Noen kommentarer angående relasjonen mellom Gandhi og Steiner
(Tidligere publisert i boken "Fascinasjon og forargelse", Pax 2000. Oversatt av Geir Uthaug, fra Johan Galtung: "The Way is the Goal", Amdavad: Navajivan 1992.)
Av Johan Galtung
La oss vende oss mot Vesten, til en tenker som er svært påvirket av Østens ideer, en tysker ved navn Rudolf Steiner (1861-1925). Han er et eksempel på hva som fremstår som en eklektisk person for den vestlige verden, fordi han kombinerer elementer som oftest betraktes separat, hovedsakelig på grunn av at liberalismen og marxismen oppfattes som ideologier som gjensidig utelukker hverandre, men også fordi begge ideologiene dominerer og driver rovdrift på det ideologiske univers. Andre ideologier er enten historiske levninger eller blir oppfattet som postulater fra grupper som ikke har skjønt den store sammenhengen, om de så mener den ene eller den andre.
Særlig viktig i denne forbindelse er Steiners oppdeling av den sosiale organismen, som vi vanligvis kaller samfunnet, i tre deler; den berømte Dreigliederung eller tregreningslæren. Samfunnet består av tre forskjellige systemer: det spirituelt-kulturelle, det politisk-rettslige og det økonomiske liv. Hans grunnidé går ut på at de tre systemene er adskilte områder av den sosiale organismen og derfor burde ha sine separate liv side om side, og være konsentrert rundt seg selv — de bør ikke være kunstig integrert. Her er det viktig å merke seg at dette korresponderer med de tre former for makt som kan benyttes i forbindelse med analysen av Gandhis politikk: overtalelse, makt og handel, eller sagt på en annen måte, normativ makt, tvangsforanstaltninger og makt til å belønne arbeid. Steiner forbinder disse tre sfærene med de klassiske slagordene fra den franske revolusjon, frihet for det spirituelt-kulturelle liv, likhet for det politisk-rettslige liv, og brorskap for det økonomiske liv, og signaliserer dermed hvor han står. (Steiner har for øvrig en tendens til å dele alt i tre deler.) Men selvsagt, dette er for generelt, og involverer en for stor grad av lek med ord og begreper til å kunne få klart frem hvor Steiner er beslektet med Gandhi.
Jeg tror det er korrekt å si at utdannelsen var absolutt grunnleggende for Steiner når det gjaldt enhver teori og praksis innen samfunnet, som det også var for Gandhi. Utdannelse og skolegang hører inn under detspirituelt-kulturelle område, og burde være fullstendig uavhengig av de andre to områdene. Spesielt bør den være uavhengig av regjeringen, hvis eneste oppgave er å administrere det politisk-rettslige liv.
Det viktigste her er ideen om total selvstendighet for det økonomiske liv. Men dette betyr på ingen måte frie markedskrefter som i en uhemmet kapitalisme i liberal-konservativ betydning. Steiner skjærer igjennom alt dette med to grunnleggende forslag. For det første rettes fokus hverken mot fabrikken hvor varene produseres, institusjonene hvor tjenestene organiseres, eller mot forbruket av varer og tjenester. Fokus rettes mot en samlet enhet, det økonomiske kretsløpet, i nåtidens terminologi. Innenfor dette kretsløpet bør det dannes sammenslutninger av alle interessegruppene i det økonomiske liv, bestående av både produsent, forhandler og konsument. Steiner aksepterer ikke det syn som så ofte forekommer blant marxister, nemlig at den grunnleggende interessemotsetningen foreligger i produksjonsleddet i den økonomiske kjeden, og går mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som produserer, mellom dem som kjøper arbeidskraften og dem som selger den. Reorganiseringen, hevder Steiner, må gjelde hele det økonomiske kretsløpet og langs hele den økonomiske kjeden, fra foredlingen av råstoffer til forbruket.
For det andre har Steiner et relativt klart formulert small is beautiful-perspektiv: Sammenslutningene innen det økonomiske kretsløpet bør hverken være for små, da blir de for kostbare, eller for store og dermed bli for dominerende og uoversiktlige.
Her føyer Steiner til ideen om self-management, selvforvaltning. Alle som bidrar i det økonomiske kretsløpet, skal også kunne delta i de beslutninger som angår dem. Eierforholdene blir forvaltet av dem som på en eller annen måte er avhengige av det som eies. Eierskapet organiseres i stiftelser av foreløpig karakter, de kan omorganiseres og endres. At staten eier produksjonsmidlene er ingen løsning. Eiendomsforholdet forblir da tilsvarende som om det hadde vært på private hender, og blir kanskje enda vanskeligere å omstøte enn noen andre former for eierforhold. Private eierforhold vil i det minste ha en stat over seg, som kan kreve endringer om eierforholdene misbrukes. Men kun folket og andre stater står over staten som eier, hvilket betyr at forandringer av en fundamental karakter vanligvis bare vil være mulig ved revolusjon nedenfra (intern krig) eller intervensjon utenfra (ekstern krig). «Hvem eier staten?» blir det avgjørende spørsmål. Et mulig svar kan være å redusere staten til et absolutt minimum ved å la folk eie selv.
Det som var sentralt for Steiner, var også sentralt for Gandhi: Kun det som er produsert, kan kjøpes og selges, med andre ord bli behandlet som nyttegjenstander. Mennesker kan ikke kjøpes og selges som i et system basert på slaveri, eller i et system basert på kapitalisme, enten den er privat eller statlig. Menneskene må alltid delta som subjekter, ikke bare være med som objekter i det økonomiske liv. Noe tilsvarende gjelder grunnlaget for hele vår eksistens: naturressursene, inkludert energi-ressursene, som vi har en tendens til å legge mest vekt på i dag. Heller ikke de kan behandles som varer. På den annen side ser det ut til at både Steiner og Gandhi mener at kapital både kan kjøpes og selges, og de var villige til å betale prisen for å gjøre kapital tilgjengelig her og nå, med både valutakurs og rentenivå.
Staten fremtrer ikke som en organisasjon som står over alt annet, hverken for Steiner eller Gandhi. Ingen av dem vil ha planøkonomi ned til minste detalj, slik som i stats- eller byråkratisk sosialisme. Med andre ord, ingen av dem er politisk «røde». Det vil ikke si at de dermed er «blå»: Privat eiendomsrett til produksjonsmidlene blir ikke betraktet som legitimt, og ledelsen eller forvaltningen av dem må utføres på en kollektivt ansvarlig måte. I sin definisjon av det kollektive skilles de imidlertid ad.
Gandhi legger det kollektive ansvar nesten fullstendig på det lokale plan, i den forbedrede indiske landsbyen som utgjorde hans håp for fremtiden (og som muligens skulle være noe lignende Gandhigram nær Madurai i Tamil Nadu). I en liten landsby som i høy grad er selvforsynt, ville det økonomiske kretsløpet bli oversiktlig, synlig for alle og i prinsippet kontrollerbart - forutsatt at Gandhis kamp for et mer horisontalt kastesystem hadde brakt flere positive resultater. Men svakheten ved denne oppskriften er like klar: Den har sine absolutte geografiske begrensninger, selv om Gandhi ønsket å kjede landsbyene sammen i «oseaniske» kretsløp.
Her presenterer Steiner et konsept som i langt større grad er allment, med et økonomisk kretsløp bestående av et nettverk som i prinsippet vil ekspandere fra landsby til landsby, fra land til land, forutsatt at nettverket forblir forståelig for allmennheten. Aktørene innen det økonomiske kretsløpet vil finne måter å samarbeide på, i en brorskapsånd, slik at samarbeidet blir så tilfredsstillende og rettferdig som mulig.
Der Gandhi fremtrer som svært «grønn» i politisk og økonomisk henseende, med sin satsning på lokalplanet, åpner Steiner for noe jeg tror ville vært fullstendig i Gandhis ånd - selv om det ville være utenfor den virkelighet Gandhi henvendte seg til. Den besto jo av et enormt konglomerat av landsbyer, iblandet noen spredte metropoler med høy grad av utbytting, med andre ord: India i midten av det tyvende århundre. Steiner åpner
for noen elementer fra den «blå» siden slik vi kjenner den. Handel over store avstander krever både et kommunikasjonsnett og teknologi knyttet til transporten, og mye av denne teknologien er utviklet av kapitalismen. Kooperativ handel over store avstander krever også teknologi, og en stor del av den er relatert til det moderne statssystemet. Steiner makter ikke å komme bort fra de to pilarene i det moderne samfunn: kapital og stat Men han modifiserer dem, svekker dem, og styrker folket, hvilket vil si det sivile samfunn, ved å bygge på nettverk mer enn på kooperative sammenslutninger og byråkrati. På en måte velger Gandhi en mer absolutistisk løsning vekk fra stat og kapital, ved å trekke seg tilbake til landsbyen, som forblir en landsby, uansett hvor mye den er forbundet med andre i «oseaniske kretsløp» Gandhi vil støtte seg til det sivile samfunn alene, Steiner til alle de tre samfunnsområdene: det sivile samfunn, stat og næringsliv.
Er det tillatt for forfatteren å fremsette sin egen mening? Min egen posisjon ville være eklektisk til fordel for et slags regnbue-samfunn som kombinerer elementer fra lett kapitalisme, lett planøkonomi og lett lokal-plansatsing; med andre ord både litt lyseblått, rosa og lysgrønt. For meg er Gandhi mørkegrønn i sine økonomiske og politiske perspektiver, selv om han bør forstås ut fra sine konkrete erfaringer og historiske situasjon. Steiner presenterer en innovativ måte å kombinere de tre ytterpunktene av økonomisk aktivitet på, selv om han selv kanskje ikke ville akseptert måten jeg har forsøkt å fremstille hans tanker her.
Uansett er likheten mellom Steiner og Gandhi av mye større betydning enn forskjellene når det gjelder folkets deltagelse på landsbynivå og på nettverk- eller lokalnivå. Når alt kommer til alt, var det en konservativ kapitalisme, en marxistisk sosialisme og det like byråkratiske sosialdemokratiet Steiner reagerte på. De systemene preget Europa i den første fjerdedelen av dette århundret. Gandhi reagerte på elendigheten til de utbyttete landsbyboerne ute på landsbygdene i India, der de ble utnyttet både av engelsk kolonialisme, den urbane eliten og kastesystemet, både hver for seg og samlet. Det var av den aller største betydning for Gandhi å se alle komponentene i indernes kamp for tilværelsen i sammenheng. Stedet der de mest konstruktivt og realistisk kunne utfolde seg, var selve landsbyen. Den utgjorde den organiske enheten som eksisterte her og nå, den hadde store ressurser både når det gjaldt mennesker og råstoff, og representerte derfor et enormt potensiale for frigjøring — forutsatt at de sosiale og mentale begrensningene ble overvunnet. Derfor ble landsbyen hans hovedscene, og gjorde Gandhi mer lik Mao enn Steiner. Men fremfor alt, Gandhi er unik både som menneske og politisk tenker, enhver sammenligning tjener bare til å bringe hans kreativitet enda klarer frem. Han hentet elementer fra forskjellig hold, og klarte det mesterstykke å kombinere og benytte dem på enestående, hinduistisk måte. Den var likevel ikke hinduistisk nok for de ortodokse brahminer, som til slutt tok hans liv.