Kritikken av steinerskolen
Av Cato Schiøtz (tidligere utgitt i boken "Liv laga, Arneberg Forlag 2010)
I mange tiår levde steinerskolen et tilnærmet usynlig liv, og det var svært langt mellom de kritiske røster. Etter hvert som steinerskolens suksess jevnt og sikkert har økt – særlig de siste 40 år – har økt synlighet og fremgang medført at skolen på en helt annen måte har trådt ut i norsk offentlighet.
Da sier det seg selv at kritikk – både berettiget og uberettiget – er uunngåelig.
Det er viktig å understreke at kritikk er et gode. Det finnes alltid noe som kan gjøres bedre, og steinerskolen er så annerledes i sitt verdigrunnlag og sin pedagogikk at den nødvendigvis må utfordre og til og med provosere.
Denne oversikten tar i tur og orden for seg dagens situasjon, knyttet opp mot generelle observasjoner, for så å kartlegge hvor kritikken kommer fra. Substansen i kritikken kan etter mitt syn mest fruktbart deles inn i følgende områder, som jeg vil ta for meg nedenfor: Steinerskolens menneskebilde, dernest Steinerskolen som en angivelig forlenget arm av den antroposofiske bevegelse. Så har vi kritikk av navngitte (konkrete) skoler og mer generelt av skolens ledelsesform og manglende evne til å finne gode løsninger i forholdet til enkeltforeldre. Endelig skal vi berøre kritikken av Rudolf Steiner og antroposofien.
Interessant er det å merke seg at kritikken av steinerpedagogikken som sådan er omtrent fraværende i det offentlige rom. Denne mangel har steinerskolen til nå måttet bøte på ved intern kritikk, selvkritikk. Også faglitteraturen i akademia har til nå vært overfladiske og ukritiske i sin omtale av steinerpedagogikken.
Det har vært en rekke steinerskoledebatter opp gjennom årene. Disse har stort sett det til felles at det blir fokusert på enkeltepisoder og enkeltskoler. Ingen av debattene har fått noen varig betydning i den forstand at man kan fremheve den ene eller den andre som viktigere, mer prinsipiell eller for den saks skyld mer usakelig enn den andre.
Dette har debatten rundt steinerskolen til felles med nær sagt alle andre debatter. I tillegg er det slik at utviklingen har medført at vi nærmest bombarderes med informasjon og alle mulige former for diskusjoner. Vår korttidshukommelse har i den forstand en barmhjertig side; det er intet savn at det meste går svært raskt i glemmeboken.
Når det gjelder kritikken av Steinerskolen er dette i og for seg leit. Det hadde vært av interesse å foreta en kartlegging av de debattene som har funnet sted med henblikk på å analysere kritikkens innhold.
Formålet med denne artikkelen er å gjengi noen hovedpunkter i kritikken og forsøke å systematisere argumentene i noen hovedgrupper. Hensikten er ikke å argumentere eller tilbakevise, eller gi kritikerne rett. Noen personlige kommentarer vil jeg likevel tilføye.
Selv har jeg ingen steinerskolebakgrunn, og har en oppvekst som gjennom en ateistisk legefar var fullstendig blottet for enhver antroposofisk, metafysisk eller religiøs innflytelse.
Det var først midt på 80-tallet – da min kone og jeg skulle velge skole for vår eldste datter – at valget falt på Steinerskolen. Valget skyldtes ikke primært en tilslutning til steinerpedagogikken, men Steinerskolen på Hovseter var vår lokalskole med langt færre elever enn det offentlige alternativet, Slemdal skole. Dessuten skulle flere barn fra vårt lokalmiljø begynne der.
Jeg tilhører for øvrig en av de ytterst få foreldre som går fra foreldrerollen på en Steinerskole til medlemskap i Antroposofisk Selskap. Personlig kjenner jeg ikke en eneste som har gått samme vei, slik sett er steinerskolen en helt håpløs misjonær for den antroposofiske bevegelse.
Før jeg i 1989 meldte meg inn i Antroposofisk Selskap, hadde jeg trålet antikvariater, tidsskrifter, aviser m.m. for å finne motargumenter både mot antroposofien og mot steinerskolen. Denne ”samlervirksomheten” har jeg fortsatt med i de påfølgende 20 år, og jeg er i dag den lykkelige eier av en av landets største samlinger av steinerkritikk.
De første kritiske norske bidrag går helt tilbake til 1928, og det er dette materialet jeg her baserer meg på.
Det er selvfølgelig ikke mulig å yte dette materialet rettferdighet i en kort artikkel – det er derfor nødvendig å peke på noen hovedpunkter. Utvalget er mitt, og kan selvfølgelig være gjenstand for diskusjon.
Jeg vil understreke at jeg kun vil beskjeftige meg med kritikken av steinerpedagogikken. Kritikk av antroposofien eller Rudolf Steiners person faller utenfor. Det er også bare norsk kritikk jeg tar opp. Selvfølgelig er det steinerpedagogisk kritikk i alle land – og det er mange – som har steinerskoler: Tross alt snakker man om den mest vellykkede og mest utbredte pedagogiske retning med rundt 1000 steinerskoler på verdensbasis og et enda større antall barnehager.
Steinerskolene i Norge har en historie som går tilbake til 1926, og utviklingen av steinerpedagogikken gikk i de førte 10-år svært sakte. Det skulle gå over 40 år før landets tredje steinerskole ble etablert. Steinerskolen i Bærum supplerte da Steinerskolen på Hovseter og i Bergen.
Gjennom de siste 40 år har veksten vært nesten eksplosiv. Steinerskolene representerer i dag – uten sammenligning – det største privatskole-/friskolealternativet i Norge og er større enn både Montessori-bevegelsen og de kristne skolene.
I europeisk sammenheng ligger de norske Steinerskolene antakelig på topp når det gjelder antall steinerskoleelever pr 1000 innbyggere.
Dette er påfallende fordi privatskoler aldri har hatt noen sterk tradisjon i Norge, og privatskolene har blitt – og blir fremdeles – underkastet flere restriksjoner fra det offentlige. De nyter for eksempel ikke godt av de samme støtteordninger som den vanlige offentlige skole.
Det har lykkes for Steinerskolebevegelsen å bygge opp et alternativ som på en eller annen måte har medført at stadig flere foreldre har valgt denne skolen i løpet av de siste to-tre tiår.
Dette hadde selvsagt vært umulig hvis ikke skolen hadde levert kvalitet.
I dag er det politisk konsensus om støtten både til Steinerskolen og Montessoriskolene. Steinerskolen er ikke lenger politisk kontroversiell. I mangfoldets navn aksepterer nær sagt alle politikere at Steinerskolene skal få statlige bevilgninger som gjør det mulig å drive en alternativ pedagogikk.
Det er interessant å konstatere at da landsmøtet i SV våren 2009 med knapp margin besluttet at Steinerskolene skulle opphøre som egne skoler, og steinerpedagogikken eventuelt tilbys i offentlig regi, utløste det et ramaskrik internt i partiet og Kristin Halvorsen måtte reversere beslutningen.
Steinerskolene har også hatt suksess på en annen og mindre kjent måte: Steinerskolene har bygget opp en egen høyskole, Rudolf Steinerhøyskolen, som tilbyr en treårig lærerutdannelse som kvalifiserer for tildeling av bachelorgrad. I tillegg har man i de siste år hatt et påbyggingsalternativ på et toårig mastergradsstudium, og dette kan danne grunnlag for at man deretter tar doktorgrad på universitetsnivå.
Steinerskolebevegelsen har altså bygget opp et parallelt system hvor man har tilbud allerede til ett-åringer, og som etter fem år fortsetter med tilbud om barneskole, ungdomsskole og videregående skole gjennom 13 år – for så å fortsette i fem år gjennom en bachelor- og masterutdannelse. Man gir altså kort og godt et parallelltilbud på i alt 23 år innen en ramme som er helt uavhengig av det offentlige tilbudet.
Så vidt jeg vet er det kun ett annet land i verden (USA) som kan gi et så omfattende og allsidig tilbud. Dette viser at Storting og Departement har ansett Steinerskolen for å være et verdifullt komplimentært tillegg.
I de siste årene har Steinerskolen hatt en viss stagnasjon og svak tilbakegang med hensyn til elever. Dette er et internasjonalt fenomen, og kan neppe tilskrives særnorske årsaker.
Hovedgrunnene til stagnasjonen tror jeg ligger på to plan. For det første har Steinerskolene vært en skarp motstander av innføring av skolestart for 6-åringer. I Steinerskolen har man i de fleste tilfellene lagt første skoleår som en forlengelse av førskolene. Rent strategisk og av hensyn til rekrutteringen må det ha vært et galt valg, og man ser nå at skole etter skole forlater dette prinsippet. Svært mange foreldre vil ha skolestart allerede fra barna fyller seks år. Hvis Steinerskolene ikke tilpasser seg dette ønsket, må de betale prisen i form av et lavere antall elever.
I tillegg er formodentlig også de ytre forhold ikke de beste for Steinerskolen. Det er i dag et sug etter tidlig evaluering og teoretisk kunnskap. Klimaet for Steinerskolenes ”mykere” profil er ikke så gunstig som det var for 10-20 år siden. Dagens skoleelever har foreldre som vokst opp på 1970-tallet, og som utvilsomt hadde en mer radikal og alternativ profil.
Når man leser kritikken av Steinerskolene, blir man slått av hvor unyansert den er – dette gjelder særlig kritikken på internett.
Man finner stadig oppslag som ikke inneholder et eneste forsonende trekk: Steinerskolene er nærmest et svart hull, som det ikke slipper et glimt av lys ut fra. Det er tale om svært polemisk kritikk, delvis med fanatiske og direkte fundamentalistiske trekk.
Denne nettkritikken kan Steinerskolen stort sett ta med ro. Med sine mangler på nyanser og sin ensidighet mangler den troverdighet. I Norge har vi en statsminister som fremhever betydningen av sine år på Steinerskolen, samt en utenriksminister som fremhever Steinerskolens kvalitet. I tillegg kan man legge til tunge navn fra norsk venstreside som for eksempel Johan Galtung og Nils Christie (begge tidligere foreldre), som begge fremhever Steinerskolens kvaliteter.
For et par år siden var jeg på et møte om antroposofi på Høgskolen i Oslo hvor Rune Slagstad orienterte. Da tok den tidligere steinerskoleforeldre og senere leder på Nansenskolen, Peder Chr. Kjerschow ordet. Han åpnet med å si: ”Jeg er ikke antroposof – men steinerpedagogikken er genial”.
Dette kan man selvfølgelig bestride, men poenget er at det er lite sannsynlig at alle disse fremtredende representantene for norsk offentlighet mangler evnen til kritisk tenkning eller har latt seg forføre av Steinerskolens myke profil.
På denne bakgrunn blir den sterke polemiske kritikken man finner på nettet for grov til at den har noen skadevirkning, og den er også uegnet som grunnlag for diskusjon.
Et annet generelt trekk som slår en når man leser kritikken – og dette gjelder ikke bare kritikk på nettet – er at man i oppsiktsvekkende stor grad henviser til utenlandske kilder, utenlandske historier og utenlandske forfattere.
Norske aktører som fremsetter kritikk av en viss varighet, kan overraskende nok telles på en hånd eller to.
Analyserer man de forskjellige skiftlige innleggene på nettet, ser man at det er et betydelig innslag av Tordenskjolds soldater – de samme forfatterne går igjen.
Norske kritikere som bidrar med mer enn egne erfaringer og prøver å vinkle kritikken mer prinsipielt, savnes dessverre.
Det er også et karakteristisk trekk at de kritiske artiklene normalt er kortfattede. Når man tenker på den omfattende fremstillingen av steinerpedagogikken i flere bøker, for eksempel i lærerplanen eller i Godi Kellers bok ”Med hjertet i skolen” , er det et misforhold mellom grundigheten og detaljene i orienteringen om Steinerskolen fra steinerskolehold på den ene side og kritikken på den annen.
Det er svært mange ulike aktører med forskjellige ståsted som kritiserer Steinerskolen. De viktigste er:
Kritikere med et livssyn eller en verdensanskuelse som ligger fjernt fra antroposofien og/eller det steinerpedagogiske, og som kritiserer Steinerskolen fordi det underliggende menneskesynet er spirituelt – og dermed uvitenskapelig og forkastelig.
I denne kategorien kommer ført og fremst kritikken fra human-etisk hold.
Dernest har vi de skuffede foreldre som en viktig gruppe. De vinkler normalt ikke kritikken prinsipielt, men har en egenerfart historie som de formidler og som – etter deres mening – peker på meget kritikkverdige forhold i den enkelte skole eller i den enkelte klasse.
I den løpende debatt er dette en relativt stor gruppe. Man kan av og til sitte igjen med inntrykket av at disse kritikerne ikke er blitt tilstrekkelig tatt hensyn til når de har forsøkt å ta opp problemene med skolen. Det virker som det er et betydelig forbedringspotensial når det gjelder håndteringen av konflikter mellom frustrerte foreldre og den enkelte lærer eller lærerkollegiet.
Så har man en liten gruppe med frustrerte lærere. Den er ikke stor, men deres engasjement kjennetegnes ved en hard og uforsonlig polemisk tone. På nettet finner vi en rekke eksempler. I motsetning til de skuffede foreldrene er argumentasjonen fra disse oftere mer prinsipiell.
Den kritikken som utvilsomt ”svir” mest, er kritikken fra ”egne” rekker. Da Kaj Skagen tok et oppgjør med Steinerskolen i tidsskriftet ”Steinerskolen” under tittelen Slik dør Steinerskolen, ble artikkelen tatt ille opp – ikke først og fremst på grunnlag av sitt innhold eller sin form (han var meget polemisk), men fordi Kaj Skagen en tid i forveien hadde forsvart Steinerskolen varmt.
Men kritikken fra egne rekker går ikke bare på mangler ved pedagogikken.
Der finnes innsigelser som går på det motsatte: Steinerskolene er for lite antroposofiske, og det antroposofiske innholdet vannes ut, slik at det genuint steinerpedagogiske innholdet blir mindre og mindre. Med jevne mellomrom ser man således at det advares mot at Steinerskolen bare skal bli en alternativ pedagogisk retning, og at det antroposofiske menneskesynet – som Steiners pedagogikk er basert på – forsvinner.
Så har vi kritikken fra offentlig tilsynsmyndigheter. Det forekommer, men det skal være usagt om de offentlige tilsynsmyndigheter reagerer oftere på Steinerskolen enn på andre private skoler eller på offentlige skoler for den saks skyld. Det kunne vært interessant å foreta en selvstendig undersøkelse av tilbakemeldinger fra det offentlige og underkaste disse en sammenlignende vurdering for å se om Steinerskolen i større grad enn andre skoler har problemer i forhold til tilsynsmyndighetene. De innspill som i denne forbindelse er særdeles viktige, er fylkesmennenes tilsynsrapporter. Her finner man eksempler på forhold som har vært klart kritikkverdige.
For det første blir det påpekt at steinerskolelærere oftere enn lærere i den offentlige skole er ufaglærte. I tillegg nevner tilsynsrapportene eksempler på mangelfull ledelse og at flere elever har behov for spesialundervisning enn i den offentlige skole. Også mangel på system, jf. privatskolelovens § 5-2, har vært et tema.
Steinerskolene repliserer på sin side at det høyere antall ufaglærte lærere henger sammen med at Steinerskolen har en større andel håndverks/kunstneriske fag.
I noen av rapportene tas også opp spørsmålet om Steinerskolen gjør tilstrekkelig for å forhindre mobbing. Dette temaet er – blant andre – vurdert i en spesialundersøkelse, hvor man undersøkte om mobbing var et praktisk problem.
Konklusjonen var at det ikke er grunnlag for å anta at det foregår mer mobbing i Steinerskolene enn i den offentlige skole. Tvert i mot, foreldrene ved samtlige Steinerskoler var generelt meget fornøyde med barnas skolehverdag, barna trives godt ved skolene.
Selv om enkelte i undersøkelsen svarte at man opplevet at mobbing ikke ble tatt på alvor, er det flere foreldre som ga uttrykk for at det ikke var mobbing ved skolen deres, og at foreldre som tidligere hadde hatt barn i den offentlige skolen sa at det var mindre mobbing i Steinerskolen.
Det er en gruppe kritikere som overraskende nok er svært lite synlige, og det er kritikken av steinerpedagogikken fra fagpedagoger.
Det er mange forhold som er særpreget for steinerpedagogikken, som for eksempel periodetimer, vektlegging av kunst, tilstrebing av sen skolestart, manglende prioritering av tidlig leseopplæring, årsoppgaver, tidlig språkundervisning, mangelen på trykte lærebøker, samt vektlegging av historiefortelling/fabler etc. Alt sammen burde være gjenstand for en pedagogisk analyse. Men slik har det dessverre ikke gått.
Det mest interessante er selvfølgelig hva Steinerskoleelever lærer – og hvordan de greier seg i sin etterutdanning og yrkeskarriere. De undersøkelsene som er foretatt, tyder på at elever fra Steinerskolen greier seg minst like godt som elever fra den offentlige skole. Det finnes – så vidt vites – ingen undersøkelse som påviser at steinerskoleelever har et handikap i forhold til elever ved andre skoler. Tvert i mot foreligger det flere undersøkelser som påviser positive sider ved Steinerskolen, som man ikke finner i den offentlige skole.
Disse undersøkelsene faller selvsagt kritikerne tungt for brystet, og man prøver så godt man kan å diskreditere dem, enten ved å kritisere forfatternes ståsted/mangel på uavhengighet, eller det metodiske opplegget.
Når man skal evaluere Steinerskolen, kommer man ikke utenom forskning og det er helt påtakelig at kritikken av steinerpedagogikken ikke i stor grad er forankret i faktiske undersøkelser.
En gjenganger i kritikken mot Steinerskolen er at det menneskebildet som steinerpedagogikken hviler på, dvs. det antroposofiske, er uvitenskapelig, basert på ufundert tro og helt uegnet som grunnlag for en alternativ pedagogikk.
Blant de sidene ved Rudolf Steiners menneskebilde som i denne forbindelse regelmessig trekkes frem, er hans syn på temperamentene, reinkarnasjonslære, syvårsperioder og i det hele tatt Steiners metafysiske univers.
Hvis man har et reduksjonistisk bilde av mennesket, er kritikken både forståelig og naturlig: Det underliggende antroposofiske menneskesynet er ikke forenlig med det naturvitenskaplige, reduksjonistiske menneskesyn som ellers dominerer i akademia og kulturlivet for øvrig.
Slik er det, men Steinerskolen har en klar oppfatning av at mennesket er et åndsvesen, og at det er av betydning for pedagogikkens innhold – på samme måte som den offisielle pedagogikk bygger på et naturvitenskapelig verdensbilde.
Når det er sagt, er det på det rene at det er mange steinerskolelærere som overhodet ikke forholder seg til det underliggende menneskebildet, men som mener at pedagogikken – uansett grunnlag – fungerer i praksis. Og det er det sentrale. Som professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen har påpekt i en anmeldelse av Tore Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre: ”The proof of the pudding is in the eating”.
Det avgjørende spørsmål er om steinerpedagogikken gir resultater, ikke om man kan påvise angivelige særheter i det pedagogiske grunnlaget.
I sammenheng med slike innvendinger fremsettes en annen kritikk som ligger i samme gate: Steinerskolen blir kritisert for å være religiøs i sitt innhold og for at skolen skjuler sine ”ideologiske røtter”.
Steinerskolen har, både nasjonalt og internasjonalt, foreldre som tilhører forskjellige trossamfunn, de kan være protestantiske, katolske, muslimer eller buddhister, for den saks skyld. Steinerpedagogikken er ikke religiøs i ordets normale betydning; hvis man definerer ”religiøs” som identisk med åndelig/ spirituell, er påstanden mer forståelig. Men da legger man unektelig noe annet i begrepet religion enn det som normalt gjøres.
Hvis Steinerskolen skal betegnes som religiøs, oppstår for øvrig spørsmålet om hvilken religion dette kan være, når foreldrene har så forskjellige og innbyrdes tilhørighet til motstridende trossamfunn.
En av de største Steinerskolesuksesser internasjonalt er Steinerskolen utenfor Kairo, som ligger i Sekem og som ledes av Abrahim Abolaish. I Sekem er det bygget opp et eget samfunn med stor landbruksproduksjon, hospital, skoler, verksteder og næringsvirksomhet – alt ledet av muslimer. På samme måte har man for eksempel i Israel Steinerskoler i jødiske bosetninger. Å påstå at disse henholdsvis muslimske og jødiske skoler har en pedagogikk som hviler på et religiøst grunnlag, er noe som med sikkerhet vil bli tilbakevist av alle som driver Steinerskoler.
Men som sagt, ingen vil bestride at det til grunnlag for steinerpedagogikken ligger et åndelig/metafysisk menneskebilde.
Forholdet til Steiners såkalte temperamentslære har vært spesielt fremmet som kritikkverdig: Steinerskolens undervisning bygger på et før-vitenskapelig tankegods og identifiserer i alt for stor grad kropp/adferd med karaktertrekk.
Steiners temperamentslære er forskjellig fra den man finner fra oldtiden og middelalderen. I tråd med sin antroposofi fremla Steiner sin lære på et nytt grunnlag. De personlighetstyper som foreligger i den tradisjonelle temperamentslære, fant imidlertid Steiner fruktbare. Når man leser Steiners uttalelser om temperamentene, går det helt klart frem at han er forsiktig med å slutte for raskt fra ytre trekk til temperament.
I steinerpedagogikken ønsker man at læreren bruker sine fysiske sanser overfor det som møter ham/henne i form av elevenes adferd, stemmebruk, kroppsholdning og elevarbeider. Det kan hjelpe en til å danne seg et bilde av elevenes indre egenskaper og adferd, naturligvis uten minste innslag av sortering eller verdivurdering.
Det er blant annet dette man tenker på når det fremheves at man i steinerpedagogikken legger vekt på menneskeerkjennelse som grunnlag for pedagogikken. Jo bedre læreren forstår et barns egenart, desto bedre kan han eller hun hjelpe barnet i dets utvikling.
Steiner er for øvrig fjern fra å beskrive sine pedagogiske synspunkter som lærebøker. Gjennom sine pedagogiske foredrag ville Steiner først og fremst gi et insitament til selvstendig tenkning. Noen av Steiners pedagogiske impulser brukes i dag – andre er forlatt som mer tidsbestemte.
Så til spørsmålet: Skjuler Steinerskolen sine ideologiske røtter? Foreligger det taktiske/ideologiske grunner for at man ikke spiller med åpne kort med hensyn til hvilket menneskebilde som ligger til grunn for pedagogikken?
De norske Steinerskolene kan sikkert kritiseres for at de ikke er gode nok når det gjelder informasjon. Det kan imidlertid ikke være noen tvil om at Steinerskolene stadig presiserer at mennesket er et åndsvesen, og at dette er en integrert del av steinerpedagogikken. Dette kommuniseres ikke bare gjennom bøker og tidsskrifter, men fremgår med all tydelighet av læreplanen.
Derimot har kritikerne et poeng når det fremheves at det gis liten informasjon om det bakenforliggende menneskebildet og hvordan dette er med på å bestemme pedagogikkens innhold.
Forut for etableringen av den første Steinerskolen holdt Steiner en lengre foredragssyklus som han kalte Allmenn menneskekunnskap. Innholdet er komplisert, men ble av Steiner ansett som en viktig forutsetning for etableringen av den første Steinerskole i Stuttgart.
Det er ikke bare enkelt å kritisere Steinerskolene for manglende informasjon om det underliggende antroposofiske menneskebildet. Går steinerskolen langt i denne retning, vil den med sikkerhet bli møtt med anklagen om at man driver misjonering.
Balansen mellom nyttig informasjon og det som omfattes som misjonering kan nok i det enkelte tilfelle være vanskelig å finne og det er mulig at kritikken er delvis berettiget. Dette er imidlertid en kritikk som det er relativt kurant å ta hensyn til.
En nesten motsatt kritikk hevder at Steinerskolene løper antroposofenes ærend, at man driver rekruttering og/eller misjonering, og at man betaler store beløp til den antroposofiske bevegelse.
Basert på egne erfaringer gjennom 12 år og intensiv kontakt med et stort antall steinerskolelærere og besøk på over halvparten av landets Steinerskoler, samt samtaler med foreldre, kan jeg si at påstanden er grunnløs. Hvis man hadde drevet misjonering, kan vi – som nevnt ovenfor – konstatere at misjoneringen har vært fullstendig mislykket: Det er neppe mer enn én av hundre steinerskoleforeldre eller steinerskoleelever som har blitt medlem av Antroposofisk Selskap.
Det er også en misforståelse å tro at skolene betaler for det allmenne antroposofiske arbeid.
Jeg har gjennom flere år forsøkt å samle inn penger til utgivelse av antroposofisk litteratur. Det er det mulig å samle inn – riktignok beskjedne – beløp til, men dette ligger tross alt i forlengelsen av det som er skolens kjerneområde. En steinerpedagogikk uten steinerpedagogisk litteratur blir meningsløs.
Den støtten som landets over 30 Steinerskoler og over 50 Steinerbarnehager gir til Antroposofisk Selskap er helt minimal. Kritikken burde egentlig rettes den andre veien: Skolene har gjennom lengre tid vært kritisert for sin lunkne holdning til den antroposofiske bevegelse. Det er lett å argumentere for at støtten burde vært større: Skolene er bygget på og trekker veksler på den antroposofiske verdensanskuelse og kjerneverdier. En støtte til generell antroposofi, vil således kunne styrke det spesielt steinerpedagogiske.
Med jevne mellomrom dukker det opp kritikk av den konkrete skolene.
For det første anføres det at lærerkreftene er for dårlige. Lærerne er for dårlig utdannet og kan ikke stoffet.
Som nevnt ovenfor, har man tilsynsrapporter som konkluderer med at andelen ufaglærte lærere i gjennomsnitt er høyere i Steinerskolen enn i den offentlige skole.
Det kan være forklaringen, men spørsmålet om lærerutdannelse er likevel et sentralt punkt når det gjelder vurderingen av Steinerskolene.
Uansett er det viktig å understreke at det er skal være full åpenhet om den enkelte lærers utdannelse, enten denne er av formell art eller basert på annen yrkeserfaring.
Skolen blir også kritisert – blant annet av Kaj Skagen – for å ha skjulte maktstrukturer, med store interne konflikter, som kan lamme og i verste fall splitte skolene. Dessverre er det eksempler på dette.
Den antagelig mest berettigete kritikken er at det på mange Steinerskoler har vært administrativt rot og mangelfull administrativ oppfølging. Organisasjonsmodellen med flat ledelsesstruktur og et lærerkollegium som bestemmer alt, har vist seg å by på store problemer i forhold til dagens krav til omfattende dokumentasjon og rapportering.
En av konklusjonene i undersøkelsen til Marthe Foss Rebno (se fotnote 1) viser at foreldre kan være misfornøyde med skolens driftsform og administrasjon.
Forhold som der påpekes er blant annets uklar organisasjonskultur og en flat struktur som gjør det vanskelig å finne de ansvarlige. Det blir mindre synlig hvor og av hvem beslutninger fattes, man etterlyser klarere definerte roller i administrasjonen; foreldre opplever at kontakt og ansvarsforhold ikke fungerer, de ønsker seg tydeligere ansvarshavende og etterlyser rett og slett mer tydelighet.
På dette punktet er det utvilsomt et forbedringspotensial, og Steinerskolen har i de siste årene iverksatt tiltak for å gjøre noe med situasjonen.
Man ser da også at flere skoler har forlatt den tidligere modellen, fordi den ikke gir den nødvendige administrative og faglige styrke.
Steinerskolen blir også kritisert for manglende evne til å løse konflikter med foreldrene. Ofte går man i baklås, og solidariserer seg med en slett lærer fremfor å ta et ubehaget med å fjerne vedkommende i situasjoner hvor kritikken mot denne er betimelig og begrunnet. Det er også eksempler på situasjoner hvor man har tatt ubehaget, men hvor man da har skaffet seg en fiende for livet, kanskje fordi skolen ikke fulgte arbeidslivets regler til punkt og prikke.
Også på dette punkt har det vært grunnlag for kritikk.
Undersøkelser avdekker at enkelte skoler i vanskelige situasjoner synes å mangle evne til åpent å ta situasjonen på alvor. Steinerskolen er også – antakelig med rette – blitt kritisert for å ha problemer med å ta kritikk fra foreldre. Kritikken kan bli forstått som manglende tillit og innsikt, og foreldrene kan derfor føle at det er upopulært å gi uttrykk for sine meninger.
I undersøkelsen til Gudrun Eriksen (se fotnote 2) er det påvist at ett av de punktene hvor det foreligger misnøye, er skolens evne til kommunikasjon og åpenhet.
Skolen er med andre ord lite lydhør overfor slike kritiske innspill. Det er uklart hvor kritikken skal rettes, og man etterlyser tilbakemeldinger.
Det er mulig at denne kritikken henger sammen med måten Steinerskolen er organisert på. Som nevnt ovenfor, kan den flate strukturen medføre at det er vanskelig å peke på den enkelte ansvarlige.
I den aktuelle undersøkelse av Eriksen scorer for øvrig Steinerskolen lavest når det gjelder foreldrenes vurdering av om skolen gir tydelige og godt begrunnede tilbakemeldinger.
Denne kritikken har skolene forsøkt å ta ad notam i de senere årene; det vil vise seg om man har klart å treffe de nødvendige mottiltak.
Det er ellers ofte at kritikken av skolene for en stor grad ikke beskjeftiger seg med pedagogikken som sådan, men konsentrerer seg om Rudolf Steiners person. I denne forbindelse er det noen innvendinger som stadig går igjen: Ved å presentere en rekke steinersitater med et fremmed – for ikke å si absurd – innhold, vil man godtgjøre at grunnleggern av antroposofien og av steinerpedagogikken er uten enhver akademisk troverdighet.
Rett skal være rett: Det er verdens letteste oppgave å servere en samling steinersitater som kan få håret til å reise seg. Spørsmålet blir imidlertid om det å påvise urimeligheter og absurditeter hos Steiner drar steinerpedagogikken med seg i fallet.
En vanlig innfallsvinkel er at man tar for seg utsagn og påstander fra Steiners side der det oversanslige behandles, for eksempel reinkarnasjon, engler eller – enda verre – folkeånder.
Spørsmålet er imidlertid om disse uttalelsene har noen betydning for vurderingen av den pedagogiske situasjonen i dagens Steinerskoler.
Gjennom 12 år som foreldre kan jeg si at jeg ikke har sett noe eksempel på dette. Man skal ikke underkjenne lærernes selvstendige vurderingsevne og tro at de uten videre serverer hele den antroposofiske pakken i undervisningen.
I tillegg blir man av og til møtt med en påstand om at Steiner i for liten grad selv har undervist barn, og at han derfor mangler det nødvendige grunnlaget for sine pedagogiske synspunkter.
Det er imidlertid lett for en som kjenner Rudolf Steiners biografi å påvise en relativt omfattende pedagogisk erfaring, blant annet som huslærer for en jødisk familie i Wien, hvor en av sønnene hadde behov for særskilt omsorg som følge av at han led av hydrocephalus (vannhode).
Videre underviste Steiner regelmessig på en pikeskole i Berlin og på en Steinerskole i Stuttgart, samt ved en skole for barn på ungdomstrinnet utenfor Basel. Endelig underviste han på den såkalte Arbeiterbildungsschule i flere år rundt århundreskiftet.
Men, Steiner er ikke interessant på grunn av hans eventuelle feil og misforståelser. Enhver pioner i historien blir æret og fremhevet for det positive, det nye og det fruktbare som vedkommende tilfører verden. Vi ser bort fra det som ikke har livet rett. Martin Luther var en notorisk jødehater og på mange måter en bølle. Dette har altså ikke tatt hans syn på kristendommen med i dragsuget; Norge har vært en evangelisk-luthersk nasjon i over 450 år og er det fremdeles.
Steiner har selvfølgelig krav på å bli behandlet som enhver annen pioner. Spørsmålet er ikke om/eller i hvilken grad han har tatt feil, men om – in casu – han i det steinerpedagogiske har noe å fare med.
Det er en illusjon å tro at man kan drive en Steinerskole som er hevet over kritikk. Den antroposofiske verdensanskuelse som ligger til grunn for pedagogikken, er såpass kontrær til det allment aksepterte menneskebilde at det nødvendigvis må oppstå store meningsforskjeller.
Her som ellers er åpenhet helt sentralt.
Skulle jeg peke på et sentralt forhold, må det være at man i de senere årene har fått flere undersøkelser om forholdet mellom elever og skole, samt om forholdet mellom foreldre og skole. De punktene som disse rapportene fremhever bør forbedres, er det selvsagt Steinerskolens plikt å ta inn over seg.
Om Steinerskolen i fremtiden fortsatt skal ha den samme suksessen som den har hatt i de siste ti-årene, gjenstår å se. Til syvende og sist er pedagogikkens resultater det sentrale og som alt avhenger av. Hvis det er kvalitet i undervisningen og skolen møter fornøyde foreldre og elever, vil det meste av kritikken – med god grunn – falle på stengrunn.