Nietzsche - i kamp mot sin tid
(Fra forordet til den norske oversettelsen)
Av Trond Berg Eriksen
De som tidligere har skrevet om forholdet mellom disse to tenkerne, har gjerne betraktet den ene fra den andres synsvinkel. Enten har man skrevet om Nietzsches betydning for Rudolf Steiner, eller om Steiners plass i Nietzsches virkningshistorie. Men det er en tredje person til stede i dette møtet, en som arrangerer det hele og gir de to egensindige tenkerne en felles horisont - nemlig Goethe.
Steiners første Nietzsche-bok (1895) og hans minnetale (1900) og karakteristikker av Nietzsches personlighet gir et renslig og oppklarende inntrykk, ikke minst fordi Steiner gjenkjenner Goethes naturalisme og humanisme i Nietzsches skrifter. Det virker nesten som de to har en hemmelighet sammen, og dette inntrykket forsterkes når man blir kjent med det som ellers skrives om Nietzsche i 1890-årene.
Som kjent brøt Nietzsche sammen i mental paralyse en gang i den første uken av januar 1889, men han levde videre som et umælende fe til 1900. Bortsett fra noen få skandinaviske lesere (Bjørnson, Brandes og Strindberg) var det svært få som kjente hans forfatterskap før 1889. Men selve sammenbruddet gav opphav til en mytologi omkring personen som gjorde ham berømt og misforstått med ett slag. De som leste Nietzsche i 1890-årene, var ellers kristendoms-hatere, kafégenier og døds
elskende galskapsromantikere. Personen selv og hans skjebne ble et emblem. Svært få leste ham og tok ham alvorlig som tenker, og enda færre oppdaget de sidene ved hans forfatterskap som ikke kunne forenes
med dekadansen, flaneriet og den poserende genidyrkelsen.
Steiner er en av de første på tysk språkområde som virkelig interesserer seg for innholdet i Nietzsches skrifter, og ikke bare dyrker ham som et apokalyptisk tegn i tiden. Og det er Goethe som gir ham nøkkelen til Nietzsche. Goethes lære om form og stoff, om ånd og natur er like viktig for Nietzsche som for Steiner. Nietzsche stiller seg selvsagt avvisende til et idealistisk vokabular, men i sak er han naturalist og aristoteliker som Goethe - og Steiner på denne tiden.
Nietzsche overhøvler fra tid til annen de fleste av sine tenkerkolleger fra Sokrates til Schopenhauer. Den eneste han aldri sa noe vondt om, var Goethe. Steiner holder også fast ved Goethe gjennom alle omskiftelser i sin tenkning. Derfor oppdager han noe i Nietzsches tekster som ingen andre ser i 1890-årene: nemlig at Nietzsche både som forfatter og menneske drømte om en like komplett syntese av stoff og form som den som en gang var realisert i Goethes liv og skrifter.
Hovedtanken i Steiners rekonstruksjon av Nietzsche er ideen om "overmennesket". Og Steiner ser helt rett at Nietzsches overmennesketanke er beslektet med den humanistiske tradisjonens dannelsesimperativ: at et menneske ikke er noe man er uten videre, men noe man blir gjennom visse anstrengelser og ved å stille krav til seg selv. At Steiner så tolker maktviljens fremste uttrykk som evne til selvovervinnelse og selvoverskridelse, foregriper fortolkningsmuligheter som først 50 år senere dukker opp i den såkalte Nietzsche-forskningen.
Skulle man innvende noe mot Steiners Nietzsche-bilde, måtte det være at det konsentrerer seg for sterkt om Nietzsches antropologi, om hans menneskesyn, og ikke så alt det andre som ligger gjemt i denne tenkningen. Men det ville være urettferdig, fordi ingen andre så noe mer enn Steiner i 1890-årene. Det er åpenbart filosofien som livsanskuelse som interesserer Steiner. I mangt og meget ligner den
tidlige Steiners filosofi-begrep og spekulasjoner på Rudolf Euckens - en innflytelsesrik fichteaner og nyidealist som fikk Nobelprisen i 1908.
Men den tidlige Steiner er nesten like vanskelig å fiksere som Nietzsche. Den Rudolf Steiner som arbeider med Goethes erkjennelsesteori og Nietzsches overmennesketanke 1880-og 1890-årene, er ennå ikke antroposof. Men det er likevel ikke enkelt å holde hans senere utvikling adskilt fra forståelsen av de tidligste skriftene. Man leser gjerne på etterskudd antroposofien inn i hans bøker om Goethe og Nietzsche. På samme måte er det jo nesten umulig å lese Nietzsche uten å ha hans virkningshistorie i tankene.
Da Rudolf Steiner oppsøkte Nietzsches søster i Naumburg våren 1894, lette søsteren etter en som kunne hjelpe henne med å utgi Nietzsches etterlatte skrifter og papirer. Steiner arbeidet den gang med å utgi Goethe-tekster ved Goethe-Schiller arkivet i Weimar. Dermed var det duket for en handel mellom Elizabeth Forster-Nietzsche og Rudolf Steiner, men Steiner trakk seg tilbake i siste sekund. Riktignok var han en relativt ung mann, men han var ingen hvalp som kunne lures.
'Allerede 8 år tidligere hadde Steiner skrevet den betydelige lille studien om "Erkjennelsesteorien i Goethes verdensanskuelse" (1886), og han var allerede såpass befestet i sin tenkning at Nietzsche-lesningen og Elizabeths invitasjoner ikke rev ham ut av balanse. Under møtet i Naumburg forsøkte Elizabeth Forster-Nietzsche - det lå i kortene - å verve Steiner som utgiver av Nietzsches etterlatte skrifter. Men Steiner betakket seg, selv om muligheten for å sitte i Nietzsches bibliotek og studere hans notater må ha fristet ham. I selvbiografien sier han:
"De bøkene som Nietzsche hadde lest, stilte meg overfor en skjønn oppgave. Hans ånd levde videre i de inntrykk som bindene gjorde på meg. Emersons bok f.eks. var forsynt med randbemerkninger og bar preg av å være gjennomarbeidet med hengivelse. Guyaus skrifter hadde tydeligvis fått samme behandling. Mange av bøkene var fylt med lidenskapelig kritikk fra Nietzsches hånd. Av det store antallet randbemerkninger kunne man se hvordan frøene ble lagt til hans egne ideer. Jeg kunne studere hvordan en viktig tanke i siste del av Nietzsches forfatterskap lyste opp hos ham da jeg leste hans randbemerkninger til Eugen Duhrings filosofiske hovedverk. Der gjør Diihring det tanke-eksperiment at han forestiller seg verdensaltet i et gitt øyeblikk som en kombinasjon av elementærdeler. Da ville prosessene i verden bestå av alle mulige kombinasjoner av disse delene. Om antallet kombinasjoner var uttømt, måtte den første kombinasjonen vende tilbake og hele prosessen gjenta seg. Hvis dette holdt stikk, måtte det allerede ha skjedd utallige ganger. Så ville man havne i ideen om den evige gjentagelse av de samme tilstander i verdensaltet. Diihring avviste denne tanken som umulig.
Men Nietzsche leste det. Han lot det synke i seg. Tanken arbeidet videre bak kulissene i hans sjel. Så gav han tanken form i læren om "alle tings evige tilbakekomst". Sammen med ideen om "overmennesket" er det en idé som karakteriserer den siste delen av hans forfatterskap. Jeg var dypt grepet, ja, rystet over de inntrykk undersøkelsen av Nietzsches lesning gav meg."
Da Elizabeth kort tid etter flyttet Nietzsche-arkivet fra Naumburg til Weimar, gjenopptok hun kontakten med Steiner som underviste henne i grunntrekkene av brorens filosofi. Både i Naumburg og Weimar satt Nietzsche selv taus og lammet i etasjen over og fikk pleie av sin gamle mor, mens Elizabeth skjøttet forretningene, avispolemikkene, tiggerbrevene og selskapeligheten i etasjen nedenunder. Steiner ble, som en spesiell gunstbevisning, fra tid til annen sluppet inn i det aller helligste og skriver senere om sitt møte med den stumme Nietzsche - men her er det antroposofen som taler og ikke den kritiske forskeren:
"Der lå den sinnsyke på en hvilesofa med en forunderlig skjønn panne. Det var en panne som tilhørte en kunstner og tenker på samme tid. Tidspunktet var tidlig på ettermiddagen. Nietzsches øyne, som syntes besjelet selv etter at de var sluknet, opptok et bilde av omgivelsene som han ikke registrerte. Man sto der, og Nietzsche visste ikke om det. Man kunne ha trodd at det åndfulle ansiktet var uttrykk for en sjel som hele formiddagen hadde arbeidet med sine tanker, men som nå ville hvile seg en stund. En indre rystelse som grep meg kunne oppfattes som en plutselig forståelse for geniet som hadde sitt blikk rettet mot meg -uten at blikket traff meg. Passiviteten i dette stive blikket utløste en forståelse for mitt eget blikk som kunne virke med øyets sjelskraft uten at det ble møtt av hans.
Og slik sto det for meg: Det var som om Nietzsches sjel svevde over hodet hans, grenseløst skjønn i åndens lys. Nå kunne han hengi seg fritt til de åndelige verdener som han hadde lengtet etter før sin sykdom, men som han aldri hadde funnet. Ennå var sjelen knyttet til legemet som bare visste om sjelen så lenge denne verden fremdeles var lengsel. Nietzsches sjel fantes ennå der, men den kunne bare holde kroppen vedlike fra utsiden. Kroppen hadde utgjort motstanden mot at sjelen kunne utfolde seg i full frihet så lenge den bodde i kroppens indre.
Tidligere hadde jeg lest den Nietzsche som skrev. Nå hadde jeg sett den Nietzsche som fra de fjerneste åndsriker hentet ideer tilbake til sin kropp, ideer som ennå strålte av skjønnhet til tross for at de hadde mistet noe av sin opprinnelige lyskraft på veien. Nietzsche var en sjel som fra tidligere jordelivbrakte med seg et rikt mål avlysende gull, men som ikke helt greide å få det til å lyse i dette liv. Jeg hadde beundret det Nietzsche hadde skrevet. Men nå så jeg et klart, strålende bilde bak min beundring."
Steiner gjennomskuet snart Elizabeths renkespill og evneløshet, og han var en av de første som tok offentlig avstand fra Nietzsche-arkivets forvaltning av tenkerens etterlatenskaper. I striden mellom Weimar-kretsen og Baselkretsen av Nietzsche-forvaltere, falt Steiner ned på sveitsernes side og gav Franz Overbeck argumenter for å fortsette striden om Nietzsches ettermæle. Steiner skriver bittert og ikke uten sinne:
"Det jeg forteller er egnet til å vise i hvilke hender Nietzsches skrifter nå befinner seg. Man har rett til å vite det, fordi Friedrich Nietzsches lære har en så stor innflytelse på vår samtid. De privattimer som jeg måtte gi fru Forster-Nietzsche, lærte meg én ting fremfor alt: At fru Forster-Nietzsche i alt det som har med hennes brors lære å gjøre, er fullstendig ulærd. Hun mangler selvstendige oppfatninger om de enkleste spørsmål i denne filosofien.
Privattimene lærte meg også noe annet. Fru Elizabeth Forster-Nietzsche mangler all sans for finere logiske distinksjoner, ja, også for de groveste. Hennes tenkning har ikke det minste snev av logikk. Hun mangler også enhver respekt for saklighet og objektivitet."
Noe av det mest sympatiske og selvstendige ved Steiners Nietzsche-lesning, er kanskje det klare skillet han gjør mellom Nietzsches tanker og hans sinnssykdom. Vi skal huske at nesten alle dem som leste Nietzsche de første ti årene etter sammenbruddet, brukte hans sinnsykdom som en nøkkel til skriftene. Man forsøkte å gjøre Nietzsche interessant, oppsiktsvekkende eller sensasjonell ved å fremstille hans skrifter som gal manns verk. Men Steiner ser tydelig at man går glipp av det vesentlige innholdet i dette storartede forfatterskapet om man lar sinnsykdommen fungere som kode for Nietzsche-lesningen.
Dette var ingen enkel beslutning å ta for Steiner. Både fra sitt Goethe-studium og fra sitt begrep om filosofien som verdensanskuelse hadde han en forestilling om at liv og tenkning skulle være ett. Også hos Nietzsche levde dette imperativet i bakgrunnen. Han kritiserer stadig andre filosofer for at de ikke lever i sine egne tanker, men bare har dem. Men hvordan skal man da kunne ha respekt for en gal manns verk? Steiner forklarer omstendelig at Nietzsche ikke var gal da han skrev bøker, og at han, etterat han ble gal, ikke skrev noe i det hele tatt. Steiner river dermed Nietzsches skrifter ut av den kliniske forståelsesfullhetens og den rabiate undergangsheroismens griske hender.
Man kan si at Steiner menneskeliggjør Nietzsche i en tid hvor han enten ble demonisert eller dyrket som gud. Steiner gjør Nietzsche til diskusjonspartner oginviterer sine lesere til å delta i denne samtalen. På tross av alle de katastrofer som var skjedd på 1800-tallet og den oppløsningen av de tradisjonelle verdiene som hadde funnet sted - hendelser som står i sentrum for både Nietzsches og Steiners tenkning - hviler det et skjær av apollinsk lys over dette møte ved fin de siécle. Både i sitt grunnleggende alvor og sin glede ved nye eksperimenter er denne rapporten om et møte mellom to tenkere som en fjern speiling av Goethes samtaler med Eckermann ved århundrets begynnelse.