Syndefall og oppstandelse
Noen betraktninger rundt Rudolf Steiners begrep” det menneskelige fantom”
(Foredrag holdt i Forum Berle)
Av Svein Enart
1.
Hos Rudolf Steiner henger begrepet ”det menneskelige fantom” uløselig sammen med Kristus og Golgatamysteriet, like mye som det henger sammen med mennesket selv. I betraktningen av dette temaet blir det derfor sentralt å se på sammenhengen mellom Kristus og mennesket gjennom et langt tidsrom. Ordet syndefall peker jo tilbake i urhistorien til det tidspunkt hvor mennesket første gang forbandt seg med jordens materie, altså til det første menneske som inkarnerte i en menneskekropp. Oppstandelsen viser til Golgatamysteriet for rundt 2000 år siden. Men dette temaet har linjer også langt inn i fremtiden, helt frem til jordutviklingens avslutning, som i kristen terminologi kalles dommedag.
Men det er ikke nok å bare betrakte Golgatamysteriet og hvordan det forholder seg til mennesket. Når man betrakter en gjenstand, kan man stille opp et speil og betrakte speilbildet. Det tilsvarer i dette tilfellet å betrakte Kristus og hvordan Hans verk forholder seg til mennesket. Men en gjenstand kaster også en skygge, som her tilsvarer det man tradisjonelt kaller de demonske makter, eller Lucifer og Ahriman i antroposofisk terminologi.
Denne tredeling av den gjenstand eller det tema som her skal behandles, var ikke noe jeg hadde som utgangspunkt, men den gav seg av seg selv i løpet av det drøye året jeg har arbeidet med stoffet. Jeg har sågar blitt overbevist om at en presentasjon av dette temaet nettopp i vår tid ikke er mulig uten kompromissløst også å gå inn på skyggeaspektet, hvor rystende og ubehagelig det enn må være. Derfor vil det i det følgende også skisseres de destruktive krefter som går inn for å tilintetgjøre Kristi offer, hvordan dette har skjedd i det 20. århundre og fortsatt skjer. Dette fører med nødvendighet også over i en betraktning av hva mennesket kan gjøre for å unngå tilintetgjørelsen ved å gå en bevisst meditasjonsvei.
Jeg skylder innledningsvis å gjøre oppmerksom på at kildene til denne artikkelen på den ene siden er Rudolf Steiners skrifter og foredrag, særlig syklusen ”Fra Jesus til Kristus”, GA 131, og på den andre siden tanker og erkjennelser som har kommet ut fra et eget tanke- og meditasjonsarbeid. Jeg håper det vil fremgå tydelig når jeg snakker ut fra meg selv og når jeg refererer Steiner.
2.
Man kan nok være fristet til å mene at Steiners valg av ordet ”fantom” var noe uheldig. Det gir vel for de fleste assosiasjoner i helt andre retninger enn til det Steiner legger i begrepet. Derfor skal det i det følgende gis en forklaring på hva som legges i ordet, og også en fremstilling av sentrale trekk av den utvikling det menneskelige fantom har gjennomgått fra syndefallet og frem mot Kristi inkarnasjon, død og oppstandelse. Vi står her kort sagt overfor det sentrale tema i forhold til menneskehetens skjebne.
Innenfor vår europeiske, kristne åndstradisjon er vi ikke ukjent med å tenke forholdet mellom ånd og materie som en dualitet, hvor de to prinsippene står i motsetningsforhold til hverandre, til og med i fiendskap mot hverandre. Denne formen for dualisme tar Steiner et erkjennelsesteoretisk oppgjør med i sine tidlige filosofiske skrifter, og argumenterer for et monistisk syn. I sitt senere virke gir han mange konkrete eksempler på hvordan han mener å erkjenne en slik monisme i de forskjelligste fenomener. Et av dem er menneskets fysiske kropp.
Menneskets fysiske legeme er det eldste og mest fullkomne ledd i menneskets komplekst sammensatte organisasjon. Som hele menneskets vesen er det imidlertid ikke statisk, men har gjennomgått en lang utvikling og forvandling gjennom forskjellige faser av jordens utvikling. Dets kimer finner vi i den aller eldste tid av jordutviklingen, som Steiner benevner jordens Saturninkarnasjon. (Det er ikke bare mennesket som gjennomgår flere inkarnasjoner, men også selve jordplaneten. Den eldste kaller Steiner som sagt Saturn, den andre er Solinkarnasjonen, den tredje Måneinkarnasjonen og den fjerde er vår nåværende Jordinkarnasjon. Nærmere om dette kan man lese for eksempel i Steiners bok Vitenskapen om det skjulte). I denne eldste Saturntid skapte Viljens Ånder (i kristen terminologi kalt Troner) kimene til menneskets fysiske legeme, men i en rent åndelig form. Dette fysiske legeme utviklet seg så gjennom de to neste planetinkarnasjoner hvor henholdsvis menneskets eterlegeme og astrallegeme ble skapt og føyd til menneskets organisasjon. Og så i vår nåværende jordutvikling ble menneskets jeg-organisasjon skjenket det av Formens Ånder (i kristen terminologi Elohim). Denne jeg-organisasjonen forbandt seg så med det fysiske legemet, eter- og astrallegemet, og jordmennesket oppstod. Men det ville være feil å tenke seg dette fysiske legemet slik vi kjenner det i dag. Det var nemlig i denne tidlige fasen av jordutviklingen fremdeles rent åndelig, altså usynlig.
Hva var da årsaken til at menneskets fysiske legeme gikk over fra en rent åndelig tilstand til en fortettet materiell tilstand? Og hvordan kan man benevne en åndelig gjenstand ”fysisk”? Det siste spørsmålet skal behandles først. Og et par eksempler fra naturvitenskapen kan her tjene til å bevege tenkningen i riktig retning.
Både magnetismen og tyngdekraften er unektelig fysikalske fenomener, men som sådan er det kun deres virkninger som er direkte sansbare, ikke selve tyngdekraften eller magnetismen som gjenstander eller fenomener. Et lignende forhold finner vi i Steiners beskrivelse av menneskets fysiske legeme som på den ene side en fysikalsk strukturerende formkraft og på den annen side det stoff som denne faktisk strukturerer, det vi i dagligtale kaller vår kropp. Her er det fort gjort å gå i fellen og tenke seg en dualisme mellom en åndelig idé og dens fysiske motstykke, men det er ikke det Steiner sier. Tvert imot ser han på menneskets fysiske legeme som et enhetlig og tvers i gjennom fysisk fenomen men som altså består av en sansbar og en ikke-sansbar del, på samme måte som magnetismen og den kompassnål den påvirker. Og det er den ikke-sansbare delen av det fysiske legeme Steiner kaller menneskets fantom. Han beskriver det selv på denne måten:
”Men jo mer menneskeheten i vår tid utvikler klarsyn, desto mer vil den bli klar over en ting: at det som blir avlagt med det fysiske legeme som de fysiske stoffer og krefter, ikke er hele det fysiske legeme, at det ikke engang utgjør hele det fysiske legemes skikkelse. Men til disse stoffer og krefter hører også noe annet, som vi, hvis vi snakker sakssvarende, må kalle menneskets fantom. Dette fantom er menneskets formskikkelse, som bearbeider de fysiske stoffer og krefter som en åndsvev slik at de kommer inn i den form som trer oss i møte som mennesket på det fysiske plan. På samme måte som en plastisk kunstner ikke får til noen statue hvis han tar marmor eller et eller annet stoff og bare slår løs på det slik at biter bryter av slik materialet lar det brytes av, men må ha en tanke som han preger inn i stoffet, så er også en tanke til stede for menneskets legeme. Men ikke slik som for kunstneren (siden menneskelegemets materiale ikke er marmor eller gips), men som en real tanke i den ytre verden: som fantom. Det den plastiske kunstner preger inn i sitt stoff, blir som det fysiske legemes fantom preget inn i jordens stoffer, som vi etter døden ser overgitt til graven eller til ilden. Fantomet hører til det fysiske legeme, er den resterende del av det fysiske legeme, er viktigere enn de ytre stoffer. For de ytre stoffer er i grunnen ikke annet enn noe som blir lastet inn den menneskelige forms nettverk, slik man laster epler på en vogn. Fantomet er noe ytterst viktig! De stoffer som forfaller etter døden er i det vesentlige de samme som vi også treffer på i den ytre natur, bare at de blir fanget opp av den menneskelige form.” (Von Jesus zu Christus, GA 131, foredrag 11.10. 1911, s.150. Oversettelse S.E.)
Et par presiserende og utdypende forklaringer finner vi i Vitenskapen om det skjulte:
”Det som er blitt dannet som fysisk legeme i løpet av Saturn-, Sol- og Månetiden, blir fortsatt værende. Det kommer herved an på å ikke bare erkjenne det fysiske der hvor det åpenbarer seg på ytre fysisk måte. Det fysiske kan også eksistere slik at det i det ytre viser en eterisk, eller til og med astral form. Man må nemlig skille mellom den ytre skikkelse og den indre lovmessighet. Noe fysisk kan eteriseres eller astraliseres og samtidig beholde den fysiske lovmessighet i seg.” (Die Geheimwissenschaft im Umriss, GA 13, s.211.)
Om et tidligere utviklingstrinn, hvor det fysiske legeme kun fantes i astral form:
”Det som her gjør det fysiske legemet til noe fysisk, er ikke den fysiske form, men den kjensgjerning at det, til tross for at det har en astral form, allikevel har de fysiske lovmessigheter i seg. Det er et vesen med fysisk lovmessighet i sjelelig form.” (Ibid, s.221. Begge oversettelser S.E.)
Det menneskelige fantom er altså en del av det fysiske legeme, men usynlig. Det er så å si det fysiske legemets organiserende prinsipp, og derfor vesentligere enn det stoff det tiltrekker seg for å danne den sansbare menneskekroppen. I det neste avsnittet skal det beskrives hvordan fantomet i det hele tatt begynte å forbinde seg med og ta opp i seg fysisk materie, og hvilke følger dette har fått for mennesket.
3.
Det virkelige mennesket er altså usynlig, ikke bare dets høyere vesensledd, men også dets fysiske legeme. Derved har spørsmålet oppstått: Hvordan ble mennesket til et synlig vesen?
Beretningen om syndefallet i 1. Mosebok forteller at de to første mennesker, Adam og Eva, ble forvist fra Paradiset etter at de hadde forbrutt seg mot budet om å ikke spise av Kunnskapens Tre. Årsaken til at de forbrøt seg var fristelsen de ble utsatt for gjennom slangen. Slangen er symbolet for Lucifer, som i følge Steiner er det vesen som har gitt mennesket muligheten for frihet, selvstendig tenkning, kunst og filosofi, men også egoismen. Lucifers virkning på mennesket var i dets astrallegeme, som tidligere hadde vært et slags speilingsorgan for verdensaltet, men som etter syndefallet selv begynte å styre og beherske de bevissthetsbilder mennesket hadde i sitt indre. Astrallegemet ble med andre ord emansipert fra rollen som passivt mottagende, og mennesket ble herre over sin egen erkjennelse. Men utgangspunktet for denne friheten var derved astrallegemet, og menneskets jeg ble fullstendig avhengig av dette. Prisen for å utvikle egen erkjennelse og frihet var altså at menneskets jeg i stadig mindre grad kunne forbinde seg med og styre sine lavere vesensledd. Det hadde spist av Kunnskapens Tre, men tapt forbindelsen med Paradiset.
Drevet av astrallegemets drifter og lidenskaper vendte mennesket seg stadig sterkere bort fra de høyere åndelige innflytelser og mot sitt egenvesen. Samtidig ble det påvirket av Ahriman til å danne seg falske forestillinger om den ytre verden, slik at denne mer og mer fremstod som materiell. Denne ahrimanske påvirkning gjorde at menneskets fysiske legeme, dets fantom, ble utsatt for sykdom og til sist død. Det forbandt seg stadig sterkere med materien, og det opprinnelige, egentlige fysiske legeme, fantomet, ble ødelagt. Mennesket var blitt et dødelig, synlig og sykt vesen, som hadde sunket ned i den harde og mørke materielle verden. Hvis denne utviklingen hadde fortsatt, ville mennesket til slutt mistet enhver mulighet til å forbinde sitt jeg med sin jordiske tilværelse. Resultatene av en jordisk inkarnasjon, karma, ville ikke kunne tas med videre etter døden. Mennesket ville derfor ikke kunnet finne seg til rette i den åndelige verden mellom to inkarnasjoner, og heller ikke utvikle seg videre i sin neste inkarnasjon, fordi den karmiske forbindelse ville være brutt. Med andre ord ville mennesket ha mistet muligheten for å oppleve sitt eget vesen som evig, vandrende fra inkarnasjon til inkarnasjon mot et fremtidig mål.
For at dette ikke skulle skje, var det nødvendig at menneskets fantom måtte gjenopprettes. Den guddommelige verden måtte altså på en eller annen måte gripe inn og eliminere skadevirkningene av syndefallet. Og siden virkningene av syndefallet var at fantomet var ødelagt på grunn av den fysiske død, måtte gjenopprettelsen foregå ved at selve døden ble beseiret og omgjort til liv. For å oppnå dette, kom Kristus til verden som menneske, for selv å gå gjennom døden og beseire den: I Kristus blir døden til liv.
4.
Når man betrakter Golgatamysteriet, står man overfor en fullstendig fri handling. Det var ingenting i Kristus sitt eget vesen som nødvendiggjorde at Han måtte inkarnere seg som fysisk menneske og gå gjennom lidelse og død. Det var en handling som kun var motivert av kjærlighet til mennesket. Men som menneske kan det være vanskelig å forestille seg en slik fullstendig fri kjærlighetshandling. Storheten i Golgatamysteriet virker nærmest utilgjengelig for vår begrensede medfølelse og erkjennelse.
Gjennom døden på korset og oppstandelsen fra graven fullfører Kristus den redningsaksjon Han var kommet for å utføre. Golgatamysteriet er den overveldende kjensgjerning at et høyeste guddommelig vesen, en av selve Treenigheten, Sønnen, inkarnerer i menneske-skikkelse for å erfare det som ingen gud før har erfart, nemlig den legemlige, fysiske død. For bare på den måten kunne menneskets fantom gjenopprettes, ved at døden ble forvandlet innenifra, slik at den ikke lenger har makt over vårt egentlige fysiske legeme, fantomet. Når Kristus på påskemorgen står opp fra graven, er det med et nytt legeme, eller rettere sagt et fornyet fysisk legeme. Menneskets fantom er fra dette øyeblikk av uløselig forbundet med Kristi oppstandelseslegeme. Det betyr at mennesket ikke ut fra egne krefter kan gjenopprette sitt fantom til den opprinnelige tilstand før syndefallet, men bare gjennom å ta del i Kristi oppstandelseslegeme. Dette er den konkrete prosess som Paulus sikter til når han sier: Ikke jeg, men Kristus lever i meg. Mennesket er altså fra og med Golgatamysteriet stilt inn i en ny situasjon med hensyn til sin frihet. Det kan enten avvise Kristus, og fremdeles være underlagt de gamle krefter fra syndefallet som sterkere og sterkere trekker dets fantom ned i materien, sykdommen og døden. Eller det kan begynne å gå Kristusveien og skritt for skritt åpne seg for Kristi reelle tilstedeværelse i sitt eget vesen.
Etter Golgatamysteriet er Kristi oppstandelseslegeme mangfoldiggjort slik at enhver som ber om det og bestreber seg på å ta imot det, får et slags avtrykk eller en kopi av det innprentet i sitt eget fantom. Denne prosessen kaller Steiner den spirituelle økonomi, et begrep vi ikke skal gå nærmere inn på her. Det er dette som gir muligheten for det evige liv, altså menneskets bevissthet om sin egen kontinuerlige eksistens fra skapelsen av og frem til jordutviklingens slutt og videre utover denne. Selv om mennesket hadde en evig eksistens, men manglet bevisstheten om det, ville det oppleve døden som en endelig slutt etter hver inkarnasjon og hver ny inkarnasjon som en første begynnelse. Det er riktignok slik de fleste av oss opplever vår eksistens nå, men i det store perspektiv er dette bare et overgangsstadium til en virkelig erfaring av vår egen evige vesenskjerne. Bare ved hjelp av Kristus kan mennesket komme til en reell erfaring av sin egen evige eksistens.
5.
Som jeg nevnte innledningsvis, har enhver hendelse i verden en parallell mothendelse som balanserer den. Er det en ”positiv” hendelse har den en ”skygge”, er det en ”negativ” hendelse har den en tilsvarende ”lyshendelse”. I et av sine foredrag nevner Steiner at da Kristus ble korsfestet i Jerusalem, måtte det skje en tilsvarende hendelse, med motsatt fortegn så å si, for at jorden ikke skulle bli rykket helt ut av balanse og nærmest gå i oppløsning. Og han beskriver hvordan det et sted i Mexico innenfor de gamle mexicanske mysterier ble korsfestet en stor sort magiker nøyaktig samtidig. Dette er en temmelig gåtefull meddelelse, og han kom dessverre aldri tilbake til den og utdypet det hele. Men han har i andre sammenhenger gjort oppmerksom på det samme prinsipp. Ut fra dette må man nødvendigvis trekke den konklusjon at de demonske motstandsvesener Lucifer, Ahriman og Asuras er nødvendige ikke bare for å muliggjøre menneskets frihet, men også for å opprettholde en nødvendig balanse i vårt kosmos.
I en av sine siste foredragssykluser snakker Steiner helt konkret om to slike parallellhendelser som da fremdeles lå noen år inn i fremtiden. Foredragene ble holdt i 1924 for prestene i Kristensamfunnet, og temaet var om Johannes Apokalypse. Hendelsene han snakket om ville finne sted i 1933 og utover. I 1933 ville der skje to ting: Kristus vil komme igjen i den eteriske verden og Dyret vil stige opp av avgrunnen. Den førstnevnte av disse to hendelsene er det vanskelig å finne mange resultater av i verdenshistorien siden den gang, så man kan lett bli fristet til å konkludere med at virkningene av den i det store og hele ikke har vært på det ytre fysiske plan. Den andre hendelse derimot, Dyret som stiger opp fra avgrunnen, slår oss i møte nærmest uansett hvor vi vender vårt blikk i de drøyt 70 år som har gått siden da.
Det er på dette punkt jeg under arbeidet med dette temaet har blitt overbevist om nødvendigheten av å betrakte begge disse hendelsene sammen. Ved bare å betrakte den lyse siden separat, spinner man seg fort inn i illusjoner som kan føre til en dyp splittelse mellom ens tanker om den åndelige verden og om den jordiske tilværelse. Det guddommelige kan synes fullstendig fraværende i våre jordiske erfaringer, noe som lett kan føre til en flukt bort fra vår egentlige oppgave, nemlig å utvikle og forvandle jorden og oss selv i møte med den og våre medmennesker. Min erfaring tilsier også at man kommer i dypere kontakt med Kristi nærvær ved å ta inn over seg de dype skygger Hans eteriske gjenkomst har kastet ut over vår jordiske eksistens, både på et følelsesmessig, erkjennelsesmessig og meditativt plan. For det som har oppstått med nødvendighet i skyggene står i et direkte forhold til lysstyrken i Kristi vesen. Jo dypere og mer fryktinngytende skygge, jo sterkere lys! Ved å erfare skyggene og finne mot til å gå inn i dem når man møter dem, kan man finne en vei til lyset som har muliggjort dem.
Derfor vil jeg her kort skissere enkelte av de aller mørkeste aspekter ved de historiske hendelser fra 1933 og utover med særlig henblikk på tre nasjoner: den tyske, den russiske (Sovjet) og den jødiske.
Fra Steiners skildringer kjenner vi det gamle jødiske folks oppgave med å forberede Kristi inkarnasjon gjennom lange tidsrom. Sentral-Europa, og særlig det tyske språkområde, har en ledende åndelig og kulturell oppgave i vår tid, og skal avløses av den russiske kulturepoke i fremtiden en gang. Det sier seg selv at menneskehetens utvikling til enhver tid er fullstendig avhengig av at de forskjellige mål og oppgaver som gjelder for en gitt kulturperiode i hvert fall til en viss grad blir oppfylt. Og likeledes at det er i motstandsmaktenes sterke interesse å hindre at menneskene klarer å oppfylle dem. Det jødiske folk klarte å oppfylle sin oppgave, slik at Kristus kunne inkarnere som menneske. Dette er opphavet til det dype og på mange måter helt irrasjonelle jødehat som går som en sort stripe gjennom historien. Men for den europeiske oppgave ser det annerledes ut. Vi har bak oss rundt en tredjedel av den nåværende kulturperiode, som begynte ca. 1400 og vil vare i drøyt to tusen år. Det er således helt åpent om våre oppgaver skal bli løst eller ikke. Og for den fremtidige russiske periode må der skapes en fruktbar grobunn for å forberede denne.
Det er i dette perspektivet vi må se de uhyrlige hendelser som foregikk med og ut fra disse nasjonene fra tredvetallet og utover. Da Hitler kom til makten, ble det fort klart hva slags forhold hans tredje rike ville ha til jødene. Ved den andre verdenskrigs slutt hadde hans dødsmaskineri utryddet anslagsvis 6 millioner jøder. Men det helt lammende og grufulle er måten de ble henrettet på. Steiner snakker i et av arbeiderforedragene fra 1924 om stoffet blåsyre, eller cyanid. Dette er et stoff med en helt spesiell virkning hvis det inntas av et menneske. Det fører nemlig ikke bare til at den fysiske kroppen dør, men at hele menneskets vesen splintres totalt og pulveriseres. Menneskets jeg blir sprengt i filler og det opphører helt enkelt å eksistere, i motsetning til et mord eller selvmord med andre midler, hvor man ”bare” dreper den materielle kroppen. Et slik stoff må logisk nok eksistere i verden, for uten det ville menneskets frihet kun være en illusjon. Hvis mennesket skal kunne bli fritt, må det også ha muligheten til å tre ut av tilværelsen en gang for alle med endelig virkning. Hvis man ikke ønsker å være med på hele prosjektet, så å si, må det finnes en mulighet til å omgjøre det faktum at man er blitt skapt uten samtykke. Man må i hvert fall kunne avslutte sin eksistens etter eget valg.
Men når stoffet brukes til å utslette andre og ikke en selv, åpner det for et lammende tragisk perspektiv. Skal menneskets frihet være så mye verdt at utryddelsen av flere millioner jøder med blåsyre allikevel ikke veier så tungt at det fullstendig tilintetgjør den positive intensjon bak menneskets utvikling? Kan det til og med i et så dypt mørke være mulig å finne et lys som på noen måte kan oppveie det, balansere det?
I Flensburger Sonderheft nr. 22, det fjerde i serien hvor naturånder samtaler med mennesker og svarer på spørsmål, fremkommer det gudskjelov en modifisering av dette som både virker plausibel og som man dessuten gjerne vil tro er sann. Der sies det at når et menneske blir myrdet med blåsyre, stiller dets skytsengel seg foran det og beskytter selve jeget fra total tilintetgjørelse. Alle lavere vesensledd blir riktignok ødelagt, men jeget kan over et langt tidsrom heles slik at det på nytt kan inkarnere, men da som om det var en første inkarnasjon, fordi karma er tilintetgjort. Bare ved selvmord inntrer den totale tilintetgjørelse. Dette mildner Holocausttragedien litt, men ikke mye.
Disse kjensgjerninger henger svært tett sammen med Kristus og oppstandelsen. Evangeliene er fulle av beretninger om Kristus som helbreder syke og til og med oppvekker døde. Det er tydelig om å gjøre å peke på Kristus som den store helbreder og livgiver. Gjennom Golgatamysteriet får mennesket en mulighet til helbredelse av sitt fantom, som var i ferd med å ødelegges fullstendig. Og Kristi eteriske gjenkomst innleder en ny og forsterket mulighet for mennesket til å ta del i denne helbredelse og forbinde seg med Kristus. Hitlers tilintetgjørelsesvanvidd står i sterkest mulig kontrast til Kristi kjærlighetsoffer. I det nye testamentet kalles Kristus for den annen Adam. Den første Adam brakte syndefallet og dermed det fysiske legemes materialisering, sykdom og død. Den andre Adam gjenskapte det som var ødelagt. Men i apokalypsen brukes også begrepene den første og den annen død. Den første død er den materielle kroppens død. Den annen død er den totale tilintetgjørelse ved det som kalles dommedag, eller ved jordutviklingens avslutning. Før den tid har altså mennesket mulighet til selv å påføre seg den annen død ved hjelp av blåsyre.
I de tolv årene som det tyske vanvidd varte, ser vi altså skjebnen til det jødiske og det tyske folk bli flettet sammen i en ubegripelig tragedie. Jødene forkynte og forberedte Kristi inkarnasjon. Rudolf Steiner forkynte Kristi eteriske tilsynekomst innenfor det tyske kultur- og språkområde. Disse to sentrale nasjoner når det gjelder Kristus sitt forhold til mennesket og vår erkjennelse av dette forholdet, blir altså styrtet ut i et blodbad av avgrunnsmessige proporsjoner. Og i Sovjet gjennomførte Stalin en utrenskning og undertrykkelse av alt åndsliv som gjør at det er et ubehagelig åpent spørsmål om en ny kulturblomstring kan finne sted der i overskuelig fremtid. Bolsjevismens store inspirator, Ahriman, ønsket å utrydde alt menneskelig fra den russiske jord, og lyktes i uhyggelig stor grad med dette.
6.
I det følgende vil jeg komme med noen synspunkter som er fremkommet gjennom eget meditasjonsarbeid og erfaringer fra dette, og disse må derfor stå for undertegnedes regning.
På samme måte som der finnes et ”sted” i den åndelige verden hvor man kan komme nær Kristus og erfare virkningen av Hans gjerning, har også Ahriman skapt et ”sted”, eller strengt tatt mange steder, hvor man kommer inn i et helt motsatt kraftfelt. Det er et sted med isnende kulde og overveldende hat hvor det kan virke umulig å bevare seg selv. Man blir forvandlet når man blir sugd inn i dette stedet, og blir fullstendig isolert både fra sin egen normale bevissthet og fra den åndelige verden man søker og setter sin lit til. Smerten er så stor at man ønsker seg den fullstendige tilintetgjørelse for å komme bort fra den. Det har virket som om dette er et sted Kristus ikke trer inn i, at Ahriman her er sterkere og at man som individ må stå helt alene der. Og Ahrimans fristelse når man er oppslukt av dette stedet er nettopp den annen død. Man blir overskyldt av en intens lengsel etter å slippe unna, og Ahrimans løgn er at det bare finnes én vei ut, nemlig selv å velge den annen død ved hjelp av blåsyre.
Slike kraftfelter eller ”steder” finnes det som nevnt mange av, noe vi også kan se ved at så mange mennesker befinner seg i depresjoner, følelser av håpløshet og meningsløshet, og ønsker å slippe unna disse gjennom tanker om selvmord. Etter hvert som kunnskapen om blåsyrens virkninger blir allment kjent, kan man bare forestille seg hvilken makt Ahriman kan få over mennesker. En som har denne kunnskapen vil oppleve en mye større intensitet når eller hvis han blir dratt inn i et slikt ahrimansk kraftfelt, fordi individets visshet om den annen døds realitet er som en Akilleshæl, et uendelig sårbart punkt. Slike erfaringer gjør mennesker i dag, og det eneste man kan ruste seg med er mot til å holde det ut og håp om at man tross alt ikke er forlatt av Kristus, selv i avgrunnen.
En annen erfaring man kan gjøre med Ahriman vil lede over i lysere farvann, for jeg har tenkt å avslutte denne artikkelen med et eksempel på hvordan man kan arbeide meditativt for å muliggjøre en forbindelse med Kristus og oppstandelseslegemet, før jeg forsøker å trekke trådene sammen i en oppsummering. Den meditasjon jeg vil presentere er Steiners Grunnsteinsmeditasjon, som både er en meditasjonstekst og en konkret grunnstein av åndelig substans som den enkelte legger ned i sitt eget eteriske hjerte. Og er det noe Ahriman hater hos et menneske, så er det Grunnsteinen, hvis man da bærer den i sitt hjerte og arbeider med å utvikle den gjennom den tilsvarende meditasjon. Når man som Grunnsteinsbærer blir sugd inn i det nevnte ahrimanske kraftfelt, vil man kunne oppleve at Ahriman av all kraft forsøker å rive denne Grunnsteinen ut. En slik kamp er naturlig nok forbundet med stor frykt både fordi den helt konkret kan føre til kraftige forstyrrelser i den fysiske hjerterytmen, og fordi kampen står om hele grunnlaget for ens åndelige streben. Men når Ahriman virker med en slik kraft og intensitet i vår tid, gjør Kristus nødvendigvis det samme. Og selv om man ikke føler Hans nærvær kan håpet og bønnen om Hans hjelp være sterkt nok til å holde en oppe gjennom utfordringene.
7.
De to siste kapitlene har vært viet til skyggeaspektet ved Kristi eteriske tilsynekomst i det 20. århundre. Man kan se disse som en forlengelse og intensivering av selve syndefallet. Kristi gjerning for å gjenopprette menneskets fantom ved å overvinne døden har ikke avskaffet motstandskreftene eller menneskets kamp mellom lys og mørke. I vår tid har denne kampen tvert imot øket kraftig i intensitet og omfang. Og prinsippet om at det alltid må være en balanse mellom de positive og negative hendelser i verden gjør at når vi så sterkt erfarer og erkjenner det ondes makt, kan vi tilsvarende sterkt erfare og erkjenne det gode. Etter undertegnedes syn kan dette best gjøres gjennom et bevisst arbeid med antroposofien og dens erkjennelses- og meditasjonsvei.
Et ganske kort, men likevel helt konkret eksempel på en slik meditasjonsvei skal avslutte denne artikkelen. I den fjerde og siste hoveddel av Grunnsteinsmeditasjonen presenteres en imaginasjon av situasjonen rundt Kristi inkarnasjon for to tusen år siden. Det vises til hvilke åndelige vesener som virket sammen for å forberede og muliggjøre denne. De omtales ikke direkte med navn men ved en beskrivelse av en særlig lyskvalitet som utgår fra hver av dem, og de er fem i tallet. Disse fem danner et pentagram (en femstjerne), som er det okkulte symbol for eterlegemet. Og i sentrum av disse fem punktene stråler Kristus-solen frem som et resultat av disse fem åndelige veseners tilstedeværelse.
Det første lys som nevnes er ”verdens-ånds-lyset”. Dette er Sofia, i kristen tradisjon kalt Den Hellige Ånd, som altså er bæreren av verdensvisdommen. Deretter nevnes ”dagens klare lys”. Steiner sier at erkeengelen Mikael er en ”Tagesgeist”, en dagånd på noe eiendommelig norsk. Ofte i hans foredrag og meditasjonstekster fra hans senere år refererer han implisitt til Mikael med ord som tidsånd eller dagånd. Det tredje lyset er ”lys som varmer de arme hyrdehjerter”. I sine foredrag om Lukasevangeliet og andre steder sier Steiner at det var Buddha som viste seg for hyrdene på Betlehemsmarken i det intense lys som omtales som de himmelske hærskarer og som skremte hyrdene slik. Også Buddha var altså med å forberede Kristi komme! Deretter kommer ”lys som opplyser de vise kongehoder”. De tre hellige vismenn fra Østen hadde sett i stjernene at deres store lærer Zarathustra igjen skulle inkarnere, og reiste mot Betlehem for å oppleve dette. I følge Steiner var det Zarathustra, en av de store innviede, som inkarnerte som det Jesusbarn som omtales av Matteus, og som skulle forberede en menneskeskikkelse som var fullkommen nok til at Kristus kunne ta bolig i den i Jordandåpen. Det femte og siste lys er ”guddommelig lys”, noe som refererer til det andre Jesusbarn som hyrdene dro for å se. Det omtales av Lukas i hans evangelium, og den menneskesjel som inkarnerte i dette barnet var Adams tvillingsjel, som var holdt tilbake i den åndelige verden og aldri hadde inkarnert før. Denne sjelen kom derfor til jorden helt fullkomment ren, i en tilstand som ikke var berørt av syndefallet. Den videre forklaring om forholdet mellom disse to Jesusbarna vil det føre for langt å gå inn på her, men begge var helt nødvendige for å forberede Kristi inkarnasjon.
Denne korte og muligens noe vanskelige presentasjonen av de fem skikkelser som nevnes i fjerde del av Grunnsteinsmeditasjonen er ment for å gi en skisse av det bilde man trer inn i når man mediterer denne teksten. Man tiltaler direkte disse fem vesener og søker å forbinde seg med dem gjennom den lyskvalitet de utstråler. Når man på denne måten har bygd opp et pentagram av disse fem forskjellige lyskvaliteter/vesener, kan Kristus selv åpenbare seg i dets midte som en strålende sol. Her er fjerde del av meditasjonen i sin helhet:
I tidenes vendepunkt
Trådte Verdens-Ånds-Lyset
Inn i den jordiske vesensstrøm.
Nattens mørke
Var til ende,
Dagens klare lys
Strålte frem i menneskesjeler.
Lys
Som varmer de arme hyrdehjerter,
Lys
Som opplyser
De vise kongehoder.
Guddommelig lys,
Kristus-sol,
Varm
Våre hjerter,
Opplys
Våre hoder
At det må bli godt
Som vi fra hjertene vil grunnlegge,
Som vi fra hodene målrettet
Vil føre frem.
Når man ved hjelp av en slik meditasjon legger Grunnsteinen i sitt eteriske hjerte, skaper man både et sted hvor Kristus kan åpenbare seg som den Oppstandne, og som Lucifer og Ahriman ikke har tilgang til. Dette er den eneste måten et menneske kan skape et sted i seg selv som ikke påvirkes av disse motstandsmaktene. Og i dette rommet kan man forbinde seg med Kristi oppstandelseslegeme, det gjenopprettede og fornyede menneskelige fantom som alene muliggjør at menneskets jeg kan forbinde seg med det fysiske legeme og dermed med den jordiske tilværelse. Uten dette vil ikke mennesket kunne oppfylle sine jordiske oppgaver. Vi står i en stor kamp mellom forskjellige krefter som har forskjellige mål med oss. På mange områder er vi fullstendig ufrie og ofre for innflytelser fra en hærskare av motstandsmakter. Men i en slik meditasjon kan man skape et helt fritt rom i sin egen sjel og ta de kanskje første helt frie skritt vi som individ noen gang har tatt. Steiner er klar på at for de aller fleste vil det å begynne å meditere være den eneste frie handling man kan gjøre. I alle andre prosesser er vi underlagt fremmed innflytelse i større eller mindre grad. Og nettopp i erkjennelsen av motstandskreftenes enorme makt i vår tid, ved å tørre å tre inn i skyggene, kan man finne den sterkeste drivkraft for å søke det som jeg nevnte tidligere: Ikke jeg, men Kristus lever i meg.