ANTROPOSOFIEN – VITENSKAP, LÆRE, TRO, RELIGION, METODE ELLER KUNST?
(Tidligere utgitt i tidsskriftet Libra)
Av Cato Schiøtz
I Innledning
Arve Mathisen reiser viktige spørsmål i sin artikkel ”Art makes sense II”. Skal man bryne seg på Steiner, må man ta stilling til antroposofiens karakter. Er det vitenskap, lære, tro, religion, metode eller kunst?
Det er selvfølgelig intet i veien for at man individuelt kan unnlate å ta stilling til disse spørsmålene. Skal man imidlertid bevege antroposofien i det offentlige rom – særlig vis á vis kulturliv og akademia – må man drøfte dette spørsmålet på en klar, redelig og troverdig måte.
Situasjonen i dag er at antroposofien er på etterskudd i forhold til offentligheten i den forstand at antroposofien generelt lider under en uklar og tvetydig offentlig profil. Vi gir kort og godt ikke adekvate svar på de spørsmål og de utfordringer som er helt naturlige og påregnelige. Dette gjelder spesielt med hensyn til antroposofiens pretenderte vitenskapelighet.
Man skal ikke ha forbundet seg særlig sterkt med det antroposofiske miljø før man oppdager at det er visse ting som man absolutt ikke skal si: Det er ”strengt forbudt” å gi noen konsesjoner i retning av at antroposofien representerer en tro eller lære – og aller minst en form for religion. Antroposofi er metode, må vite. En metode som gir antroposofien et vitenskapelig preg: Åndsvitenskap. Hverken mer eller mindre.
Det må da vel alle skjønne? For min egen del må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å skjønne det – jeg har fremdeles problemer – og vil kanskje alltid ha problemer på dette punkt. I min verden er antroposofi langt mer enn metode, og jeg er av den oppfatning at de svar som er gitt på spørsmålet om antroposofiens pretenderte vitenskapelighet ikke er fyldestgjørende – i hvert fall ikke de svar som gis i Norge. Det betyr ikke at Steiner tar feil. Men det innebærer at man må i betydelig grad skjerpe bevisstheten om dette problemet og legge et langt større arbeid ned i å forklare og begrunne dette enn det man har gjort pr. dags dato.
Kritikerne av antroposofien påstår regelmessig at antroposofien de facto representerer en lære, tro eller religion og at antroposofien verken representerer en vitenskap eller en metode. Denne utfordringen får vi forholde oss til – vi må da argumentere på to plan, som delvis henger sammen: Vi må påvise at kritikerne tar feil. I tillegg må vi påvise at det er riktig at antroposofien har et preg av vitenskapelighet både metodisk og i sitt innhold.
Jeg skal i denne artikkelen stille fem lett kjetteriske spørsmål:
- Er det kanskje slik at antroposofer bør være litt mindre angstbiterske når det gjelder antroposofiens forhold til spørsmålet om den representerer en ”lære”? (jf II)
- Er det kanskje slik at vi bør være litt ærligere med hensyn til antroposofiens forhold til tro? (jf III)
- Er det kanskje slik at vi bør være litt mer forståelsesfulle når det anføres at antroposofi er en religion? (jf IV)
- Er det kanskje slik at vi bør være litt mer lyttende innad og mer presise utad når det settes spørsmålstegn ved om antroposofien representerer en metode? (jf V)
- Er det kanskje slik at det er grunn til å være litt mer ydmyke når vi påstår at antroposofien representerer en vitenskap? (jf VI)
Avslutningsvis skal jeg i VII si litt om hvordan man kan forholde seg til Rudolf Steiners livsverk og Arve Mathisen svar på det vanskelige spørsmål om vitenskapelighet, hvor han bruker det kunstneriske som ”nødhavn”.
La meg også innledningsvis understreke at formålet med artikkelen ikke er å konkludere med hensyn til spørsmålet om antroposofiens vitenskapelighet. Formålet er utelukkende å understreke noen av de problemer og utfordringer som er forbundet med et bekreftende svar på dette spørsmålet.
II Antroposofi – ikke en ”lære”?
Som nevnt ovenfor, får man fort utdelt et antroposofisk gult kort hvis man åpner døren på gløtt for å karakterisere antroposofien som en lære. Jeg tror man må ha betydelig toleranse for at offentligheten kan oppfatte antroposofien som nettopp det.
En sentral idé hos Steiner er tanken om reinkarnasjon. I alle andre sammenhenger snakker man om reinkarnasjonslæren. Hvorfor skal ikke det være naturlig å benytte det begrepet vis- á-vis Steiner?
I tillegg er det en rekke ideer og synspunkter hos Steiner som – sett utenfra – vil bli oppfattet som ideer av mer læremessig karakter, for eksempel oppdelingen av mennesket i fysisk kropp, eterlegeme, astrallegeme og jeg. Hva med Steiners syn på kulturepoker og det tredelte menneske? Er det så håpløst å bruke ”lære” om Steiners syn på de to Jesus-barn. Vi har læren om englehierarkier – knyttet ikke Steiner an til denne? Jo, utvilsomt.
Men jeg kjenner jo innvendingen: Dette er ingen lære – dette er et resultat av Steiners åndsvitenskapelige forskning. Jeg kan imidlertid ikke skjønne at det er et avgjørende motargument. Evolusjonslæren hviler på naturvitenskapelig forskning. Det forhold at man har et pretendert vitenskapelig grunnlag er ikke til hinder for at man i andre sammenhenger kaller resultatet en lære. Det avgjørende er om Steiners innsikt er sann eller ikke – ikke om man vil karakterisere denne som forskning eller lære.
Det er i hvert fall delvis et semantisk spørsmål. På dette punkt tror jeg antroposofene trygt kan senke skuldrene. Man må gjerne for meg avvise at antroposofien ikke har noen karakter av lære. Man står i så fall overfor en betydelig – og uløst - pedagogisk utfordring.
Rudolf Steinar var en lærer – med elever - og det er ikke noen fallitterklæring å bruke lære om hans innsikter så lenge man understreker at det ikke er tale om dogmer eller noe som skal tros, og at Steiner insisterte på at det han fremla hadde et vitenskapelig grunnlag. Og når dette er presisert, må det være ukomplisert å anføre at Steiner knyttet an til reinkarnasjonslæren og hadde for eksempel sin alternative evolusjonslære.
For øvrig brukte Steiner selv "lære“ om antropsofien noen ganger, jf hans henvisninger til “antroposophische Lehre“ og "geisteswissenschaftliche Lehre“.
Av og til kommer man rundt dette spørsmålet og bruker ordet ”verdensanskuelse”. Verdensanskuelse er sikkert et mer treffende ord enn lære, og er for øvrig en karakteristikk som Steiner selv brukte om antroposofien gjentatte ganger. Til tross for dette er ikke antroposofien nevnt blant de tolv verdensanskuelser som Steiner behandlet i GA 151 (Der mennschliche und kosmische Gedanke).
Konklusjonen er således at antroposofene på dette punkt kan være atskillig mindre angstbiterske og gå trøstig inn i den pedagogiske utfordring som her foreligger og gi de nødvendige konsesjoner.
III Antroposofi – ikke en ”tro”?
Rudolf Steiner var alltid krystallklar med hensyn til antroposofiens forhold til spørsmål om eventuell tro: Antroposofien skulle være et incitament til erkjennelse og selvforandring – og overhodet ikke være gjenstand for tro/ikke tro. Steiners hovedanliggende er således ikke til å misforstås.
Men hvordan er forholdet i dag til det enkelte medlem av Antroposofisk Selskap: Følger vi i praksis Steiners oppfordring? Kan vi i vårt antroposofiske verdensbilde alltid påberope oss støtte for våre oppfatninger med noe som tilnærmelsesvis har et åndsvitenskapelig eller erkjennelsesmessig fundament? Eller er situasjonen den omvendte? Er det ikke slik at man alt for ofte i antroposofiske sammenhenger - som begrunnelser for standpunkter – møter overflatiske henvisninger til det ”ahrimanske” eller det ”luciferiske”? Hvor ofte opplever man ikke at man får lettvinte ”karmiske forklaringer” på mellommenneskelige problemer – uten noen form for begrunnelse. Det er nærmest slik at den som først bruker karakteristikken ”ahrimansk” eller ”luciferisk” om motpartens standpunkt, har fått et overtak i diskusjonen.
Kanskje antroposofene hadde hatt større troverdighet i offentligheten hvis vi var mer åpne for å innrømme at det er vanskelig å komme bort fra store troselementer i praksis når det gjelder vårt forhold til antroposofien – og da snakker jeg ikke bare om enkelte antroposofer, jeg snakker om det store flertall, kort og godt et representativt særtrekk ved dagens bevegelse.
Det gir i hvert fall større troverdighet å innrømme dette fremfor å insistere på et syltynt vitenskapelig fundament. For min egen del må jeg bare innrømme at jeg er en troende. Jeg tror. Det er selvsagt meget gode grunner for min tro. Bevares- jeg er jo medlem av Antroposofisk Selskap. Men jeg tror. Jeg har jo også lært at når jeg blir presset på dette, kan jeg si at det er ingen tro – det er arbeidshypoteser. Det høres i hvert fall fint ut. Men realiteten er den samme. Jeg tror på reinkarnasjon. Jeg tror på eter- og astrallegemer. Jeg tror pinadød til og med på skytsengler. Jeg vet det ikke burde være slik, og at jeg sikkert er en elendig elev av Steiner som burde vært svartelistet. Men slik er det altså. Dessverre.
Trosforholdet til antroposofien viser seg for øvrig også når antroposofien blir kritisert. I praksis opererer mange antroposofer med omvendt bevisbyrde: Steiner har rett – inntil det motsatte er bevist, og denne holdningen er jo ikke akkurat så vitenskapelig at det gjør noe. Det sitter utrolig langt inne å ta avstand fra troen på at Steiner alltid har rett. I denne forbindelse er det forskjellige teknikker:
Den ene er å unnlate å gå inn på kritikken under henvisning til at dette er en del av antroposofien man ikke forstår, som man ikke kan forholde seg til – fremfor å medgi at Steiners synspunkter unektelig høres merkelige ut, at de ligger på kollisjonskurs med hva som er vitenskapelig antatt, og at de kanskje har formodningen mot seg.
En annen teknikk er å skylde på eventuelle feil i de stenografiske referater. Det må da være rederligere å si: ”Ja – dette er feil og uforenlig med det vi i dag vet. Det er selvsagt en liten mulighet for at referatet er feil, men vi har ingen konkrete holdepunkter for å anta dette med hensyn til dette aktuelle avsnittet.”
En tredje variant – som er den verste – er å postulere at det ikke er noen motsetning mellom åndsvitenskap og ”sann naturvitenskap.” Det slemme ved denne strategien er at sann naturvitenskap har en tendens til å bli definert til det som enhver tid er i overenstemmelse med Steiners ”lære” (unnskyld).
Denne strategien og denne formen for argumentasjon kan man trygt overlate Jehovas Vitner og andre fundamentalister.
Konklusjonen er at vi på dette punkt kan være atskillig ærligere og ikke bruke alle troens bortforklaringsteknikker når vi blir presset.
IV Antroposofi – ikke en religion?
Steiner påpekte igjen og igjen at antroposofi ikke skulle være noen religion. Derimot kunne og skulle antroposofien være en støtte for det religiøse liv. Ikke desto mindre blir antroposofien i en rekke kritiske arbeider karakterisert som en religion. Og da må man faktisk ta seg bryet med å gå inn på motstandernes premisser. Man må ta bryet med å undersøke hva som er religionens karakteristika rent religionshistorisk/religionssosiologisk – og forholde og argumentere ut fra dette. I denne forbindelse er det to sentrale spørsmål:
1. Hvordan forholder antroposofi seg til religion/kristendom etter Steiners oppfatning?
2. Hvordan er det med den enkelte antroposofs holdning til dette i dag?
Til Friedrich Rittelmeyer sa Steiner at det var det okkulte som var hans hovedanliggende – ikke det religiøse - det måtte han overlate til Rittelmeyer. Ikke desto mindre: En god del av det Steiner legger frem refererer seg til religiøse spørsmål i sin alminnelighet og til kristendommen i sin særdeleshet.
Steiner ønsket å oppheve det skarpe skillet mellom kunst, vitenskap og religion, og det er derfor ikke egnet til forbauselse når grensen mellom vitenskap og religion hos Steiner blir flytende. Men dette blir komplisert i praksis når Steiner i detalj legger frem sitt syn på for eksempel Kristi natur, treenigheten, skapelsesberetningen, oppstandelsen, undrene i Det nye testamente, Kristi gjenkomst, nattverden, arvesynd/nåde, jomfrufødsel, høytider, de enkelte evangelier, Johannes åpenbaring osv. osv.
Om alt dette har Steiner svært bestemte oppfatninger. Når Martin Luther skriver om arvesynd og nåde, er det teologi og kristendom. Når Steiner behandler de samme temaene – og i den forbindelse knytter an til både ”astrallegeme” og ”lemurisk” tid som begge er rimelig vitenskapelig omstridte - er det verken religion eller teologi, men vitenskap. Åndsvitenskap.
Å forfekte dette i norsk offentlighet er rimelig høyprofilert. Å presentere dette på en troverdig måte, er kort og godt en svært krevende øvelse.
Man kan selvfølgelig fremholde at antroposofien er en hjelpevitenskap overfor det religiøse: Steiner legger frem sine innsikter som et resultat av sin åndsvitenskapelige forskning og kaster som et resultat av dette lys over en rekke religiøse spørsmål av mer dogmatisk karakter, på samme måte som for eksempel arkeologien – ut fra sitt ståsted – kaster lys over den historie som Bibelen formidler.
Men er dette godt nok? Holder dette virkelig som en adekvat forklaring på at antroposofi ikke har noe med religion å gjøre? Jeg er redd svaret er nei.
Dessuten: Det er vel ikke noe galt i å si at deler av Steiners antroposofi representerer en ny form for esoterisk kristendom?
Så over til det andre spørsmålet: For problemene er mer utfordrende enn som så. Antroposofien fremtrer for ofte som et rent religionssurrogat, som den ”store” fortelling som gir svar på alle de spørsmål man kan stille. Antroposofien er derfor etter sin art i kvalifisert grad egnet til å tilfredsstille et religiøst behov på samme måte som marxist-leninismen for 30-35 år siden.
Og det er aldeles ikke slik at dette bare er et trekk ved noen ”svake sjeler” innen bevegelsen – mye tyder på at det er karakteristisk, og at den religiøse dimensjon hos det enkelte medlem av Antroposofisk Selskap er fremtredende: Det er kort og godt noe som etter min mening karakteriserer bevegelsen som sådan – stikk i strid med Steiners anbefalinger.
Man kan egentlig bli ganske forbløffet over dette når man vet at Steiner igjen og igjen påpekte at man ikke måtte bli stående i antroposofien: Religion i sin alminnelighet og kristendom i sin særdeleshet kommer i tillegg til antroposofien.
I et av sine foredrag i Kristiania (17. mai 1923) uttalte Steiner at det var antroposofiens oppgave å forstå mysteriet på Golgata riktig i lys av vår tid.
Det kan se ut som om dette helt sentrale poenget hos Steiner både overses og neglisjeres. Blir man ikke i for stor grad stående fast i Steiners bøker på 1890-tallet, uten å komme frem til det som for Steiner var verdenshistoriens brennpunkt, Kristi liv og død på Golgata?
En antroposofi som ikke inkluderer Kristus representerer kort og godt en torso, hvor Steiners hovedanliggende fra Kristiania-foredraget glimrer med sitt fravær.
Troen har for øvrig også sin viktige plass hos Steiner. I et annet Kristiania-foredrag (29. november 1921) sier Steiner: ”Derfor er ikke antroposofien troens død, den vil gi troen liv”.
Han skriver videre at antroposofien ”ikke vil trekke Golgata-mysteriet ned til den vanlige erkjennelse og rasjonalisme og gjøre det til en avsløret hemmelighet som ingen ærefrykt vekker, men at den vil lede hen til mysteriet i største ærefrykt, med all mulig religiøs fromhet, ja med utdypet religiøs fromhet – utdypet fordi vi fornemmer den rette grepethet først når vi står umiddelbart overfor synet av korset på Golgata.”
Forholdet mellom antroposofi, religion, kristendom og tro er av helt sentral betydning hvor det er et markant behov for en klargjøring og presisering. Det er kanskje slik at vi bør ha en større forståelse for kritikk som tar opp disse problemene, og at vi ikke tyr til lettvinte bortforklaringer om at antroposofi bare er en metode?
V Antroposofi – en vitenskapelig metode?
Det er ingen tvil om at Steiner har gitt en rekke anvisninger med hensyn til det metodiske arbeidet for oversanselig erfaring. I disse anvisningene stiller Steiner meget strenge metodekrav.
Metodespørsmålet er kort og godt et kjernepunkt hos Steiner. Hans livsverk er helt spesielt i den forstand at han bruker sin metodiske oversanselige innsikt offentlig og som grunnlag for en kulturfornyelse. På dette punkt er det to sentrale spørsmål:
- Hva – helt konkret – består den antroposofiske metode i?
- Kan denne metoden kalles vitenskapelig?
I denne forbindelse oppstår det en rekke viktige spørsmål, som antroposofene må ha et rimelig klart svar på hvis man vil tas på alvor i offentligheten. Og dette punkt er så sentralt hos Steiner at man kort og godt skylder Steiner å legge betydelig mer arbeid i dette enn det man har gjort hittil. Man må kort og godt gå i dybden på flere viktige – og vanskelige – spørsmål. Jeg nevner i fleng:
Er Rudolf Steiners livsverk et resultat av den/de metoder Steiner selv gir anvisning på? Steiner hadde allerede fra barnsben av – i følge sin selvbiografi – klarsynte evner. Det er vanskelig å vite hvordan Steiners spesielle evner på dette punkt kan ha vært en medvirkende forklaring til den store okkulte innsikt som han senere påberopte seg.
Og for ytterligere å komplisere forholdet: Steiner fremtrer som en innviet. Hvor mye av Steiners innsikt var resultat av innvielse og hva kan tilskrives hans metode? Og hvis man virkelig vil bryne seg på et vanskelig tilleggsspørsmål: I hvilken grad hadde ”Mestrene” betydning for det Steiner fremla?
Det er helt klart at når kombinasjonen spesielle medfødte evner, innvielse og metode kombineres står man overfor noe helt spesielt. Og da får antroposofien en side mot ren åpenbaring – med de kontroversielle spørsmål som følger i forlengelsen av dette.
For øvrig er det en stor uklarhet når man helt generelt henviser til ”antroposofisk metode”. Det er jo egentlig flere typer metoder Steiner gir anvisning til. Ser man på boken ”Åndsvitenskap i omriss (Vidarforlaget 1979) side 232 peker Steiner på både den vei som de åndsvitenskapelige meddelelser gir til sansefri tenkning og en annen vei som er sikrere og mer nøyaktig, men også vanskeligere: Det er den som er fremstilt i Steiners bøker fra 1890-tallet, særlig Frihetens filosofi og den goetheanistiske metode med sine sterke fenomenologiske trekk. Når man snakker om antroposofisk metode – hva mener man egentlig? Hvordan er forholdet mellom disse forskjellige sidene av Steiners anvisninger?
Et avgjørende spørsmål er hvorvidt disse anvisningene kan karakteriseres som vitenskapelige. Dette spørsmålet må selvfølgelig stilles inn i den alminnelige filosofiske/akademiske tradisjon og diskusjon med hensyn til hva som ligger i vitenskapsbegrepet og hvordan dette tilfredsstilles av Steiner. Alt for sjelden gjør man forsøk på dette. Hva gjør man med kravet til intersubjektivitet? Ligger det ikke i sakens natur at dette kravet ikke kan tilfredsstilles når det gjelder oversanselig forskning – og hva betyr det for forholdet til vitenskapskriteriet?
Er det ikke også slik at Steiner bruker andre metoder ved sine oversanselige meddelelser? Fra hans Esoteriske skole (1. klasse) tidlig på 1900-tallet finner man eksempler på ren kanalisering. Dette finner man også tilfeller av senere, for eksempel i forbindelse med hans meddelelser fra den avdøde tyske general Helmuth von Molkte (1848-1916).
Et annet spørsmålet er forholdet mellom de metodiske/esoteriske anvisningene Steiner ga i perioden 1904-1913 og det esoteriske arbeidet som ble igangsatt etter første verdenskrig. Har ikke de metodiske anvisningene i den Esoteriske skole før første verdenskrig noen verdi i dag?
Det er videre et generelt problem – som også Arve Mathiesen setter fingeren på – at det er vanskelig å si når Steiner uttaler seg som åndsforsker, det vil si i forlengelsen av bruk av metode, og når han bare refererer det han har lest hos andre. Og av og til er det på det rene at Steiner regelrett ”synser”, som for eksempel når han uttaler seg om litteratur.
Det er vel også slik at man ut fra helt andre metoder enn Steiners kan komme frem til de samme resultatene. La oss ta et eksempel: Steiners bok ”Fra Akasha-krøniken” ligger svært tett på det som var gjengs teosofisk lære, og som så visst ikke var et resultat av den samme metode som Steiner gir anvisning på. Det samme gjelder andre deler av den teosofiske verdensanskuelse som Steiner sluttet seg til – under påberopelse av at dette var et resultat av hans egen forskning, ikke en overtagelse av det teosofiske tankegods.
Steiner peker av og til på det spirituelle vesen ”Antroposophia”- kommer dette inn som et kompliserende moment ved det metodiske? Antroposofien blir jo av og til definert som identisk med et vesen.
Et helt avgjørende spørsmål er selvsagt om de anvisninger Steiner gir, virker. Mangel på resultater har stilt antroposofene i forlegenhet i tre generasjoner. Hvordan forklarer man de magre resultater på en troverdig og ikke-apologetisk måte? Er det ikke slik at hvis man på andre felter hadde argumentert for en metode som ga så magre resultater, ville man forkastet metoden?
Vi står her innefor et kjerneproblem. Og kom ikke til meg med en påstand om at ”det finnes noen antroposofer som har bekreftet Steiners innsikt”. For det første snakker man i så fall om en brøkdel av det Steiner har fremlagt, og for det annet krever dette argumentet at man er meget spesifikk med hensyn til hvem, når og på hvilken måte?
Endelig har man problemet med organiseringen av det metodiske eller det esoteriske arbeidet. Antroposofene har i de siste tre generasjoner diskutert spørsmålet om det er grunnlag for suksesjon av det organiserte esoteriske arbeidet etter Steiners død i 1925. Høyskolen for åndsvitenskap i Dornach er jo egentlig en ganske pussig høyskole. Den savner nær sagt alle karakteristika for akademiske institusjoner, så som studenter, eksamener, pensum, institusjonell forskning og kritisk akademisk arbeid. Har det i det hele tatt skjedd noen utvikling med hensyn til utviklingen av det metodiske siden Steiners død? Hvis ikke, må det begrunnes og forklares. Begrepet ”høyskole” er en krevende tittel – tilfredsstiller Høyskolen for åndsvitenskap de krav som rimeligvis må stilles?
La meg avslutningsvis i dette punkt presisere at jeg er helt sikker på at det finnes fyldestgjørende svar på de fleste av de spørsmål som er nevnt ovenfor. Mitt hovedanliggende er utelukkende å peke på den mangel på klarhet og tydelighet som hersker med hensyn til disse spørsmål. Det er egentlig ganske forstemmende å se i hvor liten grad man har gått grundig inn i disse spørsmål.
Kanskje er det grunnlag for en noe større grad av ydmykhet i forhold til den skarpe kritikk som antroposofien møter på dette punkt - når man ikke prioriterer besvarelsen av spørsmålene på en bedre måte?
VI Antroposofi – en vitenskap?
Antroposofi er mer enn metode – det er også resultatet av de metodiske anvisninger Steiner har gitt. Det er jo omtrent ikke et livsfelt hvor ikke Steiner legger frem sin innsikt. Og Steiner blir jo aldri lei av å understreke at han ikke vil tros. Igjen og igjen oppfordrer han til overprøvning og er tilsynelatende helt trygg i sin overbevisning om at alt han sier, er gjenstand for etterprøvelse. Men slik er det jo ikke. Det er på mange felt helt umulig å etterprøve Steiner både fordi det ikke er mulig for tradisjonell vitenskap å følge ham når han beskjeftiger seg med tilværelsens oversanselige side, eller fordi hver enkelt av oss ikke har evner til å erkjenne det ondes dobbeltkarakter, elementærverdenen, engler, reinkarnasjonsrekker eller hva det måtte være.
Deler av Steiners verk lar seg neppe overprøve verken på den ene eller andre måte – hvorfor er det da ikke problematisk å snakke om vitenskap? Det ligger i selve vitenskapsbegrepet at den skal kunne etterprøves.
Og Steiner gjør det av og til også unødig vanskelig for oss. Steiner påberoper seg regelmessig historiske kilder som f eks ”diverse okkulte brorskap” – uten noen som helst referanse verken til person, sted eller tid. Og da er det sannelig ikke lett å prøve å følge Steiners egen anvisning med hensyn til at han vil bli etterprøvd.
Det ligger i selve vitenskapsbegrepet at det skjer en utvikling, at det ikke skjer en stagnasjon. Mangler dette, mangler et vesentlig karakteristisk trekk – er det ikke slik at antroposofien adskiller seg på dette punkt fra det vi ellers forbinder med vitenskap?
Man har det samme når det gjelder vitenskapens stadige utvidelse av nye horisonter – kunnskapen om sanseverden (i all sin begrensning av den totale virkelighet) øker hele tiden. Dette er også et karakteristisk trekk ved vitenskapen – og som man savner man i antroposofien, hvor tiden i det alt vesentlige har stått stille i forhold til det Steiner fremla. Innenfor de praktiske aktivitetene har det selvsagt skjedd en utvikling – men det er noe annet.
Når det gjelder spørsmålet om muligheten for etterprøvelse, er det imidlertid på en rekke områder mulig å overprøve Steiner for så vidt gjelder hans innsyn i det ”denne-sidige”. Steiner behandler som kjent en rekke spørsmål som har vært undergitt intensiv forskning siden hans død i 1925 som naturvitenskap, astronomi, historie, evolusjon med meget mer.
Men her er jo forholdet at det på felt etter felt er en vesentlig motstrid mellom det Steiner fremlegger og det verdensbilde som i dag fremtrer som et resultat av – nettopp – forskning. Og hva gjør man med denne motstriden? Sitter det unødig langt inne å si at ”her tok Steiner feil” på tross av en massiv naturvitenskapelig dokumentasjon som tyder på dette? Jeg tenker da på geologi, astronomi og fysikk. Det er ikke slik som Steiner f eks hevder under ett av sine foredrag i Kristiania at virkningen av naturlovene reduseres med kvadratet av avstanden til jorden. Utforskningen av verdensrommet til solsystemets ytterkanter er basert på det stikk motsatte: Det er de samme naturlovene som gjelder – derfor kan man med en uforståelig presisjon foreta manøvreringer millioner av kilometer borte.
Det er en rekke andre eksempler på at Steiner innenfor naturvitenskapene har fremsatt påstander som notorisk er feilaktige. Personlig mener jeg for øvrig at dette ikke spiller noen avgjørende rolle, jf nedenfor under VIII.
Det er imidlertid et annet nærliggende spørsmål: Det er nå gått tre generasjoner siden Steiners død.På hvilke felter har vitenskapelig forskning og utvikling bekreftet det Steiner la til grunn, og som det var umulig for hans samtid å ta stilling til? Dette er et betimelig spørsmål når det gjelder alle Steiners bidrag til f eks geologi, historie, astronomi, fysikk, kjemi, medisin, antropologi osv., osv.
Og igjen: Mitt anliggende er ikke å kritisere Steiner. Mitt anliggende er utelukkende å påpeke en del spørsmål som Steiners livsverk aktualiserer vis-á-vis det alminnelige kulturliv og akademia. Det har kort og godt å gjøre med antroposofiens kulturelle og akademiske troverdighet å gjøre. Man kan ikke late som om disse spørsmålene ikke eksisterer eller late som de ikke er berettigede.
VII Antroposofi – kunst som mulig løsning på dilemmaet?
Etter min mening spiller det ingen rolle om man kan påvise feil hos Steiner. Det skulle da bare mangle. Det ligger i vitenskapens natur at forskere tar feil – dette fremgår da med rimelig tydelighet av naturvitenskapens historie fra Aristoteles til våre dager. Alle pioneer innen alle felt har tatt feil, men har likevel bidratt med noe helt vesentlig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være det riktige utgangspunkt også for å vurdere Steiners livsverk. Som pioner fremstår han som enestående. Det avgjørende er det som er fruktbart og riktig i hans livsverk – ikke om andre deler beror på misforståelser eller er gale. Sagt på en annen måte: Newtons uholdbare spekulasjoner over Johannes Åpenbaring tar ikke hans gravitasjonslære med i fallet.
For så å vende tilbake til Arve Mathisens innlegg. Jeg kan bare støtte nødvendigheten av å besvare noen av de spørsmål som Arve Mathisen stiller, og som jeg har delvis gjentatt og delvis utvidet i dette bidraget. Jeg kan imidlertid ikke se at Arve Mathisens svar på det spørsmål som fremstår som uløselig for ham, er tilfredsstillende. Man ”løser” ikke spørsmålet om antroposofiens vitenskapelighet ved å løfte det over i det kunstneriske. Da får man bare – etter min mening – noe av de samme problemene, men på en annen måte.
Og jeg mener også at Mathisen i for stor grad utdefinerer antroposofien ved at han subjektiviserer hele Steiners livsverk. Vi skylder Rudolf Steiner å ta ham på alvor når han igjen og igjen insisterer på berettigelsen av åndsvitenskap som begrep og at det han fremlegger, har karakter av vitenskapelighet.
Her gjenstår det et betydelig arbeid. I Rudolf Steiners livsverk står vi overfor en enestående erkjennelsesutfordring og en sterk appell om sosialt ansvar. Det oppstår svært mange kompliserte og utfordrende spørsmål når man går inn i dette livsverket. Dette gjelder ikke minst de utfordrende spørsmål man står overfor når kritikere av antroposofien stiller helt betimelige, forståelige og berettigede spørsmål om grunnleggende og prinsipielle sider ved antroposofien.
Egentlig skal vi være takknemlige for dette og bruke anledningen til å gå dypere inn i disse problemene enn det som hittil har vært tilfellet. Det minste vi kan gjøre er å besvare kritikk på en ærlig, udogmatisk og en ikke-apologetisk måte. Først når dette arbeidet er gjort grundig og samvittighetsfullt, kan vi – hvis det er nødvendig – eventuelt søke nødhavn i at ”art makes sense”.