Hva er antroposofi?
(Tidligere utgitt)
Av Kaj Skagen
Antroposofi er den betegnelse som tysk-østerrikeren Rudolf Steiner (1861-1925) gav sin livs- og verdensanskuelse. Også de praktiske virksomheter som sprang ut fra Steiners anskuelser, erfaringer og virke, så som Steinerskolene, det biologisk-dynamiske landbruket og den antroposofiske medisinen, er uløselig knyttet til antroposofien som begrep.
Men skjønt Steiner har gitt begrepet antroposofi det innhold det idag har, så har han ikke oppfunnet det. Allerede i 1575 nevnes det i skriftet «De Magia Veterum», som utkom i Basel. Overhodet ble antroposofi på 1600-tallet betraktet som en bestrebelse på å spiritualisere eller åndeliggjøre naturvitenskapene og det sosiale liv, dvs. sette den nye vitenskap og den moderne samfunnsutvikling inn i et perspektiv som omfatter en åndelig eller metafysisk dimensjon som gripbar og virksom realitet. Et drøyt århundre senere omtaler den sveitsiske filosofen Troxler (1780-1866) antroposofi som filosofiens selvoverskridelse til en slags «meditasjonsfilosofi»1. Den nå nesten fullstendig ukjente filosofen Gideon Spicker (1840-1912) sier at «menneskets egentlige studium er mennesket selv, og filosofiens høyeste mål er selverkjennelse eller antroposofi».2 Wieneren Robert Zimmermann, hvis forelesninger Rudolf Steiner flere ganger gikk på, ga i 1882 sitt hovedverk tittelen «Anthroposophie im Umriss».
Selve ordet antroposofi kommer fra det greske anthropos, menneske, og sofia, visdom, og betyr således «visdommen om mennesket», altså en menneskekunnskap som er både sjeldnere og dypere enn den som er i alminnelig omløp.
Tar man seg den frihet å la en slik kortfattet etymologi spille sammen med den ovenstående og enda mere sammentrengte historikk, så forstår man at Steiner, som hentet begrepet antroposofi fra Zimmermann, hvis filosofi var ham usympatisk, likevel ikke kunne la være å bruke det. Steiners erfaringsvei bestod nettopp i en filosofisk anstrengelse som ledet over i meditasjonen, som igjen åpnet for en selverkjennelse av mysteriekarakter, som i tredje omgang antok skikkelse av kulturell og sosial reformbevegelse.
Rudolf Steiner ble født i 1861 i Kraljevec i det nåværende Kroatia, dengang Ungarn. Hans foreldre kom fra de østerrikske skogtrakter nord for Donau, hvor faren hadde vært jeger og skogvokter, før han fikk en stilling som jernbanetelegrafist. Denne stillingen medførte mange forflytninger, og i perioden frem til 1879 bodde familien også i Pottschach, Neudörfl og til sist Wiener- Neustadt. Rudolf Steiners fødested viser således ikke til noen røtter i det slaviske Mellomeuropa, men henger sammen med farens yrke.
Familiens kår var heller trange, såvel materielt som kulturelt. I sine erindringer forteller Steiner at han som barn samlet bær, nøtter og kullsyreholdig kildevann som et «velkomment tilskudd» til de meget nøkterne måltider; som bråmoden femtenåring gav han sine medelever privatundervisning for å hjelpe foreldrene med utgiftene til hans skolegang. Hjemmet var uten sterke kulturelle eller religiøse tradisjoner; det fantes ingen bokhylle i det steinerske hus. Faren var ulærd, men selvstendig, fritenker av livsholdning; moren var pliktoppfyllende og taus. Rudolf Steiner vokste på denne måte opp uten den hjelp eller hindring som kan ligge i en tradisjonstung dannelse. Til gjengjeld hadde han fra begynnelsen av en lidenskapelig kunnskapstørst, et usedvanlig skarpt intellekt og en velutviklet evne til å søke kunnskapene ut ifra sine personlige behov og forbinde seg med det han lærte. Alt som niåring hang han i ukevis over en geometribok som tilfeldigvis var falt ham i hendene, og sier i sine erindringer at det var gjennom geometrien at han for første gang lærte lykken å kjenne: Som barn formulerte jeg det naturligvis ikke klart og tydelig for meg selv, men jeg følte at slik som man bærer geometrien i seg, slik må man også bære i seg den sikre kunnskap om den åndelige verden. Den åndelige verdens virkelighet var nemlig like opplagt for meg som den sanselige verdens virkelighet. Det var et behov for meg å kunne rettferdiggjøre dette som var så opplagt for noen. Jeg ønsket å kunne si til meg selv at opplevelsen av den åndelige verden er like lite et bedrag som opplevelsen av sanseverdenen. I geometrien, sa jeg til meg selv, kan man faktisk vite noe som bare kan oppleves gjennom sjelens egen kraft. Og i denne opplevelsen fant jeg det rettferdiggjort å tale om den åndelige verden som jeg opplevde, på samme måte som den sanselige verden. (...) Jeg hadde to forestillinger som riktignok var ubestemte, men som spilte en stor rolle i mitt sjeleliv alt fra det åttende leveår. Jeg skilte mellom ting og vesener «som man ser» på den ene side, og på den annen side «det man ikke ser». 3
Saken var at han fra syvårsalderen av var begavet med en såkalt clairvoyance som tillot ham å oppleve og kommunisere med avdødes sjeler og «naturvesener». Ved hvert menneske så han en «åndelig individualitet» som en åpenbar realitet: I det fysiske legeme og i virksomheten i den fysiske verden fant der kun sted en åpenbaring av denne åndelige individualitet. Den forenet seg med det som i form av fysisk kim stammet fra foreldrene. Det avdøde menneske fulgte jeg videre på dets vei inn i den åndelige verden.4 Han oppdaget raskt at han var alene om denne opplevelse i sin omgivelse, og tiet med den.
Man misforstår imidlertid Steiner på den mest fundamentale måte, om man oppfatter dette barnlige, naturgitte klarsyn som grunnlaget for hans senere antroposofi. Hvis man for et øyeblikk legger til side alle vurderinger av den «objektive» sannhetsgehalt i Steiners verk, og i første omgang forsøker å danne seg et bilde av mannens utviklingsvei, så ekstraordinær denne enn måtte forekomme en å være, så må man si: Grunnlaget for Steiners antroposofi ligger ikke i hans opprinnelige klarsyn, men i den nesten abnorme, tredveårige og hvileløse intellektuelle anstrengelse som dette barnlige klarsyn gav støtet til. Han sto plutselig overfor en omgivelse, en samtid og en vitenskapelighet som blankt avviste en virkelighetsopplevelse han selv ikke kunne tvile på. Det ble et livsprosjekt for ham at denne åndsopplevelse ikke behøvet å være noe sjeldent, outrert eller subjektivt, men at den som han sier kunne rettferdiggjøres ut ifra det samme fundament som den øvrige virkelighetsopplevelse til syvende og sist må hvile på, nemlig den tankemessige og begrepsmessige bearbeidelse av sjelens og sansenes inntrykk. Motivert av det ualminnelige, kastet han seg over det alminnelige. Man må vel si at han på samme tid var en klassisk mystiker, en umettelig bokorm og en ekstrem asket. Han eide sans for spirituell selskapelighet, men hadde forøvrig ingen andre interesser enn de rent filosofiske og erkjennelsesmessige. Hans kapasitet for sammenhengende studier og intens, langvarig konsentrasjon, lå godt over det gjennomsnittlige; det var i yngre år nærmest en sport for ham å studere tung filosofi dager og netter igjennom uten søvn, og helst med hodepine. Etter tredve års gjennomtråling av sansenes og tankens tilsynelatende normale verden, overskred hans opplevelse en grense og stod igjen i det tilsynelatende unormale.
I 1879 tok han artium «med utmerkelse», en karakter som kvalifiserte ham til et studiestipend, og lot seg samme år innskrive ved Wiens tekniske høyskole. Der studerte han i tre år matematikk, fysikk og naturhistorie, men fulgte dessuten forelesninger i filosofi, medisin og litteratur. Det spesielle med hans biografi så langt var ikke at han med en riktignok voldsom energi underkastet seg en slik omfattende dannelse, men at han gjorde det til tross for at dette i en viss forstand ikke lå for ham. Det naturlige for ham, ut ifra hans særlige virkelighetsopplevelse, ville ha vært å bygge denne virkelighetsopplevelse videre ut til en karriere som for eksempel katolsk teolog, eller om han hadde latt all moderne lærdom ligge, til berømmelse som naturmystisk bygdeoriginal. I begge tilfeller ville hans popularitet sikkert blitt større enn den han idag nyter som antroposof. Men i og med at han var den sjeldne innehaver av både et naturgitt klarsyn og et skarpt intellekt, fikk han en motivasjon til å kunne anlegge et perspektiv på sin vitenskapelige dannelse som borget for et uventet resultat.
Av lærerne ved Wiens tekniske høyskole var det professoren i tysk litteratur, Karl Julius Schröer, som fikk størst betydning for ham. Schröer anbefalte den 21 år gamle Steiner som utgiver av Goethes naturvitenskapelige skrifter i regi av Joseph Kürchners velrennomerte Deutsche National-Literatur. Dette var begynnelsen til en livslang beskjeftigelse med goetheansk naturvitenskap og erkjennelsesmessig tilnærming. Hos Goethe fant Steiner en forskerpraksis som stemte nøyaktig overens med den idé som motiverte hele hans beskjeftigelse med naturvitenskapene, nemlig at dersom betraktningen av sanseverdenens ting og prosesser er tilstrekkelig saklig og intens, så fremstår tingenes og prosessenes åndelige aspekter som en åpenbaring for tanken, dvs. som en anskuelse av noe reellt ved objektet, og ikke som den iakttagendes filosofiske idé. Man kunne kanskje si: Hos Goethe fant Steiner anledningen til å sette sin egen erkjennelses-art på begrep. At han senere dermed kunne bygge på Goethe i utarbeidelsen av sin antroposofi, sier seg selv, hvis man tenker seg antroposofien som en åndsåpenbaring, en konkret anskuelse eller en tankemessig evidens som gir seg av den usedvanlige anstrengelse i forbindelse med det sedvanlige. - De to bøkene, Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung (1886) og Goethes Weltanschauung (1897) var frukten av Steiners arbeid med goetheanistisk naturvitenskap. Men kanskje kommer man ham nærmere i den lange rekke av innledninger han skrev til Goethes naturvitenskapelige skrifter.5 I disse småstykkene opptrer Steiner med en tankemessig dristighet og en språklig friskhet som få andre steder i hele hans uhorvelige verk. Stadig kommer han tilbake til en idé som representerer selve hovedforsvaret for såvel Goethes erkjennelsesmåte som for selve antroposofien, nemlig at den som krever et erfaringsgrunnlag for en tankemessig sannhet, har stillet seg på det samme filosofiske grunnlag som den religiøse dogmatikk. For å innse dette, er det selvfølgelig både unødvendig og selvmotsigende å støtte seg til Steiner; denne innsikten gir seg av selve gjennomtenkningen. For idet tanken ikke våger å bestemme seg for sin sannhet, før den har funnet en bekreftelse i erfaringen, støtter den seg til noe utenfor seg selv, på samme måte som den religiøse tro støtter seg til det dogmatiske grunnlag. Den moderne, populærvitenskapelige livsholdning, fremviser også samme aksepterende passivitet i forhold til hva som er «vitenskapelig bevist», som den religiøse tro gjør i forhold til åpenbaringen gjennom Skriften og tolkningstradisjonen. I virkeligheten går både de vitenskapelige beviser og de religiøse skrifttolkninger og åpenbaringer i alle retninger, ofte på kryss og tvers av seg selv. Når alt kommer til alt har ikke tanken noe annet å støtte seg til enn seg selv. Det finnes egentlig ingen erfaring som ikke er blitt erfaring ved å bli gjennomtenkt. Hva det derfor kommer an på, er ikke å finne erfaringsgrunnlag for sine tankers sannhet, men vite at man lever under tvangen til å velge sannheten på eget grunnlag og for eget ansvar. Den som venter med å velge sannheten til erfaringen, vitenskapen eller åpenbaringen har valgt for ham, avskriver dermed sin egen myndighet. I ytterste konsekvens innebærer dette at en åndsretning som for eksempel antroposofien ikke behøver å være mindre vitenskapelig enn vitenskapen selv, og at vitenskapen og alle de vitenskapelige beviser har like stort behov for og like liten mulighet til å bli «bevist», som en metafysisk idé. Vi står overfor ideene og tingene på samme måte, og begge kategorier kan bare bevise sin eksistens og sannhet for oss gjennom vår egen evne til anstrengelse og vilje til å treffe et valg.
I 1891 tok Steiner den filosofiske doktorgrad i Rostock på en avhandling som han etterpå bearbeidet til Wahrheit und Wissenschaft (1891), et prosjekt som tok sikte på å undergrave Kants erkjennelseslære. Hovedideen her var ikke at man likevel skulle være istand til erkjenne hin «Ding an Sich» som i Kants verdensbilde skulle ligge utenfor den menneskelige erkjennelsens grenser, men at noen slik «Ding an Sich» er et metafysisk gespenst som ikke bare ikke finnes, men som heller ikke har etterlatt seg noe spor i vår verden som kan gi en tilskyndelse til å postulere den. Kants «Ding an Sich» er for Steiner en uting, og han anbefaler sine filosofiske kolleger å la anstrengelsen for å risse opp erkjennelsesgrensene ligge og isteden anstrenge seg for å erkjenne, så får man i tidens løp uten videre se hva som kan erkjennes eller ikke. Foruten doktorgradsavhandlingen beskjeftiget Steiner seg i dette livsavsnitt med Nietzsches forfatterskap, studerte estetikk og redigerte «Deutsche Wochenschrift». I 1893 utgav han et av sine to filosofiske hovedverker Die Philosophie der Freiheit. Det andre hovedverket, Die Rätsel der Philosophie, utkom i 1914 som en bearbeidet utvidelse av hans filosofihistorie fra 1900.
Nettopp Die Rätsel der Philosophie er kanskje den beste innføring i antroposofiens grunnidé som Steiner har skrevet. Gjennom en inngående fremstilling av filosofiens utvikling fra de første greske tenkere og frem til moderne tid med naturvitenskapens gjennombrudd, søker han å vise at verdensanskuelsenes stadig skiftende skikkelser ikke bunner i den spekulative tankes irrganger, men er uttrykk for menneskenes sjelelige evolusjon gjennom tidene. Man kan vel si at han oppfatter historien som menneskevesenets skapelsesprosess, nærmere bestemt individets tilblivelse. Denne tilblivelse krever en alt mere personlig tenkning, en stadig sterkere selvbevissthet, et klarere og klarere blikk for den fysisk sansbare, materielle virkelighet. Ved at mennesket på denne måte, av tilblivelsens nødvendighet, for å realiseres som eget individ, mer og mer forbinder seg med kroppen, det legemlige sanseapparat og den fysiske omgivelse, vokser tenkningen, selvbevisstheten og vitenskapeligheten frem på bekostning av opprinneligere egenskaper som den mytologiske billedbevissthet, den umiddelbare «sansning» av en åndelig verden. Menneskene skal således litt etter litt være trådt ut av enslags førhistorisk paradistilstand hvor enheten med det guddommelige var et gitt og opplagt vilkår; den åndelige verden har trinnvis trukket seg tilbake fra den menneskelige bevissthet for at denne under ensomhetens og mørkets uunnvikelige omstendighet skulle kunne bli til selvbevissthet. Nøye forbundet med denne selvbevissthet er evnen til personlig tenkning og etterhvert naturvitenskapelig holdning. Disse moderne egenskaper kunne ikke komme til utfoldelse med mindre virkelighetsbildet i en viss forstand ble halvt: Idet mennesket måtte tape forbindelsen med og bevisstheten om den åndelige verden for å kunne utvikle en egen tenkning og produsere et eget verdensbilde, måtte også verdensbildet, om individet skulle kunne oppstå, bli materialistisk og fornekte åndens realitet. Dette paradokset fører oss så i moderne tid mot en avgrunn. Den naturlige utvikling går mot en alt krassere individualisme, en jegets forherdelse, som river den enkelte ut av enhver åndelig og sosial sammenheng, og driver historien mot en alles krig mot alle. Tenkningen og vitenskapligheten blir mer og mer subtil, mer og mer genial på det materielle område, slik at menneskene blir i stand til å gripe inn i og manipulere selve det fysiske livsgrunnlag, men dette skjer ut ifra et fundamentalt mangelfullt verdensbilde, slik at de ødeleggende følger av den nyere vitenskapelige inngripen blir uoverskuelige og i verste fall uopprettelige. I dette drastiske historiske paradoks, ytterst i livet og ytterst i tenkningen, må - og kan - menneskene søke å oppnå en grenseoverskridelse i tenkningen og samfunnslivet, ved at tenkningen blir meditativ. I samme grad som denne grenseoverskridelse lykkes, står den enkelte igjen bevisst i en åndelig verden, men nå som realisert individ. Denne erfaring må man ikke bare betrakte som en plutselig åpenbaring, men like meget som en prosess som hver enkelt deltar aktivt i, og dessuten som en forvandlingsprosess, slik at den nye bevissthet blir en egenskap og ikke bare en opplevelse ut fra intet. Gjennom denne egenskap kan så hele det sosiale liv befruktes, og alle menneskenes praktiske virksomheter kan gis en form og en retning som stemmer overens med hele virkeligheten, og ikke bare den halve realitet som vi så lenge og med så stor risiko måtte leve i.
Det var dette historie- og menneskebilde, som i Steiners mange skrifter og tusenvis av foredrag er utpenslet med en uhyre detaljrikdom og fra utallige synsvinkler, som førte Steiner inn i det nystiftede teosofiske selskap, først som invitert foredragsholder, og fra 1902 som generalsekretær for selskapets tyske seksjon. Med stor og ekte forbløffelse iakttok hans venner og tidligere elever dette uventede hamskifte, forvandlingen av den nidkjære individualist og skarpskodde tenker til okkultist og teosof. Ytre sett kunne man tale om en «omvendelse», idet nietzscheaneren og stirnerianeren nå begynte å tale om mystikk og kristendom. For Steiner selv forholdt det seg annerledes. Idet han på slutten av 1890-tallet hengav seg til meditasjonen som tankemessig prosjekt, naturligvis med samme energi og utholdenhet som han tidligere studerte naturvitenskap og filosofi, så gjorde han erfaringer av mystisk art i tenkningens forlengelse. Mange år senere beskrev han noe av disse erfaringer i lett omskrevet form: Hva man til nå har praktisert som tenkning i seg, det opphører plutselig. Man trer ikke ut av en klar bevissthet, man kommer ikke inn i noen tåkeheim; men denne tenkning som er knyttet til den ytre verdensprosess, den opphører som sådan. Man trer inn i en indre opplevelse (...) som fører en sammen med den prosess som er før tanken, den prosess som vårt legeme utfolder for at vi overhodet skal kunne tenke. Man kommer ned under tenkningen. (...) Først vet man ikke hva denne indre opplevelse egentlig innebærer. Man føler det så å si som om man et eller annet sted under det vanlige bevissthetsliv er kommet ned i en verden som man tidligere ikke har visst noe om. Dernest lærer man som det første resultat å kjenne det levende som ligger i tenkningen og som er gått forut for utformingen av vår fysiske legemlighet; det som fremfor alt er gått forut for hint punkt i den menneskelige opplevelse, hvortil man i det senere liv kan erindre seg tilbake; det som er gått forut for unnfangelsen og enda videre tilbake. Det vil si, man lærer å erkjenne seg selv som åndsmenneske (...), som det åndelige menneske som før vår fødsel, før vår unnfangelse, har utformet det som i form av menneskelegeme må bli formet ut ifra menneskeånden, ut ifra menneskesjelen.6 Fordi Steiner på denne måten løp inn i hva man med vanlig språkbruk må kalle en mysterieerfaring nettopp gjennom en særlig og meditativ anstrengelse av tenkningen, så har han også kunnet oppfatte sin overgang til teosofien som en forlengelse av sin filosofi, og ikke som noen omvendelse. Men selv om kursen således kunne sies å være den samme, så må det ha vært en rystelse for ham selv å stå overfor en slik tross alt helt annerledes verden enn den han tidligere hadde regnet med, annerledes også i forhold til den realitet han kjente gjennom sin opprinnelige, kanskje etterhvert avsvekkede clairvoyance.
Fra og med overgangen til denne annerledes, i ordets egentlige forstand okkulte virkelighetsopplevelse omkring århundreskiftet, flyttes også hovedvekten i Steiners litterære produksjon fra det vitenskapelig-filosofiske til det okkult-teosofiske. De viktigste verker som fremstiller hans versjon av teosofien, er Theosophie (1904), Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten? (1904/1905), og Die geheimwissenschaft im Umriss (1910).
Det er i disse verkene man finner de litt skjematiske rissene av menneskets vesen og historiens utvikling som i så høy grad har fått danne de alminnelige oppfatninger om hva antroposofien er, nemlig okkulte ramser og regler som «fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og jeg», den første (resp. andre, tredje osv.) etteratlantiske kulturepoke, etc, etc. Steiner uttrykker seg nå i en språklig tradisjon fra moderne teosofi og urgammel indisk mystikk, men med en formell og logisk stringens som stammer fra hans vitenskapelige dannelse, og resultatet blir ofte om ikke direkte bisart, så iallfall høyst uvanlig. Man kan kanskje si at det sekteriske i språkbruken tildekket det universelle i tankegangen. Historisk seiret språkbruken over tankegangen, slik at også den antroposofiske bevegelsen i mangt ble mere bisarr enn universell. Antageligvis står vi her like ved det som ble ikke bare bevegelsens, men også Steiners personlige tragedie.
Opprinnelig stod Steiner nærmest fiendtlig overfor teosofien. Så sent som i 1887 beskrev han denne retningen som «fraser uten spor av innhold», og avskrev teosofenes indre opplevelser som «ikke annet enn hykleri». I den overgangsfase rundt århundreskiftet da en større, esoterisk verden åpnet seg for ham selv, var det hans mål at denne esoterikk også i sitt uttrykk, litterært, språklig og sosialt, skulle nedfelles som en forlengelse av den moderne streben innenfor proletariatet, vitenskapen og intelligensiaen. Han selv kom jo fra fattige kår og hadde en vitenskapelig-filosofisk dannelse; hans «okkultisme» var hos ham en frukt av grenseoverskridelsen innenfor det moderne. Få måneder før Steiner lot seg utpeke til generalsekretærer for den tyske seksjon av Teosofisk Selskap, ruinerte han seg på innkjøp av hatt, frakk og stokk, for å gjøre det best mulige inntrykk på Heinrich Kanner, sjef for den velrenommerte avisen «Die Zeit», som kom til Berlin for å undersøke om Steiner kunne være mannen til den ledige posten som kulturredaktør. Til det siste forsøkte han å unnfly sin teosofiske skjebne, fordi han visste at forbindelsen med teosofene ville kompromittere ham overfor det miljø hans egentlige interesse var rettet mot. Men fordi tidens mest progressive miljø, som han selv tilhørte, ikke hadde gehør for det skritt inn i det åndelige som han selv hadde tatt, og fordi dette miljøet ikke mente at de hadde bruk for ham (han fikk ikke stillingen i «Die Zeit»), gikk han til teosofene fordi de kalte på ham og lyttet med iver til det han nå hadde på hjertet. Men han gikk dit med den tanke å gi den teosofiske bevegelsen en ny retning, nemlig sin retning, eller sagt med hans egne, mere diplomatiske ord: Jeg kan kanskje ha urett, men jeg står på det standpunkt at jeg får slutte meg til The Theosophical Society, at jeg kan samarbeide med det (...) Jeg tror nemlig at den bevegelse som HPB og A. Besant har satt i gang, kan gå ut over H.P. Blavatsky og Annie Besant.7
Det lyktes ham bare til en viss grad. Med sine mange og uvanlige talenter stampet han opp av den tyskkulturelle og etterhvert hele den nord- og mellomeuropeiske jord en seksjon av Det Teosofiske Selskap som var større enn hele resten av denne organisasjonen. Men i 1913 kom det til et brudd med Annie Besant og dannelse av et eget antroposofisk selskap. Ikke desto mindre måtte både Steiner selv, hans antroposofi og Det Antroposofiske Selskap bære på den tunge arven fra teosofene like til idag, i form av en språkbruk som frastøtte den moderne verden han ville kommunisere med og forandre, en hyklerisk esoterikk som forgiftet antroposofenes indre liv og et høyborgerlig, søkkrikt miljø som hadde røtter i en forgangen kulturepoke.
Det fremgår ikke bare av de biografiske fakta, men også uttrykkelig av Steiners private korrespondanse, at han strengt personlig ville ha foretrukket en mer normal litterær-filosofisk karriere, fremfor den avstikkende rolle som teosof og leder av en ny åndsretning. Idet han av forskjellige grunner lot seg overbevise om at en bevegelse som den teosofiske eller antroposofiske var en tidsnødvendighet, og med sine helt spesielle kvalifikasjoner for å kunne gi en slik bevegelse en både esoterisk og moderne karakter følte seg forpliktet til å vie sine krefter til en slik sak, forsøkte han fra begynnelsen av å stille den på hva man kunne kalle den intensifiserte tenkningens grunn. For eksempel fremstilte han tanken om reinkarnasjon som et uunngåelig resultat av nøyaktig iakttagelse og konsekvent gjennomtenkning når det gjelder sjelelivets fenomener.7 Man tør vel si at dette forsøket på å skape en esoterisk bevegelse som var på høyden ikke bare med sin egen esoterikk, men også med sin tids vitenskapelige dannelse, iallfall i første omgang mislyktes. Så liten interesse hadde teosofene og antroposofene for Steiners filosofi, at hans hovedverk Die Philosophie der Freiheit ikke var etterspurt og ikke kom i annet opplag før i 1918.
Steiner skrev i årene 1910-13 fire mysteriedramaer, som stadig oppføres ved Goetheanum-scenen i Dornach og av omreisende ensembler over nær sagt hele verden. Litterært er hans dramaer en forbløffende hybrid av borgerlig kammerspill og fantastisk-kosmisk realisme. Selv opplevet han åpenbart arbeidet med mysteriedramaene som et personlig pusterom fra den heseblesende foredragsvirksomhet som i ti år hadde ført ham til store deler av Europa, med gjennomsnittlig 260 opptredener årlig, alle uten manuskript, i tillegg til at han skrev 10-15 bøker, ledet en indre krets av mediterende, utgav og redigerte et tidsskrift, førte talløse sjelesørgeriske samtaler, forberedte byggingen av det første Goetheanum etc., etc. - I mysteriedramaene, sier han et sted, kunne jeg si meget mere om veien inn i den åndelige verden enn hva bøkenes og foredragenes form tillot meg, jeg kunne si det mere treffende og lettere gjøre meg forstått. - Ikke desto mindre var og ble mysteriedramaene en slags antroposofisk kultlitteratur, lest av få og ikke forstått av noen. Nettopp slik opplevet han også sin situasjon hele livet, ikke bare i forhold til offentligheten, men også blant sine tilhengere. Under en konflikt med ledende samarbeidspartnere i Dornach, forsøkte disse å mildne klimaet med å si: «Herr Doktor Steiner, vi alle høyakter Dem», hvorpå Steiner brast ut i det følgende, alt annet enn lavmælte hjertesukk: «Jeg vil ikke bli høyaktet, jeg vil bli forstått!» Den russiske malerinnen Assja Turgenjeff spurte ham en gang om hvordan han kunne makte å holde foredrag etter foredrag, i år etter år, for tilhørere som hverken begrep eller bestrebet seg på å begripe hva han sa. Etter en lang pause, svarte han: «Hvis et halvt menneske begriper meg, er min misjon fullført.»
Uansett fortsatte han å prøve å gjøre seg forstått for all verden, med både vanlige og uvanlige midler. Det uvanligste var utvilsomt byggingen av et antroposofisk senter i form av det første Goetheanum, beliggende på en høyde utenfor landsbyen Dornach, så nær den franske og tyske grense at man kunne høre drønnene og se lysskjæret fra krigshandlingene under første verdenskrig. Goetheanum var et sosialt prosjekt, idet den store flokken av frivillige snekkere, treskjærere, skulptører, malere og glasskunstnere som deltok i byggingen, kom fra alle de krigførende parter og allikevel dro lasset sammen. Selve bygget med sine to kupler hadde veldige dimensjoner og gav et gåtefullt og sciencefictionaktig inntrykk midt i sveitserlandskapet. Alt, endog naglene, var skåret ut og montert for hånd. Byggets plassering, portenes himmelretninger, de håndlagede glassmalerier i de slett ikke rektangulære vindusrammer, endog valget av tresorter for de forskjellige rom, hadde et budskap. Den fire meter høye Kristus-statue, som Steiner selv hugget ut i tre, der Kristus vises som beseireren av de onde makter, idet han skrider balanserende frem med Luzifer, overdrivelsens ånd, over seg og Ahriman, forherdelsens ånd, under føttene, skulle plasseres østvendt, mot den vestvendte hovedinngang, slik som det åndelige lys engang kom til Vesten fra Orienten, og nå vender tilbake østover i form av esoterisk kristendom.
Dette første Goetheanum var Steiners Gesamtkunstwerk, en enorm skulptur i seg selv, en scene for hans mysteriedramaer og foredrag, og for mysteriøst lysspill gjennom glassmaleriene i tidlige morgentimer. Det var et aparte underverk med en sær skjønnhet som trakk flokker av skuelystne til seg hver eneste dag. Steiner selv mente at det ikke lot seg gjøre å finne noen bedre måte å redegjøre for antroposofien, enn å la folk vandre gjennom det merkelige tempel på Dornacher-høyden. Utvilsomt forbandt han seg mere personlig med dette bygget enn med noe annet av alt han hadde frembragt siden Die Philosophie der Freiheit. Da det brant ned i 1922 etter en ildspåsettelse utført av en personlig krenket og mentalt forstyrret tilhenger, satte det et dødsmerke i Steiner.
Da han tegnet det nye, det annet Goetheanum, var det i mindre elskelige former og i mindre brennbart materiale: betong. Budskapet i denne arkitektoniske omlegging er forsåvidt klart nok. Han bygget ikke lenger for å vise verden noe, men for å beskytte noe mot verden. Antroposofien ble murt inne bak betong, slik at den ikke mere kunne slippe ut, slik at ingen mere kunne slippe inn, og slik at dens ytre fysiske skikkelse ikke lenger uttrykte dens egentlige vesen, simpelthen fordi verden ikke ønsket dette vesens tilstedeværelse. Han nedla dette vesen i en bunker, nærmest på trass.
I disse siste årene som syk og dødsmerket mann ga han fra seg ikke bare tegningene til den antroposofiske betong, men også en ødsel mengde av begynnelser, ansatser, forslag, såkalte «impulser»: Han holder sitt «landbrukskurs», som gav støtet til det biologisk-dynamiske landbruket; han fortsatte arbeidet med å bygge ut det pedagogiske grunnlaget for en ny skolebevegelse; han talte for medisinere og prester og skuespillere. Helt til det siste forfulgtes han av tanken på å gå sin egen vei i forhold til den bevegelse han hadde satt igang, og overveiet en stund å emigrere til Amerika, før han omorganiserte det antroposofiske selskapet og for første gang gikk inn som medlem og overtok det formelle lederskap. Den 28. september 1924 kommer han seg med stor møye opp fra sykeleiet for å holde sitt siste foredrag for en stor skare tilhørere. Hans appell er om forståelse. Hvis «zwölf mal zwölf» griper den moderne esoteriske impuls innenifra, sier han, hvis bare 144 enkeltmennesker i hele den vide verden fatter tidens innerste og viktigste idé, vil sivilisasjonen få en ny retning og de kommende katastrofer vil kunne avverges. Han ropte således etter kvalitet, ikke etter meninger; etter overskridelse, ikke gjentagelser. Grunnideen som løper som ledetråd gjennom all hans tenkning og som motiverer hele hans utmattende virke, er at den naturlige utvikling ikke lenger er nok for å bevare mennesket som åndsvesen og sivilisasjonen som humanistisk orden. Det må føyes noe til, og det må være av en bestemt kvalitet. Den naturlige utvikling har ført mennesket frem til selvbevissthet og realisering av jeget. Men det ligger i jegets natur at straks det er realisert, så må det føre seg selv videre gjennom overskridelsen av egoet, eller forherdes i dette ego. Den naturlige utvikling opphører i og med jeget. For å komme videre, for å unnvike forfallet, må jeget ta utviklingen av såvel seg selv som av samfunnet i sine egne hender. På det personlige plan skjer dette i prinsippet gjennom meditasjonen. Gjennom meditasjonen føyer den enkelte noe til sitt vesen og sin verdensopplevelse, som ikke ville kunne oppnås i form av noen gave fra omgivelsene, og som er nødvendig for å opprettholde mennesket som åndelig vesen. Dette meditasjonens prinsipp ligger i bunnen av også de antroposofiske praktiske virksomheter. Det biologiskdynamiske landbruket tilføyer jorden og vekstene en kraft de trenger, men ikke lenger kan tilveiebringe på egen hånd; den menneskelige inngripen er blitt nødvendig for å opprettholde jordens fruktbarhet. Gjennom Steinerpedagogikken gis den oppvoksende slekt et praktisk og kulturelt miljø som forøvrig er i ferd med å dø ut: Der et enklere, livskraftigere, mer anskuelig og befolket dagligliv i eldre tider nærmest av seg selv lot barna bli gagns mennesker med den nødtørftigste skolegang, må dette livskraftige miljø i våre dagers abstrakte, tekniske, mennesketomme omgivelse tilføyes i form av en pedagogikk som ikke bare tar hensyn til menneskets virkelige vesen og individets behov gjennom skiftende livsfaser, men som også skaper et levende «lokalmiljø» av barn, lærere og foreldre. Innenfor medisinen består denne tilføyelse, denne skapelse av noe nytt, i at kroppens naturlige selvoppholdelse, motstandskraft og selvhelbredelsesevne styrkes.
Tenker man seg antroposofien som en slik overskridelse av et eksistensielt og tankemessig ytterpunkt, en tilføyelse til en komplett dannelse, så blir den også utenkelig som spesiale. Man kan da ikke gå ut ifra antroposofien og i etterhånd fortolke eller forandre verden, men må tvert imot gjennomtenke og gjennomvandre verden tilstrekkelig ekstremt til at man uforvarende står i det livsfelt, den dimensjon, den tilføyelse som Steiner gav navnet antroposofi, men som forsåvidt ikke har noe navn.
Fotnoter:
1) Walter Kugler: Rudolf Steiner und die Anthroposophie, Köln 1978, s. 10.
2) Oskar Borgman Hansen: Antroposofi, København 1979, s. 7.
3) Rudolf Steiner: Mit levnedsløb, København 1959, s. 19.
4) Samme sted, s. 43.
5) Rudolf Steiner: Goethes naturwissenschaftliche Schriften, Dornach 1973.
6) Rudolf Steiner: Aus dem mitteleuropäischen Geistesleben, Dornach 1962,
s. 148-151.
7) Rudolf Steiner: Briefe, bind II (1953), s. 271.