I vår norske litteratur finnes det ingen som så monomant har kretset rundt Det ondes problem som Jens Bjørneboe. Alle som befatter seg med hans forfatterskap, er nødt til å forholde seg til dette helt grunnleggende tema.

Det er dette vi skal forsøke å kase lys over: Hva mente Bjørneboe var årsaken til at vår verden er blitt det han kalte «et galehus» og «et slaktehus» og at menneskene er ridd av «Den Store Angst» og «Den Store Paranoia»? 

Det har vært gjort en rekke forsøk på å analysere hva Bjørneboe har ment med Det onde, slik han beskriver det i trilogien om Bestialitetens Historie (dvs. romanene Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten – og vi kan inkludere Haiene i denne samlingen). Man har gjerne stilt spørsmålet slik: Ligger årsaken til Det onde i samfunnet, kapitalismen, marxismen, imperialismen eller kristendommen eller Kirken? Gjennom å stille spørsmålene på denne måten søkes svaret i det kollektive, i ideologiene, i meningene, i samfunnsmodellene etc. Men slike problemstillinger vil aldri kunne gi svar på hva Bjørneboe mente med Det onde. Han var ikke kollektivist eller ideolog. Han var individualist og metafysiker. Svaret på Det ondes problem må søkes i mennesket selv. 

Enkelte har hevdet at Bjørneboe er tvetydig og ambivalent i beskrivelsen av årsakene til bestialiteten, at han «vakler mellom metafysikk og sosialvitenskap». Han vakler ikke, men er klokkeklar på dette punkt: Bestialitetens historie må forklares med at mennesket er besatt – og det kun kan helbredes ved hjelp av eksorsisme. Noe inne i mennesket må nemlig drives ut.  

Rovdyret

 «Dere er visselig haier, men hvis dere behersker haien i dere, da blir dere engler,» sier en av personene i Herman Melvilles roman Moby Dick. Det er ingenting i veien for at disse ordene kunne vært hentet fra Bjørneboes roman Haiene – eller for den saks skyld fra hvilken som helst av hans bøker. Temaet dyriskhet er slått an allerede i debutboken Dikt; i diktet Før solhverv kan vi lese om tigeren, sabelkatten, som en gang skal bryte ut av våre ribbensgitre, om dyret inne i oss som skal kaste «menneskehammen». Det sies i diktet at mennesket er et dyr som frykter andre dyr.

Bjørneboes bøker om Bestialitetens Historie handler i bokstavelig forstand om dette beistet, dyret i menneskenes hjerte; det er kort og godt historien om «La bête humaine». Dyremetaforer er gjennomgående i forfatterens beskrivelse av Det onde; vi møter foruten haier og tigere, sabelkatt, leopard, ørn, gribb, kondor, de små bjørnene, lemurene, homo lupus og selvfølgelig de navngjetne salamanderne fra romanen Jonas. Ved hjelp av disse metaforene definerer forfatteren mennesket som bestialsk (av latin bestia); det er begjærlig og grådig. Det ufrie menneskets sanne ansikt er rovdyrets. I romanen Haiene fra 1974 får vi dette eksemplifisert i kapteinens skikkelse: Den rå og brutale mannen – dette «pengepugende uhyre» – har sin tydelige ekvivalent i haien, rovfisken som helt er styrt av sin uutslukkelige sult.      

Man kan generelt si at det dyriske i Bjørneboes verden står i forhold til det menneskelige, som det onde til det gode, som ufrihet til frihet. Den ufrie, begjærlige og autoritære mennesketypen står i sentrum gjennom hele Bestialitetens Historie, og Bjørneboe vil ved hjelp av dyrebetegnelsene vise at dette er mennesker helt i sine drifters vold.

Et annet aspekt ved dette kommer til uttrykk i formyndermenneskets maktbegjær. Det autoritære mennesket ser sin høyeste glede i det å ha makt over andre, men også i det å innordne seg under andre, under plikten, systemet, ideologiene osv. Innordning og underkastelse gir et slikt menneske en følelse av trygghet og lykke, men nettopp dette viser at alle formyndermennesker bærer en maske som skjuler svakhet, angst, usikkerhet og ufrihet. Ufrihet betyr i denne sammenheng i bokstavelig forstand at et slikt menneske er u-selvstendig – det er med andre ord ikke seg selv.

Og ved det å ikke være seg selv blottstiller formyndermenneskene sin umoral: Deres handlinger er moralsk begrunnet i motiver som ligger utenfor dem selv. Det Bjørneboe vil vise oss i romanene om Bestialitetens Historie er at en handling er moralsk akseptabel bare i den grad den er en individuell handling. Med andre ord en handling som er begrunnet i menneskets indre jeg – og ikke i en ytre moralnorm.

Innenfor Bjørneboes etikk utgjør frihetsbegrepet og moralbegrepet en enhet, og friheten og moralen realiseres i en utvikling mot selvstendighet. Det betyr rett og slett at mennesket må utvikle sin menneskelighet. I lys av det vi her har sagt om det rovdyraktige, innebærer dette rett og slett at mennesket må kaste dyrehammen – bestialitet må vike for humanitet. Det er denne utviklingen som Bjørneboe i Frihetens øyeblikk benevner som individuasjonen.        

Før vi kan utdype Det ondes problem i forfatterskapet, må vi imidlertid først forstå det sentral frihetsbegrepet.

Frihetens øyeblikk

«Frihet er å ikke ha noen målestokk utenfor sin egen bevissthet, men å bære alt ansvaret selv,» sies det i romanen fra 1966, Frihetens øyeblikk. Friheten er altså den moralske autonomi. Men dette kan ikke forklares ved hjelp av filosofiske, eksistensialistiske eller for den saks skyld psykologiske begreper – ganske enkelt fordi friheten i dette litterære univers helt entydig har en metafysisk forankring knyttet til det som kalles sannhetens øyeblikk. Sannheten og friheten er et meget sentralt begrep i forfatterens verdensbilde.

Det å erfare frihetens øyeblikk, slik det fremgår av romanen med samme navn, er ensbetydende med å ha nådd en erkjennelse av at menneskets sanne vesen er ånd. I Bjørneboes fire siste romaner (Frihetens øyeblikk, Kruttårnet, Stillheten og Haiene) fremgår det helt klart at det er denne visshet om den åndelige virkelighet som romanpersonene har tilkjempet seg etter en lang, dyster og depressiv vandring i Landet Kaos.

Et fellestrekk ved jeg-personene i disse romanene (rettstjeneren, vaktmesteren, annenstyrmannen etc.) er at de alle har gjennomgått en utvikling fra et lavt, kaotisk og dyrisk bevissthetsnivå til et kosmisk og åndelig bevissthetsnivå. De har gjennomlevet en prosess og nådd et punkt hvor de har maktet å trå dyret under fot, kan man si. Slik sett forholder bestialitet seg til humanitet i disse fire romanene som uttrykk for ulike bevissthetsnivåer.

Hva denne metafysiske erkjennelse innebærer, utlegges i klartekst i et avsnitt i kapitlet LEMURIA i Frihetens øyeblikk. Det er et av de mest interessante avsnitt i hele Bjørneboes forfatterskap – så jeg tillater meg å sitere det i sin helhet. Rettstjeneren (romanens jeg-person) har lagt bak seg reisen i Landet Kaos og oppsummerer sin situasjon:

Imidlertid har jeg beholdt min sinnsro. Jeg er rolig, klar og fri. Det er tydelig at en prosess nu er satt igang og går videre. Min store venn i himmelen, kirkesangeren Rainer Maria, har rørt ved dette i sin kantate Buddha in der Glorie, som begynner med de utvetydig ordene:

            Mitte aller Mitten, Kern der Kerne

og slutter med linjene:

            denn ganz oben werden deine Sonnen

            voll und glühend umgedreht.

            Doch in dir ist schon begonnen,

            was die Sonnen übersteht..

Det er ingen tvil om at det er dette avsnitt som er innledet: dannelsen av en kjerne, tilblivelsen av det ene, mikroskopiske første punkt av real og absolutt eksistens, den første forvandlede substans som skal overleve solene; den første transsubstansierte materie som er blitt åndelig stoff, som er blitt evig, fordi en illusjon er blitt transsubstansiert til virkelighet og skapelsesakten er blitt fullbyrdet. Det finnes mange værelser i min faders hus, og til hvert av dem fører tusen veier. Også i meg er dét begynt som skal overleve solene og stjernene, ... was die Sonnen übersteht.

I rettstjeneren er altså en utvikling i gang som leder frem mot materiens transsubstansiasjon – dvs. åndens forvandling og beherskelse av materien. Dypest inne i menneskets jeg finnes en kjerne av real og absolutt eksistens – av «åndelig stoff» – som er bindeledd mellom mennesket og åndens verden, mellom mikrokosmos og makrokosmos. Og denne åndelige substans vil i en dynamisk ekspansjon forvandle materien og fullbyrde skapelsen.

I denne prosessen fullender mennesket sin ontologiske bestemmelse og blir åndsmenneske. Det er ingen tvil om at det er dette avsnittet som er innledet, sier rettstjeneren – dannelsen av en kjerne av forvandlet substans, av ånd. Og denne kjerne i ham peker mot fullbyrdelsen av skaperverket, mot skapelsens åndeliggjørelse. 

I denne prosessen ser også rettstjeneren avslutningen av det han kaller sin vandring i Landet Kaos. 

Bestialitetens Historie handler således om menneskehetens vei frem til det punkt i historien hvor det dyriske og begjærlige viker plassen for erkjennelsen av at mennesket er ånd. I dette sannhetens øyeblikk frigjøres mennesket til et liv under «Nåden og Den Hellige Ånd», som rettstjeneren uttrykker det. 

I lys av dette må vi plassere Bjørneboe innenfor den såkalte logosfilosofien i europeisk åndstradisjon som kan følges fra Heraklit («sjelen eier en logos som forøker seg selv») via Johannesevangeliet, Origenes, Plotin, Cusanus og Böhme m.fl. (Det sies for øvrig uttrykkelig i Frihetens øyeblikk at Johannesevangeliet hører til jeg-personens yndlingslitteratur.)  

Et eksistensielt vendepunkt

Dette vi til nå har berørt, er den erkjennelsesteorietiske basis for romanene. Men Bjørneboe viser oss også er mer billedlige fremstillinger av det åndelige gjennombrudd.

Vandringen i Landet Kaos er det vi kan kalle et forviklingsmotiv, som får sitt litterære uttrykk gjennom en mytisk motivkrets som er meget sentralt i forfatterskapet: Jeg tenker på historien om Parsifal og Gralen. Men det er ikke vårt tema i kveld. Det kan vi kanskje snakke om en annen gang.

Men vi skal se litt på et par andre litterære motiver:

I romanen Frihetens øyeblikk følger vi jeg-personen gjennom en rekke skjellsettende opplevelser og merkelige visjonære drømmer inntil han når et stadium i sin erkjennelse som han betegner som sannhetens øyeblikk. Dette eksistensielle vendepunkt perspektiveres litterært gjennom sekvenser som «Drømmen om tunnelen gjennom fjellet» (i Frihetens øyeblikk) og «Reisen inn til cyklonens øye» (i Haiene). Drømmen om tunnelen er, slik rettstjeneren utlegger det, individuasjons vendepunkt og fullbyrdelse.

Kort fortalt drømmer jeg-personen at han går inn i en fjellhule som fortsetter i en tunnel. Det blir mørkere og trangere jo lenger inn han kommer; til slutt blir det så trangt at han blir liggende klemt sammen inne i fjellet, og hans angst er enorm. Da glir plutselig fjellveggen til side, og han ser et sterkt, blennende lys. Drømmens karakter av religiøs visjon er tydelig, ikke minst i beskrivelsen av det overjordiske lyset og det vakre landskapet som åpenbarer seg.

Tunneldrømmen har sin klare pendant i cyklonbildet fra romanen Haiene – hvor skipet driver gjennom den forrykende stormen og plutselig kommer inn i det blikkstille indre stormsentrum som kalles cyklonens øye – «den mirakuløse åpning loddrett oppover mot himmelen slik at stjernene blir synlige».

Felles for disse sekvensene er at de synliggjør en bevegelse fra mørke, kaos, storm, uro og angst frem mot en erkjennelse av at det er en åpning ut til friheten. Eller for å bruke en mer spesifikk religionsfenomenologisk terminologi: Vi snakker om arketyper som betegner initiasjon, om en åndelig fødsel, lik fosterets vei gjennom fødselskanalen og ut i lyset. I denne fase opprinner sannhetens øyeblikk. Og som i enhver initiasjon erfares livet og døden samtidig. Igjen og igjen poengterer Bjørneboe at sannhetens øyeblikk er ensbetydende med dødsbevissthet. Først i evighetens lys erkjenner jeg-personen dødens realitet – og da, sier han, oppfylles mennesket av Den hellige ånd. Verken mer eller mindre.

Hva denne sannheten fører til, forklares med et sitat fra Johannesevangeliet: «Sannheten skal frigjøre eder.» Friheten er altså en funksjon av sannheten – etter sannhetens øyeblikk følger frihetens øyeblikk..

Det sies i romanen Frihetens øyeblikk at «verden er gal», og det antydes at dette skyldes synden mot Den hellige ånd – og om denne synden sies det at den «er utilgivelig, fordi den fornekter stjernehimmelens og jorden mening: individuasjonen».

For å summere opp så langt: Det å bli et menneske er ensbetydende med å erkjenne ånden i sitt hjerte og i kosmos, og la sine handlinger styre av denne sannhet – og deretter leve i frihet.

Individuasjonen

Jeg har flere ganger brukt ordet individuasjon. Hva mener Bjørneboe med det?

Sannhetens øyeblikk konstituerer som vi har hørt, en ny værensstatus, en ny bevissthet om at livet skal leves og begrunnes i en åndelig eksistens. Vi har definert friheten som den moralske autonomi. Det betyr at mennesket heretter ikke skal begrunne sine handlinger i en ytre moralkodeks, men i seg selv – eller som det sies i romanen: «Friheten er at man hvert sekund må velge selv.» Det er altså denne «geheimnisvolle Weg nach innen» (for å bruke Novalis’ ord) – inn mot jegets åndelige kjerne – som Bjørneboe omtaler som individuasjonen.

I og med at jeget er bindeleddet mellom mikrokosmos og makrokosmos – det punktet hvor man erfarer åpningen loddrett oppover mot himmelen – vil en handling som er begrunnet i menneskets jeg, samtidig være begrunnet i den kosmiske og moralske verdensorden, i verdensånden. Eller for å bruke jeg-personens egne ord: den vil være begrunnet i «den reale og absolutte eksistens». Vi snakker her om en etisk individualisme som er metafysisk begrunnet.

Formyndermenneskene

Nå som vi har klargjort spørsmålet om frihetens forutsetning, kan vi vende tilbake til det vi tok utgangspunkt i: nemlig frihetens motsetning definert som bestialiteten. Med andre ord kan vi begynne å sirkle inn Det ondes problem.

I Bjørneboes litterære univers synliggjøres ondskapen gjennom beskrivelsen av det autoritære formyndermennesket som ser sin høyeste glede i å ha makt over andre, men som samtidig er preget av innordning og underkastelse og lar seg lede av ideologier, plikter, systemer. Slike mennesker er beskrevet som uten jeg-bevissthet og uten dødsbevissthet. Kort sagt har de ikke gjennomlevet individuasjonen, og de har ikke nådd frem til sannhetens øyeblikk – av den grunn er de i sine drifters vold og forblir således dyriske (lemurere, bjørner, salamandere), og de bevirker på grunn av dette Bestialitetens Historie.

Det ikke å erkjenne sannhetens øyeblikk er én side av Det onde – en annen side er det å gripe friheten før sannheten, kan vi lese i Frihetens øyeblikk. Et liv i frihet uten sannhet betyr at de små bjørnene kan gjøre hva de attrår, hva de har lyst til. De underkaster seg da den farligste av alle herrer: sin egen begjærlighet og sanselighet. Dermed har de i sitt hjerte gitt rom for et grådig rovdyr. Menneskene er da i sine drifters vold. En slik frihet er imidlertid en illusjon, eller en «luciferisk» frihet, skriver Bjørneboe, med henvisning til myten om Lucifer som stjal friheten og gav den til menneskene: «Det var en tvilsom gave, og blant kjennere finnes det dem som mener at friheten kom for tidlig, det vil si: før sannheten.»

På bakgrunn av dette kan vi si at friheten, slik det er utlagt i dette forfatterskapet, ikke alene er det å stå i valget mellom Det gode og Det onde. Dette er kun ett aspekt ved friheten – det luciferiske aspekt. Friheten er nettopp det å velge Det gode – eller rettere sagt: Friheten er å ha valgt Det gode. Fri er man først når man har valgt ånden og ikke kjødet. Friheten står med andre ord ikke alene som et eksistensielt imperativ – den har en forutsetning: Sannheten.

(Det er for så vidt megetsigende at man i tittelen på en antologi om Bjørneboe på Pax forlag i 1977 valgte tittelen Frihet! Sannhet! – og ikke omvendt: Sannhet! Frihet!.)

For øvrig er Lucifer i Bjørneboes verden ingen metafor, men reelt eksisterende. Det samme er hans opponent: erkeengelen. Den apokalyptiske visjon om disse maktenes kamp i de siste tider er også uløselig knyttet til Det ondes problem. Noe jeg skal komme tilbake til.

Det hellige fjellet

Rettstjeneren i romanen Frihetens øyeblikk bor i et lite fyrstedømme i Europa som kalle Heiligenberg. Folket som bebor fyrstedømmet har etter rettstjenerens syn en underutviklet og lavtstående bevissthet. De befinner seg erkjennelsesmessig på et nivå hvor de ikke har nådd sannhetens øyeblikk – de er med andre ord ikke oppfylt av Ånden, som rettstjeneren uttrykker det. De har ingen frihet, de er også temmelig stupide. Hør bare hvordan han beskriver dem:

Folket her i dalen kan neppe sies å være oppfylt av Den Hellige Ånd. (...) De tenker ikke vidsynte og klare tanker (...) Av og til tenker de. Man kan se det på øynene deres. Da regner de. De legger sammen eller subtraherer i hodet. De aller listigste multipliserer eller kan til og med dividere. Folket her er sant og si (...) temmelig lemurisk. (...) De er en flokk små, lodne bjørner.

De er dyr. Det er altså en temmelig dyster diagnose Bjørneboe stiller.. Er det da intet håp? Er Jens Bjørneboe bare en misantrop, som kun ser oppvåkningens mulighet for noen fåtallige enkeltmennesker, slike som rettstjeneren?

Faktisk er det ikke slik. Det er nemlig en kraftfull visjon i forfatterskapet som handler om oppvåkning for hele menneskeheten. Vi skal se at rettstjenerens individuelle historie – vandringen i Landet Kaos frem mot frihetens øyeblikk – er en gjentagelse av historien slik den fremtrer på det kollektive, makrokosmiske plan (ontogenesen rekapitulerer fylogenesen, som Ernst Haeckel uttrykker det).

---------------------------------------

Menneskehetens møte med seg selv

«Jetz fängt die Zeit der Vollführung und Vollendung an,» skrev Schelling i 1812. Ved overgangen til det 19. århundre var det blant flere av de tyske romantikerne en følelse av å leve i en jerntid, i «Det annet rike», i en utilfredsstillende overgangsfase som skulle avløses av en ny storhetstid. Det var en sterk eskatologisk spenning i tiden, og Schelling delte den forestilling med mange av tidens tenkere at det tidsavsnitt var i emning som skulle føre menneskeheten opp av historiens bølgedal. Også Novalis fornemmet «der gewaltige Flügelschlag eines vorüberziehenden englischen Herolds». Denne engelens vingesus, sier Novalis, er selve forvarselet: «Es sind die ersten Wehen, setze sich jeder in Bereitschaft zur Geburt!»

Lignende tanker om vendepunkt, gjenfødelse og en ny tid finner vi hos Jens Bjørneboe (som for øvrig hadde Novalis som en av sine yndlingsforfattere). Bjørneboe mente at vår klode ved årtusenets utgang ville bli gjennomrystet av en katastrofe, en verdensbrann av et slag verden aldri tidligere har sett. Han skriver om dette i sine romaner, først og fremst i de tre romanene som omtales som Bestialitetens Historie (Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten) og i Haiene, men også i andre deler av forfatterskapet får den apokalyptiske visjon sitt tydelige uttrykk. Bjørneboe er svært konkret og direkte i omtalen av det han kaller Den Store Revolusjonen – som skal komme «innen vår tid er omme» .

Bjørneboe trodde at menneskeheten sto foran en verdenskatastrofe. 1. desember 1973 publiserte VG et intervju med Bjørneboe under kjempeoverskriften «Katastrofen kommer i 80-årene». Her forteller forfatteren om en sjøroman som han skriver på; den kom året etter under tittelen Haiene. Det blir ingen lystelig lesning, forsikrer han, ettersom skipet han forteller om er symbolet på vår egen jord, og handlingen er et bilde på det som vil hende. Det som omtales i romanen, er som kjent et dramatisk skipsforlis og de overlevendes liv i et slags paradisisk, klasseløst samfunn på en «kannibalø». Journalisten fra VG stiller følgende spørsmål: «Det som inntreffer på kannibaløen, er det Tusenårsriket?» «Ja,» svarer Bjørneboe, «i kristen språkbruk heter det vel det.» Men han reserverer seg litt og hevder at vi også i fremtiden vil ha problemer og vanskeligheter.

Hovedpoenget hans er imidlertid at det som skal vederfares oss, er et dramatisk vendepunkt. Det som skal skje, er at fasen vi er inne i nå – «alles krig mot alle» – vil avløses av katastrofen: «Underveis mot denne katastrofen skjer da det som Hans Jæger kalte menneskehetens møte med seg selv. Det møtet er for så vidt begynt allerede,» sier Bjørneboe til journalisten.  (Det er altså denne alles kamp mot alle som utfolder seg på barken «Neptun» like før totalforliset i brenningene.)

Dette menneskehetens møte med seg selv er altså individuasjonen på et kollektivt plan. Slik annenstyrmann Jensen på barken «Neptun» har nådd inn til sitt åndelige jeg (han er åpenbart en nær slekting av rettstjeneren i Frihetens øyeblikk), slik skal også menneskeheten snart møte seg selv og sitt åndelige jeg, ifølge Bjørneboe. Dette er helt i tråd med den utvetydig spiritualistisk og eskatologisk virkelighetsforståelse som gjennomsyrer hans siste romaner. Det er en ny gullalder, en ny soltid for den enkelte og for menneskeheten, forfatteren skimter bak årtusenhorisonten – etter katastrofen. Med andre ord Frihetens Historie som opprinner når sannhetens øyeblikk har inntruffet for menneskeheten.

Tatt i betrakting at dette intervjuet ble gjort i 1974, da forfatteren var sterkt nedkjørt og alkoholisert, kan man selvfølgelig psykologisere og avfeie dette som et slags depressivt delirium. Den canadiske sangeren og poeten Leonard Cohen har noe lignende å fortelle – flere av hans sanger har en tydelig undergangstone:

I’ve seen the future, brother, it is murder.

And there's a mighty judgement coming, but I may be wrong.

Cohen var på 1990-tallet mentalt utmattet etter lange turneer og mye alkohol, og han sa i et intervju – etter at han hadde gått i kloster for å finne tilbake til seg selv:

I thought the world was going under, but it was I.

Men for Bjørneboes vedkommende er dette mer komplisert. Ganske enkelt fordi undergangsvisjonen holdes frem for leseren gjennom hele forfatterskapet – fra debuten i 1951 og frem til den siste romanen i 1974, Haiene.

Initiasjon og gjenfødelse

Bjørneboes roman fra 1974 ble da den kom, hovedsakelig anmeldt som en sjøroman. Men den handler altså om noe langt mer enn et skipsforlis: Den handler om gjenfødelse, om menneskehetens smertefulle fødsel inn i den nye åndelige tidsalder hvor Frihetens Historie skal avløse Bestialitetens Historie. Men dette er ikke noe nytt i Bjørneboes forfatterskap. Haiene handler nemlig om nøyaktig det samme som Frihetens øyeblikk fra 1966. Denne romanen, som umiddelbart kan synes kaotisk og ustrukturert, er faktisk svært stringent – hvis man leser den riktig, dvs. som en berettelse om initiasjon og gjenfødelse, som en reise fra kaos til kosmos, fra bestialitet til humanitet. Reisen går innover i sinnet, inn til det punkt hvor jeget konstitueres, inn til det vi med Rilke omtalte som «Mitte aller Mitten, Kern der Kerne».

Også i de to øvrige romanene i trilogien om Bestialitetens Historie kommer det klart frem at en lignende fødsel snart skal vederfares hele verden. Det sies svært direkte av «verden er som en kvinne i barselveer», og at bare under de største smerter kan «det nye, høyere menneske bli født».

Den store nød

Visjonen om den forestående verdenskatastrofe er svært direkte uttrykt i Haiene, men disse rystende varsler er ikke noe som dukker opp mot slutten av forfatterskapet. Den apokalyptiske visjon om menneskehetens møte med seg selv innleder og avslutter Bjørneboes kunstneriske produksjon. I diktet Før solhverv, fra debutsamlingen Dikt i 1951, er temaet den kommende vinter og det nært forestående solhverv. I diktet møter vi anarkisten Hans Jæger som ser at det «demrer soltid for Europa»; men først skal menneskeheten oppleve en katastrofe, en verdensbrann som skal svi alt ned «inntil sorte mulden». 

Hør bare hva hvilke syner Jens Bjørneboe tillegger Hans Jæger i Før solhverv: 

Han så der demret soltid for Europa;

en ny befrielse, en foss, et veld

av ny historie hvor målet kaltes

for Menneskenes Møte med Seg Selv 

«Det flammer bak årtusenhorisonten!

Snart sprekker Kant! Snart revner Mastodonten!»

Han så det jo, men ingen ville tro det,

for alle andre hadde «hull i hodet». 

Og lenger ut i diktet reflekterer Bjørneboe selv over denne forestående kataklysmen:

Ja, vi er dyr og frykter andre dyr,

og venter bare til vår time gryr:

I vår tid kommer den, den store nød

av andres blod og andres hungersnød.

 

Vi aner fimbulvintrens komme,

slår kraven opp og dukker oss og gyser.

Det er november, venner, og vi fryser,

og det blir vinter før vår tid er omme!

 

Og det blir ingen vår før alt er brent,

før alt er nedsvidd inntil sorte mulden

og lutret efterpå i vinterkulden!

Først da er flammetid og istid endt.

Tidsangivelsen er skremmende i diktet: «I vår tid kommer den, den store nød». Eller som jeg-personen i Stillheten sier det: «Jeg skriver dette under den store stillhet, stillheten før orkanen.»

Tidsangivelsen er i det hele tatt svært entydig gjennom hele forfatterskapet. Tidspunktet for verdensrevolusjonen er nokså nøyaktig angitt i romanen Stillheten; her sies det at den antagelig vil være over «efter midten av det enogtyvende århundre» (Med andre ord 50 år fra nå). Vi får i diktet fra 1951 vite at det hele vil være over når den nye soltid demrer «bak årtusenhorisonten» – altså i det årtusenet vi nå er inne i. Dette er, som vi ser, helt i overensstemmelse med tidsangivelsen i Stillheten og i intervjuet i VG. Det som vil skje etter solhvervet, sier Jæger i diktet, er «Menneskets Møte med Seg Selv» (et uttrykk som faktisk er Jægers eget, fra boken Anarkiets bibel). Vi så ovenfor at Bjørneboe i intervjuet fra 1973 bruker dette sitatet på samme måte som i diktet fra 1951: Jægers utsagn sammenfatter individuasjonens fullbyrdelse på terskelen til en ny æra, en ny åndelig oppvåkning.

Dette diktet, Før solhverv fra 1951, omhandler også Bestialitetens Historie; temaet er jo eksplisitt berørt i den ovenfor siterte strofen: «Ja, vi er dyr og frykter andre dyr». Før solhverv er et genuint eskatologisk dikt, tematisk nært beslektet romanene fra den sene del av forfatterskapet. Her finner vi de velkjente motivene: dyret i menneskets indre, verdensbrannen og endetiden. Dessuten et motiv som vi til nå ikke har gått inn i, nemlig solmetafysikken. Det snakkes i diktet om soltiden som demrer bak årtusenhorisonten.

Dette sannhetens øyeblikk som jeg har snakket om flere ganger tidligere, er sammenvevet med et solmotiv som helt åpenbart er kristosentrisk. Dette er temmelig komplisert, og ikke så lite esoterisk; men jeg mener har å klare belegg for en kristosentrisk fortolkning av solen, slik det særlig fremgår av romanen Frihetens øyblikk. Således er erkjennelsen av den åndelige kjernet i menneskets indre samtidig en gjenfødelse av Kristus i menneskets hjerte. Men solen er samtidig knyttet til en annen himmelsk skikkelse – som vi nå skal se nærmere på.

Vi har altså å gjøre med en visjon om endetidens komme, av flammetid og istid, av orkaner og tyfoner som vil forvandle vår verden til et drivende vrak på vei mot klippene. Det er utvilsomt en dyster fremtid Bjørneboe forespeiler oss. Det syntes også intervjueren fra Verdens Gang i det tidligere nevnte intervjuet fra 1974, hvor han snakker med forfatteren om romanen Haiene. Men Bjørneboe på sin side sier til Verden Gang at Haiene danner begynnelsen på en oppadgående linje i forfatterskapet – en «lysere linje» sier han. Dette har å gjøre med det som skjer etter sannhetens øyeblikk – dvs. livet i friheten. Etter å ha lagt bak seg Bestialitetens Historie planla Bjørneboe nemlig å begynne på Frihetens Historie.

Altså: Nettopp i denne onde og mørke tid hvor dyret i menneskehjertet – hvor homo lupus synes å rå grunnen alene – nettopp i denne tid kommer det en skikkelse frem på arenaen som innvarsler en ny og lysere æra. Denne skikkelsen opptrer allerede i en roman Bjørneboe skrev så tidlig som i 1948, nemlig Hertug Hans. Romanen har et tydelig eskatologisk tema ganske på linje med det vi ser av de senere romanene. Og i sluttkapitlet, hvor hertug Hans ligger død i tsarens Moskva etter sin vandring i landet kaos, kan vi lese at i rommet hvor han døde, henger det et bilde – av en ridder i full rustning som med draget sverd peker på et krypdyr.

Erkeengelen

I Frihetens øyeblikk benytter Bjørneboe det samme motivet; det er et noe esoterisk, men likevel gjenkjennelig motiv som tydeliggjør endetidstematikken: nemlig Mikael-motivet. Som vi vet fra Bibelen skal erkeengelen Mikael i de siste tider tre frem på arenaen og kjempe mot Satan – og det skal komme en trengseltid som det ikke har vært maken til siden folkeslag oppstod på Jorden, slik det står i Daniels bok

Det er ikke for ingenting at rettstjeneren i Frihetens øyeblikk meddeler at han er undersått under «Il principe Michael», hvis slott ligger på fjellet Daiblshorn. Dette slottet får vi vite er bygget over en eldgammel keltisk ruin. Skal vi tro at denne fyrsten Mikael vokter Gralen i sitt slott? Underlig er det i hvert fall med dette keltiske motivet.

Men hvorfor heter så fjellet Daiblshorn? («Djevelens horn») Jo, det har sin forklaring, får vi vite. Det er nemlig det underlige, sier rettstjeneren, at fjellet egentlig heter Heiligenberg – det hellige fjellet. Djevelens fjell er altså egentlig Det hellige fjell. Djevelen har med andre ord urettmessig tilranet seg navnet.

Naturligvis lever rettstjeneren ved foten av Mikael-fjellet (Mont St. Michel). Og fjellets to navn åpenbarer kampmotivet, striden mellom Det gode og Det onde – de siste tiders kamp hvor dragen skal drives ut, hvor dyret i menneskets hjerte skal vri seg i smerte når Mikaels sverd rammer det. Og kampen vil bli redselsfull etter hva Bjørneboe hevder i sine bøker, for dyrets angst og smerte er stor. Orkanen vil tilta i styrke, og Jorden vil som barken «Neptun» i Haiene smadres mot klippene, kaos skal råde og ulv skal jage ulv. I Haiene er dette beskrevet som en «helt dyrisk kamp».

Og dette er Mikael-tidsalderens kjennetegn: «Universet skal gjenlyde av ulvehylene» (Kruttårnet). Det er den nye tids fødsel, slik Bjørneboe utlegger det fra Dikt (1951) til Haiene (1974) – eller som han sier det i Stillheten: «Bare under de største smerter kan det nye mennesket bli født.»

Her mot slutten erindrer vi da det jeg innledet med: Det er eksorsisme det dreier seg om her – utdrivelsen av dyret som huserer bak våre ribbensgitre. I romanen Frihetens øyeblikk er dette svært konkret utlagt. Det som skjer i fyrstedømmet Heiligenberg, er at føhnvinden, som utvetydig er knyttet til solen og inngår i det jeg har omtalt som solmetafysikken, forårsaker en «isløsning i menneskesinnet» og får det «det mordlystne rovdyret» til å reise seg. «Tiger-mennesket, det umettelige blodbrunstige uhyret» som finnes i lemurernes hjerte, våkner og dreper i vilt raseri. Føhnvinden, solvinden, er en åndelig vind – den er Mikael-sverdet (solstrålen) som stikkes inn i lemurenes hjerte og treffer dragen. Dette bevirker at udyret våkner og vrir seg i smerte.

Dette er de siste tiders trengsler. Utdrivelsen av uhyret, denne eksorsisme, vil føre menneskeheten inn i det kosmiske harmageddon, som er nær forestående. Eller som rettstjeneren sier: «De verste føhnmånedene står igjen.»

Hvilken storslagen visjon. Man spør seg selv: Har den sin make i norsk litteratur? Jeg tror ikke det. Og likevel er det ingen som bryr seg om det, ingen snakker om disse uhellsvangre profetiene hos Bjørneboe. Ingen litteraturhistorie nevner det oppsiktsvekkende eskatologiske tema hos en av våre viktigste forfattere.

Kjernen i Det ondes problem er altså – hvis vi skal følge Jens Bjørneboes tankegang – ikke at slemme formyndermennesker tråkker på sine medmennesker, at lavpannede lærere herser med sine elever, at stupide dommere og ondskapsfulle politifolk urettmessig setter unge mennesker i fengsel eller at besteborgere bygget krematoriene i Auschwitz. Dette er bare symptomene. Kjernen i Det ondes problem at vi ikke har erkjent sannhetens øyeblikk og at vi ikke er oppfylt av Den hellige ånd. Derfor er det bestialiteten som rår grunnen og ikke humaniteten – enn så lenge.