I forrige nummer av Libra behandlet vi Arne Garborgs forhold til Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelse. Garborg var så visst ingen antroposof – han tangerte imidlertid Steiner og Steiners livsverk på to måter:

For det første var han en nær venn av Ivar Mortensson-Egnund som forbandt seg med Steiner allerede fra før den første verdenskrig. Mortensson-Egnund gikk dypere og dypere i Steiners livsverk jo eldre han ble – frem til sin død i 1934.

For det andre leste Garborg Steiner. Han interesserte seg for og kommenterte Steiners bok Kristendommen som mystisk kjensgjerning, som kom på norsk i 1908 i et lengre dagboknotat fra 30. april 1909.

I denne artikkelen skal vi se på forholdet mellom Agnar Mykle og antroposofien. I likhet med Arne Garborg var Mykle ingen antroposof. Han var imidlertid i noen år i begynnelsen av 1950-årene i kontakt med det antroposofiske miljøet gjennom sitt naboforhold til flere fremtredende antroposofer. I tillegg var han såpass interessert i antroposofien at han deltok på antroposofiske diskusjonsmøter, og var med på et antroposofisk nordisk sommermøte i Sverige.

I tillegg skrev Mykle også en artikkel hvor han i skjønnlitterær form behandlet Steiners tregreningslære. Denne artikkelen skal vi komme tilbake til nedenfor – den ble publisert i tidsskriftet Horisont i 1955 nr 7 og hadde tittelen "Passiar på perrongen". 

Kort om mykles biografi og forfatterskap

La oss innledningsvis helt kort minne om hovedtrekkene i Mykles biografi. Han ble født i Trondheim i 1915. Etter atrium var han lærer på en handelsskole i Finnmark, først i Kirkenes og så i Vardø. Dette oppholdet er bakgrunnen for sentrale kapitler i romanen Lasso rundt fru Luna, som har sterke selvbiografiske trekk.

Oppholdet i Finnmark resulterte i et proforma ekteskap og en sønn med Ruth Sivertsen og  – noen år senere – i et nytt forhold med Ruth Huse og en bortadoptert datter.

Mykle reiste deretter til Bergen hvor han tok eksamen ved Norges Handelshøyskole. Der giftet han seg med Jane, født Axeliane Christine Zetlitz Holm, som han senere fikk to barn med.

I 1948 debuterer han med novellesamlingen Taustigen og slår for alvor gjennom med Lasso rundt fru Luna fra 1954. Han blir en offentlig megakjendis med Sangen om den røde rubin fra 1956 som Riksadvokat Andreas Aulie udødeliggjorde gjennom tiltale mot forfatter og forlag for utgivelse av utuktig skrift. Resultatet kjenner vi alle. Etter rettsaken stagnerte Mykle. Han utga en mindre vesentlig novellesamling Kors på halsen i 1958 og skrev deretter romanen Rubicon i 1965, for så å avslutte sitt forfatterskap med to langnoveller med tittelen Largo i 1967.

Mykles privatliv var ikke enkelt. På slutten av 1950-tallet skilte han seg fra Jane og giftet seg igjen – denne gangen med Toril Hofseth, som han fikk en sønn med. Deretter fulgte ny skilsmisse.

Etter 1967 slutter Mykle å utgi bøker, og hans stemme i norsk offentlighet blir svakere og svakere. Han blir myteomspunnet og eksentrisk og velger i større og større grad ensomhet og isolasjon frem til sin død i 1994 etter et hjerteslag.

 

AGNAR MYKLE OG KONTAKTEN MED DET NORSKE ANTROPOSOFISKE MILJØET

Agner Mykles befatning med det antroposofiske miljøet begynte da han flyttet til Lille Langerud Sambyggelag II på Abildsø i mai/juni 1950, hvor hans adresse var Langerudsvingen 6B. Ikke langt unna – henholdsvis i I A og 12 B – bodde hans forfatterkollegaer Jens Bjørneboe og André Bjerke, som begge på denne tiden klart forbant seg med det antroposofiske miljøet i Norge. Enda sterkere i det antroposofiske miljøet sto Ernst Sørensen som også flyttet til Abildsø, bare noen hundre meter nord for de tre forfattere, nærmere bestemt til Svaneveien 13. Sørensen – som opprinnelig kom fra Tønsberg – hadde flyttet fra Bergen hvor han hadde vært lærer ved den lokale steinerskolen.

Borettslaget på Abildsø var prototypen for sosial boligbygging i den tidlige etterkrigstiden og var basert på strenge borettslagsbestemmelser og store dugnadsforpliktelser. Ingen av delene passet noen av de fire frie intellektuelle – de hadde overholdet ikke sans for organisert fysisk arbeid og andre kollektive sysler. André Bjerke har i sin sjakkbok – av alle ting – Spillet i mitt liv fra 1968 gitt en kort skildring denne siden av livet på Lille Langerud, på side 47-48:

"I 1949 ble jeg den stolte eier av en rekkehusleilighet på Lille Langerud ved Abildsø. To etasjer og kjeller, et murhus av prima kvalitet og med usannsynlig lavt innskudd. Haveflekk, friarealer og barnehave. For den som i flere år hadde vært boligløs, var "det gjerdeløse samfunn" et paradiset.

Anlegget var flunkende nytt den gangen, så nytt at bare selve husene var ferdige. Arealene omkring så foreløpig ut som et månelandskap; der var det ennå meget å gjøre. Paradiset hadde kort sagt en slange, som sosial-paradisene gjerne har, og slangens navn var Dugnadsplikt.

Dvs. innsatsen var frivillig, og det var dét som gav sjelekvaler – især til en mann i et såkalt fritt yrke.

Forfattere er, som alle vet, lediggjengere. De går ikke på kontor; de sitter bare hjemme og later seg; de bør sandelig settes til å gjøre noe nyttig.

Rett som det var, dukket det opp et ansikt på ruten, et ansikt med overall under. "Det er dugnad!" sa ansiktet. "Ut og spa!".

Lenge før Mao gav åndslivet kroppsarbeide, ble dette praktisert på Lille Langerud. Det bodde flere slike lediggjengere der ute i nybyggertiden, og forfattere har sikkert godt av å grave litt i jorden; men de skjønner jo ikke sitt eget beste. Agnar Mykle måtte ut og spa, og han hevnet seg ved å skildre "det gjerdeløse samfunn" i novellen "En mann og hans vask". Jens Bjørneboe fikk også ansikter på ruten; det ble dugnad for Jens, og hans forfatterskap handlet herefter om det onde i menneskenaturen. Bare Ernst Sørensen kunne ingen jordisk makt tvinge til kroppsarbeide, selv ikke i egen have. "De må luke løvetannen Deres," sa nabofruen. "Den kommer over til oss og ødelegger rosene våre." "Det er jeg som skal klage, frue," svarte Sørensen. "Deres rosenfrø fyker over til meg og gjør ubotelig skade på min løvetann. Det må bli slutt på det der!".

Anders Heger fremhever i sin Myklebiografi (Mykle. Et diktet liv, Gyldendal, 1999) at Mykle hos sine tre nye sambygdinger fant et fellesskap å trenge inn i og vinne anerkjennelse hos. De tre andre var deler av en opposisjonsbevegelse, en alternativ radikalitet med et sterkt verdikonservativt islett tuftet på pilarene riksmål og antroposofi. I denne forbindelse fremhever Heger særlig Ernst Sørensen som ikke bare var en drivende kraft i riksmålsbevegelsen og i steinerpedagogikken, men også – nærmest alene – redaksjonen i to av etterkrigstidens mest særegne tidsskrifter, "Spektrum" og "Horisont". Heger skriver at her blomstret en motkultur som ikke fant seg til rette i den kompakte sosialdemokratiske enighet landet var i ferd med å bygge opp. Gruppen var liten, men betydningsfull og det kostet Agnar Mykle lite å tilpasse seg sitt nye miljø.

Heger fremhever at Mykle også fant kjente ting i antroposofenes intellektuelle tilnærming til verden. Ideen om en "åndelig" forståelse som grunnlag for en praktisk samfunnsordning var ikke langt unna hans begrep om sammenhengen mellom glede og politikk.

Mykle skrev i denne tiden egne notater som mer eller mindre direkte bygget på antroposofisk teori, og han deltok – som nevnt ovenfor – også i et antroposofisk stevne i Sverige.

Hvis man ser litt nøyere på Mykles forhold til de tre naboene, fremstår hans forhold til André Bjerke som kanskje det minst personlige. Bjerke var i årene 1950-1966 redaktør av riksmålsforbundets tidsskrift "Ordet", og var nok den som fremfor noen annen førte Agnar Mykle – riktignok etter en del famling – i stadig mer konservativ språklig retning. Dette til tross for hans sosialdemokratiske bakgrunn og underliggende sympati med arbeiderbevegelsen, som som kjent var hovedeksponenten for arbeidet med å fremme samnorskens sak.

Heger nevner også at André Bjerke var det mennesket hvis litterære skjønn Mykle satte høyest – ved siden av Sigurd Hoel.

Agnar Mykle bidro også med en novelle i André Bjerke og Odd Eidems bok Norsk Decamerone, som var en samling litterære noveller med erotiske motiv. Mykle skrev under pseudonymet Brandeman Bust novellen Kors på halsen.    

Forholdet til Jens Bjørneboe var nok mer personlig, og kontakten med Bjørneboe fortsatte også i de årene etter at de ikke lenger bodde sammen på Abildsø.

Men i motsetning til sine tre naboer drakk Agnar Mykle ikke – uten å være avholdsmann. Heger refererer Ernst Sørensen som en formiddag på Theatercafèen omtalte vennens forhold til alkohol;

"Du drikker ikke du Agnar …. Nei, når man er deg så trenger man jo ikke drikke. Du er jo beruset du, beruset i deg selv."

Jens Bjørneboe anmeldte løpende Mykles viktigste bøker. Bjørneboe var sterkt kritisk til Sangen om den røde rubin som han fant overlesset og selvsentrert. Det var "ingen roman" – det var "en bok til å drepe lemmen med".

Men ni år senere – da Rubicon ble utgitt var tonen en helt annen. Rubicon var "et mesterverk".

Og da Largo ble utgitt i 1967, var Bjørneboes omtale helt ekstatisk.

"Innen den del jeg kjenner av verdenslitteraturen, står Largo uten sidestykke … i dybde og innhold, i forståelse av livets redsel, av livets fryktlige grusomhet, meningsløshet og komikk, dermed merkverdig nok også i medlidenhet og ømhet."

 Mykle beretter selv hvordan han reagerte på Bjørneboes anmeldelse. I det usendte "Brevet til Keiseren" (som i det konkrete tilfellet var ligningssjefen i Asker), kommenterte han Bjørneboes vurdering på følgende måte[1]:

"Jeg glemmer aldri Jens Bjørneboe og hans ansikt, da han i fjor høst hadde lest "Largo" og kom hjem til meg en sen kveld for at jeg skulle lese hans anmeldelse; hans ansikt lyste, han så ut som han kom fra den brennende busk; selv var jeg ganske kjølig … inntil jeg så overskriften på hans anmeldelse; tittelen lød: "Agnar Mykle og Norge"; da satt jeg målløs over at noen kunne ha gjettet mitt mål og min drøm så profetisk så synsk, og uttrykt det så presist … men (jeg) fikk ikke frem et ord; jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre: jeg tok hans hode og kysset han på begge kinn; mine nordiske lepper gnuret over hans jødiske skjeggstubb;… "

Men det var Ernst Sørensen som kom til å få størst betydning for Mykle. Eystein Eggen – som var gift med Mykles eldste datter, Mette – skriver i sin bok Agnar Mykle – en dikters skjebne Aschehoug, 1994, at i kretsens atmosfære av vidd og demoni, var Sørensen en fødselshjelper. Han var den åpenhjertige bohem, ildsjelen, den iherdige politiker. Eggen fremholder at han hadde en omgjengelig vitalisme sterk nok til å gi Mykle den hardt tiltrengte injeksjon, samtidig som hans runde vesen dempet skrekken for den sterke mann. I Ernst Sørensen møtte Agnar Mykle sin "lanseknekt" og "djevelens advokat", og da det stormet som verst rundt Mykle i forbindelse med rettsaken om Sangen om den røde rubin var det Ernst Sørensen som trådte støttende til. Mykle kunne vandre hele natten sammen med Sørensen fra Abildsø og videre ut til skråningene ned mot Oslofjorden.

Etter at Mykle gikk mer og mer i stå, var det færre og færre mennesker han kunne forholde seg til. Eystein Eggen fremhever at de eneste to som hadde noen faderlig styringsinnflytelse over han – foruten overlege Gordon Johnson på Modum Bad – var Sigurd Hoel og Ernst Sørensen.

På slutten av 1970-årene – hvor Agnar Mykle hadde isolert seg fullstendig – var fremdeles Ernst Sørensen sterkt til stede, til tross for at han døde i 1972. Eystein Eggen skriver:

"Men når Ernst Sørensen, som var død noen år før, ble omtalt, da var fortsatt magnetismen der. Det tentes liksom et lys, det blafret og var gjenskinn i messigblakkertene på veggen. Agnar fikk det uutgrunnelige uttrykk en mann gjerne får når han minnes det djerve vennskap som gjorde at man seilte sin skute på grunn, og selv Jane, som ellers mislikte fyll og spetakkel på det dypeste, lyste opp. Det var som gjenferdet av et rennesansemenneske hadde gått gjennom rommet".

 

AGNAR MYKLE OG STEINERS TREGRENINGSLÆRE

Etter suksessen med Lasso rundt fru Luna begynte Mykle på et nytt bokprosjekt. Han prøver seg med en burlesk komedie om byoriginalen Petter de Mommsen fra Bakklandet i Trondheim. Mykle skrev en bok som er ment som en parodi om denne trønderske Don Quijote og hans våpendrager Canco Pansha som bærer navnet Ole Krestian.

Mykle fabulerer i sitt manus utover alle grenser, historien vokser i alle retninger og han behandler et uttall av tidens aktuelle saker, så som språksak, atombombefrykt, moderne pedagogikk, fotografiets forbannelse – og Rudolf Steiners tregreningslære. Manuskriptet ble etter alle kunstens regler refusert av Sigurd Hoel og Harald Grieg. Sigurd Hoels innstilling begynner med ordene "En mann må ha et stort talent for å kunne gripe så fullstendig feil".

Rudolf Steiners tregreningslære var utvilsomt et av de antroposofiske temaene som hadde vært gjenstand for studiearbeid og diskusjoner på Lille Langerud og som Agnar Mykle trakk veksler på i sitt manus. Steiners bok om tregreninslæren, Kjernepunktene i det sosiale spørsmål[2] – som utkom på tysk i 1919 – hadde blitt oversatt til norsk alt i 1920 og var blant de sentrale Steiner-bøkene som det norske antroposofiske miljøet var opptatt av.

Manuskriptet om Petter de Mommsen – som aldri ble utgitt – ble etter Mykles død overlatt Nasjonalbiblioteket sammen med hans øvrige etterlatte skrifter, som er anslått til å bestå av nærmere 50 000 sider.

Etter Harald Griegs refusjon av manuset må Agnar Mykle ha vurdert om deler av manuskriptet kunne brukes som grunnlag for mindre selvstendige essays som kunne publiseres uavhengig av det øvrige manuset.

Vi kan bare konstatere at i tidsskriftet Horisont i nr 7 for 1955 ble det inntatt et skjønnlitterært essay med tittelen Passiar på perongen.

Både Ernst Sørensen og André Bjerke satt i redaksjonen i tidsskriftet, og var formodentlig ansvarlige for at denne delen av det refuserte manuset fikk et selvstendig liv. Og det er her Mykle – i dialogs form – og lar hovedpersonen foredra innholdet og betydningen av Rudolf Steiners tregreningslære.

Det er tale om en rent skjønnlitterær fremstilling – og ikke noe sakprosa, men innholdet er utvilsomt "steinersk".

Essayet gjengis i nærværende nummer av Libra med velvillig samtykke fra Arne Mykle.

Men historien stopper ikke i 1955. Tidlig på 1970-tallet registrerte Kaj Skagen Mykles essay i Horisont. Skagen skrev et brev til Mykle hvor han påviste innflytelsen fra Rudolf Steiner. På dette brevet fikk han imidlertid intet svar.

I Mykles litterære etterlatenskaper finner man imidlertid et langt usendt svarbrev til Skagen på 150 sider. Dette brevet befinner seg også blant Mykles etterlatte skrifter på Nasjonalbiblioteket – men av brevet fremgår det at Mykle hadde glemt både Steiners tregreningslære og Petter de Mommsen.

Mykle var som nevnt ingen antroposof, og hans befatning med Rudolf Steiners livsverk etterlot ingen varige spor.

Er det mulig å si noe om hva Mykle identifiserte seg med på sine eldre dager? Av de etterlatte dokumentene kan vi se at han er svært opptatt av kristendommen – han skiver igjen og igjen om det han kaller "Den messianske tidsalder". Sønnen Arne Mykle opplyser at da faren fikk spørsmål om hva han trodde på, svarte han:

"Jeg er kristen – for fanden!"      

 

Kilder:

André Bjerke: Spillet i mitt liv, Aschehoug, 1968

Eystein Eggen: Agnar Mykle – en dikters skjebne, Aschehoug, 1994

Anders Heger: Mykle. Et diktet liv, Gyldendal, 1999

Agnar Mykle: Mannen fra Atlantis. Brev og annen prosa I, Gyldendal, 1997

 

---