel nærmer seg andre sider av bevisstheten enn de vi vanligvis erfarer. Han virker veldig interessert i mer eller mindre okkulte fenomener som klarsynthet, mesmerisme og hypnose. Hegel går også inn på det han kaller individets genius i sin behandling av bevissthetens såkalte hemmelige indre liv. Med genius forstår Hegel det enkelte menneskets avsondrede, spesielle natur, som i enhver situasjon avgjør handling og skjebne. For meg virker det som om Hegel med genius referer til det noe av samme som Steiners lære om det høyere jeg.

Hegel utvikler også en teori om galskap. Jon Mills, en amerikansk psykolog og filosof, mener at Hegel foregriper psykoanalysen i det at han oppfatter bevisstheten som noe som nødvendigvis står i et forhold til ubevissthetens avgrunn, og at denne avgrunnen langt på vei bestemmer innholdet av bevisstheten slik vi opplever den til vanlig. Mills fører Hegels forståelse av Ungrund tilbake til Jacob Böhme og nyplatonikerne.

Hegel hadde selv erfaring med galskap. En av Hegels beste venner, Hölderlin, og Hegels søster, Christiane, var begge utsatt for sinnslidelser. Vi kan faktisk også finne belegg for at Hegel selv hadde personlig erfaring med avgrunnen.

Rundt 1809 blir Hegel kontaktet av en katolsk lekmannsteolog og lege ved navn Karl Joseph Windischmann i forbindelse med en anmeldelse som Windischmann skrev om Åndens Fenomenologi. Det utvikler seg til en korrespondanse hvor Windischmann forteller om sine undersøkelser av magien. Magi blir riktignok ofte betraktet som noe som tilhører romantikken, men Windischmann arbeidet ut fra et opplysningsideal, som en deltager i menneskets frigjøringsprosjekt, særlig med tanke på hva magien kunne bety for legekunsten. Hegel støttet dette arbeidet fullt ut. Windischmann skriver til Hegel i 1810 blant annet fordi han var i ferd med å forlate arbeidet sitt. Han var kommet inn i en forferdelig sjelelig tilstand og nærmet seg fullstendig paralyse, rent legemlig. Hegel svarer med å identifisere seg personlig med Windischmanns tilstand. Han skriver:

 

”Jeg er gleder meg til å få ditt arbeide om magi for hånden. Jeg innrømmer at jeg ikke ville våget å takle denne mørke siden ved den åndelige natur eller naturlige ånd, og jeg er desto mer glad for at du vil opplyse oss om det, og ta opp mangt et forsømmet og hånet emne og gjenopprette den aktelse det fortjener. Helse og en opphøyet stemning – sogar en stabil opphøyet stemning – er nødvendig for et studie av dette emnet mer enn noe annet sted. Vær overbevist om at den sinnstilstand som du beskriver delvis skyldes det du arbeider med nå, denne nedfart til de mørke regioner hvor ikke noe opptrer som fast, avgrenset og bestemt; hvor det er lysglimmer over alt, men som, omgitt av avgrunner, blir formørket i sitt skinn og ledet bort av omgivelsene, mens det kaster falske refleksjoner mer enn opplysning. I det en ny vei begynner, skjærer den av og ender i det ubestemte, fortaper seg selv, og tar fra oss vårt mål og vår retning. Fra min egen erfaring kjenner jeg til denne sjelelige tilstanden [...].[19]

 

Vi kan merke oss at Hegel her ikke tyr til religionen for å bringe trøst og styrke til å holde ut og overvinne sjelens mørke natt. Snarere gir han følgende råd til Windischmann som en avslutning på brevet: ”Fortsett videre sikker på deg selv. Det er vitenskapen som har ført deg inn i denne sjelens labyrint, og det er vitenskapen alene som er i stand til å lede deg ut av den og helbrede deg.”[20]

Hegel anerkjenner altså at vitenskapen selv kan føre en inn i avgrunnen, et viktig punkt i Steiners meditasjonsvei, og jeg tror at Hegel ville ha lyttet med den største interesse når det gjelder mulighetene for en vitenskapelig utforskning av det som ligger hinsides avgrunnen ved hjelp av en bestemt metode, selv om han i utgangspunktet betrakter forandrede bevissthetstilstander som å være for uklare til å være av vitenskapelig interesse.

Det er interessant i den sammenhengen å se på hva Hegel har å si om Plotins beskrivelser av sine ekstatiske tilstander. Hegel gjengir følgende fra Plotin i sine forelesninger over filosofiens historie: ”Ofte når jeg våkner opp utenfor kroppen er jeg bortenfor det andre [det eksterne, forklarer Hegel] og har trådt inn i mitt dypeste vesen, har vidunderlige anskuelser og lever et gudelikt liv.”[21] Hegel vurderer dette som en form for ekstase som opprettes gjennom ren tenkning og som skjer uten at ”blodet bruser og fantasien strømmer over,” noe man kanskje vanligvis assosierer med ekstatiske tilstander. Sjelen trekker seg bort fra kroppen og i fullstendig ro er tenkningen like mye aktivitet som objekt, hjemme i seg selv. Det er altså en egnet tilstand for de ypperste former for erkjennelse, men Hegel aksepterer ikke Plotins egen beskrivelse av å være ute av kroppen som noe annet enn en billedlig uttrykksform. Hegel forsøker allikevel å forsvare Plotin mot anklager om svermeri, at han skulle være en representant for den samme formen for ekstase som ”forrykte indere, brahminer, munker og nonner”[22] henfaller til når de trekker se inn i seg selv. Det disse opplever står halvveis mellom virkelighet og begrep, og er derfor ingen av delene. Ifølge Hegels vurdering er deres opplevelser skapt av fantasien, og skal disse tilstandene formidle noe som når opp til de samme erkjennelseshøydene som filosofien må det skje ved at man konsentrer seg om det rent tankemessige i dem. Men filosofien er allerede en slik konsentrasjon og derfor blir de forandrede bevissthetstilstandene i grunn overflødige.

Hegel hadde ellers god oversikt over litteratur som forholder seg til det esoteriske, ikke bare i form av en religiøs tilnærming. I en bok om Hegels forhold til den hermetiske tradisjonen redegjør Glenn Alexander Magee om hvordan Hegel kan være influert av denne. Her er noen enkeltheter: Hegels bibliotek inneholdt skrifter av Agrippa, Jacob Böhme og Paracelsus, og han assosierte seg også offentlig med en kjent okkultist og Böhme-fortolker ved navn Franz von Bader. De fire elementene er en del av Hegels naturfilosofi, og han behandler også det femte element, eteren. Han benyttet seg ofte av astrologiske, kjemiske og alkymistiske symboler som forkortelser i sine manuskripter.

Det er usikkert om Hegel noen gang leste kabbalistiske tekster, selv om han behandler kabbalen i sine forelesninger over filosofihistorie. Sannsynligvis får han sin kunnskap om kabbala indirekte, gjennom f.eks. Böhme og Schelling.

Men alt i alt er det filosofien som gjelder for Hegel. Selv om det er tilfelle at innholdet i hans filosofi, særlig den spekulative, rent tankemessige, delen, er tenkt å være det samme som det man finner i mystikken,[23] og selv om han mener å ha utviklet sin filosofi slik at den er istand til å forstå innholdet av de gamle mysteriene, mysterier som vil forbli fullstendig hemmelig for en abstrakt, formal, tenkning, så mener han også at det er slik at hvis vi skal fornye det gamle, det gamle som er evig ungdommelig, så gir Platon og Aristoteles forståelse av Idéen uendelig mye mer for erindringen enn mysteriene.[24]

I møtet med det esoteriske mener altså Hegel allikevel at det beste er å finne i filosofien. Det er ikke mulig å være mer nøktern enn Hegel sier Steiner[25], men derimot å oppfatte Hegel som kald kan bare de gjøre som selv er kalde. Med Hegel oppleves en enhet med verdensånden som lever i og gjennomtrenger verden. Slik blir nøkternhet og begrepsklarhet til den varmeste mystikk.[26] Det tragiske ved Hegels tenkning for Steiner, er at han forveksler menneskelig og guddommelig tenkning,[27] og særlig det at han ikke når til en forståelse av døden.[28] Og det er i det hele tatt merkelig at en filosofi som ser alt som en utvikling mot ånd stopper opp ved døden.[29] I Hegels egne ord er jo det karakteristiske ved ånden at den ikke unngår døden:

 

”[...] åndens liv er ikke det liv som frykter døden og redder seg fra ødeleggelsen, men er det liv som tåler døden og inneholder den i seg. Ånden vinner bare sin sannhet når den finner seg selv i den absolutte opprevethet. Ånden er denne makt fordi den ikke som det positive ser bort fra det negative, på samme måte som når vi sier om noe at dette er intet eller falskt, og så ferdig med det, og går over til noe annet. Den blir først denne makt når den ser det negative i øynene, går inn i det. Dette er den tryllekraft som vender det negative om til væren. – Denne tryllekraften er det som ovenfor ble kalt subjekt.”[30]

 

For meg virker det som Hegel her sier at subjektet blir ånd i det det overvinner døden. Slik jeg kjenner kjernen Hegels filosofi er det heller ingenting i den som utelukker for eksempel Steiners reinkarnasjonsidé, og selv om Hegel aldri selv utvikler en slik idé, han avviser det som vi snart skal se, tror jeg det ikke skal stort mer til i møtet med den enn å legge sammen to og to, f.eks. Hegels tanker om utvikling og den enkeltes genius, som jeg var så vidt inne på isted.

Hegel tar opp Herodots beretning om Pythagoras tidligere inkarnasjoner blant annet som Hermes sønn Ethalides og, under krigen mot Troja, Evforbus, sønn av Panthus. Hegel avviser dette som tåpeligheter.[31] Reinkarnasjonstanken er ugresk mener han og kommer i konflikt med den gryende forståelsen av en høyere og friere personlighet som vokste frem på den tiden. Problemet ligger i dette at mennesket ikke bare skulle kunne bli et dyr i neste inkarnasjon, men også noe rent materielt, f.eks. vann. Han trekker frem Aristoteles avvisning av reinkarnasjonstanken, som han mener er tilfredsstillende. Aristoteles innvendinger går ut på at pythagoreerne hverken forklarer hvorfor sjelen tar bolig i kroppen og eller hvordan kroppen relateres til sjelen. Ifølge den pythagoreiske myten tar en tilfeldig sjel bolig i en tilfeldig kropp og Aristoteles hevder at hvis noe står i en tilfeldig relasjon til noe annet, så kan de ikke bevege hverandre, men kropp og sjel beveger jo hverandre og dermed kan de ikke stå i en tilfeldig relasjon. Aristoteles avslutter med en analogi: Slik som enhver kunst må ha sitt verktøy må også en sjel ha en kropp. Sjelen kan altså ikke eksistere uten en kropp og derfor er heller ikke reinkarnasjon mulig.

Spørsmålet er vel om dette rammer Steiners forståelse av reinkarnasjon. For det første innebærer denne ikke, så vidt meg bekjent, at en menneskesjel uten videre kan inkarnere som et dyr eller lavere former for materie. Videre utgjør antroposofiens forståelse av menneskets og kosmos tilblivelse en enorm historie om legemliggjøring og fremveksten av en fri personlighet. Relasjonen mellom kropp, sjel og ånd er alt annet enn tilfeldig. Det er altså på ingen måte tilfelle at Steiners antroposofi, i motsetning til pythagoreerne skal vi tro Aristoteles, ikke forsøker å forklare hvorfor sjelen ”tar bolig i kroppen.” Hvilken sjel som finner hvilken kropp er også underlagt bestemte lovmessigheter. Hva angår nøyaktig hvordan sjelen interagerer med kroppen mener jeg at dette langt fra er fullstendig gjennomlyst av Steiner, men det burde være klart at det er en kompleks affære som selvfølgelig er avhengig av hva slags interaksjon det er snakk om. Hele tiden skal dette ut fra intensjonen i antroposofien være ledsaget av iakttagelser. Og her ligger forskjellen mellom Hegel og Steiner. Etter alt å dømme hadde ikke Hegel tilgang til den slags iakttagelser som forutsettes i en antroposofisk reinkarnasjonsforståelse og forskning på interaksjonen mellom kropp og sjel. Hadde Hegel hatt det er det ikke noe i hans filosofi som a priori avviser Steiners forståelse av reinkarnasjon.

Men det er et spørsmål om Hegel i det hele tatt kunne ha utviklet en slik idé og samtidig fortsatt kunnet virke offentlig som filosof. Han hadde allerede problemer med kirken på grunn av sitt syn på kristendommen. På den tiden kunne man også miste stillingen sin hvis man ble anklaget for å være ateist, og en typisk venstrehegelianer vil mene at Hegels filosofi nettopp er ateistisk.

I 1910 holder Steiner et foredrag i Norge med tittelen ”Über Hegel.” Innholdet av dette er ikke bevart, men etter all sannsynlighet ble det fulgt opp av Helga Geelmuyden i hennes artikkel om Hegel i tidsskriftet Kringsjå samme år. Der finner vi blant annet en henvisning til § 249 i Hegels naturfilosofi, hvor Hegel påpeker at når det gjelder utvikling er det ikke snakk om en materiell forms utvikling fra en annen, men idéen selv som utvikler seg, og siden denne dels kun eksisterer i naturen som naturens indre og dels som levende individualitet, tilkommer virkelig metamorfose kun idéen. Geelmuyden, muligvis inspirert av Steiners foredrag, mener at Hegel her uttaler reinkarnasjonstanken i filosofisk form.

Hjalmar Hegge har påpekt at selv om Hegel sterkt vektlegger subjektet eller individet, så er det aldri snakk om det enkelte individ, bare det almene.[32] Etter min mening er det nå en gang slik det bør være for en filosof. Bare tenk hvor absurd det ville være om man etter en utvikling av de forskjellige metafysiske kategoriene som væren, eksistens og nødvendighet, plutselig kom til kategorien ”Terje Sparbys liv og levnet” med en oppramsing av alle hans måltider, med tilhørende klokkeslett, for ikke å si en nøyaktig og detaljrik oversikt over alle molekylene i hans kropp og deres relative posisjon til alle andre molekyler i universet.  En filosofi som ga all mulig plass til alle enkeltheter ville blitt intetsigende, en opphoping av informasjon, og selv med en god indeks ville den være ubrukelig.

Man kan jo si at vi alle faktisk i det minste er bevis for menneskeartens reinkarnasjon, og for Hegel ville det ikke være meningsfullt å løsrive spørsmålet om den enkeltes udødelighet fra spørsmålet om menneskehetens udødelighet, noe som vel heller ikke er tilfelle i Steiners antroposofi. Alt i alt tror jeg altså at Hegel også her ville lyttet med interesse til hva Steiner har å si. Spørsmålet om reinkarnasjon ville nok langt på vei være et empirisk spørsmål, siden det både kan tenkes at sjelen kan eksistere uten en kropp og at sjelen simpelthen oppløses i det kroppen oppløses. Og for at det skal kunne være et empirisk spørsmål som kan avgjøres, må man nok ty til noe lignende som ligger til grunn for Steiners metode, nemlig utviklingen av nye iakttagelsesorganer. Når Steiner utvikler sin antroposofiske forståelse av døden, kan man faktisk betrakte det som et tilfelle av hvordan han viser enkelte konsekvenser i Hegels filosofi, uten å sette seg opp mot ham.

I det Steiner frembragte sin antroposofi fulgte han også uten tvil Hjalmar Hegges motto:”[...] det skritt vi tar, må være både med og ut over Hegel.”[33] Har man så tatt dette skrittet ut over Hegel ville jeg for min del ikke bli alt for overrasket om man ved veis ende fant ut at Hegel hadde fulgt etter og hadde følgende å melde: ”Vel, min filosofi er fortsatt den samme.”

 

---