Del 1 – Generelt

100-års markeringen av Ibsens død kan være en foranledning til å diskutere forholdet mellom Rudolf Steiner og Henrik Ibsen. For det første er Henrik Ibsen uten sammenligning den nordmann som Steiner beskjeftiger seg mest med – det er tale om til sammen mer enn 100 referanser i Steiners samlede verker. Steiner behandler Ibsen i brev, artikler (særlig teateranmeldelser), bøker og foredrag. Steiner holdt til og med et eget foredrag om Ibsens åndsart i 1905.

Steiner hadde altså et inngående kjennskap til Henrik Ibsen. Det omvendte var imidlertid ikke tilfelle: Ibsen døde i 1906, og det var ingen i Norge før 1907 som hadde noe nærmere kjennskap til Steiners person eller verk. Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at Ibsen var kjent med Steiners verk gjennom utenlandske kontakter, men dette blir bare en spekulasjon. 

Selv om Ibsen ikke hadde kjennskap til Steiner eller antroposofien, er det på det rene at både hans ektefelle Suzannah og – antakelig også – hans sønn, Sigurd Ibsen, interesserte seg for teosofi. Hva Ibsen selv mente om teosofien, er imidlertid noe mer usikkert.

I del 2 nedenfor skal vi se på familien Ibsens orientering mot og interesse for det metafysiske i sin alminnelighet og det teosofiske i særdeleshet. I del 3 skal vi beskjeftige oss med temaets andre side: Rudolf Steiners befatning med Ibsen.

Del 2 – Familien Ibsens forhold til metafysikk, teosofi, m.v.

I Suzannah Ibsen

Ibsen-biografien Robert Ferguson behandler Suzannah Ibsens forhold til teosofien flere steder i sin Ibsen-biografi Mellom evne og higen fra 1996[2].

Han anfører at Suzannah Ibsens interesse for teosofiens grunnlegger, H.P. Blavatsky, må ha våknet omkring 1879[3], og hevder – blant annet på bakgrunn av Ibsens Kejser og Gallilæer[4]

”Ibsens nye mystisisme inneholdt elementer av Darwin, sterkere elementer av Ernst Haeckels ”biologiske darwinisme”, og kan hende også Madam Blavatsky og Oberst Olcotts teosofi, som Suzannah hadde fattet interesse for og som var en moteriktig tro i tiden ...

Ferguson mener[5] at i Ibsens siste drama, Når vi døde vågner, er det mystiske et dominerende trekk. Han henviser til Ibsens huslege, Edvard Bull, som i et manus om Ibsens siste tre leveår[6] skrev at Suzannah Ibsen på sine eldre dager var blitt erklært teosof, at dette antagelig gjenspeilte hennes voksende interesse for mystisisme, og at den ble et stadig sterkere innslag i hennes samtaler med Ibsen.

Etter Ibsens død var Suzannah overbevist om at han fortsatt levde usynlig hos henne. Både Ferguson[7] og Bodil Nævdal i sin bok Sigurd Ibsen. Bak en gylden fasade[8] fremhever – under henvisning til Bull – at hun fant en stor trøst i dette og anså det som sin viktigste oppgave å beholde alle værelser og alle hans gjenstander i uforandret stand, slik at hans ånd skulle føle seg hjemme som før.

Nævdal skriver[9] at Suzannah Ibsen i løpet av ekteskapet forvandlet sin mann fra en likegyldig troende til en varm tilhenger av den nye og utbredte tolkning av den kristne lære (dvs. teosofien). Som vi skal komme tilbake til nedenfor, er imidlertid dette – mildest talt – høyst diskutabelt.

Suzannah Ibsens interesse for teosofi må i det alt vesentlige ha vært en privatsak. Terje Christensen har opplyst[10] at han rundt 1970 forhørte seg hos de den gang gamle teosofene i Oslo, men ingen hadde hørt om noen forbindelse mellom medlemmer av Den teosofiske losje og familien Ibsen. Her er det imidlertid ett unntak: Suzannahs bror, høyesterettsassesor Johan Herman Thoresen, var ikke bare en interessert teosof, men medlem av ”Logen Det norske teosofiske Samfund”, som ble stiftet i 1893.

En gjennomgang av innholdet i Henrik Ibsens bibliotek – som vi skal komme tilbake til nedenfor – viser at familien Ibsen hadde svært få bøker med et teosofisk eller spiritistisk innhold. Et av de få unntak er Allan Kardac: Aandenes Bog. Spiritistisk Filosofi...., som ble utgitt i 1893.

Det må derfor være riktig å konkludere med at Suzannah Ibsens identifikasjon med teosofien ikke manifesterte seg i beskjeftigelse med teosofisk litteratur i sin alminnelighet eller kontakt med det teosofiske miljøet i Norge i særdeleshet.

II Sigurd Ibsen

Bodil Nævdal fremhever i en artikkel i VG 17. september 1996[11] at både Suzannah og Sigurd Ibsen var ”erklærte teosofer”. Dette var i så fall et trekk som også hos Sigurd Ibsen var usynlig i offentligheten med mulig unntak av en artikkel han skrev med tittelen Ukendte magter[12], og som han i et brev til Suzannah av 7. november 1907 uttrykker glede for at moren hadde mottatt, og som hun fikk ”et tiltalende indtryk av[13]”.

I et annet brev til Suzannah datert 4. mai 1908 skriver han bl.a.[14]:

”Tvertimod – jo ældre jeg bliver desto mere ynder jeg at dvæle ved tanken om ”ukjente magter”, ved forestillingen om evne og kræfter, som overlever vort legeme.”

Nævdal skriver[15] i sin bok at også Sigurd Ibsen hadde latt seg overbevise av den teosofiske retning, og at han i artikkelen Ukendte Magter behandler temaer knyttet til teosofien.

Nævdal fortsetter[16]:

”Som sin far var han mystiker med en fatalistisk tro på skjulte åndsmakter, i dyp lengsel etter kontakt med det åndelige potensialet i sitt indre. Han var seg også svært bevisst at diktergenier som Goethe og Shakespeare har hentydet til oversanselige makters innflytelse på deres egne produksjoner, og var overbevist om at menneskets skaperkraft overlever legemet etter døden.”

I artikkelen Vitenskab og mystik[17] fra april 1911 argumenterer Sigurd Ibsen mot at den naturvitenskapelige verdensanskuelse gir svar på tilværelsens store spørsmål. Etter hans oppfatning er det ”ukjendte magters færd” som i større grad enn det man vil ta innover seg styrer menneskenes liv: Ved siden av den virkelighet som gir seg tilkjenne, er det også en annen virksomhet hvis ansikt er hemmelig for oss. Mennesket ferdes i en hemmelighetsfylt atmosfære og er omspent av krefter som ikke bærer noe navn. Den ukjente verden er like virkelig som den vi er fortrolige med, men hva den betyr for oss, og hva vi betyr for den, kan vi ikke få vite. Mennesket beveger seg på overflaten og ikke i dybden, de årsaker som konstateres er sekundære og den sammenheng mennesket prøver å erkjenne, er intet annet enn bruddstykker.

 Ser man på Lars Roar Langslets Sigurd Ibsen-biografi fra 2004, finner man intet om Sigurd Ibsens forhold til teosofi eller antroposofi. Rudolf Steiner nevnes, men kun med én setning i forbindelse med Langslets omtale av Sigurd Ibsens bok Politikens motsætninger (1925).

 Sigurd Ibsens datter, Bergljot Ibsen, nevner for øvrig ikke temaet teosofi overhodet i sin bok De tre fra 1948. Dette ville hun utvilsomt ha gjort, hvis hun hadde registrert noen teosofisk interesse hos f eks Sigurd Ibsen.  

Terje Christensen har i Libra 1999/2-3 s. 51 skrevet en artikkel om Rudolf Steiner og hans verk. Tre kjente personligheters vurdering. Sigurd Ibsen behandles her på side 52-54. Christensen gjengir et utdrag fra denne boken, som viser at Sigurd Ibsen var fortrolig med Steiners tregreningslære, som Steiner hadde presentert i 1919.

Sigurd Ibsen[18] skriver bl.a,:

 ”Hva som vanskeliggjør folkenes økonomiske samarbeide, er ikke kapitalismen, og ennu mindre er kollektivismen istand til at fremme det. Feilen stikker i sammenblandingen av økonomi og politikk, og erkjennelsen herav må lede til den konsekvens Rudolf Steiner har drattt: det økonomiske liv burde organiseres i fullstendig uavhengighet av det politiske.

 Hvorvidt det er utsikt til en adskillelse, og hvordan den skal foregå, er et vidløftig kapittel, som der her ikke er plass til. Kun så meget bør der sies, at om Steiners tanke er dristig er den ingen utopi.”

 Konklusjonen må være at det er overveiende sannsynlig at Sigurd Ibsen hadde en sterk metafysisk forankring, og at han var sikker på at ikke-fysiske krefter var virksomme i hvert enkelt menneskets biografi. Det er imidlertid ikke dokumentert at han knyttet an til en bestemt verdensanskuelse – det være seg teosofi, spiritisme eller andre.

 III Henrik Ibsens forhold til det metafysiske

I den ovenfor nevnte VG-artikkel fremhever Bodil Nævdal også Henrik Ibsens kontakt med teosofiske kretser, hvor man diskuterte mystikk, religion og spiritisme. Hun behandler bl.a. Ibsens møte med en på den tid kjent spiritist, den rumenske prinsesse Mary Karadja, som Henrik Ibsen møtte første gang i 1887. Karadja utga 12 år senere – i 1899 – en spiritistisk bok, Mot ljuset, som bygger på hennes spiritistiske erfaringer med sin avdøde ektemann, som døde i 1893. Denne boken sendte hun til Ibsen, og Ibsen takket for boken 02.07.1899.

 ”som det skal väre mig en stor fornøjelse at gøre mig bekjendt med”.[19]

Det spørs likevel om ikke Nævdal trekker Ibsens høflige takk for langt når hun tar den til inntekt for Ibsens teosofiske interesse. I andre sammenhenger var Ibsen meget nøye med å fremheve at han ikke tilhørte noen trosretning.

 I et intervju i 1898 understreket han f.eks[20]:

 "Man taler her i Landet om min Filosofi. Jeg har ingen Filosofi.”

 Georg Brandes, som selv var en motstander av all mystikk, uttalte på den annen side om Ibsen[21]:

 ”Det var i hans Natur et dobbelt Hang, som maatte udsætte ham for indre Brydninger: et medfødt Hang til Mystik og et lige saa oprinneligt Anlæg til skærende tør Forstandighet. Brand er i sit Væsen ren og skær Mystik.”

Det er særlig Ibsens Kejser og Galilæer (1873) som har vært brukt som utgangspunkt for å knytte Ibsen opp mot mystikken.

Både Paulus Svendsen i en artikkel i tidsskriftet Edda fra 1933 og senere Josef Faaland i avhandlingen Henrik Ibsen og antikken fra 1943 hevder at Kejser og Galilæer er fylt av nyplatonske tanker.

 Mystikken i Henrik Ibsens diktning er for øvrig behandlet i sin alminnelighet av Oddmund Hjelde i hans bok Det indre lys. Hjelde behandler Kejser og Galilæer og gjengir hvordan Julian finner at bøker bare gir stener for brød[22]:

”Det er liv jeg hungrer efter, samliv, ansigt til ansigt med aanden.”

På veien dypere inn i livets store spørsmål møter Julian en mann som kanskje kan vise ham vei, mystikeren Maximos. Etter møtet med Maximos lovpriser Julian sine kristne venner: Maximos vet hva som er livets kjerne.

 Men Julian forteller også om den vanskelige veien han må gå for å komme til dyp erkjennelse. Under bønn i faste opplever han en ekstatisk opplevelse, hvor han erfarer en helt annen verden, hans ånd trekkes mot sitt opphav – den ønsker å bli Gud lik, og søke forening med guddommen.

 I neste scene skildres en mystisk seanse hos Maximos. Her får Julian en åpenbaring om at han ”skal grunnfæste riget”. Så kommer profetien om ”det tredje riket[23]”:

 ”Det første ble grunnlagt på kunnskapens tre, det andre på korsets tre. Det tredje er den store hemmelighets rike som har sine kilder under Adams lund og under Golgata.”

 Etter sitt seierrike felttog i Galilea blir Julian utropt til keiser og begynner arbeidet med å fornye troen på de gamle guder. Han ofrer fremfor alt til Dionysos, men er skuffet over mangelen på tilslutning. Samtidig forfølger han de kristne både i ord og handling.

Siste del av Ibsens drama handler om keiser Julians dristige og skjebnesvangre felttog mot perserne, hvor Maximos følger med.

 Julian får en stadig sterkere anelse om at det er Kristus og galilæerne som kommer til å vinne, og da han faller såret om på slagmarken, utbryter han de så ofte siterte ord:

 ”Du har seiret, Galilæer.”

 Det er for øvrig grunn til å minne om et avsnitt i Kejser og Galilæer som viser at Ibsen er kjent med reinkarnasjonstanken. I fjerde handling heter det:

”Mystikeren Maximos. Skal jeg minne deg om at lykken har båret deg, liksom på sterke vinger, gjennem et beveget og farefullt liv? Hvem er du, herre? Er du den gjenkomne Alexander, den gang uferdig, nu fullbåren og rustet til å fullbyrde verket?

Keiser Julian. Maximos!

Mystikeren Maximos. Der er én som alltid, med visse mellemrom, kommer igjen i menneskeslektens liv. Han er likesom en rytter der på ridebanen skal temme en vill hest. Hver gang kaster hesten ham av. En stund, så er rytteren i sadlen igjen, alltid sikrere, alltid mer øvet; men av måtte han i sine skiftende skikkelser hver gang inntil denne dag. Av måtte han som den gudsopprunne mann i Edens lund; av måtte han som verdensrikets grunnlegger; - av må han som gudsrikets fyrste. Hvo vet hvor mange gange han har vandret iblant oss uten at noen kjente ham? Vet du Julian, om du ikke var i ham som du nu forfølger?

Keiser Julian (ser frem for seg). O, bunnløse gåte –  !”

Man må være meget forsiktig med å fastslå at dette stykket speiler Ibsens personlige tro, men det viser i hvert fall hans forståelse for religiøs mystikk og dens betydning i menneskelivet.

Bull skriver i sin ovenfor nevnte artikkel[24] at Ibsen ”utvilsomt” har følt seg åndelig beslektet med Maximos i Kejser og Galilæer.

Under en festmiddag i Stockholm 25.09.1887 knyttet Ibsen tilbake til Kejser og Galilæer og ga uttrykk for sin visjon for fremtiden[25]:

 ”Jeg tror derimod, at den tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes.

 Jeg tror nemlig, at naturvidenskabens lære om evolutionen også har gyldighed med hensyn til de åndelige livsfaktorer.

Jeg tror at der nu ret snart forestår en tid, da det politiske begreb og det sociale begreb, vil ophøre at existere i de nuværende former og at der ud af dem begge vil vokse sammen en enhed, som foreløbig bærer betingelserne for menneskehedens lykke i sig.

 Jeg tror at poesi, filosofi og religion vil smelte sammen til en ny kategori og til en ny livsmagt, som vi nu levende for øvrigt ikke kan have nogen klarere forestilling om.”

              ......

”Navnlig og nærmere bestemt tror jeg at vor tids idealer, i det de går til grunde, tenderer imod det, jeg i mit drama ”Kejser og Galilæer” har antydet ved betegnelsen ”det tredje riget””

For øvrig er det lite eller intet belegg i Ibsens biografi for at han knyttet an til teosofi eller spiritisme. Så vidt vites berøres ikke temaet hverken i hans brev eller i erindringslitteraturen om Ibsen.

Hvis man bruker Ibsens bibliotek som grunnlag for en nærmere analyse av hans interesser, finner man intet belegg for at Ibsen må ha hatt spiritistiske eller teosofiske sympatier.

 Innholdet i Ibsens bibliotek er gjengitt i Ibsen-årboken 1985/86 s. 9 Ibsens private bibliotek og trekk ved hans lesning.

 Den eneste boken som er oppskåret og formodentlig lest er den teosofi-kritiske bok av Karl af Geijerstam Modern Vitskepelse. Ett inlägg mot Teosofi och Spiritism. (Stockholm 1892), se Årboken s. 65.

 Vi finner også Mary Karadja’s bok Spiritistiska fenomen och spiritualistiske vyer fra 1900 med dedikasjon. Boken er imidlertid uoppskåret, bortsett fra de to første sider – Årboken s. 65.

 Videre finnes det to bøker av Annie Besant (leder av Teosofisk Samfunn etter H.P. Blavatsky), Esoterisk Kristendom eller de mindre Mysterier (1902) og Nogle Livsproblemer samt Forsoningen og Ofringens Lov (1901). Også disse bøker utmerker seg ved at de er i det alt vesentlige uoppskårene, se Årboken s. 76.

 Robert Ferguson refererer til Ibsens huslege Edvard Bull som skrev i sin artikkel[26]:

 ”Om han helt ut hyllede teosofiske Anskuelser, ved jeg ikke.”

 Edvard Bull utdyper dette og skriver at det er hans subjektive oppfatning at Ibsen var agnostiker med en hang til mystikk, og at det i hans dikterbegavelse var en viss fanatisk og fatalistisk tro på skjulte åndsmakter, som det i hans verker finnes mangfoldige spor av.

 Ferguson utlegger dette dithen at Ibsen nok antakelig var fortrolig med teosofiens bakgrunn og ideer. Han nevner[27] at Ibsen i Når vi døde vågner skaper en forbindelse mellom Irene og teosofiens grunnlegger, H.P. Blavatsky ved å gi Irene russisk bakgrunn og navn, von Satow, som er en sammentrekning av navnet på Blavatskys fødested, Saratow. Det kan også diskuteres om ikke Irenes selvbiografi delvis er basert på det merkelige livet til Madame Blavatsky – i så fall antyder dette en interesse for teosofien fra Ibsens side.

 Ferguson karakteriserer for øvrig stykket som for privat og fremholder[28].

 ”Den religiøse strukturen er en lite overbevist og lite overbevisende synkretisme som blander en gammeltestamentlig gud med Jesus Kristus og Madame Blavatsky”.

 Som en digresjon skal nevnes at da Nationalteateret satte opp Når vi døde vågner i 1982, gjenga teaterprogrammet hele Rudolf Steiners anmeldelse av dette stykket fra desember-utgaven 1899 av Dramaturgische Blätter, som ble utgitt som tillegg til Steiners tidsskrift Magazin für Litteratur i Berlin. Vi kommer tilbake til dette nedenfor under del 3.

 I antroposofiske kretser har det versert en ”apokryf” historie om Ibsens forhold til antroposofi. Dan Lindholm[29] har fortalt at Henrik Ibsens venn, grev Maurice Prozor, som var diplomat, teosof og oversetter av Steiner til fransk, i 1904 sendte Steiners nyutkomne bok Teosofi til Ibsen. Ibsen skal da ha sagt:

 ”Dette skulle jeg ha visst – da hadde mine skuespill blitt annerledes.”

Det er god grunn til å ta denne historien med en god porsjon salt: Boken befinner seg ikke i Ibsens registrerte bibliotek. I 1904 var Ibsen sterkt svekket etter flere slag, og det er ingen dokumentasjon på kontakt mellom Ibsen og Prozor på dette tidspunkt.

Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at Prozor skal ha nevnt teosofi som verdens­­anskuelse – ikke som Steinerbok – for Ibsen, og at det er forholdet til teosofien som Ibsen skulle ha kommentert. Prozor ble teosof i 1900. Han var på gjennomreise i Oslo høsten 1902 sammen med sin svenskfødte ektefelle, Märtha Prozor som også var teosof. Man kan selvsagt spekulere om ekteparet Prozor presenterte teosofien for Ibsen i forbindelse med denne reisen, og at Ibsens uttalelse skal ha falt i denne forbindelse. Dette blir imidlertid en ren udokumentert spekulasjon.

Bergljot Ibsen refererer Ibsen i sin bok De tre og skriver at han i sine senere år gav uttrykk for at han snart gikk inn i det store mørket – dette er ikke akkurat et spesielt teosofisk synspunkt.  

Når det gjelder Prozor er det for øvrig grunn til å minne om et brev som Ibsen skrev til Prozor 5.mars 1900[30]. Her heter det:

 ”Hvor vidt jeg kommer til at skrive noget nytt drama, ved jeg endnu ikke, men hvis jeg fremdeles får beholde den åndelige og legemlige kraft jeg fremdeles kan glæde mig ved, så vilde jeg vel ikke i længden kunne holde mig borte fra de gamle slagfelter. Men i dette fald vilde jeg da komme til at møde frem med nye våben og i ny udrustning.”

Som kjent fikk ikke Ibsen anledning til å fortsette sitt forfatterskap. Han fikk først et slag i 1901 og senere et nytt slag i 1903, som medførte at han ikke lenger kunne skrive.

 IV Henrik Ibsens forhold til personer som var kjent med Rudolf Steiner og hans livsverk

Som nevnt ovenfor, er det tilnærmet utelukket at Henrik Ibsen direkte eller indirekte var kjent med Rudolf Steiner og hans livsverk. Det finnes imidlertid noen personer som står i en ”mellomstilling” i den forstand at de var fortrolige både med Ibsens og Steiners livsverk.

Det er i denne forbindelse én person som utmerker seg, og det er Christian Morgenstern. I tillegg er det to personer, som begge har hatt en forbindelse med både Ibsen og Steiner, men dette er en forbindelse av mer perifer – for ikke å si spekulativ – karakter.

Christian Morgenstern[31] (1871-1914) var tysk forfatter og oversetter. Han debuterte i 1895 og har en omfattende litterær produksjon. Den eneste boken som er oversatt til norsk er deler av den humoristisk-satiriske Galgenlieder fra 1905, som ble utgitt av Antropos i 2004 under tittelen Vice versa (utvalg og gjendiktning av Bjørn M. Moen).

 For øvrig er kanskje hans meste kjente bok Wir fanden einen Pfad, som ble utgitt posthumt i 1914.

På 1890-tallet lærte Christian Morgenstern seg norsk, og han bodde i Norge i 1898-1899 for å perfeksjonere seg i språket, og for å være i enda bedre stand til å oversette Ibsen til tysk. Han møtte Ibsen flere ganger – bl.a. i Ibsens hjem i Arbiens gate – og diskuterte enkeltheter i sine oversettelser med ham.

 Som vi skal komme tilbake til nedenfor, reiste han også til Norge i 1909 – denne gang for å følge Rudolf Steiner i forbindelse med Steiners foredrag om Johannes åpenbaring i Kristiania.

 Morgenstern oversatte følgende av Ibsens bøker til tysk: Gildet på Solhaug, Kjærlighedens komedie, Når vi døde vågner, Brand, Peer Gynt, Catilina og Digte.

 Morgenstern betraktet selv arbeidet med oversettelser som et svært viktig arbeid – og like viktig som utgivelsen av egne bøker, og han anså sin oversettelsesoppgave for Ibsen for ”en lykke og en ære”.

Ibsen bodde som kjent lenge i Tyskland og var meget god i tysk. Det er på det rene at han satte Morgensterns oversettelser meget høyt. Da Ibsens siste skuespill, Når vi døde vågner, skulle oversettes til tysk, foreslo Ibsen selv at Morgenstern skulle være ansvarlig for oversettelsen. Han omtalte Morgenstern som ”en højst begavet, virkelig dikter” og i et brev til sin forlegger karakteriseres Morgenstern som ”min fortræffelige, fintfølende og forståelsesfulle oversætter”.

 Det foreligger – så vidt vites – bare ett brev fra Ibsen til Morgenstern. Dette er datert 02.01.1900 og refererer seg til Morgensterns oversettelse av Når vi døde vågner.

 Brevet er så sjenerøst at det fortjener å gjengis i fullstendighet[32]:

 ”Kjære herr Morgenstern!

 Jeg burde forlengst ha skrevet til Dem og takket Dem for Deres mesterlige, fine oversettelse av mitt nye stykke. Tilgi meg at det først skjer i dag. Jeg har gjennomlest oversettelsen omhyggelig, og begriper ikke hvordan De har kunnet ferdigstille den på så kort tid. Og hvor fullkomment har De ikke gjendiktet hver enkelt vending! Jeg takker Dem like fra det innerste av mitt hjerte! Vær forvisset om at jeg godt forstår hvilken andel De har i den vennlige mottagelse boken har fått i Tyskland. Kjære venn, jeg har så meget å takke Dem for. Først for Deres varme, gode telegram da Deres arbeide var endt. Dette var det første budskap som nådde meg der ute fra det fjerne, og det var meg derfor dobbelt verdifullt. – Og så har De sendt min hustru og meg Deres skjønne stemningsfulle sommerdikt (Ibsen sikter til Morgensterns diktsamling Ein Sommer, som utkom samme år), av hvilke jeg kan se at De har levet et sommerliv på ekte diktervis. Hjertelig takk og lykke til med boken. – Og når vil jeg igjen ha gleden av å se Dem her oppe? Lev vel til da og vær i i forbundenhet hilst og takket av

Deres hengivne

Henrik Ibsen”

 For øvrig oversatte Morgenstern ikke bare Ibsen. Han oversatte også Bjørnson og Hamsun, og også bøker av August Strindberg, bl.a. Inferno.

Det var først etter Ibsens død i 1906 at Morgenstern møtte Steiner. Dette skjedde i begynnelsen av 1909, da Morgenstern overvar Steiners offentlige foredrag i Berlins Architektenhaus. Disse foredragene gjorde et sterkt inntrykk på ham: Morgenstern oppfattet tiden som en forfallsepoke, og vurderte Steiners livsverk som en nødvendig og viktig kilde til kulturfornyelse.

Han utviklet seg til en bekjennende antroposof, og ble også undervist av Steiner personlig. I 1909 fulgte han – som nevnt ovenfor – Rudolf Steiner på hans tredje Norgesreise og hørte alle Steiners foredrag i perioden 09.–21.05. om Johannes åpenbaring og teosofien.

 Fra denne Kristiania-turen foreligger det en rekke brev fra Morgenstern til hans kone – ialt seks – hvor han i sterke ordelag beskriver hvilket inntrykk Steiners foredrag gjør på ham.

Også under dette oppholdet fikk han anledning til å snakke med Steiner på tomannshånd.

Morgenstern var sterkt rammet av tuberkulose, og døde i 1914.

I Beiträge zur Rudolf Steiner Gesamtausgabe nr. 33 (1971) – som ble utgitt i forbindelse med 100-års dagen for Morgensterns fødsel – er det inntatt flere bidrag som refererer seg til Christian Morgenstern og til Morgensterns forhold til Steiner, bl.a. er de seks ovenfor nevnte brev til ektefellen referert.

Den andre personen som det er grunn til å nevne, er den svenske forfatteren Ellen Key. Hun var en original og sentral forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hennes mest berømte bok er tobinds verket Barnets  århundrade fra 1900.

Ellen Key var antakelig den første skandinav som ble kjent med Steiners forfatterskap, og som beskjeftiget seg med hans verk. I sin bok Tankebilder I-II som ble utgitt i 1898 har hun på side 118 i bind II en fotnote, hvor hun gir Steiners bok Frihetens filosofi en rosende omtale.

I 1898 var Ellen Key Ibsens borddame under en festmiddag, og hun holdt en tale for Ibsen – som for øvrig ikke falt i god jord[33]. Dette var kanskje foranledningen til at hun sendte begge sine bind av Tankebilder med dedikasjon?

Det fremgår av Ibsens eksemplar at han skar opp og leste de første 20 sidene i bind I på side 194-213, som bl.a. inneholder kapitlet om Ibsens individualisme. Den siden som behandler Steiner i bind II er imidlertid uoppskåret – bare de første 6 sidene er skåret opp. Det er derfor usannsynlig at Ibsen kan ha blitt kjent med Steiners navn gjennom Ellen Key.

Lisbeth Stenberg har forøvrig skrevet en artikkel om forholdet mellom Ibsen og Key, ”Mellan reformistisk etik och revolutionär utopi”, som er publisert på side 315-46 i boken Bunden af en takskyld uden lige: Om svenskspråklig Ibsen-formidling 1857-1906, som ble utgitt på Aschehoug i 2005 av Vigdis Ystad, Knut Brynhildsvoll og Roland Lysell.

Den siste personen som kan ha stått i en mellomstilling mellom Ibsen og Steiner, er John Henry Mackay. Mackay og Steiner var nære venner på 1890-tallet, og Mackay var Steiners forlover da han giftet seg første gang. Mackay var ekspert på filosofen Max Stirner og utga i 1898 den store Stirner-biografien ”Max Stirner. Sein Leben und sein Werk”.

Steiner knyttet i sterk grad an til Max Stirner, og skrev i brev til Mackay 05.12.1893[34] – etter at Frihetens filosofi ble utgitt første gang – at hvis boken skulle komme i et annet opplag, skulle han i et nytt sluttkapittel fremheve hvilken overensstemmelse det var mellom hans og Max Stirners synspunkter.

I Ibsens bibliotek – Årboken s. 83 – finner vi Mackays Stirner-biografi med dedikasjon og fødselsdagshilsen fra Mackay til Ibsen. Og denne boken er oppskåret og tydeligvis lest av Ibsen.

Om dette var en ren høflighetsgave, har det ikke vært mulig å få brakt på det rene. Det skal derfor være usagt om Mackay og Ibsen var i direkte kontakt med hverandre før Ibsen reiste tilbake fra Tyskland til Norge i 1891.

Del 3 – Rudolf Steiners forhold til Henrik Ibsen

 

 

 

I             Innledning

 

Som nevnt innledningsvis, refererer Rudolf Steiner svært mange ganger til Henrik Ibsens navn både i artikler og i foredrag.

 

De fleste referansene finner man fra tiden før 1902, m a o før Steiner ble generalsekretær i den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn.

 

Steiner opptrer her først og fremst som deltaker i den løpende kulturdebatten, som kommentator og anmelder av Ibsens verk.

 

Etter 1902 skifter Steiners fokus, og han setter da Ibsen inn i en mer metafysisk sammenheng. Dette kulminerer med Steiners foredrag 26.04.1924 – bare fem måneder før hans sykdom satte en stopper for hans foredragsvirksomhet og et snaut år før han døde – hvor Steiner behandler det svært spesielle tema om Ibsens tidligere inkarnasjoner.

II  Steiners behandling av Ibsen før 1902

I sinselvbiografi skriver Steiner[35] at han umiddelbart før 1890 lærte å kjenne legen doktor Breuer, som han knyttet an til. Han fremhever her hvor interessant det var å følge Breuers tanker om Ibsen og om Tolstoi.

Noe senere[36] forteller Steiner om ”da ånden fra Ibsen og andre moderne forfatteres ånd trengte inn i miljøet”, dvs. det kunstnermiljøet som Steiner da deltok i. I denne forbindelse peker Steiner særlig på hvor sterkt Ibsens Et dukkehjem sto i den offentlige debatt og som alle var opptatt av. Særlig fremhever Steiner den kamp som skuespillerne måtte kjempe for å finne stilen i dette Ibsen-stykket.

 I en lengre anmeldelse av Gunnar Heibergs skuespill Kong Midas fra 1890 er imidlertid Steiner svært forbeholden i forhold til Ibsen[37]:

 ”Flertallet av våre dannede mennesker synes med sin åndelige kraft kun å ha nådd så langt som til å forstå Ibsen, denne siste utløper av en kultur som holder på å gå under. Men derifra og til å følge den som gjør et første – om enn et svakt – forsøk på å skape kunstnerisk uttrykk for en ny moralsk verdensordning, dertil strekker ikke deres krefter. Hvilket budskap er det Ibsen forkynner for verden? For det meste intet annet enn motsetningen mellom vår virkelighet og våre moralske ideer, det umulige i å innrette vår virkelighet etter disse idéer. Men det han anser som slike ”moralske idéer”, de stammer fra en gammel, utlevet kultur, det er moralsk skrapjern, som derfor nødvendigvis ofte blir utstøtt fra livet. Kun umodne ungdommer og de eldre som aldri har forstått at det moralske livsinnhold fra en forgangen tid i vår klassiske periode, har funnet sitt fullstendige dekkende kunstneriske uttrykk som ikke er til å overgå; kun de to nevnte grupper av dannede mennesker kunne forfalle til den usunne Ibsen-kultus som dog ikke er noe annet enn resultatet av den aller krasseste mangel på dannelse. Ibsen innså riktignok at det besto et fryktelig misforhold mellom det virkelige liv og de moralske ideer, men han kom ikke frem til den erkjennelse at gjæringen i våre dagers samfunn overhodet nettopp ikke kan vurderes lenger ut fra fortidens moralske målestokk, men at tiden står overfor en total ”omvurdering” av hele den moralske verdensordning”

I Steiners brev foreligger det – også fra den samme tiden – flere referanser til Ibsen[38]. I et brev til Rudolf Schmidt datert 5.12.1890 er Steiner fremdeles forbeholden[39]:

 ”Kun den estetiske villfarelse, som har sin rot i en forferdelig åndelig dovenskap, har gjort det mulig at Ibsen har fått den oppslutning som han nu en gang har.”

 Tre av brevene fra denne tiden er skrevet til Richard Specht, som tilhørte den familie hvor Steiner på 1880-tallet var huslærer.

 I et brev til Richard Specht datert Weimar 20.5.1891 skriver Steiner[40] – og er fremdeles Ibsen-kritisk:

”Som De vel vet er det meg ikke mulig å dele dyrkelsen av Ibsen. Og jeg kan egentlig ikke begripe hva Felix Dörmann vil når han ... sier de eldste ting av verden, som bare klinger nye i dag fordi de i en bedre tid ble sett på som selvfølgelige og banale og ikke ble nevnt. Min kjære venn! For meg er hele den ibsenske retningen så fremmed og usympatisk som den moderne naturvisdom. De må tro meg når jeg sier at jeg langt fra kort og godt avviser alt nytt ... Jeg bare hater den rene banalitet, som tillater seg å utgi det dummeste, det mest selvfølgelige som nytt.”

Richard Specht refereres for øvrig i boken Der andere Rudolf Steiner[41] hvor han har en svært personlig – og blandet – vurdering av Steiner, men fremhever det han kaller Steiners arbeidsfanatisme og voldsomme åndelige energi.

Det er først etter 1897 – etter at Steiner reiste fra Weimar til Berlin – at han igjen kommenterer Ibsen. Nå er det først og fremst som kulturskribent i dialog med sin samtid at Steiner behandler Ibsen. Og nå er det en annen og sterkt rosende Steiner vi har å gjøre med. Det finnes i alt 7 artikler om Ibsen i perioden 1898-1900 som alle er inntatt i Das Magazin für Literatur hvor Steiner var redaktør. Disse er samlet og oversatt til norsk av Kristine Skavang og utgitt av Norsk Antroposofisk Forlag.[42]

 Her finner vi følgende fire generelle artikler om Ibsen: 

1.           Til Ibsens 70-års dag 

2.           Om Ibsens dramatiske teknikk 

3.           Ibsen-teateret – en omtale av en artikkel av Carl Heine om et ”Ibsen-teater” 

4.           Ibsen som tragiker – en omtale av en artikkel av Joh. Herzberg med samme tittel. 

I den første av disse fire artiklene hyller Steiner Ibsen[43] 

”Den som i fremtiden vil skrive vår tids historie, vil måtte fortelle om kjempende, spørrende mennesker, og hvis han vil skildre en enkelt personlighet i hvis sjel alle de kamper har gjenspeilet seg, som beveget fem årtier, da ville han måtte skildre Henrik Ibsen. Alle de problemskikkelser som vårt halve århundre måtte frembringe, trer oss imøte i Ibsens dramaer. 

I samme artikkel skriver Steiner[44]:  

”Jeg vil anse det som en lykke at Ibsen bare er en spørrende. For derved at han ikke oppnådde å komme til svarene, er han i stand til å spørre dypt og grundig. 

På slutten av artikkelen heter det[45] 

”Slik forstår jeg Ibsen. For meg er han en natur som er sterk nok til å fornemme det problematiske i vår tid som sin egen smerte, men som ikke er kraftig nok til å realisere våre høyeste mål.” 

I artikkelen Om Ibsens dramatiske teknikk gjennomgås en bok av Edgar Steiger, Das Werden des neuen Dramas. Her er det særlig Ibsens dramatiske teknikk som Steiner er opptatt av. Han mener at Ibsen forvalter en spesiell hemmelighet først og fremst ved sin evne til antydning. Ibsens dramaer krever noe spesielt av det dramaturgiske. Hvis man ikke får en tilfredsstillende dramaturgi, kan man ikke oppleve Ibsens dramaer på den riktige måte, hevder Steiner. Han fremhever videre at man i Ibsens dramaer må være oppmerksom på at det ikke kommer an på hva, men hvordan. 

Artikkelen om Ibsen-teateret er en relativt kortfattet anmeldelse av Carl Heines ensemble, hvor Steiner bl.a. hevder at dialogene hos Ibsen krever en helt spesiell kunst, og at Ibsen er den beste skole for et ensemble som streber etter stil. 

Artikkelen Ibsen som tragiker fra 1899 er også en anmeldelse, denne gangen av en artikkel i tidsskriftet Bühne und Welt, som Steiner gir en blandet omtale. Steiner mener at Ibsen i forhold til andre dramatikere skaper en helt ny tragedie-art – den tragedie som fremgår av natur­nødvendighetene. 

I tillegg til å skrive om Ibsen, anmeldte Steiner tre oppsetninger av Ibsen-skuespill: Brand, De unges Forbund og Når vi døde vågner. 

Steiner er svært begeistret for den første tyske oppføring av Brand i 1898, som han kaller det norske ”Faust-dramaet”. 

Det heter bl.a.[46]: 

”Den vidunderlige fascinerende, tiltrekkende – forargende hovedfigur av ”Brand” stod for oss. Man kunne føle den forgjeves kamp av et menneske som vil ”Alt eller intet”.” 

De unges Forbund ble anmeldt i 1900, og også denne anmeldelsen er meget positiv[47]. 

”Og dog forlater vi forestillingen med den bevissthet å ha sett noe som åndet storhet. Det er den storhet som utgår fra alle de ånder som vet å se bakom verdenshendelsenes kulisser. Dette blikk bakom kulissene belyser menneskene slik som de er tegnet i ”De unges Forbund”. De er ikke slik, men de ville være slik, hvis de ikke hadde hyllet seg inn i løgnen. Ibsen tegner sannheten i de vandrende løgner på verdensscenen. ..... 

Steiner fortsetter[48]:  

”I De unges Forbund er ennu alt det ideelle bare antydet, ennu som en dunkel fornemmelse, bare som en anelse til stede i dikterens sjel.” 

Men den anmeldelsen som Steiner la mest arbeid i, var omtalen av Når vi døde vågner, og her er det boken som anmeldes – ikke en teateroppsetning. Denne artikkelen skrev Steiner 30.12.1899, bare åtte dager etter at boken kom ut, og var det siste Steiner gjorde i det 19. århundre. 

Når vi døde vågner er Ibsens siste drama og ble skrevet åtte år etter at han flyttet tilbake til Norge i 1895. 

Stykket ble uroppført 26.1.1900 i Tyskland og hadde Norgespremiere 6.2.1900. I Norge ble det senere oppsatt i februar 1934 og i november 1961 for så – for fjerde gang – å bli satt opp på Amfiscenen i 1982. I programmet for denne 1982-oppsetningen valgte Nationaltheatret å innta Steiners 1899-anmeldelse i sin helhet basert på Skavangs oversettelse fra 1955. 

Steiner er svært positiv til Når vi døde vågner og fremhever særlig det selvbiografiske i stykket. 

”Dypere enn det hittil var oss mulig, ser vi nu inn i Henrik Ibsens sjel, efter at han har gitt oss sin ”dramatiske epilog”.  Så personlig, så uforbeholden har han ennu aldri talt. Den skapendes skjebne, det som er aller mest hans eget, vil han blottlegge. Det er i en rystende tragedie han gjør dette.” 

Steiner beskriver hvordan han mener Ibsen identifiserer seg med professor Rubek, og han beskriver den rystende og tragiske selverkjennelse som Rubek/Ibsen opplever. Steiner sier at Ibsen mener det samme om personene i sine dramaer, som professor Rubek skriver om sine billedkunstbyster[49]: 

”Det ligger noe fordektig, noe fordulgt innenfor og bakenfor de bystene, – noe lønnlig, som ikke menneskene kan se – bare jeg kan se det.” 

Med dette stykket er det Ibsen selv som – gjennom Rubek – trer frem og som er våknet fra de døde. Det skapende liv blir for Ibsen – slik Steiner ser det – en tragedie når Ibsen betrakter seg selv. 

I tillegg til de ovenfor nevnte artiklene om Ibsen finnes det også i denne perioden flere interessante kommentarer til Ibsen i forbindelse med Steiners behandling av andre forfattere. I en artikkel om Shakespeare fra 1898 heter det f.eks.[50]: 

”Dette (hos Schiller) kan man så sammenligne med Henrik Ibsens dramatiske teknikk i hans siste periode. Hos ham er det ikke lenger tale om skyld og soning. At et menneske bukker under, har hos ham helt andre årsaker enn de moralske. Hans Osvald i” Gjengangere” er uskyldig som et barn, og likevel går han til grunne. Et menneske med moralsk verdensanskuelse kan overfor et slikt hendelsesforløp kun reagere med avsky. Men Ibsen kjenner ikke til noen moralsk verdensanskuelse. Han kjenner kun en utenommoralsk natursammenheng; en kald og følelsesløs nødvendighet. Slik stenen ikke kan hjelpe for at den knuses når den faller mot den hårde jord, så kan en Ibsensk helt intet for at han rammes av en ond skjebne.” 

I 1898 behandlet Steiner Ibsen og Nietzsches betydning for det moderne åndsliv i det femte av i alt syv foredrag holdt i Freie Literarische Gesellschaft i Berlin i perioden 08.12.1897-08.03.1898. 

Her heter det[51]: 

”Ibsen har i sitt eget indre gjennomlevet de kampene som utspilte seg mellom åndene i annen halvdel av dette århundre. Han hadde ikke den lykke at han kunne hengi seg helt til en ensidig åndsstrømning og fra et enkelt synspunkt bekjempe alt annet, slik som Schopenhauer, Max Stirner, Lassalle og David Friedrich Strauss kunne det. Hans sjel er en slagmark, der alle slags åndelige stridende opptrer og kjemper mot hverandre, uten at noen enkelt går av med seieren. Hans åndelige virke er en diskusjon mellom de mange enkelte som har sin bolig i ham.

........ 

En utligning mellom troen på at den fastlagte natur er nødvendig og lengselen etter frihet klarte ikke Henrik Ibsen å finne. Hans dramaer viser at han vakler frem og tilbake mellom bekjennelser til disse to ekstremer. Snart lar han sine personer strebe etter frihet, snart lar han dem være deler av en jernhård nødvendighet.” 

Det er for øvrig grunn til å fremheve hvor fortrolig Rudolf Steiner var med norsk litteratur på slutten av 1890-tallet. I en lang artikkel på over 100 sider med tittelen Litteratur og åndslivet i det 19. århundre inntatt i boken Politische und Kulturgeschichte av Hans Kraemer og andre forfattere (4 bind utgitt i perioden 1898-1900 – for øvrig kommentert av Steiner i Min Livsvei s. 332) skriver han bl.a.[52]: 

”I Norge er Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Arne Garborg skapere av en form for diktning hvis innflytelse kan spores overalt i Europa. Forut for dem virket på profetisk vis Jonas Lie og Alexander Kielland, førstnevnte som betydelig psykolog og skildrer av det folkelige liv, sistnevnte som en skarp kritiker av moralske oppfatninger og samfunnsmessige misforhold. Bjørnson er en dikter som med sin kunst tjener sitt fedrelands frihetsidealer; en politisk ånd som i all sin virksomhet har kulturfremskrittet for øye og som ut fra en kjernesunn holdning makter å gi sine skikkelser et klart og sikkert omriss. En revolusjonær ånd er Henrik Ibsen. Alt som den moderne kultur bærer i seg av omveltningstendenser har han tatt opp i sin personlighet. Han er en rik og allsidig natur. Hans verker viser derfor store forskjeller i stil og i de virkemidler som han bruker for å fremstille sin verdensanskuelse. Han oppsporer overalt de ansatser til forfall som ligger i samtidens anskuelser, moral og sosiale ordninger, (Samfunnets støtter 1877); livsløgner (En folkefiende 1882), forholdet mellom kjønnene (Et dukkehjem 1879, Gjengangere 1881) tegner han med skarp penn; demoniske makter i det menneskelige sjeleliv fremstiller han som dyptgående psykolog (Fruen fra havet 1888, Hedda Gabler 1890, Bygmester Solness 1892), det mystiske sjelelivet setter han frem i karakteristisk form (Lille Eyolf 1894). Som grunntema behandler Ibsen menneskelivets tragikk i Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Presten Brand skal fremstille den faustiske bestrebelse hos menneskene som lever i samtidens forestillings- og følelsesart. Helten kjenner kun én kjærlighet, nemlig den som gjelder hans egne fornuftsidealer, og han lar ikke sine følelser komme til orde. I stedet for å bli herre over det menneskelige hjerte, med tanke på derigjennom å virkeliggjøre sine fordringer, søker han denne oppfyllelse gjennom ubøyelig hårdhet. Idealismen gjør ham utålelig. Deri ligger det tragiske i hans personlighet. Peer Gynt utgjør hans motsetning; han er et fantasimenneske hvis forestillinger har for lite rot i virkeligheten til at de kan omsettes til handling, slik det må være for at mennesket skal fungere i livet. Det mangesidige ved den Ibsenske kunst åpenbarer seg særlig tydelig når man sammenligner Kjærlighetens komedie (1862), som viser oss dikteren som en tviler overfor livets mål, med Kongsemnerne, som oppsto bare et år senere, der man møter sikkerhet og tillit i opphavsmannens verdensanskuelse. Menneskets avhengighet av den ytre omgivelse, av de anskuelser som man lever blant og mottar gjennom overlevering, settes frem i ”De unges forbund” 1869, og viljen som er underlagt uforanderlige, naturlige nødvendigheter i alle ting, blir anskuelig gjennom Kejser og Galilæer (1873). Vildanden (1884) og Rosmersholm (1886) er sjelemalerier som taler om en dyptgående psykologisk innsikt. I stedet for den greske skjebne og guddommelige verdensordning, setter han den naturlovmessige nødvendighet som dramatisk drivkraft, ikke slik at den straffer de skyldige og belønner de gode, men ved at den styrer menneskenes handlinger, så de triller nedover et skråplan som en rund sten.”    

III Rudolf Steiners forhold til Henrik Ibsen etter 1902

Mellom 1902 og frem til Steiners død i 1925 er det færre henvisninger til Ibsen hos Steiner enn i perioden før 1902, og nær sagt samtlige finner man i foredrag – ikke artikler.

Etter at Rudolf Steiner ble valgt som generalsekretær for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn, er det ikke lenger først og fremst litteraturkjenneren og kulturskribenten Rudolf Steiner som behandler Ibsen – nå er det Ibsens spirituelle dimensjon som står i sentrum.

03.11.1904 holdt Steiner et foredrag om Teosofi og Tolstoi i Berlin. Her omtales Ibsen i sterkt rosende vendinger[53]:

”Hvis dere tar den største dikter i vår samtid, Ibsen, da vil dere nettopp hos ham se hvordan hans blikk er rettet mot denne form for tilværelse, og hvordan han så å si havner i fortvilelse over hvordan tilværelsesformene utvikler seg, fordi han samtidig er fylt av de varmeste følelser for sjelens liv, for et fritt liv. Slik er det med Ibsen. Han er det, som fremfører de forskjelligste livsformer for oss, som viser oss hvordan livet i disse former stadig vekker motsetninger, hvordan sjelene går til grunne og forkrøples under presset fra livsformene. Med henblikk på at vi glemmer det sjelelige-åndelige, er det like frem symbolsk hvordan han har avsluttet sin diktning: ”Når vi døde vågner.” Det er som han har villet si: Vi moderne mennesker med vår nåværende kultur er så totalt innelukket i den ytre livsform, som vi så ofte mener å ha kontroll over, men når vi våkner, hvordan fremstår da synet av vårt sjelelige liv i Vestens fastlagte samfunns- og anskuelsesformer? Det er grunntendensen i de Ibsenske dramaer, som også kommer til uttrykk i hans dramatiske testament.”

I perioden 1904 – 1918 holdt Steiner regelmessig offentlige foredrag i Berlin i det såkalte Architektenhaus. 23.03.1905 holdt han et helt foredrag om ”Ibsens Geistesart”[54].

Hovedformålet med dette foredraget er å vise at man må sondre mellom begrepene personlighet og individualitet, og han kritiserer en samtid som ikke skiller mellom disse.

For Steiner er individualitet det som rager opp i verden, og som er fylt av innhold. Personligheten er for Steiner bare et hylster eller et kar som skal tjene som et redskap for å løfte frem individualiteten som er summen av de idealer som lyser frem ut fra personligheten.

Steiner kritiserer i foredraget en samtid som betrakter den rene, kraftfulle personlighet som et mål i seg selv – mens det egentlig er en ”uhulet belg” som kun kan tjene som et redskap.

Etter Steiners mening var skillet mellom personlighet og individualitet klart i tidligere tider: Da kunne mennesket gå inn i seg selv og finne noe høyere enn sin egen personlighet – de erkjente sin individualitet.

Henrik Ibsen er for Steiner i denne forbindelse en ærlig sannhetssøker som trakter etter personlighetens sanne innhold, men som likevel henger igjen i en samtid uten idealer.

Steiner ser på Ibsen som en revolusjonær ånd som så inn i samtidsmennesket – men som intet fant. Ibsen kunne likevel erkjenne at man behøvde en revolusjon av hele den menneskelige ånd – det er denne stemning som etter Steiners mening kommer til uttrykk i Ibsens dramaer.

Hos Ibsen er den ensomme mann den sterkeste mann, og denne ensomhetsfølelse er noe absolutt moderne, og ut av dette vokser Ibsens kunst frem.

Ibsen har etter Steiners mening et utpreget blikk for usannhet, og som sannhetsforsker ble han en skarp kritiker av løgnen. Hans helter blir rotløse personligheter. Og de som vil skape en sammenheng med sine omgivelser, må gripe til løgnen: De kan bare gjøre det ved å bedra sin egen selvbevissthet.

Et ideal som er høyere, må kunne virke på alle mennesker. Så lenge dette ideal ennå ikke er født, og mennesket må støtte seg på restene av de gamle idealer som blander sammen personlighet og individualitet, blir man som Brand, hard og ubøyelig. Og slik må det etter Steiners mening bli: Individualiteten binder, personligheten atskiller.

Ibsen griper inn i det enkelte menneskets personlighet og skildrer den som uthulet. I denne forbindelse peker Steiner på Ibsens skuespill De unges forbund.

Et eksempel på en personlighet som kan bli individualitet er Nora – hun lever i et dukkehjem, vokser ut av det og søker veien til individualiteten.

I Byggmester Solness står man overfor personlighetens problem med det store spørsmål til fremtiden: Vi har gjort personligheten fri – men til hva?

Professor Rubek i Når vi døde vågner søker å gripe idealet, men blir grepet av fortvilelse – han kan ennå ikke forme det frie mennesket. Rubek ser hva vår tid mangler – idealer som skal skape individualitet – og han erkjenner at han ikke har det, og stykket avsluttes på en tragisk måte.

Middelalderens menneske opplevde idealet i sjelens innerste. Det moderne mennesket er isolert i personligheten, i egoismen. Det føler ennå det kategoriske imperativ, men som noe ubestemt og dunkelt. De gamle idealer sier ikke vår tid noe mer, det må oppstå noe nytt.

Ibsen bare ryster opp ”åndene”, men tier i tragisk beskjedenhet med hensyn til veien videre.

Steiner understreker at det er den antroposofiske verdensanskuelses mål å skape en frihet som ikke lenger er bundet til det personlige, men som tilsikter å forbinde seg med guddommelige idealer. Foredraget avsluttes med en appell: Det er på tide at vi blir emansiperte frigjorte personligheter – til individualiteter.

Steiners skille mellom personlighet og individualitet er et viktig tema i Karl-Martin Dietz’ bok Wenn Herzen beginnen, Gedanken zu haben, Verlag Freies Geistesleben, 2. utvidede utgave. 2005. Deler av boken er oversatt til norsk og publisert i Libra 2005/3-4 og 2006/1. I 2006/1 s. 48 (jfr. note 33 og 34) knytter Dietz an til Steiners foredrag om Ibsens åndsart fra 1905 og utdyper det viktige skille mellom personlighet og individualitet. Dietz knytter videre dette opp til en nærmere drøftelse av en sentral tanke i Steiners Frihetens filosofi fra 1894.

En uke senere – 30.03.05 – kom Steiner tilbake til foredraget om Ibsens åndsart i et nytt foredrag i Berlin med tittelen Menneskets fremtid.

Her heter det[55]:

”Den andre henvisning var den som jeg ga for åtte (skal være syv) dager siden, i foredraget om ”Ibsens åndsart”, hvor det ble påvist hvordan Ibsen på en så skarpsindig og storartet måte har pekt på personlighetens utforming i vår tid, og hvordan han nettopp derved, at han så betydningsfullt karakteriserer det som i vår tid har preget seg ut, henviser til noe høyere, som går utover personligheten, det som vi i den teosofiske verdensanskuelse kaller individualiteten.”

Her synes det med andre ord som om Steiner tar Ibsens oppfatning til inntekt for sitt eget grunnsyn.

Steiner kommer tilbake til Ibsen 07.08.1914 og knytter forbindelsen tilbake til sine kommentarer om Ibsens dramaer fra slutten av 1890-tallet[56].

”Hos Ibsen har vi egentlig med problemdramaer å gjøre, og Ibsen skulle egentlig fremstilles slik at man blir seg bevisst at hans skikkelser egentlig ikke er skikkelser. Hvis man i fantasien levendegjør hans skikkelser som skikkelser, så ville de hele tiden hinke omkring, snuble i sine egne ben, for mennesker er de ikke. Men dramaene er problemdramaer, store problemdramaer, og problemene er av en slik art at de fremdeles bør oppleves av det moderne mennesket. Og da er det ytterst interessant når skuespilleren nettopp i dag prøver å utdanne seg gjennom Ibsen-dramaer, for ved disse dramaene er det slik at når han begynner å studere en rolle, så må han si til seg selv: Dette er jo intet menneske, jeg må skape et menneske ut av denne rollen. – Og i denne prosess må han gå frem individuelt, da må han være seg bevisst at han skal fremstille en av Ibsens roller, må det bli helt annerledes enn om en annen skuespiller gjør det. Man kan der bringe inn svært meget av sin egen individualitet, fordi man tåler at man legger inn det individuelle, mens man hos Shakespeare og i de greske dramaer i grunnen alltid må ha den følelse at det finnes kun en mulig fremstilling, og den må man tilstrebe.”

I et senere foredrag fra september 1922 tar Steiner et skarpt oppgjør med den altfor store vekt som samtidens naturvitenskap legger på arv som dominerende faktor for hva som konstituerer et menneske. Steiner bruker Ibsens flokete skjegg som et bilde for hvordan åndelige vesener herjer med ham fordi Ibsen holder fast på det Steiner kaller overtroen om arvelighet. Steiner fortsetter[57]:

”Det som forekommer hos Ibsen i en grotesk poetisk form, men også med en viss grandiositet, det gjennomsyrer jo hele den moderne vitenskap. Den lider jo virkelig under arvelighetsovertroen. Det som virkelig må bli typisk for det moderne mennesket, er nettopp at det gjør seg fri fra de arvede egenskapene, at det ikke holder fast på den overtro at alt tilflyter oss fra forfedrene gjennom blodet, men at det virkelig kommer frem til å ta sin individualitet i bruk, slik at dets moralske impulser knyttes til det som enkeltmennesket i dette jordeliv, og at det kan bli skapende, produktivt, gjennom sine moralske impulser.”

IV Særlig om Ibsens inkarnasjoner

Et av de mest utfordrende trekk ved Steiner er hans påpekning av enkeltpersoners tidligere inkarnasjoner.  Et slikt tema ligger til de grader på kollisjonskurs med det rådende paradigme innenfor akademia og kulturliv. Det er nå en gang slik at en forfatter som tar opp et så ufordrende og spekulativt tema, kan bli avskrevet som uinteressant. Reinkarnasjons­tanken står imidlertid så sentralt i Steiners verdensanskuelse, at dette temaet ikke kan utelates.

Steiner behandler Ibsens tidligere inkarnasjoner i et medlemsforedrag 27.04.1924.[58] Foredraget finner m a o sted bare et lite halvt år før Steiner blir syk og sengeliggende og et snaut år før han dør.

Steiner tar her utgangspunkt i en person i kretsen rundt av Julian Apostata, som kjent en sentral skikkelse i Kejser og Galilæer (1873).

Steiner beskriver en mystiker/innviet som lever tett med Julian, og som ser med den innviedes viten hvordan Julian Apostata blir snikmyrdet.

Denne innviede hadde – etter Steiners oppfatning – et brennende spørsmål: Kristendommens videre skjebne. Han visste at Julian Apostata til en viss grad var innviet i de gamle mysterier, at han for menneskeheten ville bevare og åndelig videreføre det som da ble dyrket, og som levde i de gamle mysterier. Han ville forene kristendommen med den gamle mysterievisdom, og så med sorg for seg kristendommens utvikling som han oppfattet som rystende.

Den samme person ble reinkarnert som kvinne i begynnelsen av 30-års krigen på 16-hundre-tallet. Hun opplevde noe av det som fra rosenkreuzer-hold ble gjort for å korrigere tidsånden, men som ble overdøvet av 30-års krigens råskap og brutalitet.

I det 19. århundre ble denne personen, som i kraft av sin innvielse hadde forbundet seg med Julian Apostata – og som senere på 16-hundretallet gjennomlevde en kvinnelig inkarnasjon – født på ny: Denne gang med en sterk tilbøyelighet til å ytre seg dikterisk og litterært. Det som tidligere hadde virket som en rystende opplevelse hos en innviet, virket videre som en historisk-sjelelig rystelse.

              ”Det som her på så merkelig vis virker, utleverer seg i Ibsens personlighet[59].”

I Edvard Bulls ovenfor nevnte artikkel om Ibsens tre siste leveår refererer Bull Suzannahs undring[60]. Hun skal ha pekt på at det var et vidunder at Ibsen ble født inn i en familie som han hadde intet til felles med. Ibsen følte seg ”som en svane fra et gåserede”, og Bull skriver at det fra et teosofisk synspunkt vel er et rent tilfelle at hans sjel på sine vandringer kom til å ikle seg et legeme i en Skiens-familie. Spørsmålet om reinkarnasjon synes m.a.o. å ha vært en problemstilling i familien Ibsen.

Edvard Bull konkluderer for øvrig artikkelen med å påpeke at det i Ibsens ”lille borgersjel” var lenket en kjempeånd, en sannhetssøkende, dyptskuende, begrenset ånd med en mektig skaperkraft, en ånd, som måtte og ville gjøre seg gjeldende og som virkelig gjorde seg gjeldende utover den samtidige kulturverden uavhengig av at den til ”sitt redskap kun hadde en fattig apotekerlæring fra en norsk småby”[61]

V Steiners siste befatning med Henrik Ibsen

Ibsens fornemmelse av det åndelige som en realitet, ble registrert av Ibsens første offisielle biograf, Henrik Jæger (biografien ble utgitt i 1888), som besøkte Ibsen 02.-04.09.1887 – bare tre uker før han holdt den tale i Stolckholm som er referert ovenfor (jf under Del 2 III), og hvor han etter Fergusons mening ”debuterte som mystisk seer”[62]. Jæger beskriver at Ibsen var i det panteistiske, mystiske hjørne. Ibsen la ut til Jæger om havet, erklærte at det var emnet for hans neste stykke og sa[63]:

”Naar man staar og stirrer ned i Vandet, er det ligesom man ser det Liv, der rører sig oppe paa Jorden, bare i en anden skikkelse. Der er Sammenhæng og Lighed overalt.”

I sin siste behandling av Ibsen er Steiner inne på noe av det samme: Det skjer mens han er sengeliggende under et halvt år før han dør. Steiner skrev 02.11.24 en anmeldelse av Albert Steffens skuespill, Das Viergetier[64]

”Jeg har tidligere måttet gruble meget over det som Ibsen har søkt i en del av sine dramaer. Et antall av hans skikkelser er innhyllet i noe ubestemt åndeaktig. Dypt gripende blir det i ”Når vi døde vågner”. Men alt blir der stående i en ”mystikk” som ikke kan gripes. Ibsen finner ikke det øyeblikket i menneskesjelen hvor denne skuen bryter gjennom til den virkelige åndelige verden. Derfor oppstår ikke det åndelige på dramatisk vis i hans stykker.

.....

Man kan bli klar over at det finnes ”steder” i verdensaltet som blir tilgjengelig for en fantasi som er født ut av det åndelige. Fra slike steder stammer også de reelle åndelige vesener som i Steffens drama beveger seg på en virkelighetsnær måte mellom de jordiske. Det som Ibsen åndelig sett strakte hånden ut efter, men grep i et tomrom, det har Albert Steffen grepet gjennom fantasi og åndelig kunstnersinn.”

Steiner påpeker her at Ibsen erkjenner det åndelige, men evner ikke å gripe det og gjøre det til en integrert del av sine dramaer.

Noter:

---