Manikeismen, religionen som forsvant
(Tidligere holdt som foredrag i Forum Berle)
Av Christine Amadou
26. februar 277 døde profeten Mani i Persias intellektuelle hovedstadi førislamsk tid, Gundishapur. Mani var blitt dømt til å dø ”i lenker”, en langsom og pinefull død som inntraff etter nesten en måneds fangenskap. Etter at han var død, ble kroppen hans spent opp, delt og stilt til skue over byporten. Manis tallrike tilhengere strømmet til og snart hørtes ropet som ga hele hans kirke og religion navn: Mani lever: Mani Khay.
Dette ropet hadde Mani varslet at skulle gjenlyde over hele verden, han skulle være den levende Mani som frelste verden gjennom en sterk og voksende kirke. Desto mer paradoksalt for oss, at manikeismen lenge fremsto som den dødeste av alle religioner. Manikeerne ble utslettet og forfulgt, skriftene deres gikk tapt og lenge kjente man bare til den manikeiske lære gjennom dens motstandere. Mani levde overhodet ikke. Eller gjorde han det? I dette foredraget vil jeg se på hva manikeismen var, dens utgangspunkt og utforming, men også på dens etterliv. Både etterlivet den har fått fordi det i løpet av de siste femti årene har dukket opp en rekke manikeiske tekster, slik at den levende Mani endelig selv er kommet til orde, og etterlivet manikeismen fikk fordi den, til tross for den motstanden den møtte fra rettroende kristent hold, har ligget som en understrøm i både vestlig og østlig mentalitets- og idéhistorie i nærmere to tusen år.
I årene etter profetens død, levde virkelig manikeismen. Allerede mens Mani selv virket og i årene umiddelbart etter hans død, fikk denne nye religionen stor oppslutning og utbredelse. Den spredte seg i Midtøsten, Nord-Afrika og østover helt til Kina. Mens Mani levde var hans lære en periode keiserlig religion i det persiske Sassanide-riket og han reiste selv helt til India for å forkynne sitt budskap. Senere dukket manikeisk tankegods opp i østlige religioner som taoismen, Marco Polo møtte praktiserende manikeere i Kina, og i Sør-Kina var et manikeisk tempel i bruk helt til 1600-tallet.
I vest og i hele det bysantinske riket ble manikeismen hardt forfulgt av de kristne, noe vi blant annet kjenner fra Augustin og hans antimanikeiske skrifter, og fra 700-tallet av er manikeismen som sådan død. Men det er fremdeles et åpent spørsmål hvorvidt manikeismen var en direkte inspirasjonskilde til dualistiske – og kjetterske – retninger som bogomilene på Balkan på 900-tallet og katarene i Frankrike på 1200-tallet. Innenfor en gnostisk og esoterisk tradisjon har det også med jevne mellomrom dukket opp manikeiske elementer. Manikeismen skiller seg imidlertid fra andre gnostiske retninger ved å ha en ekklesiologi – kirkelære - og et misjonsbudskap: Dette var faktisk den eneste av senantikkens mange religiøse retninger som representerte en reell utfordring for kristendommen.
På slutten av tohundretallet kunne manikeismen som en livskraftig kirke. Og når dens budskap var at Mani lever, var det ikke minst fordi Mani selv betraktet seg som ”profetenes segl”, den avsluttende profet etter Budda, Zarathustra og Jesus. Og i motsetning til disse forgjengerne, ville ikke Mani overlate til andre å formidle hans lære, derfor skrev han den selv ned. Disse tekstene, som ”De levendes skatt”, Manis teologiske utlegning av lære og budskap, gikk tapt. I hundrevis av år var manikeismen bare kjent fra sine motstandere, og gjennom de navnløse sporene den satt i andre religioner og idéretninger. Men fra begynnelsen av 1900-tallet av lød igjen Manis stemme, det ble funnet koptiske papyrifragmenter i Egypt og i manuskripter i Turfan i Kina som for første gang lot religionsstifteren selv komme til orde, og i 1969 fant man den såkalte Køln-codexen, et langt utdrag av en gresk selvbiografi forfattet av Mani (funnet i Egypt, 3,5*4,5 cm). Manikeismen var allikevel ikke forsvunnet, men gjenoppsto med denne beretningen som heter ”Om tilblivelsen av hans legeme”, altså om Manis liv i kjødet, og om hans legemlige det vil si jordiske utvikling.
Manis liv i kjødet begynte i Mardinu i Mesopotamia i 216. Faren, Patek, sluttet seg tidlig til gjendøpersekten elkasaittene, som av Mani kalles ”De hvitkledte” eller ”baderne”. Da Mani var fire år ble han fjernet fra moren, som kalles Maryam – uten at vi vet om hun faktisk bar dette navnet, eller om det er en allusjon til Kristi mor – og plassert i den strenge elkasaittsekten sammen med faren. Elkasaittene var kjent for sin strenge askese, og for sin kvinnefiendtlighet: sektens medlemmer var utelukkende menn, og de ble forbudt all kontakt med det kvinnelige. Ikke bare var alt kvinnelig forbudt, men alt forbudt ble betraktet som kvinnelig. Derfor var for eksempel all mat som var produsert utenfor sektens område, fordømt som kvinnelig og strengt forbudt å innta. Elkasaittene var en jødisk kristen sekt, men foretok en grundigseleksjon av bibelske skrifter.
Da Mani var tolv år, altså som Jesus i tempelet, opplevde han sin første åpenbaring. Han møtte da sin ”tvilling”, al-thoma, Thomas, og som forteller at han er ”budbringeren fra lysets hager”. Denne tvillingen forteller Mani hvordan han bør forandre elkasaittenes levevis og innføre en mer gnostisk praksis blant dem, mens ved neste åpenbaring, 12 år senere, ber tvillingen ham om å forlate sekten og forkynne sitt budskap for verden. For budbringeren har gitt Mani innsikt i verdens sanne orden, i dens ulike faser og han ber Mani gå ut og frelse verden. Hele livet igjennom skal tvillingen gå ved Manis side og vise ham vei.
Det første Mani gjør etter å ha fått sin religiøse åpenbaring som 24-åring, er å reise i Thomas’ fotspor til India. Thomas’ apokryfe evangelium var et av elkasaittenes viktigste skrifter, og Thomas hadde gitt sitt navn til en rekke kristne menigheter i India. Mani ble i India, og møtet med buddhismen der ble av stor betydning både for utformingen av hans lære, og for oppbygningen av hans kirke.
For det er fra dette tidspunktet av at Mani går i gang med å bygge opp sin kirke. Den er strengt hierarkisk og har et skarpt skille mellom ”hørere”, det vil si alminnelige tilhengere, og ”utvalgte”. De første utvalgte var disippelflokken som fulgte Mani på hans reiser, hørerne fikk derimot i oppgave å være stedfaste, ta imot de utvalgte når de kom og ellers være permanente vitner og påminnelser om Manis budskap.
I 240, samme år som Mani mottar sitt store religiøse kall, blir Shapur 1. konge i sassanide-riket. Mani blir hans protesjé, og reiser rundt i riket med keiserlig beskyttelse og forkynner det som mer og mer tar form av en synkretistisk religion, en blanding av kristendom, buddhisme og Persias eldgamle zoroastrisme.
Mani reiste over store deler av Lille-Asia sammen med sitt brokete følge, og om keiserens gunst var ham forunt, var derimot det gamle persiske presteskapet, magerne, fiendtlig innstilt. De benyttet anledningen da Shapur døde og broren Bahram inntok tronen. Da arresterte den øverste mageren Mani og forbød all spredning og forkynnelse av hans lære. I 277 blir så Mani dømt til døden, og under sin lange agoni mottok han besøk fra sine nærmeste og han instruerte dem om hvordan hans lære skulle leve videre. Denne lange lidelseshistorien kalles hans ”staurosis”, etter mønster av Kristus.
Hva var så det budskapet Mani forkynte? Utgangspunktet var en ekstrem dualisme, ut fra den sprang en kosmologi og en antropologi og en frelseslære.
All gnostisisme kan sies å være en bearbeiding av monoteismens store problem: Hvor kommer ondskapen fra? Så lenge man har mange guder, kan man forestille seg at det foregår en kamp i gudenes verden, mellom gode og onde guder, og der de onde stilles til ansvar for det som måtte vederfares oss av ondskap og ulykker. Men i det øyeblikk man opererer med forestillingen om én allmektig skapergud, men samtidig erfarer at den skapte verden ikke bare er god, blir man konfrontert med det ondes problem. I de fleste gnostiske retninger, og i kristendommen, forklarer man ondskapen med en slags fall. På et eller annet tidspunkt har noe vendt Gud ryggen, sjalusien er vekket hos en engel, en del av skaperverket er blitt ”tømt” for Gud. Det onde er med andre ord et fravær av det gode, eller et frafall fra det gode. Innenfor slike systemer er den ene gode Gud evig, han har eksistert fra opphavet og vil eksistere til all evighet. Ondskapen er derimot en overgang, noe som oppsto på et gitt tidspunkt og som en gang vil bli overvunnet, beseiret og utradert.
Det er her manikeerne skiller seg ut som radikale dualister. Også Manis lære bygger på en erfaring av at verden er ond og at den forgjengelige verden ikke kan være blitt skapt av en god og allmektig gud. Men han lar ikke ondskapen være resultatet av et slags syndefall, derimot er den en permanent kraft i verden, på linje med den gode Gud. I dette dualistiske universet er det gode og det onde to motstridende krefter som begge har eksistert fra opphavet av, og som begge skal eksistere til evig tid. Det onde kan, i følge Manis lære, ikke beseires, derimot kan det isoleres.
Hvis vi sammenlikner dette med en av manikeismens mest kjente motstandere, Augustin, ser vi at det gir et grunnleggende annerledes verdensbilde. Innenfor Augustins kristne tradisjon, er ondskapen resultatet av et fall, og det onde i verden er rett og slett et fravær av det gode. Menneskets frelse er avhengig av at det overvinner de driftene i seg selv som ikke er vendt mot Gud, og at hele skaperverket blir tatt i Guds tjeneste. Frelsen er rett og slett å la det gode beseire det onde, og Augustin viser hvordan ingenting av det skapte egentlig er ondt, men det kan anvendes i en ond hensikt hvis man ikke kjenner Gud og hans hensikt med det.
Manikeerne forfekter derimot ikke noe slikt synspunkt. Siden det onde i deres øyne er en like evig kraft som det gode, må målet rett og slett være atskillelse, ikke forening eller omvendelse. Målet for manikeerne, i all deres livsførsel, er å isolere det onde, å skille det gode og det onde, akkurat som elkasaittene skilte det mannlige og det kvinnelige. Manikeernes askese er et intenst arbeid for å unngå å bli befengt av det onde, og for å kvitte seg med det onde, for på den måten å yte sin skjerv til det store manikeiske frelsesprosjektet: å gjenvinne en verden der lysets hager og mørkets makter er definitivt atskilt.
Den konflikten, hevder den manikeiske lære, som har formet verden, er ikke et resultat av et guddommelig feilgrep eller fall, den er derimot frembrakt av Gud som i sin allvitenhet kjenner til verdens tider og vet at denne mellomtiden er nødvendig for at det onde igjen skal kunne isoleres mest mulig. Gud er kanskje ikke allmektig, men han er allvitende og ”allgod”. Det onde er reelt eksisterende, og i denne kampen må selv Gud lide.
Manikeismen handler i sitt innerste vesen om hvordan mennesket kan frelses. Og frelsen skjer ved en atskillelse. Men den skjer også ved en forening. Som i all gnostisisme finner vi nemlig i manikeismen læren om at det finnes guddommelige gnister, partikler eller fragmenter i mennesket. Og at frelsen, enten den uttrykkes som en mystisk opplevelse eller som en lang reise, innebærer at dette guddommelige som mennesket har i seg, føres tilbake til sitt opphav. Dette knytter på en merkelig måte gnostisismen til moderniteten, også her har vi en forestilling om at vi er fremmede i verden, og at menneskets søken er en søken etter å komme hjem. Gnosis innebærer rett og slett at den innsiktsfulle assimileres med det han har innsikt i, den innvidde vender tilbake til den transcendente virkelighet.
Det manikeiske og gnostiske frelsesbehovet er et resultat av en grunnleggende fremmedfølelse, mennesket føler seg fanget av materien som i et fengsel – sema/soma, kroppen er en grav, og opplevelsen av at siden mennesket kan ha denne følelsen, er det fordi det en gang må ha vært noe annet. Manikeer som gnostiker spør: hvor er vi blitt kastet? Og hvordan vekke den guddommelige gnisten som finnes i oss? Og i manikeismen er det radikale budskapet at denne frelsen skjer ved en atskillelse, ved at man skiller seg fra materien, som i seg selv er ond og uten kontakt med Gud. I de manikeiske hymnene fører den tilfangetatte gnisten samtaler med sitt himmelske opphav, der den roper om å bli befridd:
”Jeg er en Gud født av guder, lysende, tindrende, glitrende, velluktende og vakker, men nå er jeg dømt til å lide, for utallige djevler holder meg fanget. Kom og fri meg fra min angst!”
Dette ropet om atskillelse fra materien gjenspeiler en totalt negativ holdning til den materielle verden. Den manikeiske askese betyr at man ikke skal gi etter for nytelsen eller fristelsen, og en fullstendig fordømmelse av seksualiteten, siden den bare produserte flere mennesker og dermed mer materie. Først når all reproduksjon er opphørt, er det onde blitt isolert og holdt på sin plass.
Manikeismens utlegning av det ondes problem innebærer også en storslått kosmologi, en beskrivelse av verdens faser. Og den innebærer en antropologi. For når det som skal frelses i mennesket er en guddommelig gnist, betyr det at frelseren og det frelste faktisk er identiske, dermed blir menneskesynet helt ulikt det kristne, der det aldri finner sted en tilsvarende identifikasjon mellom skaper og skaperverk.
De senantikke gnostiske bevegelsen var alle sammen dualistiske. De praktiserte også en streng askese i jakten på frelse. Alt dette finner vi også i manikeismen. Men Mani hentet ikke sin innsikt fra en mester som gradvis innviet ham i mysteriene, men fra en guddommelig tvilling. Mani skilte seg også fra gnostikerne ved at han satte seg fore å bygge en universell kirke, og ved å skape en kosmologi som ga en utlegning av både politiske og religiøse spørsmål. I denne universelle aspirasjonen var det bare kristendommen manikeismen kunne måle seg med.
Den manikeiske kosmologien deler verden inn i tre faser: Den opphavelige, blandingstiden, den endelige atskillelsen.
I begynnelsen rådet de to maktene, hver over sitt område. Lysets storhet var ro og skjønnhet, mens mørkets fyrste hadde det man kunne ønske seg av grusomme særtrekk: En løves hode, en slanges kropp, ørnens vinger, skilpaddens rygg og hender og føtter som en demon. Hans lepper var hundreogførtifire tusen mil tykke, han var skrekkinngytende, pestbefengt, lidderlig, dum og begjærlig. I mørkets rike rådet misunnelse og en alle kamp mot alle, mørkets fyrste var selve materien, samtidig som det var han som skapte materien.
I opphavet eksisterte de to maktene side om side, mørket i sør, lyset i nord. Men lyset sprer seg mot øst og vest, mens mørket bare har kraft til å trekke rett nedover. Mørket blir rasende ved synet av lyset som brer seg, og utstøter et skrik som blir startskuddet for et gigantisk slagsmål mellom de to maktene. Dermed går vi inn i blandingstiden. For lysets hersker vil ikke selv gå ut i kampen, i stedet sender han ut Urmennesket, som han skiller ut som en del av seg selv, pars dei. Under kampen som fulgte, ble til slutt urmennesket tatt til fange.
Omgitt av mørkets makter falt urmennesket i dyp søvn. Da han våknet, oppdaget han sin egen tilstand som materiens fange, og i fortvilelse ropte han syv ganger på sin far, lysets storhet: Gjennom ”den levende ånd”, som Gud sender ut for å frelse urmennesket, svarer så Lysets storhet på urmenneskets rop: ”Måtte du frelses, du gode vesen blant de onde, du lys i mørket”. Og urmennesket svarte: ”Kom med fred, du som bærer på et budskap om hvile og frelse. Hvordan går det med våre brødre, lysets sønner?” Deretter frelses urmennesket, men allikevel: en liten bit av hans sjel blir værende igjen hos mørkets fyrste. Urmennesket frelses ved at Den levende ånd rekker ut sin høyre hånd og haler urmennesket tilbake til Lysets hager. Derfor ble det en skikk blant manikeerne siden å rekke hverandre høyre hånd, som et tegn på at de var utvalgt til frelse.
Urmennesket er ikke bare en helt som overvinner mørkets makter. Han er også det første frelste mennesket. Og hans dialog med lysets storhet, med faren, er modellen for alle senere menneskers lengsel etter frelse. Den levende ånds rop, som gjerne betegnes med det koptiske ordet thome, er en melding om håp, samtidig som det vekker mennesket opp fra dets dvale. Menneskenes svar, sotme, uttrykker lengsel, tillit og tilhørighet. For urmennesket som for hans etterfølgere, munner dialogen ut i en felles oppstigning eller tilbakevending til lysets hager. All frelse som skjer i verden har sitt utgangspunkt i denne dialogen. Det er den levende ånds ord som lyder fra Manis munn.
Middeltiden som er den vi lever i, er kjennetegnet ved at det er skjedd en sammenblanding av lys og mørke. Middeltiden består av flere etapper, de medfører at blandingsuniverset blir skapt. Denne skapelsen skjer ikke ex nihilo som i kristendommen, men ved at lys og mørke blandes. I alt levende finnes det dermed lyspartikler, fanget og bundet av mørket og materien.
Kosmos, det ordnede univers, skapes av den Levende Ånd og formes av denne til en teknisk innretning som skal befri det fangne lys. Den fysiske verden, himmellegemene, skapes av mørkeveseners kropper. Det materielle blir bundet, men beholder selv i denne bundne tilstand sine onde egenskaper. Den materielle verden er altså ond, bortsett fra solen, månen og stjernene som oppfattes som skip som er lastet med lys.
Inspirert av Budbringeren, som eksponerer seg i kvinnelig og mannlig skikkelse, gjør nå mørkets makter et siste og strategisk sett særdeles effektivt mottrekk. De skaper de to mennesker, Adam og Eva, i skikkelse av Budbringerens kvinnelige og mannlige manifestasjon. Dette gjør de dels fordi de ønsker et substitutt for den ettertraktede guddommelige skikkelse som de ellers ikke kunne oppnå, dels fordi de på denne måten vil skape et fengsel for lyset som skulle være sikrere enn alt de hittil har forsøkt.
De mannlige og kvinnelige legemer (Adam og Eva), skapt av de onde arkontene i Guds bilde, fylles med alt resterende lys som på den måten blir sperret inne i et ondt legeme. Kampen mellom lys og mørke konsentreres heretter om mennesket.
Den manikeiske kosmologien er en stadig gjentakelse av den samme historien, verden er en blanding av lys og mørke, og fra lysets hager sendes det stadig ut nye budbringere for å vekke lyets krefter opp fra dvalen og frigjøre dem fra mørket. Disse budbringerne og manifestasjonene av Lysets hersker var Adam, Buddha, Zarathustra og Jesus, og den siste av dem var Mani – og i likhet med Muhammed, som kom fire hundre år senere, omtalte han seg selv som profetenes segl. Og hver av disse er en frelsende frelser, en salvator salvandus.
Ved å frelse lyspartiklene gjenoppretter Gud seg selv, han gjenoppretter seg selv ved hjelp av menneskene, samtidig som menneskene føres hjem til ham.
Den siste av manikeernes tre tider, etter urtiden og middeltiden, er endetiden. Da skal den ulykksalige blandingen av lys og mørke igjen opphøre. Da vil de utvalgte forlate verden, jordkloden vil brenne i 1468 år før den blir tilintetgjort og lyspartiklene som ennå kan reddes, vil stige opp som en stor ildsøyle som stiger til himmels. Demoner og materie blir liggende igjen som en livløs klump og samles til en stor ball, globus horribilis, som kastes i en dyp kløft, dekkes med en kjempemessig stein og skal bli liggende slik til evig tid.
I middeltiden er det ikke alle mennesker som klarer å frigjøre lyset de bærer i seg og vende hjem. De fleste av dem kan oppnå å bli gjenfødt, hvis de er heldige i en av de utvalgtes skikkelse. Men de som i endetiden ikke har klart å frigjøre seg, som er for fanget av materien og de onde krefter til å slippe løs, de vil ende i globus horribilis som dermed vil inneholde ørsmå partikler av guddommelig lys. Lysets hager vil derimot være helt befridd for materiens mørke for all evighet.
Denne storslåtte kosmologien, som Mani også skal ha malt, ikke bare fortalt, blir utgangspunktet også for en egenartet antropologi, som igjen leder til strenge og presise forskrifter om hvordan de utvalgte manikeere skal leve. Men først antropologien. Urmennesket var jo rent lys som ble tatt til fange, mens Adam og Eva ble skapt av demoner. Mennesket tilhører med andre ord mørkets fyrste, men huser lysglimt som må befris. Dette betyr at man vanskelig kan forestille seg at Jesus faktisk var et menneske. Manikeerne tyr dermed til en kjettersk gammel forestilling om at Guds sønn faktisk var rent lys, og at den fysiske Jesus bare var et skinn, dermed blir hele lidelseshistorien også bare tilsynelatende, noe som rammet Jesu materielle dobbeltgjenger som, i likhet med alle mennesker, var et mørkets produkt, født av en kvinne.
I et av sine brev mot manikeerne skriver Augustin: ” De av dem som kalles hørere, spiser kjøtt, dyrker jorden og kan gifte seg om de ønsker. Men de som kalles de utvalgte tillater seg ikke noe av dette. ” De utvalgte manikeerne etterlevde nemlig en ekstremt rigid askese, og for Augustin som for andre kristne, vakte den dyp beundring. Bakgrunnen for askesen var at de utvalgte var lyssamlere, de skulle gjøre alt for å samle lys, og for å forhindre ytterligere oppsplitting av lyspartikler i materien. De utvalgte måtte følge de fem bud: Ikke lyve, ikke drepe, ikke spise kjøtt, være ren og ikke eie noe. Samtidig skulle de vokte lyset ved å godta ”de tre segl”: Med disse seglene, eller dørene, skulle de skjerme lyset. Munnens segl holdt uren mat unna og forhindret urene ord i å komme ut. Håndens segl skulle forhindre at man begikk overgrep mot andre lyspartikler, og det tredje, brystets segl sikret en absolutt kyskhet. Til sammen stengte de fem bud og de tre segl all sanselighet – og dermed all videre oppsplitting av lyset – ute. Seglene hadde en dobbel funksjon: De skulle styrke lyset i de utvalgtes eget indre, og de skulle hindre overgrep mot annet lys. For i alle ting fantes det lyspartikler som måtte beskyttes, derfor trådte de utvalgte ikke i gresset, de spiste bare nedfallsfrukt og ville for eksempel ikke bade, siden de da knuste opp vannets lyspartikler, samtidig som de ga seg selv en sanselig nytelse som ville ødelegge deres eget lys.
Påbudet om kyskhet var også dobbelt: Det skulle holde de utvalgte unna kjødets lyst, men det skulle også forhindre reproduksjon av flere mennesker på jorden. Manikeerne drev imidlertid ikke sin materielle forakt helt til selvmordet, slik middelalderens katarer gjorde med sin ”endura”. De utvalgte hadde jo en frelsesoppgave på jorden og den gikk ut på at de var lyssamlere. Så når de rette ting gikk inn i de utvalgtes munn, ble lyspartiklene de inneholdt ført sammen med de utvalgtes sjel som dermed ble styrket. Målet var altså å samle og å rense det eksisterende lyset, en første etappe på veien mot lysets store gjenforening i de siste tider. I sine Bekjennelser skriver da også Augustin: ”… jeg ønsket å rense meg fra alt dette mørket ved å bære mat frem for dem som manikeerne kaller de utvalgte. Av maten skulle de i sin mages verksted fremstille engler og guder som kunne forløse meg.” Augustin harselerer nok over dette, men hadde vært en dyp beundrer av manikeernes askese i mange år. Og hadde da også tatt alvorlig deres storslåtte bilde av verden som et enormt laboratorium, et destillasjonsapparat der hensikten med all menneskelig virkelighet skulle være å skille lys fra mørke og føre lyset tilbake til en stor forening. Menneskets mage er med andre ord som et mikrokosmos, som foretar renselsen av matvarene i sin lille skala. Og Mani kalte seg selv for universets lege, han skulle frelse verden ved å helbrede den, og rense den.
I forbindelse med renselsesprosessen hadde manikeerne en velutviklet lære om hvordan ulike matvarer fungerer, kjøtt vin og bønner var lysfattige og fungerte kontrært når man spiste det, mens for eksempel agurk, salat og persille var fulle av lys og styrker dermed det indre sjelslyset. Kunnskapen om disse sammenhengene hadde mennesket fått fra kunnskapens tre. Som innenfor mange andre gnostiske retninger betraktet manikeerne altså Adams bit av eplet som en positiv ting, den ga ham innsikt, og den lærte ham å holde seg unna Eva!
Valget av matvarer hang også sammen med manikeernes velutviklede fargelære. Mani skal selv ha vært maler, og blant de mange tapte verk fra hans hånd, skal det ha vært en kosmologi han ikke skrev, men malte. Og når han malte, var det med lysets fem farger: ”Lyset er hvitt, ilden rød, vinden blå, vannet grønt og luft og eter gullfarget. ” (Efrem: Contra Mani) Matvarene der disse fargene gjenfinnes, er ”tegn på Guds tilstedeværelse”, derfor skriver Augustin at manikeerne er spesielt glade i ”meloner, salat, oliven, druer, roser og lavendel.” Fargene er ikke bare tegn på Guds tilstedeværelse og mulighetene for en vellykket destillasjon, men også ett av de goder som Lyset, eller Gud, inseminerer i øyet. Synssansen blir spesielt viktig i denne dualistiske religionen, fordi den kan ta imot lyset. Mani malte, og han skrev. Og flere av hymnene han skrev er blitt funnet i det siste, og forskerne er blitt forbløffet over nettopp denne dyrkingen av estetikk og skjønnhet i en religion som har som grunnleggende budskap at den materielle verden er av det onde.
Manikeismen er rett og slett blitt kalt ”skjønnhetens religion”, fordi Mani dyrket det lyse og det skjønne overalt i universet. Hans brudd med elkasaittene var ikke minst et oppgjør med deres gledesløse askese. Med det manikeiske verdensbildet fulgte også en dyp respekt for skaperverket, for hver minste skapning og for de lyspartikler den var bærer av. Det permanente guddommelige nærværet i naturen førte til glede over musikk, lys og duft. Mani var lege, men også maler. Han var musiker fremfor filosof, og hans kosmologi bygget i stor grad på sanseopplevelser, lys og farger.
I det senantikke romerriket var manikeismen den eneste religionen som representerte en reell utfordring for kristendommen. En filosofisk utfordring siden den tvang kristendommen til å reflektere over det ondes problem, og nok bidro med flere elementer i svaret som de kristne etter hvert utarbeidet. En asketisk utfordring, de kristne konkurrerte snart med manikeerne om å leve ”filosofisk”. Institusjonelt, manikeerne hadde en kirkestruktur som med sitt skarpe skille mellom hørere og utvalgte rekrutterte store grupper mennesker i kristendommens kjerneområder. Manikeerne hadde også, i motsetning til andre gnostiske sekter, et misjonsbudskap, de forkynte sin lære på alle språk og til alle folkeslag uten å ha noen foretrukne.
Allikevel var det kristendommen som gikk seirende ut og som sørget for at manikeismen nettopp ble religionen som forsvant. Men ikke uten at den først hadde tilført kristendommen viktige impulser. Og det viser seg at det er et trossystem som stadig står klar til å dukke opp, både ved nye funn i kinesisk og egyptisk ørken, og som eksistensiell utfordring for moderne mennesker: Ikke så mye med sine svar kanskje, som med sine spørsmål: Hvordan er vi havnet der vi er? Hvor kommer det onde fra? Og ikke minst: hvordan kan vi ta vare på det som ikke er ondt, men vakkert?
Utvalgt litteratur:
Augustin: Bekjennelser, norsk utgave ved Oddmund Hjelde, Oslo 1969
Augustin: Six traités anti-manichéens. Oeuvres de saint Augustin 17, Bibliothèque augustinienne, Paris 1961
Brown, Peter: Augustin of Hippo, London 1967
Cameron R. og Dewey, A.J.: The Cologne mani Codex, texts and translations 15, Early Christian literature 3, Corpus Fontium Manichaeorum 3, 1979
Gardener, I.J.S og Lieu, S.N.C.: Manichaean Documents from Roman Egypt, JRS 86
Grant, Robert: Gnostic Spirituality i Christian Spirituality, origins to the twelfth Century, McGinn and Meyendorff (eds.), New York 1985
Klimkeit, H.J.: Gnosis on the Silk Road: Gnostic texts from Central Asia, San Fransisco 1993
Menasce, P.J.: Augustin manichéen, i Freundesgabe für E.R. Curtius, Bern 1956
Maalouf, Amin: Lysets hager, norsk utgave Oslo 1995
Puech, Henri-Charles: Sur le manichéisme et autres essais, Paris 1979
Ries, Julien: Le manichéisme i Dictionnaire de la Spiritualité, Paris 1980, vol. X, col. 198-215
Tardieu, J.: Le manichéisme, Paris 1981