Treets frukter
(Tidligere utgitt i "Fascinasjon og Forargelse")
Av Nils Christie
«På fruktene skal treet dømmes.» Egentlig et litt dumt utsagn. Skulle ikke vakre trær uten frukt vurderes høyt? Men som bilde på mitt forhold til Rudolf Steiner passer det fint. Jeg leser litt her, jeg leser litt der i skriftene, men når ikke inn. Setninger så lange og buktende som elver. Ord jeg ikke kjenner, verken på norsk eller fremmedlansk. Når jeg slår dem opp, viser det seg ofte at de i sin flertydighet skaper den rene tåkeheim. I invitasjon- en til denne essaysamling står skrevet at Rudolf Steiners «etterlatte skrifter og foredrag utgjør et bibliotek på ca 350 bind, som spenner over boksta- velig talt alle tenkelige og utenkelige temaer». Det var akkurat det jeg tenkte. Knapphetens nådegave var ikke hans.
Hvorfor er han likevel, også for meg, en utmerket mann?
Her er det selvfølgelig fruktene kommer inn. De gode fruktene. Skol- ene, landsbyene - de frie tanker.
At den førstefødte begynte på Steinerskolen, var i hovedsak en anti-hand- ling. Det kunne vel ikke være verre enn den vanlige skolen.
Men vi kom hastig i tvil. Vi leste i skolens skrifter og fikk det ikke bare godt. Her var ord og setninger som hos mesteren. Svært mye ble svært uforståelig. Men så kom foreldremøtene, og det ble hastig slutt med at bare den ene skulle møte opp. Og så kom barna hjem med beretninger om dagens hendelser. Og så kom det brev hjem om barnet, små observasjoner, fint sett. På barnets side. Og så ble det markeder og hendelser, og alt det uforglemmelig fine som preger en blomstrende Steinerskole.
Men ikke bare fint. Jeg lovte meg selv dyrt og hellig at skulle jeg være med i denne bok, så skulle det bli ærlig tale. Og skolene hadde på de tider hvor jeg kjente dem best, det problem at hovedlæreren fikk slik voldsom dominans. Om læreren passet til barnet og barnet til læreren, så var alt fryd og gammen. Men om de ikke passet, kom barnet i en svakere situa- sjon enn i det vanlige skolesystemet. De andre i kollegiet behøvde ikke ha full oversikt. Barnet kunne bli alene, ikke med, men mot læreren. Ekstra vanskelig ble dette trolig på pionerenes tid, blant dem som hadde trukket det hele i gang. Noen kunne ha håndhilst på Steiner. Ikke vet jeg. Men lett å få til et mykt drøftende kollegium av slike rake staur tror jeg ikke det var.
Men så kommer straks den annen side: Disse lærerne hadde gått rakt gjennom den tunge begynnertiden med noe de hadde funnet. De hadde fått det fra Rudolf Steiner. Eller de var bare slik, og fikk utvikle seg i fred. Kanskje de 350 ikke spesielt lett tilgjengelige bind kan ha en beskyttende funksjon? Her finnes ord til inspirasjon, men også ord til å gjemme seg bak om statsmakters påbud skulle gå på tvers av hva man måtte ane var det riktige. Vi har noen instinkter, mange av oss, om hvordan folk trenger å ha det. Fanget inn av en mønsterplan kan det være vanskelig å holde fast på de første tanker. Det sies om den franske skole at undervisningsministeren kan se på sin klokke, og så vet han på en prikk hva hvert eneste fransk barn akkurat i det øyeblikk er i ferd med å lære. Fullt så reglementert ble det aldri i den vanlige skolen hos oss. Ikke fullt så fullt. Men pensum er der, eksamen er der, de graderte karakterer er der — og så den gjennomgripende oppdeling av dagen, en oppdeling som allerede i utgangspunktet hindrer fordypelse i og om noe som helst.
Steinerskolene viser en seig motstand mot disse former for regimenter- ing. Periodeundervisningen, særoppgavene fra liming av telemarkski til essays om «Det onde», det gir pusterom. Og så de rike beskrivelser i mange vitnesbyrd, de gjør det mulig for læreren å beskrive eleven som en helhet, og hjelper foreldre og barn til å se saken på samme måte.
Det sies å være et betydelig problem i den vanlige skole at lærere blir utbrente. Det kan godt være riktig. Lærere er spesialister. Mer spesialister jo eldre elevene blir. Men jo mer spesialiserte de blir — jo smalere ekspertise de skal formidle — jo smalere blir også deres kontakt med hver enkelt elev. En spesiallærer i den høyere skole kan være i kontakt med flere hundre elever i løpet av en slitsom uke. En generalist kunne nøyd seg med 13—14 elever i uken, det er det elevtallet vi kommer fram til om vi fordeler samt- lige elever i landet på samtlige lærere.
Nå har ikke jeg sett noen undersøkelse som forteller om Steinerskole- lærere blir mindre utbrente enn vanlige lærere. Men jeg har hatt en livs- erfaring som får meg til å tro at så er tilfelle. Det var Christian Smit som ringte, lærer på Grav. De hadde sin første tiendeklasse. Og de skulle ha samfunnslære for første gang. Og så spurte Smit om jeg kunne komme og ta den undervisningen — periodeundervisningen. Jeg sa ja. Det var en spennende oppgave. Og så en ting til: Mange hadde så mye å takke Smit for. Maken til lærer! Han så litt sliten ut for tiden. Uten pause hadde han
ledet klassen fra første til tiende år. Nå kunne han få fri en periode mens jeg overtok. Trodde jeg.
Slik gikk det selvfølgelig ikke. Christian Smit kom til skolen på vanlig tid hver eneste morgen. Satte seg stillferdig på bakerste pult, og der satt han. Forstyrret ikke, la seg aldri opp i undervisningen, sa ikke et kritisk ord. Jeg følte slett ikke at han kontrollerte meg, tror heller ikke han kom for å lære. Nei, Christian Smit, det er min dype overbevisning, han kom for å være sammen med klassen. For ham var hver eneste elev et kunst- verk. Han kom for å se hvordan de foldet seg ut under endrede ytre beting- elser, om noen våknet, om noen undret seg mer enn før — og også hvordan dynamikken i klassen utviklet seg under nye forhold. Jeg husker spesielt hans begeistring over en elev som nettopp våknet gjennom den umuligste av alle stimulanser; Statistisk årbok. Hun spurte og grov og hadde satt hele familien i gang. Smit frydet seg, om dette under hadde han hatt noen forutanelse.
Og her har vi trolig den grunnleggende forutsetning for at Smit ikke ble utbrent: Han var så dypt involvert i sin klasse, visste så mye om hver enkelt, og også om helheten, at hver dag ble et stimulerende drama. Trett, han? Han som levde med, midt i? Det var jo selve livet. Han gjorde som landpostbudet på ferie. Han fulgte vikaren.
Og elevene? Hvordan ble deres liv?
Det finnes formodentlig studier av virkningene av å gå på Steinerskoler, men min skepsis til slike studier er stor. Hvordan skulle man vel med noen presisjon kunne måle forskjellene mellom noe så stort, så diffust som oppvekst på en Steinerskole og oppvekst på mer vanlige skoler? Foreldrene er kanskje annerledes enn ved andre skoler, medelever likeså, hjemme- miljøet blir annerledes, klassevennene bor langt borte, kanskje blir de ensomme hjemme — ikke nødvendigvis noen ulykke for deres liv, men er det undervisningen eller at de vokste opp i ensomhet som eventuelt skal ha takken? Sikker kunnskap kommer ikke her på tale. «Undersøkelser viser» pleier man å si. Det bør man ikke, i hvert fall ikke her.
Men å ha et inntrykk, det kan man ikke nekte seg. Mitt inntrykk går på frihet. Litt mer enn vanlig frihet. Jeg minnes én jeg møtte. På de tider hadde jeg av og til med en diger hund på arbeidsplassen. Med et jubelrop kastet den for meg ukjente student seg over hunden, og sammen rullet de i vill lek korridoren til ende. Senere oppdaget jeg at studenten også var uten respekt for tegnsetning og ortografi. Da forstod jeg at han var fra Steinerskolen. Senere har jeg møtt flere av samme slaget. De får det av og til litt lettere enn andre på universitetet. De slipper å avlære vanen med å skifte tema hver eller hverannen time. De slipper også troen på at alle spørsmål har et svar. Et universitet har to hovedoppgaver; å videreføre kulturarven og å undergrave den ved å vise at det meste som sies, er galt. En sentral oppgave for universitetslærere er å hjelpe studenter tilbake til nysgjerrighetsstadiet. Mitt inntrykk er at de svært ofte kommer godt rustet som spørrere, de som kommer fra Steinerskolene.
Vil det vare?
Den som får leve lenge, vil få se. Jeg tenker meg at to krefter står mot hverandre. På den ene side vekstens dynamikk. 28 Steinerskoler er det nå i landet. Jeg vet intet om deres innbyrdes liv, men vil jo umiddelbart gjette at noen ryddegutter snart føler seg kallet, om de ikke allerede er i full gang. Slik pleier å skje i sosialt liv. Så mange skoler, her lokker stordrifts- fordeler. Og her må skapes enhetlighet, plan og oversikt. Spesielt trenger samfunnet å vite at en Steinerskole er en Steinerskole. Bør alle som vil, kunne kalle seg en Steinerskole? Hvis ikke, da må det vel lages en sertifis- eringsordning. Hva skal da vurderes, og av hvem? En komité må vel settes ned. Steinersjefer. Her må makten ligge. Makt må til om noen skal holdes ute. Departementet må møtes med ryddige forhold. Men møtes de da med Steinerskoler?
Men kanskje rydderne ikke lykkes. Da er det Rudolf Steiners skyld. Hans grunnleggende ideer om pedagogikk. Spredd i de 350 bind. En jungel. Gjemmesteder for alle som vil. Det blir ikke lett å tukte mennesker på plass som ferdes i dette landskap.
Men rydderne har mange på sin side. De omliggende institusjoner vil ønske å vite hva Steiner-søkerne er verdt. Jeg har i mange år sittet i opptaks- utvalget ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. De aller fleste ble tatt opp på eksamenspoeng. En datamaskin gjorde jobben. Opptaks- utvalget skulle bare bestemme karaktergrensen, samt de uklassifiserbare. Her kom Steinerskoleelevene. Med kraft måtte det argumenteres for at den som hadde tålmod og evne til å lage telemarkski som var både vakre og gode, også ville ha kraft og evne til å bli en god jurist. Vi ble hørt. Mot innbitte protester fikk vi år etter år inn en betydelig gruppe av slike elever. Senere er opptak til alle høyskoler og universitet sentralisert. I denne for- bindelse er det opprettet en samlet «Steinerskolekomité» som vurderer disse søkerne. «De har lært seg å tolke vitnemålen,e» sa hjemmelskvinnen jeg fant fram til etter syvende telefon. Rart ville det være om ikke skolene tilpasser seg denne lærdom hos komiteen, tilpasser vitnemålene så disse blir lette å lese, så de passer til kravene fra universitet og høyskoler. Vitne- målene vil miste sine særpreg, bli kamuflerte karakterer, bare med litt flere ord. Foreldre vil presse på i samme retning. De vil sikre barnas fremtid.
Steinerskolene vil bli mindre rare, men derved også mindre Steiner- skoler.
Men på ny kommer kanskje mesteren selv ned fra sokkelen. Han var vel ikke nettopp fleksibel. Jeg sier dette i dyp beundring. I en verden av tilpasningsdyktige sto han på sitt. Så også hans første kull av elever. Det lille jeg har sett av senere kull, gir håp om at vanen har festet seg, og at heller ikke de vil la Steinerskolene gi opp sitt sære preg.
Et annet sted å smake Steiners frukter er i landsbysamfunnene rundt om i Norge. Mest kjent er Vidaråsen, men mange vil også ha besøkt Solborg- Alm, Hogganvik, Jøssåsen, Vallersund, eller nykomlingen Kristoffertunet innenfor Trondheims grenser. Det er steder hvor folk av de forskjelligste slag lever sammen i den betydning at de deler hus, måltider, arbeid, fritid — og penger.
Viktigst er kanskje det med pengene. I en verden, i en tid, i en sam- funnsorden hvor penger er blitt det mestes mål, har disse landsbyene klart å nøytralisere noe av pengenes dominans. I over tredve år har de lagt alle penger som kommer inn i en hatt, og så bruker de fra hatten etter behov. Aldri, aldri har jeg hørt noen i landsbyene si at noe arbeid skulle gjøres av noen for pengenes skyld.
Landsbyene er kommunistiske småsamfunn. Jeg vet godt at en del antroposofer ikke liker at det sies på denne måte, ivrige lesere av Morgen- bladet som de i det minste var. Men jeg har jo sverget å si det sanne i dette essay, og dette er både sant og visst, og dessuten landsbyene til stor ære. Ved ordningen med felles penger i en hatt har de organisert seg bort fra et hovedproblem i vår tid. I landsbyene undergraves ikke arbeidets egen- verdi. Arbeidets verdi måles ikke i penger, men etter behovet for det som gjøres, etter gleden hos mottakerne, etter utfordringen i å få det til for den som makter oppgaven. En gang lærte jeg et nytt ord: Haleholder. Det er et viktig arbeid. Landsbyene er tilbakeholdne med å anskaffe maskiner, de er ikke maskinfiendtlige, men reflektert forsiktige. Hvor automatiseringen drives meget langt, vil mange kunne bli unyttige. De fleste landsbyer er uten melkemaskiner. Det opprettholder behovet for melkere. Men kyr dasker med halen. Og her komer nyordet: De anglende melkemaskiner skaper behov for haleholdere. Traust står en mann eller kvinne og holder halen til melkingen er over.
Det er mer enn penger og avansert automatikk som mangler i lands- byene. Han var visst ikke glad i film, Rudolf Steiner. Landsbyene har konvertert tanken til å gjelde alt som heter fjernsyn. Det er et mesterlig grep. Mens utviklingen er gått fra dialog til monolog i storsamfunnet, har
landsbyene bevart dialogen. Landsbyene rommer alle slags folk. Noen leser bare litt og med den største anstrengelse. Noen leser ikke i det hele tatt. Noen snakker lett, kanskje for lett, noen bare med kroppen. Alle ville kunnet sitte og se monologen bli utført. De ville sittet foran boksen. Det er der de sitter bundet i det frie samfunn. Men i landsbyen er det ingen som sitter. De har ingen boks å sitte foran. Landsbyboerne er i steden i Hallen på landsbymøte. Eller de øver på julespillet. Godt å komme ut av sin vanlige rolle.
Intet fjernsyn. Autoritær innskrenking av forsvarsløses rettigheter, mente Deparetementet, og påla øyeblikkelig anskaffelse av monolog- apparaturen. Jeg husker ikke lenger hvordan akkurat dette farlige anslaget mot landsbyenes indre liv ble slått tilbake. Men skulle jeg komme med en gjetning — en gjetning basert på erfaringer gjennom svært mange møter hvor jeg har vært med rundt i departement og styringsorgan om denne type spørsmål — så ville jeg tro at forhandlingene foregikk omtrent som følger: Alle landsbyrepresentantene håndhilser på alle departementsrepre- sentantene. Deretter forteller noen fra landsbyene om hverdagslivet. Så bryter en landsbyboer av og spør om departementsfolkene ikke gjerne vil komme å se på når han skal være konsentrasjonsleirfange i neste spill, dessuten kan de ikke ha fjernsyn hvis han skal få øvd seg. Deretter følger et Steiner-sitat, kanskje noe om tregreningen, kanskje nevnes noe om eter- legemet, dessuten sies det sikkert noe om at fjernsyn ikke er bra for potensi- elle epileptikere, og det kan de fleste blant oss komme til å bli. Så avsluttes møtet i enighet om at vi skal tenke nærmere på saken. Alle håndhilser på ny, og Departementet kommer ikke tilbake til saken. Hva skjedde?
Folk var seg selv. Utallige er de forberedende samtaler i landsbyene om hvordan den ytre verden skal møtes. Man kunne mene: Vi må uttrykke oss så de andre forstår oss. Bruke deres ord. Men landsbyene er også fulle av rake staur. Den mest ubøyelige er Margit Engel, og hun sier bestandig: Vi får si det som det er, i vårt språk om våre liv. Derved oppnås to ting: De andre lytter til de fremmede ord. Og de får ikke fanget landsbyene inn i sine kategorier. Kanskje er det en menneskerett å få se fjernsyn om man lever det vanlige liv hvor dialogmulighetene allerede er skadeskutt. Men om man — til tross for å være ekstraordinært innrettet i hode eller ben — lever i en samfunnsform med ekstraordinære kvaliteter på liv og vennskap — kan det da tilhøre noens rettighet å få et apparat i stuen som ville øde- legge noen av forutsetningene for å leve dette liv?
Selv kom jeg første gang til landsbyen rett fra fengsel. Drammens krets- fengsel. Der lever en gruppe mennesker innesperret på toppen av ting-husets høye bygg. Det er et hyggelig fengsel. Så hyggelig som et sted kan bli hvor hensikten er pine. Vi var der på ekskursjon med studentene, og fortsatte videre til Vidaråsen. To sosiale system så langt fra hverandre som det er mulig å komme. Statens tvang mot menneskers frihet. Celler på rekke og rad; et større rom i enden hvor fanger sitter bøyd over noe monteringsarbeid. Og så det annet sted; et bølgende landskap, stier flettet i hverandre; utelysene lavt mot bakken så man skal kunne se stjernene. Ekstraordinære mennesker, som vi alle er, men her i en ramme som føyer seg etter menneskers særpreg. Det er så gjennomtenkt, mye som skjer her. Og så klart inspirert av tenkere som Rudolf Steiner og Karl Konig.
Fengsel og landsby. Forskjellige landskap, forskjellige formål, forskjel- lige former for det sosiale liv. Men kanskje med større likheter, menneskene imellom, enn vi liker å vite. Det ene sted er man bokstavelig talt fanget inn gjennom noen uhyre enkle betraktninger om at enkelte handlinger er av en slik art at de må sees som lovbrudd som så igjen må møtes av den tilsiktede ondepåførelse. Det annet sted er mer gammeldags i den betyd- ning at personene blir så godt kjent at det blir naturlig å gripe til en total- vurdering av handling og de handlende. Når hun slo, må man se det på bakgrunn av ukers irritasjon. Hun er ikke sin handling. Hun er ingen voldskvinne. Hun er Kari som var fortvilet. Straffesystemet gir ikke de samme muligheter, verken for forståelse, gjenopprettelse eller senere vekst. Men mange av fengslenes innvånere kunne møtt dette i landsbyer. Noen av dem gjør det.
Jeg har bodd i en landsby i en periode, og likte hver eneste dag. Kanskje med unntak av den første. Det var en varm høstdag. Jeg skulle arbeide på gartneriet, men jeg hadde vist meg svak i troen og måtte bringes på bedre veier. Noen måneder før var det i Klassekampen offentliggjort en meget harselerende omtale av en bok om biodynamisk jordbruk. I et stort opp- slag fikk vi vite at det hele var noe tull. Altfor kritisk, tenkte jeg, og skrev i et strengt svar at anmelderen jo slett ikke kunne være sikker i sin sak. Det finnes mer mellom himmel og jord enn det som rommes i botanikk hoved- fag, og kanskje vil det en gang vise seg at preparat oppbevart i bukkehorn over vinteren og omrørt seks timer i vann den følgende høst før utspred- ning er bra for grøden. Klassekampen brakte mitt svar illustrert med en tegning hvor hovedpersonen som visstnok var meg, slengte seg mellom jungelens trær med løveskinn om hoften. Så fjernt var mitt standpunkt fra moderne vitenskap. Jeg ventet etter dette ros fra landsbyen for min inn- sats. Men straff fulgte. Jeg hadde forsvart biodynamikerne med å si at de kanskje hadde rett. Alt for svakt. Det er bevist, biodynamikerne har rett, skulle jeg sagt. For å understreke poenget, ble min første oppgave å røre ut bukkehornoppbevart ekstrakt i store tønner vann. Det skjedde i timevis, på et godt synlig sted i landsbyen.
Men som svak i troen blir jeg stadig og helt rettmessig betraktet. På St. Nikolas-kvelden deles det ut presanger. Ikke alle er bare vennlige. Jeg fikk et par vinger på meg, for å fly litt høyere, og så en liten kirke som spilte orgelmusikk om jeg tok av taket. Det peker jo presist mot at jeg står uten- for det som trolig for mange av medarbeiderne er noe av kraftkilden; det rituelle liv. Dette igjen reiser spørsmålet: Ville det være mulig å leve et helt liv i landsbyene om man hele tiden sto litt utenfor noe av dette? Jeg tror det. De grunnleggende ideer i landsbyene er konkretiseringer av dype sosiologiske innsikter. Jeg har skrevet en bok om dette — Bortenfor anstalt og ensomhet (Universitetsforlaget 1989) — og går ikke her videre inn på den side av saken. Men helt til topps ville man kanskje ikke komme i landsbyenes indre liv slik som det nå er laget. Fellesskap i tro og tanke skaper også grunnlag for handlingsfellesskap i stort og smått. Ofte van- drer jeg forbi Blitz-huset i Oslo. Brukerne av dette hus ligner lite på andre mennesker i Oslo, men innbyrdes er de like som to dråper blekk. En gang var jeg på besøk på Kristensamfunnets julemarked. Jeg lette etter en eldre dame. Det var ikke lett å finne den rette, for huset var fullt av eldre damer så like som en samling russiske babusjkaer på markedsplassene en vinter- dag i Moskva.
Litt utenfor noe. Men jeg har lyst til å føye til: Jeg har aldri opplevd det som utestengning. Jeg bruker mine ord, de sine. Kanskje er jeg naiv, nei, sikkert, men min oppfatning er at vi snakker om det samme, de av og til på steinersk, jeg på mitt målføre.
Jeg tror man kunne leve et landsbyliv i industrisamfunnet uten Steiner og König. Men det er ikke sikkert man kunne lage slikt liv i vår tid uten dem og andre gode tankeskapere. Vi kommer jo nå til dekket bord. Gjennom Steinerskolene og gjennom landsbyene har noen tenkere og praktikere — og deres etterfølgere — ytet helt sentrale bidrag til våre lands sosiale og kulturelle mangfold. Monologen og monolitten kan stå som vår tids vare- merker. Rudolf Steiner og hans følgesvenner er viktige deltagere i en undergrunnsbevegelse som kjemper for opprettholdelse av artenes mang- fold og sivile samfunnsformer.