I Innledning

I år 2000 ble Olav H. Hauges dagbøker utgitt i fem tykke bind, I en innføring datert 5. januar 1956 skriver Hauge at han har lest Jonas av Jens Bjørneboe. Det er "ei bok som ein bør lesa -og tenkja yver/' Hauge er enig med forfatteren ("utan at eg nett veit kvifor") og fortsetter1:

"Summen av det heile, kva er det? Jau, åndsens liv veks seint i verdi, enda i vår moderne tid med alle sine hjelperåder. Det gjeng ikkje an å trolla det fram. Det Bjørneboe krev er respekt for andelege realitetar. Me kan vanta mykje både i kunnskap og innsikt i andelege ting, men me bør vita dei er til og ha respekt for dei, alle, ikkje minst dei som er sette til vegvisarar for andre."

Man må ha kunnskap og respekt for "andelege realitetar" - var det noe Jens Bjørneboe hadde, var det nettopp dette. Og det er ingen tvil om at det primært var i den antroposofiske verdensanskuelse Bjørneboe fant en utmynting av disse realiteter som han både intuitivt og rasjonelt kunne knytte an til. I et intervju med Jens Bjørneboes datter, Marianne Bjørneboe, i Dagbladet 4. juli 2005, sier hun om sin far:

"Han var antroposof, men han var også mye mer enn det, og derfor ikke strømlinjeformet."

"Han var også mye mer enn det". Dette er utvilsomt riktig, og Bjørneboes mangfold og allsidighet har ført til at det er mange som vil trykke både hans biografi, livsverk og syn på livets store spørsmål til sitt bryst. Alle vil gjerne ha en bit av Bjørneboe om det så er anarkister, riksmålsforkjempere, homofile, den politiske venstreside - eller antroposofer.

Pussig nok - eller rettere sagt beklageligvis - har ikke alle vært like sjenerøse i sitt forhold til de forskjellige retningene Bjørneboe knyttet an til: Anarkistene har mislikt Bjørneboes antroposofiske side, den politiske venstreside har aldri forstått eller godtatt Bjørneboes åndelige dimensjon og riksmålsengasjement, og alle har hatt et problem med å ta innover seg alkoholisten og rabulisten.

Motsetningene kom klart til syne i Jens Bjørneboes begravelse, som - etter Bjørneboes ønske - skjedde i regi av Kristensamfimnet, som Rudolf Steiner hadde medvirket til å opprette i 1922.

Midt under begravelsen - og mens presten svingte sitt røkelseskar frem og tilbake -marsjerte en gruppe anarkister inn med sitt sorte og røde anarkistflagg, brettet det ut og la det foran kisten: Bjørneboe var gjenerobret!

Men så enkelt var det ikke - i hvert fall ikke for Jens Bjørneboe. Han var selv meget bevisst sine tilsynelatende motstridende sider og insisterte igjen og igjen på at det ikke var noen motsetning mellom et radikalt anarkistisk samfunnssyn og en sterk forankring i et metafysisk grunnsyn.. Og vi kan gjeme spisse til Bjørneboes syn ytterligere, slik Kaj Skagen gjør i avslutningen på sin bok Jens Bjørneboe øm seg selv (1984)2:

"Det betyr at forsømmelsen av det metafysiske aspekt er ensbetydende med forsømmelse av historiens og menneskelivets mening, og at denne forsømmelse over tid leder til individets selvforskyldte åndelige død og samfunnets forfall i kaos".

Det er en håpløs oppgave å prøve å gi et bilde av Jens Bjørneboes livsverk og/eller livsanskuelse med enkle eller kortfattede karakteristikker. Man kunne like gjere spørre hvilken farge regnbuen har. Like selvfølgelig som at regnbuen har syv farger, har Jens Bjørneboe et mangfold av forskjellige "farger". Eller for å bruke et annet bilde: Antroposofien er bare én - om enn svært viktig - farge på den pallett Jens Bjørneboes biografi og livsverk utgjør. A stille opp en motsetning mellom anarkisten Jens Bjørneboe og antroposofen Jens Bjørneboe innebærer bare at man gir etter for trangen til forenklinger, og at man ikke tar hensyn til at arven etter Jens Bjørneboe representerer et kor med mange stemmer.

Jens Bjørneboe var, som nevnt ovenfor, tindrende klar med hensyn til dette., I forordet til diktsamlingen Aske, vind og jord skriver han f.eks. i forordet3:

"Den mest åpenbare motsetning i det jeg har skrevet siden jeg debuterte i 1951, har vært spenningen mellom en sterkt innadvendt, og avgjort metafysisk legning på den ene side - og en like sterkt utadvendt, polemisk og dokumentarisk, "samtidsengasjert" og egentlig revolusjonær holdning på den annen side. For meg ligger der ingen virkelig motsetning i disse to ytterligheter, og jeg har ikke ønsket å viske motsetningene ut."

I denne essaysarnlingen skal vi konsentrere oss om det som i overført betydning utgjør den "lilla" fargen i regnbuen, eller rettere sagt: Den delen av Jens Bjørneboes biografi som har en side mot steinerpedagogikk og antroposofi.

Det er en historie som er preget av endringer - for ikke å si brå kast. Rudolf Steiners livsverk materialiserer seg på forskjellige måter og med forskjellig intensitet i de ulike perioder fra krigsårene til Bjørneboes død i 1976.

Jens Bjørneboe knyttet aldri an til antroposofien som en dogmatisk tilhenger. For ham var antroposofien aldri en form for religionssubstitutt. Steiners livsverk var derimot det viktigste livsverket som han brynte seg på, og som ga ham sterke impulser både i teori og praksis. Forholdet til organisert antroposofi ble - som vi skal komme tilbake til - etter hvert meget problematisk, og i hans siste år er det mer en generell metafysisk forankring enn det spesielt antroposofiske som han fremtrer med i offentligheten,

Jens Bjørneboe er ikke på noen måte urvik i norsk skjønnlitteratur og idéhistorie for så vidt gjelder identifikasjonen med Steiners livsverk. Han er bare én blant flere fremtredende kulturpersonligheter som helt fra begynnelsen av det 20. århundre knyttet an til antroposofien på sine individuelle og forskjellige måter, Det begynte med den nå glemte forfatter og mystiker Ivar Mortensson-Egnund (1857-1931), som kanskje var den som stod Ame Garborg nærmest Han var bla. medredaktør sammen med Garborg av tidsskriftet Fedraheimen og forrettet i Garborgs begravelse. Mortensson-Egnund hadde allerede i 1916 meldt seg inn i Antroposofisk Selskap. Det gjorde også hans nære venn Olav Aukrust (1883-1929) - medlemsskap i desember 1921. Derfra går en linje gjennom Ali Larsen (1885-1967) og over til André Bjerke (1918-1985) og til Jens Bjørneboe; alle var de medlemmer av Antroposofisk Selskap. I dag bæres denne litterære arven videre av Kaj Skagen, som -sammen med Peter Normann Waage - var hovedansvarlige for utgivelsen av tidsskriftet Arken i perioden 1978 -1989.

Terje G. Simonsen har i sin bok om Alf Larsens tidskrift Janus4 (utgitt 1933-1941) fremhevet at Norge internasjonalt er unikt når det gjelder antroposofiens innflytelse på kulturlivet. Dette er overraskende - man skulle trodd at antroposofiens stilling i mellom-europeisk åndsliv ville stå sterkere. Slik er det altså ikke, og det er ikke lett å se hva som er årsaken til antroposofiens sterke stilling i Norge for så vidt gjelder det kulturelle/litterære nedslaget.

Hans Fredrik Dahl har i bind V i Norsk idéhistorie kommentert antroposofenes bidrag nærmere i idéhistorisk sammenheng. Dahl siterer Steiner allerede i forordet5. På et av sine Norges-besøk skal Steiner ha uttalt at "Det vil fortette seg i Norge". Dahl tiltrer denne karakteristikken og fremhever at i Norge står motsetningene særlig skarpt mot hverandre. Han opplyser videre at det bare er Martin Luther som kan slå Steiner i innflytelse målt i antall skrifter innført til eller oversatt i Norge.

Alf Larsens tidsskrift Janus blir karakterisert som et "pågående og intelligent forum". Dahl fremhever også Larsen for at han allerede midt på 1930-tallet advarte sterkt mot Hitler-Tyskland og Quisling - på en tid hvor det var en ganske sterk tyskvennlig holdning både i presse og kulturlivet. Dahl karakteriserer Alf Larsens kategoriske avvisning i denne sammenheng som påfallende.

Dahl behandler videre det som karakteriseres som "den antroposofiske opposisjon6" og roser det verdifulle kulturrtidsskriftet Spektrum, hvor Bjørneboe også ytet vektige bidrag. Dahl fremhever André Bjerke, Karl Brodersen, Øistein Farmann, Jens Bjørneboe og Ernst Sørensen som "en markert opposisjonell gruppering i norsk idédebatt". Alle disse hadde midt på 1950-tallet en uttalt antroposofisk forankring.

Vi skal i det følgende behandle Jens Bjørneboes liv kronologisk og drøfte på hvilken måte steinerpedagogikk og antroposofi spiller inn i de forskjellige perioder.

II Den innledende kontakten med det antroposofiske miljøet (1942-1950)

I historien til Antroposofisk Selskap i Norge spiller sveitseren Conrad Englert (1899-1945) en fremtredende rolle. Han var bevegelsens fremste og mest dominerende skikkelse fra midten av 30-årene til utløpet av krigen og var bl. a. Selskapets generalsekretær fra 1936.

Hans innsats for antroposofien og påvirkning av de personer som senere i 1950- og 60-årene sto sentralt i bevegelsen, kan ikke overvurderes. Med sine store kunnskaper, sterke karisma og ubestridte autoritet virket han formende på en rekke sentrale steinerpedagoger som Dan Lindholm, Øistein Parmann, Karl (Kalle) Brodersen mil.

Englert var første gang i Norge i 5-årsperioden 1921-1926 og arbeidet som huslærer hos familien Blekastad i Gausdal, han ble deretter lærer ved Landsgymnaset i Volda, og senere lærer på et privat gymnasium i Bergen. Han reiste tilbake til Sveits og var en ledende kraft ved en nyopprettet steinerskole i Zurich,,

Han kom tilbake til Norge og bosatte seg i Oslo høsten 1936, hvor han samlet rundt seg en krets av unge mennesker som etter hvert dannet det som ble kalt Oslogruppen, hvor også Kai Fjell og Per Arneberg deltok.

Hans foredragsvirsomhet kuliminerte under krigen i to store foredragsserier, først de to vintersemestrene 1941-1943 om Goethe og hans tid, og dernest i de to etterfølgende vintre 1943-1945 om den greske kultur. Bjørneboe, som var født 9. oktober 1920, møtte Karl Brodersen under krigen gjennom sin fetter på morssiden, André Bjerke, og det var Brodersen som høsten 1941/1942 introduserte Jens Bjørneboe til dette miljøet. Brodersen og Bjørneboe knyttet et nært vennskap, som skulle vare livet ut

På denne tiden gikk Bjørneboe på Kunst- og Håndverksskolen og fortsatte senere sine studier ved Axel Revolds atelier.

I romanen Blåmann (1959) beskriver Bjørneboe en maler, Sem Tangstad, som gjør følgende refleksjoner når han står overfor en levende modell7:

"Som en virvel i seg følte han musikken i henne, den rene spenning mellom kroppens volumer, mellom det spente, bærende, og mellom det flytende, hvilende. I dette legemet, under brystkurvens høye buer, i ryggradens svake bøyninger, i forskyvningen og rytmen i hoftene, - der bodde mennesket! Der var mysteriet buntet sammen. Det var mennesket, skapt og opprettholdt av ukjente krefter, like ufattelige og hemmelighetsfulle som hans eget ubegripelige liv!"

Mennesket som mysterium - det var noe Bjørneboe skulle beskjeftige seg med hele sitt liv.

Brodersen ble på mange måter Bjørneboes åndelige veileder i de første krigsårene. Han orienterte og førte Bjørneboe først inn i Søren Kierkegaards verden og deretter inn i Rudolf Steiners antroposofi.

Karl Brodersen og Jens Bjørneboe flyktet til Sverige våren 1943, og Øistein Parmann fulgte etter i januar 1944. De ble alle en del av det antroposofiske miljøet i Sverige, hvor Karl Engqvist, som var prest i Kristensamfumnet, var den sentrale person, Paxmann og Bjørneboe delte hybel som flyktninger i Stockholm, hvor Bjørneboe var elev av den svenske maleren Isaac Grunewald.

I Frihetens øyeblikk (1966) har Bjørneboe tatt inn flere selvbiografiske opplevelser fra sin Stockholmstid, hvor for øvrig også broren Ole Andreas oppholdt seg- Disse er drøftet av Kaj Skagen i Jens Bjørneboe om seg selv8.

Under Sverige-oppholdet var Bjørneboe således en del av det antroposfiske miljøet. I forlengelsen av dette deltok han som såkalt ministrant under det antroposofiske Kristensamfunnets gudstjenester og meldte seg i 1944 inn i Antroposofisk Selskap.

Året før hadde han møtt sin første kone Lisel Funck, som gjennom sin store interesse for og identifikasjon med antroposofien knyttet Bjørneboe sterkere til Rudolf Steiners livsverk.

Hermes innflytelse på Bjørneboe er antagelig større enn det som i alminnelighet antas. I fremstillingene av Bjørneboes biografi gis det få opplysninger om hennes bakgrunn og yrke -vi skal derfor gi en noe mer utfyllende biografisk redegjørelse for hennes liv9.,

Hun ble født 6.6.1918 i Berlin, og hennes fulle døpenavn var Louise Charlotte Bemhardine Funck, Hun var av tysk-jødisk-engelsk herkomst og var et uønsket barn. Bare to måneder gammel ble hun overlatt til et katolsk barnehjem, der hun oppholdt seg i tre år. Deretter ble hun adoptert i Køpenick, hvor hun tilbrakte noen år i fattige, men trygge omgivelser. Hun ble etter ytterligere et år gjenforent med sin mors familie, men gjenforeningen var ingen

suksess. Hun flyktet til sin lærerinne i kunsthistorie, Meta Weiss, som kom til å bety mye for henne. Meta Weiss ble hennes pleiemor og åpnet nye dører og kontakter for henne, bl. a., gjennom sin interesse for antroposofi.

På begynnelsen av 1930-tallet gikk Lisel Fimck på Karl Marx Schule og ble en hengiven kommunist som deltok aktivt i det politiske arbeidet.

Meta Weiss hadde venner i Sverige, bl. a., de to prestene i Kristensamfunnet Karl Engquist og Helmut Giese. Allerede i begynnelsen av 1930-årene fikk Weiss besøk av disse i Tyskland. En dag tok Helmut Giesel henne med til foredrag som ble holdt av Friedrich Rittelmeyer, som var den første leder av Kristensamfunnet, Foredraget forsto hun ikke så mye av, men Rittelmeyers sterke utstråling ga henne et varig minne. Hun fullførte sine studier i Tyskland og ble utdannet som fotograf ved skolen for "grafische Gewerbe" hvor hun ble uteksaminert 31, juli 1937. Nazistene hadde kommet til makten, og Lisel Funck skjønte at hun ikke var velkommen i sirt eget land. Hun reiste til Paris, men returnerte igjen til Tyskland. I august 1938 ble alle jødiske kvinner tvunget til å legge til Sara i sine navn for å være gjenkjennelige, Meta Weiss tok da kontakt med sine svenske venner, og i september samme året tok Lisel Funck toget til Stockholm hvor hun ble mottatt av Karl Engquist og Helmut Giese.

Hun oppholdt seg i Stockholm i syv år mens krigen raste i Europa og deltok som rninistrant for Kristensamfunnet under Kristensamfunnets første år i Sverige, Hun arbeidet som fotograf og deltok bl a på Nobelfesten i 1938.

Da Karl Brodersen, Jens Bjørneboe og Øistein Parmann kom til Stockholm i 1943 og 1944, ble de til å begynne med innkvartert i Gieses leilighet. Karl Brodersen og Jens Bjørneboe begynte å arbeide på Salta arbeidsskole i Jarna for psykisk utviklingshemmede, mens Jens Bjørneboe - som nevnt ovenfor - studerte kunst i Stockholm. I 1943 møttes Lisel Funck og Jens Bjørneboe, og med sin felles sterke interesse for kunst, litteratur og pedagogikk ble de et par. Da krigen sluttet, flyttet de til Norge og giftet seg.

Hun bestemte seg for å utdanne seg som prest ved Kristensamfunnets seminar i Stuttgart, men ble der bare i ett år og returnerte til Oslo i 1953. Her underviste hun i tysk ved Steinerskolen ved Smestaddammen og var utvilsomt en sterk støtte for Jens Bjørneboe i hans skolearbeid. Hun må også ha vært en inspirator for Bjørneboes fortsatte engasjement og arbeide med tysk kulturliv.

Av Jens Bjørneboes venner knyttet hun særlig an til André Bjerke - kanskje først og fremst fordi de delte en felles fascinasjon for Goethe

11957 ble ekteparet Bjørneboe separert og senere skilt. Lisel Bjørneboe reiste da til Krstensamfunnet i Marburg hvor hun var i ett år, og flyttet så til Berlin. Deretter tok hun utdannelse innenfor antroposofisk språkforming. Hun flyttet senere til Dornach, hvor hu f ørst gikk på et pedagogisk seminar, for så å fullføre sin fire-års utdannelse som språkformer, som Bjørneboe for øvrig betalte.

1. juli 1963 var hun ferdig, men ville ikke tilbake til Norge - skilsmissen med Jens Bjørneboe var et faktum i 1960, og hun reiste i stedet til Sverige. Hun begynte som lærer ved Kristofferskolan i Stockholm høsten 1963 og flyttet senere til Järna. Hun fortsatte som lærer frem til 1980-tallet, da hun i større grad konsentrerte seg om mer individuell undervisning innen språk og språkforming,

Etter nesten 30-års arbeid trakk hun seg tilbake og flyttet 1. januar 1992 til Tunabergs Eldreboande i Järna hvor hun bodde til sin død 15. januar 2001.

Selv om hun etter skilsmissen flyttet til Sverige, beholdt hun sin og Jens Bjørnboes tidligere felles hytte i Leveld i Ål i Hallingdal - et gammelt stabbur som Jens Bjørneboe hadde restaurert og innredet, og som hun disponerte.

I sin bok Onkel Jens (2001) tegner Sven Kærup Bjørneboe et personlig portrett av Lisel. Han fremhever hermes sterke interesser for Goethe, Rainer Maria Rilke, Rudolf Steiner og hennes asketiske livsform,

Sven Kærup Bjørneboe oppsummerer sitt syn på Lisel på følgende måte30:

"Lisels innflytelse er nevnt. Da tenker jeg ikke bare på hennes ekstreme åndelighet, Lisel eide ingen aksjer i det bestående. Hun avviste det borgerlige samfunn og all dets materialisme, dets hykleri og dyrkelse av status og autoriteter. På sitt vis var hun en radikaler, en "frigjort". Men altså ikke kulturradikal, I likhet med ektemannen kombinerte hun radikalisme og søken etter religiøs-spirituelle verdier, I herme, i den foreldreløse og klasseløse jødinnen fra Berlins fattigkvarter, fant Jens en klangbunn for sin aversjon mot egen bakgrunn. Sammen med herme kunne han latterliggjøre rotteredet i Kristiansand. Lisels barske humor bekom han vel.

Innflytelsen fra Lisel kan altså ha vært stor. For det første: hennes strenghet, hennes tukt. Den kom godt med i arbeidet både som maler og forfatter. For det annet: de radikale trekkene, klasseløsheten. Og for det tredje: det spirituelle, åndeligheten.... og fremfor alt kombinasjonen av åndsliv og radikal samfunnskritikk. Men spørsmålet om hvor sterkt hun påvirket hans utvikling, får stå ubesvart. Han hadde det i seg før han møtte henne. Og han fikk det bekreftet gjennom henne, eller ved hjelp av henne.

Det må være riktig å konkludere med at Lisels innflytelse var stor. Det forhold at Bjørneboe hadde det spirituelle som kim, som en latent side ved sin personlighet, spiller i denneforbindelse en underordnet rolle. Lisel var en formidler og en fødselshjelper, ikke bare til det spirituelle i sin alminnelighet, men også til Rudolf Steiners antroposofi.

Men tilbake til Bjørneboe og 1940-tallet:

Etter krigen konsentrerte Jens Bjørneboe seg om sin malerkarriere og holdt en lav offentlig profil. Han holdt imidlertid en nær kontakt på det personlige plan med sentrale skikkelser innen det antroposofiske miljøet. Han bodde i 1945 hos den antroposofiske forfatteren Ingeborg Møller, jf nedenfor. I tillegg til Karl Brodersen var det først og fremst André Bjerke, Øistein og Elsie Parmann (som Lisel og han bodde hos sommeren 1947) og Ernst Sørensen som var nære venner. På slutten av 1940-tallet flyttet ekteparet Bjørneboe til Lille Langerud på Abildsø hvor de var naboer med både Bjerke, Sørensen og Agnar Mykle. Her startet Lisel Bjørneboe en barnehage, som hun drev i tre år.

På slutten av 40-tallet skifter Bjørneboe palletten ut med skrivemaskinen, og biografien tar nå en helt annen vending.

III På barrikadene (1950-1957)

I årene 1950-57 tar Jens Bjørneboe for alvor skrittet inn i norsk offentlighet gjennom sitt markante og omstridte forfatterskap. Disse årene markeres av en nærmest ekstrem flid. Han skriver to diktsamlinger, Dikt (1951) og Ariadne (1953), tre romaner, Før hanen galer (1952), Jonas (1955) og Under en hårdere himmel (1957) og et utall essays, I Aud Gulbrandsen og Jadwiga Teresa Kvadsheims Bjøreboe-bibliografi fra 1978 er det f. eks. registrert 56 artikler i aviser og tidsskrifter i perioden 1950-30.061957.1 tillegg kommer over 70 bokanmeldelser og noen oversettelser. Alt dette gjorde Bjørneboe i tillegg til å være fulltidsansatt ved Steinerskolen og arbeide innenfor Riksmålsbevegelsen. Han må i disse syv årene kort og godt hatt en helt utrolig arbeidskapasitet.

Antroposofenes innsats i forbindelse med språkkampen i 1950-årene er godt beskrevet av Lars Roar Langslets bok I kampfor norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år (1999), hvor han fremhever den store betydning datidens markante antroposofer hadde for Riksmålsforbundets fremgang. Langslet peker i denne forbindelse på bl, a. André Bjerke, Ernst Sørensen, Alf Larsen, Karl Brodersen og Øistein Parmann. Ernst Sørensen overtok som formann i Riksmålsforbundet etter Arnulf Øverland i 1957 og var i tillegg en meget profilert kulturskribent i 50-årene gjennom sin redaktørstilling i tidsskriftene Spektrum (frem til og med 1954) og senere Horisont. Flere av Ernst Sørensens sentrale essays ble utgitt på nytt i forbindelse med Sørensens 100-årsdag i 2003 under tittelen Den tredje kraft.

Men tilbake til Bjørneboe og hans antroposofiske engasjement: Det sentrale i Bjørneboes forhold til antroposofien var selvsagt hans stilling som lærer ved Steinerskolen vedSmedstaddammen, Han arbeidet ved skolen som klasselærer på heltid i seks år £ra 1951 til l957 etter å ha vært timelærer fra slutten av 1940-tallet. Bjørneboe var redaktør i Steinerskolens tidsskrift Ny skole fra 1952, og det er i det alt vesentlige fra dette tidsskriftet de pedagogiske bidragene i denne essaysamlingen er tatt. I tillegg profilerte Bjørneboe Steinerskolen sterkt mot offentligheten, bl, a. gjennom en helsides reportasje i Aftenposten 31, desember 1954,

Vi skal i denne sammenheng ikke utdype Bjørneboes arbeid ved Steinerskolen. For en nærmere fremstilling av denne siden av hans biografi henvises til André Bjerkes forord til denne bokens del 1 og Karl Brodersens to bidrag i del 4. Viktige bidrag er også gitt i Fredrik Wandrups Bjørneboe-biografi del I punkt 6 og i Kaj Skagen (1984) side 44-63.

Bjørneboe var en entusiastisk, begeistret og engasjert lærer. Han var pedagog av legning og var kort og godt en glimrende lærer, som også nød stor respekt i lærerkollegiet.. Han var språkmektig, musikalsk, uhyre belest og brukte sine store kunnskaper og sitt pedagogiske talent i en steinerpedagogisk hverdag, som også var fylt med fysisk slit i forbindelse med alle de praktiske oppgaver som måtte løses.

Steinerpedagogikken har en direkte forankring i antroposofien: For Steiner var idealet at pedagogikk skulle være en sosial kunst hvor man i særlig grad skulle rette oppmerksomheten mot hver enkelt elev. I tillegg var steinerskolens vektlegging av myter og legender et ideelt bakgrunnsstoff for Bjørneboe.,

Steiner har igjen og igjen betonet nødvendigheten av et fritt åndsliv, og dette inkluderer også undervisning. For Bjørneboe gikk det et vesentlig skille mellom friskoler på den ene side og privatskoler på den annen side. Privatskoler var skoler som drives som forretninger eller som konfesjonelle private skoler. Steinerskolen skulle være - og var - noe helt annet.

Bjørneboe hadde lite til overs for den norske offentlige skole og fremhevet nødvendigheten av en gjennomgripende revolusjon av hele skolevesenet. Inntil det kunne realiseres, var det en fri skoles oppgave å eksistere - på tross av alt. Kulturlivet skulle være basert på et fritt åndsliv med et minimum av statlig overstyring, og en fri og uavhengig skole måtte være en integrert del av dette åndslivet.

Bjørneboe anså i ettertid sine seks år som steinerskolelærer som den lykkeligste, den mest harmoniske tid, skriver Karl Brodersen i den første av sine to artikler i del 4, jf. Arken nr.4/1981.

En av hans sterkeste sider var blikket for de svakeste elevene - de elevene som ikke uten videre kunne tilpasse seg. Da han forlot Steinerskolen, fortsatte han å ha de vergeløses og de svakestes interesser for øye: I 1960-årene ble det hele samfunnet - og ikke bare den dårlige skole - som ble hans sosiale utfordring.

19. oktober 1951 står Bjørneboe frem som antroposof for første gang i norsk offentlighet. Dette skjer i et intervju med lyrikeren Carl Keilhau i Verdens Gang.

Her sier Bjørneboe bl. a.:

"For meg er antroposofien selve dert poetiske livsanskuelse- Poesien er en erkjennelsesmetode som består i å lytte seg inn til det som er bak tingene, inntil den egentlige virkelighet, som er av åndelig natur. Som lærer prøver jeg å vekke barnas sans for denne virkeligheten, og lærergjerningen er etter mitt syn en ren poetisk beskjeftigelse/'

Keilhau spør:

"Som antroposof er De vel misfornøyd med litt av hvert i vår tid?"

Og Bjørneboe svarer:

"Jeg mener at vår samtid er falt for en dyrkelse av egoismen i alle dens former, også mer subtilt på det vitenskapelige og filosofiske området Ikke minst står vi overfor en total økonomisering av tilværelsen. Snusfornuften sitter i høysetet, og den strekker tydeligvis ikke til for å redde oss fra den katastrofen vi aner nærmer seg. Det som må til, er en spiritualisering av tenkningen, av hele livsbildet, og en radikal omleggelse av våre oppdragelsesmetoder."

Samtidig fremhever han i bokanmeldelser Rudolf Steiners store betydning. I en anmeldelse i Aftenposten 17. juli 1954 av Ernst Sørensens oversettelse av Steiners bearbeidede doktoravhandling, Sannhet og vitenskap fra 1891,( som ble utgitt på norsk i første halvår 1954), skriver Bjørneboe bl a at Steiners livsverk er så omfattende, så rikt fasettert og så inspirerende at man ytterst vanskelig kan finne noe lignende fra én manns hånd.

"Rudolf Steiner er i dag - tredve år efter sin død - fremdeles et uutforsket område innen Europas åndsliv. Han er et land og et land som vil vise seg å inneholde en overflod av rikdommer, (...) Steiners verk venter fremdeles på dem som har kraft og fordomsfrihet til åta det opp, slik som det virkelig er.

For den som ønsker å stifte bekjentskap med Steiners filosofiske problemstilling, gir den en ypperlig orientering og samtidig følelsen av at man har med en av de bøker å gjøre som er blitt mer og mer aktuelle med årene.

I en bokanmeldelse av Margarita Woloschins erindringsbok, Den Grønne slange (1954), skriver Bjørneboe 31. august 1955 i Aftenposten at for alle som kjenner Rudolf Steiner som mer enn et navn, vil også alt hva Woloschin skriver om ham være av stor historisk og menneskelig interesse. Han refererer en samtale Woloschin hadde med Steiner i begynnelsen av 1920-årene, hvor hun traff Rudolf Steiner i Haag. Hun spør Steiner:

"Hvordan sto det nu til med Vesten, med den lykkelige verden som ikke hadde vært gjennom revolusjonen? Menneskene sover, svarte Steiner. De sover."

Det var på denne tiden at han skrev reisebrevet Havmannen, som er inntatt i del 3. Havmannen er egentlig et reisebrev fra Italia, som første gang ble publisert i Aftenposten 11-september 1954.,

André Bjerke har tatt det med i sin antologi Drømmen, Draugen og Dauingen, utgitt av Bokklubben i 1978. I sin innledning til novellen skriver Bjerke bl a at reisebrevet er noe mer enn et løssluppent fantasiinnlegg over et vinglass i Syden: Bjørneboe var som bildende kunstner oppstart av hvordan antroposofien beskriver de formkrefter som ytrer seg i en levende organisme, gjennom det som hos Steiner betegnes som "eterlegemet". André Bjerke skriver at Bjørneboe i novellen fornemmer hvordan plantens linjespill og groende forvandlinger gjentar seg i vannets formdannelser, ja, hvordan nøkkelen til livsformene ligger i selve vannelementet. Novellen er kort og godt "et stykke poetisk anskueliggjort antroposofi".

Jens Bjørneboe var i denne perioden også en flittig bidragsyter i kulturtidsskriftet Spektrum under Ernst Sørensens redaksjon og i Riksmålsforeningens tidsskrift Frispog, men fremfor alt var han aktiv i Aftenposten. Fra denne perioden har vi i del 3 tatt inn to bidrag hvor han kommenterer forholdet til to kvinnelige forfattere (Ingeborg Møller og den svensk-finske Edith Sodergran), som begge - på svært ulike måter - hadde arbeidet med Rudolf Steiners livsverk.

Da forfatteren Ingeborg Møller fylte 75 år, skrev Jens Bjørneboe en hyllest til henne i Aftenposten 29. desember 1953. Som nevnt ovenfor, hadde Jens og Lisel Bjørneboe bodd hos Ingeborg Møller umiddelbart etter krigen. Tone Bjørneboe fremhever i sitt forord til Bøker og mennesker (1979) at det eksisterte et slags åndelig mor-sønn-forhold mellom den unge Bjørneboe og Ingeborg Møller. Bjørneboe fremhevet ofte hennes store kunnskaper, klokskap og humor, og brev fra Ingeborg Møller forteller om dyp innsikt og sterke følelser.,

Bjørneboe understreker i artikkelen at Ingeborg Møllers diktning og hennes person er dypt preget av hennes forhold til Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelse, og at det er en pregning som først og fremst har tjent til å frigjøre hennes individuelle evner. Ingeborg Møller har - ifølge Bjørneboe - virkelig gjort sitt for at antroposofien skal bli et levende kulturinnslag, og han uttrykker ønsket om at hun skal skrive sin selvbiografi - som samtidig vil bli antroposofiens historie i Norge, Det siste er utvilsomt riktig - Ingeborg Møller var med helt fra den antroposofiske bevegelses spede begynnelse i 1907 og 1908, da Steiner besøkte Norge første gang11.

Drøye to år senere, nærmere bestemt 4. februar 1956, skriver han om forfatteren Edith Sodergran i forbindelse med en bokanmeldelse av utgivelsen av brevvekslingen mellom Edith Sodergran og hennes venninne Hagar Olsson. Allerede i innledningen slår Jens Bjørneboe fast at han må "bedrøve" leseren med at Edith Sodergran var antroposof. "Og det bør man ikke være/'

Bjørneboe skriver om hvordan Edith Sodergrans fascinasjon vendte seg fra Nietzsche til Rudolf Steiner, og hvordan Sødergran kom så dypt inn i Steiners verk at hun ikke mer kunne rive seg løsuten å ha følelsen av å oppgi seg selv,

På slutten av anmeldelsen trekker Bjørneboe frem en setning som Edith Sodergran skrev i september 1922, bare noen måneder før hun døde:

"De religiøse hemmeligheter er naturhemmeligheter."

Bjørneboe hevder at hvis man vil samle hele Steiners verk i en setning, kan det ikke gjøres riktigere eller mer uttømmende enn med disse fem ord: De religiøse hemmeligheter er naturhemmeligheter. Han fremholder at helt bokstavelig oppfattet er dette den dypeste og mest sammenhengende karakteristikk av antroposofien han har sett. Ordene er uttrykk for en fullstendig forståelse av Rudolf Steiners dypeste impuls og den egentlige hensikten med hans verk. De gir et verdig og sant bilde av den forening av naturen og kristendommen som Edith Sodergran kjempet seg frem til,

Åtte år senere skulle han i en artikkel i tidsskriftet Horisont vende tilbake til Edith Sodergran - det kommer vi tilbake til nedenfor.

Men det var særlig i forbindelse med den såkalte Grimberg-debatten at Bjørneboe virkelig fremsto som en av antroposofiens store forkjempere i Norge. Grimberg-debatten dreide seg egentlig om i hvilken grad professor Anatol Heintz kvanne bearbeide Grimbergs opprinnelige åpningskapittel i den norske utgaven av bind 1 i hans verdenshistorie, Menneskenes liv og historie på bakgrunn av nyere forskning,

Bjørneboe hadde i en bokanmeldelse ".. .vetenskapens schjakaler" i Frisprog nr. 17 (01,10.1955) angrepet Heintz for at han hadde omarbeidet Grimbergs versjon på en måte som måtte antas å være i strid med forfatterens oppfatninger - med andre ord reelt sett et opphavsrettslig spørsmål. Dette juridiske spørsmålet ble imidlertid meget fort parkert, og striden kom til å dreie seg om spørsmålet om Darwins evolusjonslære.

Karl Brodersen gir en god bakgrunn for denne diskusjonen i den første artikkelen som er inntatt i del 4 nedenfor12. For ytterligere dokumentasjon av Grimberg-debatten henvises til Oddvar Grardys artikkel i Libra nr. 1/2 for 200313, hvor hele debatten gjennomgås.

I denne essaysamlingens del 3 har vi også tatt inn Bjørneboes mysende og sterkt polemiske innlegg i Dagbladet 25. oktober 1955 med tittelen Antroposofien. Reinkarnasjon og karma. Her fremhever Bjørneboe det som ligger ham på hjertet å få uttalt i sakens anledning "som antroposof", og han kaster seg dypt inn i Steiners syn på evolusjonsteorien og kommenterer også Steiners syn på reinkarnasjon og karma.

Bidraget er uten tvil det mest markante eksempel på Bjørnebos engasjement "som antroposof".

Antroposofene har for øvrig også etter Grimberg-debatten på 1950-tallet vært aktive i debattene omkring darvvinismen. I Dag O. Hessen og Thore Lies bok Mennesket i et nytt lys (2002) fremheves kvaliteten i den antroposofiske evolusjonskritikken, og det påpekes hvor sentralt denne kritikken har stått i alle de store norske Darwin-debatter14.I dag er det særlig Trond Skaftnesmo og - delvis - Markus Lindholm som har profilert et alternativt og avvikende syn på den tradisjonelle darwinismen. Thomas Hylland Eriksen har i essayet "Steiner og darwinismen" inntatt i Peter Normann Waage/Cato Schiøtz (red.): Fascinasjon og forargelse (Pax 2000) gitt en oversikt over Steiners evolusjonsteori.

Jens Bjørneboe ble invitert til å holde talen for årets russ i Universitetets aula 8. juni 1956. Denne talen - som tidligere har vært publisert i essaysamlingen Norge mitt Norge - er inkludert i essaysamlingens del 3,

Talen er en hyllest til enkeltindividet og friheten og representerer et kraftig angrep på alt som smaker av formynderi. Bjørneboe deler frihetsbegrepet i Tankens frihet, Følelsens frihet og Viljens frihet - og er tydelig Steinerinspirert i sin frihetstenkning. Det vesentligste for Bjørneboe - og som skulle være "hans siste tale hvis han sto på skafottet" - er at Mennesket er usynlig. Med et bilde fra gresk mytologi går Bjørneboe til frontalangrep på en samtid som er gjennomtrengt av et dypt, ubevisst åndshat. Andsfornektelsen er i virkeligheten ikke noe annet enn en sykdom i tenkningen, den er en slags lammelse i forstanden - eller om man vil: en åndelig ordblindhet Det ligger - etter Bjørneboes mening - en ufattelig fordummelse til grunn for tidens allmenne ateisme., Talen bunner ut i en oppfordring til den neste generasjon om å bli riddere og forsvarere for mennesket - det usynlige mennesket. Siden dette begrepet - ifølge Bjørneboe selv - er så viktig at det skulle være hans siste ord før en eventuell henrettelse, har vi valgt å bruke dette uttrykket som overskrift på nærværende innledning. Det peker i tillegg på et hovedanliggende i Rudolf Steiners verdensanskuelse.

De antroposofiske motivene i Bjørneboes forfatterskap i denne perioden er ikke så markante som man kanskje skulle tro ut ifra hans antroposofiske engasjement - dette i motsetning til de siste 10 årene av Bjømeboes liv, det vil si fra og med utgivelsen av Frihetens øyeblikk i 1966 og til og med utgivelsen av Haiene i 1974.

Kaj Skagen påviser i boken Metafysikk eller selvmord15 Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien at Bjørneboes første diktsamlinger har dikt med en religiøst-preget motivkrets, og at mange poetiske uttrykk kan gis konkret innhold gjennom et nærmere studium av Steiner,

I denne sammenheng peker Skagen på Bjørneboes Jæger-dikt og dets bilde av de døde sjeler som nærer seg av de levendes sjelsinnhold, han fremhever mkarnasjonsmotivet i Natten, reinkarnasjonsmotivet i De fruktbare og den dobbelte identitet i Besøk.

I åpningsdiktet Moses i debutsamlingen Dikt, hylles Guds kraft som gjennomtrenger alt og alle:

JEG så deg, veldige, i tornekrattet!

Du flamme for mitt øye! Du er alt.

Din veldighet kan ingen Moses fatte.

Han aner bare dunkelt din gestalt. Du

er i hagel, i krystall og tre. Du var i

alle stjerneskudd som falt. Du er i

løvet og i Hermons sne, i regn og aske og

i vind og salt.

 

I deg var han du sa jeg skulle slå.

 

I deg var jeg. I deg var han som så at Moses løftet knytteneven og slo.

 

I deg er Israel og Farao.

Du er den veldige. Vi er din brud.

Du flamme for mitt øye! Gud er Gud.

Bjørneboe sto den gang i et dypt studium av Steiner, og Steiner ser isolasjonen og utskillelsen av jødene under Moses som en forutsetning for Kristi senere inkarnasjon.

I Jonas er det først og fremst Bjørneboes bruk av Gralslegenden, Mikaelsmyten og forestillingen om "De hjemløse sjeler", som har en antroposofisk forankring. Steiner betegner de hjemløse sjeler - die heimatlosen Seelen - som den mennesketype som har anlegg for oversanselig kunnskap, og som således kan forbinde seg med antroposofien.

Gralslegenden er sentral hos Steiner, og er behandlet i et utall av hans foredrag. En oversikt over noen av de viktigste foredrag finnes i Andrew Welburn: The holy Grail. The Quest for the Renewal of the Mysteries Selections from the works of Rudolf Steiner (2001).

Bjørneboe skrev en artikkel i det svenske tidsskriftet Bokvannen 1956 med tittelen När jag skrev Jonas. Den er også inntatt i essaysamlingens del 3. Her understreker Bjørneboe at boken er langt mer enn en skoleroman. Fra Bjørneboes side er det ment å være en bok om det å være menneske med "forseglede ordre på vandring gjennom livets jungel".

Bjørneboe skriver16:

"Sentrum i boken er gjenfortellingen av Grals-sagaen, og den forutgående skildring av gymnasiastene. Hovedtemaet er anslått i setningen: "For hvis Gralsriddere glemmer Gral, da dreper de hverandre." Og "For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne."

Gralsmotivet er også fremtredende i den lille novellen Ynglingen og livet, som først ble publisert i tidsskriftet Ordet i 1960, og som Bjørneboe senere brukte som avslutning på romanen Stillheten i 1973,

I sin bok Jens Bjørneboe og antroposofien17 (1989) behandler Inge S. Kristiansen Gralsmotivet og Parsifal-figuren i Bjørneboes forfatterskap generelt.

Kristiansen påpeker18 at hvis man har lest Jonas og blitt kjent med Gralslegenden og Parsifalsmotivets betydning, blir det åpenbart at fattiggutten i diktet "Mitt hjerte" fra diktsamlingen Den store by (1958) også er en Parsifal-figur. Han er en foreldreløs tigger,hundset og jaget fra gård til gård på jakt etter det som i diktet kalles "Det vakreste slott som fins". Når dikter-jeget således tar sitt hjerte - det vil si fattiggutten - i hånden, betyr det at han finner frem til barnet i seg. Og barnet i ham er det rene og uskyldige, det våpenløse og hjelpeløse; barnet er - som Parsifal - den "rene dåre", en "hjort fra skogen", som Bjørneboe skriver i den ovenfor nevnte artikkel.

Det er ikke bare Gralslegenden som står sentralt hos Steiner - Steiner kommer også igjen og igjen tilbake til Mikael og Mikaels betydning.

Kristiansen drøfter Bjømeboes behandling av Mikaelsmyten i Jonas19, og dens tilknytning til det Hans Jæger kalte "Menneskehetens møte med seg selv". For nærmere detaljer med hensyn til denne drøftelsen henvises til Kristiansens bok.

Konklusjonen er således at Bjørneboe i denne perioden identifiserer seg sterkt med Steiners livsverk, han deltar aktivt i den offentlige debatt som en fremtredende representant for den antroposofiske opposisjon (for å bruke Hans Fredrik Dahls uttrykk), og han brukte også noen antroposofiske motiver i sitt forfatterskap.

Men det skulle bli annerledes. Sommeren 1957 forlot Bjørneboe Steinerskolen og reiste til Italia - da er vi over i en ny periode.

IV Oppbrudd og reetablering (1957-1961)

En sentral tanke hos Rudolf Steiner er betydningen av hvordan forskjellige perioder har ulik betydning i det enkelte menneskets biografi. I steinerpedagogikken står 7-års periodene sentralt. 7-års-periodene og deres forskjellige kvaliteter følger - i henhold til Steiner -mennesket hele livet.

En annen - og mer ukjent syklisk periode hos Steiner - er betydningen av de såkalte måneknuter. Steiner behandler dette temaet i bind 201 i sine samlede verker20. Måneknutene refererer seg til en tidssyklus på ca. 18 år og 7 måneder og inntrer sådeles ved 18 år og 7 måneder, 37 år og 2 måneder, 55 år og 9 måneder og 74 år og 4 måneder - uten at disse tidsangivelsene er nøyaktige: Det må selvsagt regnes med et avvik på noen måneder før og etter,

Ved hver måneknute kan mennesket - fremdeles ifølge Steiner - stå overfor et viktig brudd i sin biografi, et brudd eller en impuls som kan gi livet en ny retning.

Nå kan jo enhver undersøke om dette stemmer for så vidt gjelder eget liv, men dette blir lett et spill med merkede kort. I Jens Bjørneboes tilfelle er det imidlertid påfallende å se hvordan hans liv gjennomgikk dramatiske forandringer da han var ca 18 år gammel, ca, 37 år gammel og snaue 56 år.

I mai 1939 hadde Bjørneboe nettopp lagt bak seg en særdeles turbulent og problematisk ungdomstid preget av revolt, utvisninger og straffedom. På ettervåren 1939 dør hans far, han bryter med sitt tidligere miljø i Kristiansand og flytter fra byen for å ta artium. Det turbulente og kaotiske opphører, og biografien går over i en helt annen fase.

Sommeren/høsten 1957 representerer et nytt markant brudd: Han slutter som steinerskolelærer, tar et oppgjør med organisert antroposofi, separeres og går inn i en periode preget av rotløshet, sterke omskiftninger, alkohol og en følelse av hjemløshet.

Den tredje måneknute representerer det mest dramatiske skifte som tenkes kan: I 1976, da han var knapt 55 Vi år gammel, tar Bjørneboe sitt eget liv.

Vi skal i dette avsnittet - ved overgangen til den andre måneknute - konsentrere oss om Jens Bjørneboes forhold til den antroposofiske bevegelse og Rudolf Steiners livsverk.

Hvis vi først ser på Bjørneboes stilling som forfatter i årene 1957-1961, representerer denne tiden en overgangsperiode. Han utgir diktsamlingen Den store by i 1958 som delvis representerer et opptrykk av tidligere publiserte dikt. Så kommer romanene Vinter i Bellapalma (1958) og Blåmann (1959), som ikke hører med til Bjørneboes sentrale romaner. Det gjør derimot Den onde hyrde fra 1960, som fire år senere ble dramatisert og utgitt under tittelen Til lykke med dagen.

Privat var perioden preget av en traumatisk separasjon i 1957 - skilsmissen trakk ut på grunn av problemene mellom ektefellene, og var først et faktum i 1960.

Denne vanskelige perioden ebbet ut da han traff Tone Tveteraas. Han gifter seg med henne i 1961 og etablerer sitt nye hjem i Enebakk våren 1962.

Det er den alminnelige oppfatning at Jens Bjørneboe "brøt" med antroposofien i 1957. Dette har en viss biografisk støtte i den forstand at han sluttet på Steinerskolen, og at han i årene etterpå i flere sammenhenger gir uttrykk for sitt kritiske syn på den antroposofiske bevegelse.

Forholdet er imidlertid mer nyansert enn som så - det fremgår klart av hans privatbrev fra denne tiden. Det er derfor all grunn til å sondre mellom Jens Bjørneboes forhold til organisert antroposofi som sådan på den ene siden - og Rudolf Steiners livsverk på den annen side.

Den organiserte antroposofi får nå Bjørneboe store problemer med å godta: Antroposofene forvaltet arven etter Steiner på en måte som han distanserer seg fra. I praksis hadde antroposofene en beklagelig og sterk besteborgerlig forankring - slik så i hvert fall Jens Bjørneboe det. Han var dypt skuffet over antroposofenes manglende støtte da han ga seg i kast med kampen mot fengselsvesenet, mot uverdige soningsforhold og mot justissektoren generelt. Den samme skuffelsen opplevet han for øvrig også i forhold til Riksmålsforbundet -også denne organisasjonen fremsto som for konservativ for ham.

Det er imidlertid viktig å understreke at Bjørneboe også etter 1957 beholdt - nærmest uforandret - sin sterke generelle metafysiske forankring og klare identifikasjon med sentrale begreper hos Steiner, f.eks. reinkarnasjons- og karmatanken. Vi skal komme tilbake til enkelthetene nedenfor.

La oss begynne med slutten: Ved denne periodens utløp i 1961 ble Jens Bjørneboe i et intervju med Martin Nag i Friheten 11. februar 1961 spurt21:

"De har vært antroposof?"

Og Bjørneboe svarer:

"Jeg er for så vidt antroposof fortsatt. Men jeg mener at Rudolf Steiner må behandles fritt og udogmatisk. Det er mange verdifulle ting å hente hos ham. Jeg har som kjent arbeidet ved Steiner-skolen her i byen i syv år. Derigjennom har jeg fått bekreftet at Steiners pedagogiske synspunkter -tillempet på praksis - må tas opp i moderne skolevesen. Steiner har også sine meget ytterliggående sosiale synspunkter, han opererer med en tredeling mellom rettslivet, det økonomiske liv og det kulturelle liv. Hans grunntanke er at hvert menneske uvilkårlig er delaktig i alle tre samfunnssfærer; jeg for min del er da beskjedent med i kulturlivet. Statens mål er, etter Steiners lære, å beskytte den enkelte, først og fremst mot angrep fra myndighetenes side, forsvare hans frihet."

"Jeg er for så vidt antroposof fortsatt" - med det mente formodentlig Bjørneboe at han fremdeles knyttet an til de vesentlige delene av Steiners verdensanskuelse.

Men den antroposofiske bevegelse? Se det var noe ganske annet.

Våren 1958 oppholdt Bjørneboe seg ved det antroposofiske internasjonale sentrum i Dornach, utenfor Basel i Sveits. I privatbrevene til Karl Brodersen22 holder han et dommedagsoppgjør over det miljøet han der møter.

De antropsofiske kunstnerne er f eks rene amatører. Om en eurytmiforestilling skriver han:

"Aldri har jeg sett en så ublyg, en så skamløs amatørtrupp på en scene før/'

Den antroposofiske språkforming får betegnelsen "fjollete høyttravende snøvling" og miljøet karakteriseres som "stinkende narraktig borgerlighet" - alle uttalelsene fra et brev datert 6. april 1958 med avsendersted "Dorn-Arsch23. Adresseløs i verden."

Det er ikke mye bedre i to brev en måned senere datert henholdsvis 27. mai og 29. mai. Også her får språkformingen slik han møter den i Dornach, gjennomgå:

"Teksten lever som en søt hemmelighet mellom direksjon og skuespillere/'

150-årene var det en opprivende strid innen Antroposofisk Selskap. På den ene siden sto styret i Det allmenne antroposofiske selskapet ledet av sveitseren Albert Steffen, som hadde vært formann helt siden Steiner døde i 1925. På den annen side sto den stiftelsen som forvaltet Steiners litterære arv, og som Steiners ektefelle, Marie Steiner, hadde opprettet. Denne stiftelsen hadde overtatt utgiverrettighetene til Steiners verker etter hermes død i 1948.

I den rettssak som ble anlagt etter Marie Steiners død om eierrettighetene til Steiners litterære arv, tapte Antroposofisk Selskap ved sitt styre (Vorstand) og utgiverrettighetene ble senere utøvet - og utøves fremdeles i dag - av foreningen Rudolf Steiner Nachlassverwaltung.

150-årene var det en uforsonlig strid mellom disse to gruppene, og Bjørneboe forbandt seg så avgjort med Nachlassverwaltung:

"I motstandsgruppen - hvor jeg også stundom vanker - er de jo adskillig mer begavede og selvstendige foredragsholdere, men der er en nokså mørk Robbes- Pierre-stemning som heller ikke gjør sjelen så glad som den burde være."

Et lyspunkt representeres av den finske filosofen Rejo Wilenius, som på det daværende tidspunkt var 28 år gammel. Han karakteriseres som intellektuelt velordnet og hederlig -Wilenius ble senere professor i filosofi og var formann for Antroposofisk Selskap i Finland i en årrekke.

I brevet av 29. mai er Bjørneboe også noe mer nyansert:

"Hvis jeg bare får eksperimentere på egenhånd i et par år til, så tror jeg at jeg til og med skal få et brukbart forhold til antroposofien... Den første betingelse for et riktig antroposofisk arbeid er å ta Steiner ned av sokkelen, og helt å frigjøre seg fra sin intellektuelle tjenerstilling. Man må først og fremst ut av hundehuset."

(...)

"Hvis man ikke har sin intellektuelle manndom i behold, da kan man i forhold til antroposofien aldri bli noe annet enn hoff-evenuk og haremsvokter - slik som antroposofer flest er, selv de mest aktive og virksomme."

De antroposofene Bjørneboe møtte i Dornach, var først og fremst i stand til å passe på verket, men ikke til å "bruke det og få barn med det".

To uker senere - i brev av 12. juni 1958 - skriver han på nytt til Karl Brodersen, Igjen identifiserer han seg med Nachlassverwaltung:

"Så vidt jeg kan bedømme situasjonen, har Nachlass-gruppen samlet all intelligens på sin side, og omkring Goetheanum er det samlet den store skare av i grunnen velmenende, men svært anelsesløse sjeler ... Steiner har sagt sammenhengen om alt, og dermed er saken klar. Når verden ikke vil anerkjenne Steiner som pave og autoritet og diktator i alle ting, da skyldes dette at verden er ond."

Bjørneboe kritiserer Steiner for hans "flirt" med teosofene og hans imøtekommenhet overfor "erkeborgerne".

Miljøet i Dornach representerer et brudd med den intellektuelle redelighet og den empiriske samvittighet Det er et brudd med den kritiske intelligens - med andre ord et brudd med det meste som er denne åndelige samtids eneste storhet og genialitet

Men så kommer nyansene:

"Jeg tviler ikke et øyeblikk på at antroposofien er den betydeligste åndelige prestasjon som noe enkeltmenneske har gjort de siste 500 år. På trods av all den uklarhet, formløshet og uredelighet som fra fødselen av kleber ved den. Men en gang må man få ryddet opp i mystikken og borgerligheten."

Som meget viktige fremhever Bjørneboe Steiners pedagogikk og karmalæren og hele Steiners kulturhistoriske og kulturkritiske syn. "Det finnes mengder av geniale og brukbare ting"

Om Nachlass-miljøet heter det rosende:

"Heldigvis finnes det jo i Dornach en del mennesker som man kan snakke sammenhengende med. De sitter alle i Nachlass naturligvis. De andre har definitivt gitt avkall på sin oppreiste gange og har vel heller aldri hatt noen. Men disse i Nachlass er alle i kraft av sin normale logiske tenkning totalt slått ut av flertallets solide sjamanisme. De er helt satt ut av spillet, takket være den borgerlige form antroposofien har fått av Steiner selv. Steiner har forært hele antroposofien til en rekke okkultinteresserte grosserere og grossererfruer, og de har beholdt den. De har eiendomsretten."

I et brev fra året etter - 23. mars 195924 - er Bjørneboe tilsynelatende enda mer kritisk og skriver bl a at så mange patologiske fysiognomier som er på plass rundt Goetheanum like før en forestilling er det vel ikke mulig å se samlet noe sted i verden. Det er sørgelige saker, men Bjørneboe ville lyve, om han formulerte seg annerledes. Og i en parentes legger han ironisk til:

"(Det er selvsagt mulig, at det er nettopp antroposofien som inntil videre holder disse menneskene utenfor galehuset, hvilket jo i og for seg ville være storartet, men som dog ikke kan oppfattes som denne bevegelsens egentlige mening.)"

Det beste ville være om man overleverte Goetheanum til den sveitsiske stat som lagerbygning, men så kommer nok en gang modifikasjonene:

"Dog er mitt forhold til antroposofien blitt ved det gamle. Amen."

Bjørneboe fremhever at overalt hvor antroposofer yder ærlig og ansvarlig arbeid, blir dette arbeidet også anerkjent. Men da må man arbeide for å skape noe nytt - man må arbeide for sine egne ikke for en annens/Rudolf Steiners ideer. I et åndelig verk stinker alt som er lånt! Og Bjørneboe spisser det til:

"Like lite som det ligger noen moralsk fortjeneste i å gi bort penger eller bøker som tilhører en annen, er det noen fortjeneste å gi bort lånte ideer."

Ser man på privatbrevene under ett, fremtrer Bjørneboes forhold til antroposofien etter "bruddet" som mer nyansert enn det man i andre sammenhenger kan få inntrykk av. Og som nevnt ovenfor: Bjørneboes ambivalente forhold til den antroposofiske bevegelse forandret ikke noe med hensyn til hans generelle og sterkt forankrede metafysiske syn på tilværelsen. Det er i det hele tatt svært vanskelig å peke på noen side ved Bjørneboes spirituelle syn fra perioden før 1957, som han ikke også forbandt seg med de siste 20 årene av sitt liv.

Og det er kanskje det som er det sentrale hos Bjørneboe, ikke hvordan han mener at arven etter Steiner ble forvaltet på slutten av 1950-tallet eller i 1960- og 70-årene?

V De siste år - den metafysiske understrøm (1961-1975)

Fra begynnelsen av 1960-årene tar Bjørneboes biografi og livsverk en ny vending. Bjørneboes opprør mot alt som smaker av autoritet og maktmennesker øker i intensitet. Han engasjerer seg mer direkte i den løpende samfunnsdebatt gjennom et kraftig antiimperialistisk engasjement og en uttalt sympati i forhold til Sosialistisk Folkeparti/Orientering-kretsen. Bokanmeldelsene blir færre, og hans engasjement i den løpende samfunnsdebatten intensiveres- Han skriver ikke lenger kampromaner som Jonas, Under en hårdere himmel og Den onde hyrde - de viktigste romanene blir mer eksistensielle i sine temaer som for eksempel de tre bøkene om ondskapens trilogi og Haiene. Samtidig forstummer nærmest den tradisjonelle lyrikeren Jens Bjørneboe i den forstand at han ikke lenger utgir selvstendige diktsamlinger. Men dramatikeren Bjørneboe bruker dikt i flere skuespill, bl.a. Til lykke med dagen, Fugleelskerne og Dongery.

I norsk offentlighet blir antroposofen Jens Bjørneboe borte - mens anarkisten Bjørneboe trer frem med et klart engasjement og en uttalt identifikasjon. Bjørneboe fremhevet forøvrig likheten mellom anarkisme og Rudolf Steiners tregreningslære.

I de første fremstillingene av Bjørneboes liv og forfatterskap etter hans død beskrives hans forhold til antroposoøen i de siste 16 årene som nærmest ikke-eksisterende. Og ytre sett ser det unektelig slik ut: Jens Bjørneboe har intet yrke som står i antroposofisk sammenheng, og han uttaler ingen offentlig støtte til bevegelsen.

Tvert imot tar han i enkelte sammenhenger avstand fra antroposofien i praksis. I et intervju med Morgenposten i 1970 sier han25:

"Jeg har selv oppholdt meg ved presteseminaret i Stuttgart, og jeg har aldri vært i et sykere miljø, preget som det var av gjennomført løgnaktig og forborgent hykleri. Lederen i min tid, Dr., Husemann, preget hele stemningen på dette sykehuset, og jeg tror at de fleste elevene var overbevist om at han ved hjelp av sin synskhet kunne følge deres innerste tanker og minste bevegelser som de foretok seg under dynen."

Han fortsetter:

"Antroposofien er blitt en lukket, autoritær bevegelse .... stadig mer kryptisk, sekterisk, selvopptatt og verdensfjern."

Og det er ikke bare den organiserte antroposoø som Bjørneboe tar et oppgjør med. Også forholdet til Rudolf Steiner er nok i denne perioden mer problematisk.

I 1963 kom Jens Bjørneboe tilbake til den finsk-svenske forfatteren Edith Sodergran i Horisont 1963 nr 1, Bjørneboe roser Edith Sodergran for hennes selvstendige og uavhengige stilling til antroposofien: Hun er i stand til å avvise Steiner på de punktene hvor hun i troskap mot sitt eget vesen må være uenig med ham. Hun er uten dogmatisk rettroenhet og autoritetslydighet Det er ikke for dristig å tolke tilslutningen til denne siden av Sodergran som et uttrykk for Bjørneboes eget ståsted.

*

Men hva med antroposoøens nedslag i Bjørneboes forfatterskap i dertne perioden? I den "antroposofiske perioden" frem til 1957 har vi sett at de antroposofiske temaene i Bjørneboes forfatterskap er relativt beskjedne. Desto mer overraskende er det at vi nå kan konstatere et stadig sterkere innslag av antroposofisk terminologi, antroposofiske motiver og temaer knyttet til Rudolf Steiners livsverk. Dette gjelder i særlig grad Frihetens øyeblikk og kulminerer med utgivelsen av Haiene.

Inge S. Kristiansen utgav i 1989 - som nevnt ovenfor - boken Jens Bjørneboe og antroposofien-Boken er delt i to: En del om Rudolf Steiner og antroposofien og en del (ca. tre fjerdedeler av boken) representerer en analyse av Jens Bjørneboes forfatterskap, hvor en rekke forskjellige motiver blir gjennomgått. Det er Kristiansens store fortjeneste at han ved sin gjennomgang — særlig av den siste delen av forfatterskapet - påviser et vell av antroposofiske motiver og utbredt antroposofisk språkbruk.

Kristiansen tolker de antroposofiske motivene som man møter i for eksempel Frihetens øyeblikk og Haiene som en fornyelse av Bjørneboes forhold til Steiner etter et brudd på slutten av 50-tallet, og legger til grunn at det foreligger en genuin antroposofisk metafysikk som sammenbindende helhetssyn i Bjørneboes siste romaner. Kristiansen konkluderer med at Bjørneboe mot midten av 1960-tallet - nærmest i all hemmelighet - skal ha fått et dypere og mer avklaret forhold til Steiners tankeverden. Det dreier seg i følge Kristiansen nærmest om en initiasjonserfaring som Bjørneboe holdt for seg selv og valgte å formidle på en "innhyllet" måte i sine senere romaner: På 1960-70 tallet gjennomgikk Bjørneboe en personlig mysterieerfaring som fornyet og bekreftet antroposofiens sannhet for ham. Men Bjørneboe skal ha holdt den erfaringen for seg selv av redsel for å bli gjort til latter.

I stedet skal han ha latt denne erfaringen og antroposofien flyte forkledd inn i sine siste romaner- Som støtteargument for sine konklusjoner henviser Kristiansen til privatbrev fra tidlig på 1970-tallet, hvor Bjørneboe gir uttrykk for at det har skjedd noe ekstraordinært med ham. Det skal ha vært tale om en total åndelig fornyelse, en gjenfødelse og en oppstandelse.

Som vi skal komme tilbake til, er Kristiansens biografiske konklusjoner diskutable. Dette spiller i og for seg ingen avgjørende rolle: Det er og blir Kristiansens store fortjeneste at han har påvist den store bredde av antroposofiske motiver i Bjørneboes bøker særlig i Frihetens øyeblikk og i Haiene, Kristiansen hevder26 med rette at det er ualminnelig fruktbart å lese Bjørneboes siste romaner med "antroposofiske briller" - og at dette gir forbausende resultater.

Kristiansen foretar en særdeles grundig gjennomgang av de forskjellige motivene i Bjørneboes forfatterskap, og bredden av hans funn er nærmest oppsiktsvekkende,, Kristiansen analyserer Bjørneboes syn på betydningen av den såkalte "empiriske metafysikk" og hans faste overbevisning om at menneskets vesen er ånd. Hvis ikke menneskets bevissthet griper dette faktum, går selve friheten tapt. Kristiansen analyserer Bjørneboes frihetsbegrep, vektlegging av drømmer, bruk av Mikaelsmotivet, Parsifalsmotivet, spørsmålet om det ondes metafysiske eksistens og Bjørneboes syn på frihet, på reinkarnasjon og evolusjon.

Uansett hva man måtte mene om detaljene i Kristiansens fremstilling, er antroposofiske motiver og begrepsbruk så sterkt representert at det er direkte påfallende.

Syv år etter at Inge S. Kristiansen utga sin bok, tok Kaj Skagen opp de samme problemene i den ovenfor nevnte bok Metafysiskk eller selvmord? Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien. Boken er først og fremst et svar på Kristiansens bok. Skagen er sterkt kritisk både til Kristiansens utlegning av Steiners biografi og av antroposofiens innhold. I tillegg har han klare innvendinger både mot Kristiansens fremstilling av Bjørneboes biografi og tolkningen av forfatterskapet,

Det må være riktig å si at det neppe er noen som har bedre forutsetninger enn Kaj Skagen til å behandle forholdet mellom Jens Bjørneboe og Rudolf Steiner. Skagen skriver selv i forordet at han i over 25 år har vært opptatt av begge, og at ingen andre forfattere eller tenkere har hatt større betydning for ham.

Skagens utgangspunkt for boken er at han igjen og igjen har måttet vende tilbake til de utfordringer, innsikter og gåter som Bjørneboes og Steiners liv og verker byr på, og et av de viktigste temaene som da melder seg er spørsmålet om deres innbyrdes forhold,

Boken representerer den tredje fremstillingen fra Skagens side av forholdet mellom Bjørneboe og Steiner. Den første finner vi i tidsskriftet Arkens Bjørneboenummer, nr, 4/1981, som ble utdypet og videreført av Skagen i 1984 i boken Bjørneboe om seg selv.

Som bakgrunn for analysen av Bjørneboes biografi og forfatterskap behandler Skagen deler av Rudolf Steiners biografi, i første rekke Rudolf Steiners utvikling i 1890-årene som representerer overgangsårene fra hans tid som Goethe-forsker og forfatter av filosofiske avhandlinger og frem til rundt 1900, da Steiner trer frem for offentligheten med sine spirituelle/metafysiske bøker og foredrag. Denne delen av boken er grundig og veldokumentert og gir et interessant bilder av Steiners utvikling, som blant annet går via Max Stirners individualisme, som Steiner på dette tidspunkt knyttet an til - og som Bjørneboe i praksis ender som representant for, etter Skagens mening.

Skagen argumenterer godt for at man hos Steiner kan se at hans tidlige filosofiske arbeider motiverer hans senere antroposofi. Hos Bjørneboe derimot forble antroposofien et anslag, men han gjorde anarkismen eller anarko-individualismen til sin personlige og virksomme faktiske livsholdning.

Behandlingen av hvordan Steiner overskrider Stirners etiske individualisme i kapitlet "Stirner, Steiner, Bjørneboe" representerer et vesentlig bidrag til forståelsen av Steiners biografi og grunnlaget for antroposofien.

I tillegg til en god belysning av deler av Steiners biografi inneholder Skagens bok en detaljert redegjørelse for sentrale antroposofiske begreper og problemstillinger som bakgrunn for vurderingen av Bjørneboes romaner. Skagen skriver utfyllende om Steiners jeg-begrep, utviklingen av selvbevisstheten, meditasjonens betydning, Steiners syn på drømmer m.m.

For første gang får man her av en norsk forfatter en selvstendig og original behandling av sentrale antroposofiske begreper. På dette punktet representerer Skagen et nødvendig tillegg og et nødvendig korrektiv til frernstillmgen hos Inge S. Kristiansen, hvor behandlingen av Steiner og antroposofien ikke alltid er like fyldestgjørende.

Når det gjelder Bjørneboes biografi er det Skagens hovedtese at Kristiansen tar feil når han konkluderer med at Bjørneboe "konverterer" tilbake til antroposofien i det skjulte basert på en personlig mysterieerfaring.

Skagen mener at det som reelt skjedde med Bjørneboe, var at han i sine senere år lot antroposofien - som han i sin ytre biografi ikke lenger knyttet an til - synke ned, og at den fremstår som en verdensanskuelse som Jens Bjørneboe primært brukte fordi han hadde behov for den - ikke som et resultat av en ny erkjennelse. Skagen peker på at Bjørneboe kan ha ant den eksistensielle avgrunn som han var på vei mot, og at han forsøkte å redde seg fra denne nærmest med en metafysisk besvergelse: Bjørneboe forsøker på slutten av sitt liv å blåse liv i en gammel flamme: Han trenger Steiner for å komme videre i sitt forfatterskap, men fornyer intet - han trekker kun veksler på gammel kapital.

Når det gjelder Bjørneboes forfatterskap er ikke Skagen uenig med Kristiansen i at det er et vell av antroposofiske motiver og begreper særlig i Frihetens øyeblikk og Haiene» Skagen argumenterer imidlertid godt for at Bjørneboes fremstilling avviker i stor grad fra Steiner -og det i større grad enn Kristiansen legger til grunn. Dette sannsynliggjør etter Skagens oppfatning at det neppe var tale om et nytt møte med Steiners ideer som avspeiler seg i sluttfasen av forfatterskapet: Tvert i mot gjenfinner man i for eksempel Frihetens øyeblikk i større grad innholdet av Max Stimers individualisme enn Steiners antroposofi. Flere av de klare spirituelle grunnelementene i romanene mangler de spesielle kjennetegn de har hosSteiner - dette påvises for eksempel i Skagens analyse av forholdet mellom åndssyn og drømmesyn hos Bjørneboe og Steiner.

Oppsummeringsvis er Skagens bok viktig fordi den utvider og delvis korrigerer Kristiansens bok. Skagens kritikk av Kristiansens bok er imidlertid gjennomgående for hard: Som nevnt ovenfor, er og forblir det Kristiansens store fortjeneste at han har påvist vesentlige og viktige sider i Bjørneboes forfatterskap, som ingen tidligere hadde sett,

Det foreligger flere brev fra Bjørneboe høsten 1973 som beskriver hans direkte erfaring med det Bjørneboe kaller den "samme åndelige kraft som bærer hele universet", og som også kan erfares av hver enkelt. 1 et brev datert 6, oktober 1973 beskriver han "en oppvåkning til en urokkelig sikkerhet om en åndelig verden27."

Fire dager senere skriver han til Philip Houm om samme opplevelse28:

"På grunn av min egen indre og arbeidsmessige situasjon er jeg også voldsomt opptatt av det religiøse og i det hele tatt åndelige spørsmål, noe som for de kommende generasjoner "ligger i luften", og ikke en teori, men eksistens.

 

Jeg er aldeles sikker på at vår fysiske verden bare er den synlige, materielle del av et rent åndelig kosmos, og denne overbevisning er årsaken til at jeg har fått mitt metafysiske libido tilbake.

 

For meg er den rene bevissthetsopplevelse en erfaring av rent åndelig natur, og en sterkere erfaring av det metafysiske enn selv de voldsomste parapsykologiske fenomen.

 

Den aller siste tiden har forandret hele mitt liv. For å si det rent ut: jeg haropplevd et mirakel, - riktignok et mirakel som jeg har hørt om og lest om, som jeg altså visste om, men ikke opplevde på kroppen før nå.

 

Samtidig fulgte en sterk utvidelse av bevisstheten. Den besto først og fremst i en opphevelse av meningsløsheten; - det gjelder både menneskehetens historie og fremtid, målet, - og det enkelte, individuelle menneskeliv. Begge deler har møtet med seg selv som mål. I det enkelte menneskeliv betyr dette møtet med ens egen, åndelige kjerne, - men med det innerste, dypeste, ubevisste "jeg" - det udødelige, åndelige centrum i mennesket."

 

Selv opplever jeg det som en nesten utrolig åndelig oppvåkning. Det er en sansning av en alt gjennomtrengende, alt oppebærende åndelig kraft, en enorm åndelig kraft som bærer og opprettholder alt.''

Og som sagt: En tilsvarende beskrivelse finner man igjen i flere brev høsten 1973,

Det ville være svært ulikt Bjørneboe å gi uttrykk for en personlig erfaring, som han ikke mente var reell. Det må derfor være tilstrekkelige biografiske holdepunkter for å konkludere med at Bjørneboe opplevde noe som for ham stod som et reelt vendepunkt i hans biografi.

Det er for øvrig interessant å konstatere at denne personlige erfaringen har Bjørneboe løftet inn i forfatterskapet. Styrmann Janson gir uttrykk for den samme type opplevelse i Haiene29

*

I Jens Bjørneboes metafysiske univers inngår også en sterk interesse for astrologi og horoskop. I denne essaysamlingen har vi inntatt hans artikkel fra Horisont 1962 nr 5-6, "Om å stille et horoskop." Bjørneboe fikk gjentatte ganger sitt eget horoskop stillet, I tillegg fikk han stillet horoskop for sine tre barn, sin ektefelle og for deres parforhold -alle utarbeidet av den tyske astrologen Hetta Falk, som for øvrig stilte så nøyaktig horoskop at hun samarbeidet med legene ved sykehuset i Wiesneck i Freiburg.

Astrologen Rigmor Elisabeth Wig har i sin bok om astrologi, Mellom oss og stjernene (1973) s. 166 gjengitt Jens Bjørneboes horoskop som hun oppstilte bare på bakgrunn av fødested og fødselsdato,

I intervju etter intervju bekjenner Jens Bjørneboe sin overbevisning om astrologiens betydning. Et eksempel finner vi i Morgenavisen 25. mars 1961. Her sier Bjørneboe30:

"Nå, astrologien er blitt så banalisert av ukebladene. Men jeg tror at stjernekonstellasjonene er en del av vårt miljø og spiller en rolle for oss, jeg tror det. Når et menneske fødes, står mye av hans skjebne skrevet i stjernene, men jeg skulle tro at vi mennesker også kunne gripe hjelpende inn. Da jeg ble født, stod det skrevet om meg at jeg aldri kunne bli musiker eller forretningsmann. Det er en skjebne."

I et intervju med Erling Ramnefjell i Dagbladet 22. januar 1972 utfyller Bjørneboe sitt astrologiske syn31

"Dette er ikke noe jeg tror på. Jeg vet, sier han til Dagbladet."

Foranledningen for disse uttalelsene var det ovenfor nevnte horoskopet som Rigmor Elisabeth Wig stilte og som ble offentliggjort i André Bjerke og Harald Tusbergs TV-program "I grenseland" 22. januar 1972.

I intervjuet gjennomgår Bjørneboe forskjellige stjernetegn og konkluderer:

"Det fascinerende med astrologi er at det så åpenbart er noe i det, mens det samtidig ikke finnes noe som ligner en forklaring."

I Jens Bjørneboes etterlatenskaper fantes et stort dikt om horoskop, som André Bjerke registrerte, og som han vurderte med hensyn til om det skulle inkluderes i en ny utgave av Samlede dikt. André Bjerke valgte å legge diktet tilbake i skuffen, og vi kjenner derfor ikke innholdet.

Også hos Steiner finner man en prinsipiell anerkjennelse av horoskopets betydning, men astrologi fremstår hos Steiner som noe som tilhører historien, selv om Steiner også bekreftet at et riktig stilt horoskop avspeiler reelle skjebnekrefter,

I et foredrag i København 8. juni 191132 heter det:

"Til grunn for det å stille et horoskop ligger sannheten om at kjenneren av disse ting kan avlese de krefter som gjør at mennesket finner veien inn i den fysiske tilværelse. Til ett menneske hører et bestemt horoskop, fordi de krefter som har ført vedkommende inn i tilværelsen kommer til uttrykk i det.

Mennesket stilles altså inn i den fysiske tilværelse, og horoskopet er det som det retter seg etter før det begir seg inn i jordlivet. Disse ting som jo i våre dager synes så dristige, skal ikke berøres uten å gjøre oppmerksom på at nesten alt som nå bedrives i denne retning er den rene dilettantisme - en sann overtro, - og at den "sanne vitenskap" om disse ting stort sett helt er gått tapt for den ytre verden- De prinsipielle ting som sies her skal man derfor ikke bedømme på grunnlag av det som i våre dager ofte fører en tvilsom tilværelse som astrologi,

Det som driver mennesket inn i den fysiske legemliggjørelse, det er stjerneverdenens virksomme krefter,"

For Steiner er således innflytelsen fra Kosmos over det enkelte mennesket langt mer omfattende enn det som utlegges i astrologien generelt og i et horoskop spesielt.

I hele perioden mellom 1961 og 1976 betonet Bjørneboe igjen og igjen betydningen av det metafysiske. I et brev av 13.10.1963 til Eugenio Barba heter det33:

"Dette - den esoteriske mystikk - er jo egentlig mitt virkelige felt, og siden jeg begynte å skrive, har jeg søkt etter en form til det."

I tillegg minner vi om sitatet fra forordet til diktsamlingen Aske, vind og jord fra 1968 som vi har referert innledningsvis, og hvor Bjørneboe understreker at det ikke er noen motsetning mellom en sterk innadvendt og avgjort metafysisk legning på den ene siden og en like sterkt utadvendt, polemisk og dokumentarisk samtidsengasjert holdning på den annen side,

Tone Bjørneboe forteller i et intervju med Kaj Skagen og Peter Normann Waage i Arken34 om Bjørneboes syn omkring 1970:

"Det han sa var at han ikke var ferdig med antroposofien i seg selv, men han var ol veis ende med antroposofien slik den kom til uttrykk her og nå i Norge, Han ville videre og han var ordentlig bitter og skuffet over enkelte antroposofers reaksjon på at han gikk inn i virkeligheten og brød seg med slike ting som fengselsvesenet, akkurat som om det var noe å bry seg med.

Men, han tok som sagt aldri avstand fra antroposofien i seg selv, bare deler av dens tilsynekomst på samme måte som han heller ikke tok avstand fra kristendommen, men fra kirken.

Han ville gå inn i Steiners verk og bearbeide, finne nye elementer der og komme fornyet tilbake". Det var dette han ønsket å bruke den siste delen av livet sitt til - hvis han klarte å snu på flisa da. Et åndelig arbeid, fremdeles i forbindelse med Steiner, men dybdeboring."

I en ufullendt skisse fra 197235 understreker Bjørneboe betydningen av å stille det helt grunnleggende spørsmål: Hva er et menneske?

Bjørneboe betoner at man må ha et klart og utvetydig menneskebilde før vi kan stille opp klart definerte mål for å skape økonomiske, sosiale eller politiske vilkår som er de rette for menneskehetens utvikling,

Bjørneboe påpeker at dette spørsmålet ikke lenger blir betraktet som tillatelig i vår kulturkrets,

"Det er som å si stygge ord i pent selskap. Det er som å gjøre sitt fornødne på teppet."

Dette sentrale spørsmål om "livets mening "anses som nærmest et obskønt eller et usedelig spørsmål som ingen med sin intellektuelle jomfruelighet i behold vil være uanstendig nok til å nevne.

"Spør man om mening og hensikt, da er man ikke et alvorlig menneske."

Det ufullendte manuskriptet slutter midt i en setning hvor Bjørneboe minner om

"den mann som i vårt århundre har girt den sterkeste antimaterialistiske impuls i sitt filosofiske og ...".

Her stopper manus.

Kaj Skagen har kommentert denne ufullendte avslutningen i en artikkel i Arken36:

"Den mann som Bjørneboe tenker på er Rudolf Steiner. Men manuskriptsiden ender her, fortsettelsen kommer på neste side, men neste side finnes ikke. Bjørneboe har fortsatt med å skrive om Steiner, har oppgitt ganske straks, og latt fortsettelsen gå i papirkurven. I et lynglimt gir dette hele bildet, hele den livslange konflikt, at det viktigste av alt, det han opplevde som det nødvendigste, det kunne han ikke si noe om, fordi det gikk på den egne selvstendighet løs - det ble umulig/'

Det er alminnelig kjent at Bjørneboe beholdt sitt medlemskap i Antroposofisk Selskap hele livet i den forstand at han aldri tok et aktivt skritt for å melde seg ut Han deltok også i sine siste år ved flere anledninger ved Kristensamfunnets gudstjenester.

Ser man på Jens Bjørneboes metafysiske grunnsyn, er det intet brudd i hans biografi: Han beholder for alle praktiske formål dette gjennom hele sitt voksne liv. I antroposofien fant han støtte for sin egen metafysiske legning, og han fant også hos Steiner en sikkerhet og et fundament som bekreftet hans spirituelle verdensanskuelse.

Som eksempler på antroposofiske grunnideer Bjørneboe delte, må bl a nevnes:

Bjørneboes tro på reinkarnasjon og karma, som han i gjentatte intervjuer bekjente seg til.

Rudolf Steiners syn på det evolusjonistiske i menneskets historie.

En sterk forankring og tro på åndens tilstedeværelse i kosmos og natur.

En grunnleggende enighet om at mennesket først og fremst er et åndsvesen. Uten at man forstår hva et menneske er, blir alle forsøk på sosiale løsninger halvhjertede, jf. ovenfor for så vidt gjelder det uavsluttede manus Metafysikk og selvmord! Et annet godt eksempel er hans tale til årets russ i 1956, jf ovenfor.

Mennesket har en mulighet til å tilnærme seg tilværelsens spirituelle side ved erkjennelse - ikke bare ved tro. Og dette er ikke bare en mulighet - det er en nødvendighet.

Det onde er en metafysisk realitet. Bjørneboe forbandt seg med et verdensbilde hvor de kosmiske krefter, herunder det onde, har innflytelse både på den enkelte - og i et større perspektiv - på samfunnet

Både Steiner og Bjørneboe tillegger myter, sagn og eventyr en langt større betydning enn at det er noe som kan avfeies/avskrives som gammel overtro. Mytene er bærere av gammel visdom som historisk har sitt utspring i det oversanselige.

Bjørneboe tiltrer Steiners oppfatning av solen og sollyset som åndelige realiteter. Et godt eksempel finner man i Haiene - noe Inge S. Kristiansens37 har påvist kapittelet "Solen og lyset".

Bjørneboe beholdt hele sitt liv en sympati for Steiners sosiale ideer, i første rekke for den såkalte tregreningslæren og identifiserte seg hele tiden med steinerskolebevegelsen.

I ett av de siste intervjuene Bjørneboe ga før sin død, sluttet han seg til en av de mer uvante tankene hos Steiner, som står i forbindelse med forholdet til reinkarnasjon og karma: Bjørneboe identifiserer seg her med Steiners oppfatning om at barn før unnfangelsen, velger sine foreldre. Helt til det siste fremhever m a o Bjørneboe sitt sterkt metafysisk forankrede verdensbilde.

Disse skissemessige punktene er ikke på noen måte utfyllende. De viser imidlertid hvor sterke paralleller det er mellom Jens Bjørneboes synspunkter og Rudolf Steiners antroposofi.

Kaj Skagen konkluderer38 oppsummeringsvis med at Jens Bjørneboes verk og biografi står som utfordring, lærestykke og livsviktig informasjon for alle som aner at vi er her av andre grunner enn biologisk tilfeldighet og økonomisk tvang.

VI Ringen sluttet (1976)

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners livsverk begynte med at han stiftet bekjentskap med miljøet rundt Kristensamfunnet i Sverige under krigen. Det var dette som var innledningen til hans langvarige studium av antroposofien og beskjeftigelse med Steiners livsverk.

Kristensamfunnet ble ikke opprettet etter initiativ av Steiner selv, men Steiner var fødselshjelper ved opprettelsen da han i 1921 fikk en henvendelse fra tyske teologer og andre interesserte. Kristensamfunnets kultus og innhold - som vi i denne forbindelse må la ligge -utgjorde Steiners svar på hvilke utfordringer kristendommen i dag står overfor. Fremtredende karakteristika er lærefriheten og mangel på dogmatikk. Steiner lot enhver beholde friheten til å pleie sitt religiøse liv som han ville. På spørsmålet om hva forskjellen på den antroposofiske bevegelse og Kristensamfunnnet var, svarte Steiner39:

"Den antroposofiske bevegelse henvender seg til erkjennelses trangen og bringer erkjennelse. Kristensamfunnet henvender seg til oppstandelsestrangen og bringer Kristus. Antroposofisk selskap er en kulturbevegelse som spenner over alle områder. Kristensamfunnet er en forløsningskirke som kan omfatte alle mennesker."

For en nærmere innføring i Kristensamfunnets idebakgrunn kan vises til Alfred Heidenreichs bok Spire i vekst.40

Bjørneboes forhold til kristendommen var ikke enkelt. Han var meget kritisk til den organiserte kirke, men forbandt seg med det kristne hovedbudskap og benyttet ofte bibelske motiver. Det må være riktig å si at han nok hadde en mer allmennmetafysisk og spirituell grtinnholdning enn tradisjonell religiøs.

Hans tre døtre i annet ekteskap ble alle døpt i Kristensamfunnet, og han var en venn av en av de sentrale prestene, Johannes Hertzberg. Så sent som på 1970-tallet deltok han i Kristensarnfunnets gudstjenester og gikk til nattverd.

Flere år før sin død sa han til Johannes Hertzberg:

"Jeg ønsker at du skal forrette i min begravelse".

Og slik ble det også - til anarkistenes lett uskjønnsomme indignasjon. I begravelsen etter Jens Bjørneboes selvmord 8. mai 1976 leste André Bjerke Mitt hjerte, og Tone Bjørneboe leste fra slutten av Stillheten.

Ni år senere - i 1985 - døde André Bjerke. Også André Bjerke meldte seg inn i Antroposofisk Selskap (i 1955), og i Kristensamfunnet mot slutten av sitt liv. André Bjerke og Jens Bjørneboe var således både familiemessig forbundet og sterkt åndsbeslektet gjennom sitt studium av og sin kompliserte og varierende tilslutning til Rudolf Steiners livsverk.

Jens Bjørneboe forbandt seg - som nevnt - med Kristensamfunnet tidlig i 1940-årene under sitt opphold i Sverige. Og han valgte altså - for øvrig i likhet med André Bjerke -Kristensamfunnet som den siste avsluttende ramme. Den ring som Rudolf Steiners livsverk representerte i hans liv, ble således sluttet.

''For denne gang" ville kanskje Jens Bjørneboe si?

 

 

 

Noter:

1 Olav H.Hauge 1924-1994.Bind I s. 464. Det Norske Samlaget, 2000

2 Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv s. 194. Den norske Bokklubben, 1984

3 Jens Bjørneboe: Aske, vind og jord, s. 6. Gyldendal 1968

4 Terje G, Simonsen: Janus. Et tidsskrift og en tid. s. 35. Solum 2001

5 Hans Fredrik Dahl: De store ideologienes tid, s. 11-12- Bind V i Norsk idéhistorie. Redaktører: Trond Berg-Eriksen og Øystein Sørensen,, Aschehoug. 201. Se også s. 144,171 og 220

6 Dahls. 372-78

7 Sitert etter Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsteren - s. 39, Gyldendal 1984

e Skagen 1984,. s. 34-43

9 Basert på nekrolog over Lisel Bjørneboe av Didrik Wachenfeldt i Forum for antroposofi, juni 2001 s.

44-46, Se også Therese Bjørneboe: Mitt møte med Lisel i På sporet av en virkelighet. Festskrift til Karl

Brodersen 80 år s. 47. Antropos 1997,,

10 Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens. Et familieportrett av Jens Bjørneboe, s, 132, Aschehoug 2001.

11 For en nærmere redegjørelse for Ingeborg Møllers biografi og forhold til antroposofien se temanummerne i Libra nr 2-3/2001, nr 4/2001 og nr 1-2/2002.

12 Karl Brodersen: Jens Bjørneboe og antroposofien. Arken nr 4/1981 s. 28

13 Oddvar Granly: Debatten om utviklingslæren II, Libra 1-2/2003 s. 42. Se også Oddvar Granly: Debatten om utviklingslærer i 1950-årene. Libra nr 4/2002 s. 176 med hensyn til den generelle darwinisme- deba tten.

14 Trond Skaftnesmo: Redelig om darwinisme i Norge. Libra nr 4, 2002 s. 193,

15 Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord- Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien s. 34. Cappelen 1996.

16 Jens Bjørneboe: Bøker og mennesker s, 140. Gyldendal 1979,

17 Inge S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien. En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det sene forfatterskapet, s. 145 flg. og s. 154 flg., Solum 1989

18 Kristiansen s. 158

19 Kristiansen s. 213 og 215

20 Rudolf Steiner: Entsprechungen zwischen Mikrokosmos und Machrokosmos. Die Rudolf Steiner

Gesamtausgabe 201. Dornach 1987. Foredrag 16, april 1920, Der Mensch - eine Hieroglyphe des

Weltenalls.

23 Håvard Rem (red.): Samtaler med Bjørneboe, s. 45. Dreyer 1987.

22 Verken dette eller de følgende privatbrevene til Karl Brodersen er tidligere offentliggjort.

23 Omskrivning av stedsnavnet Dornach. I direkte norsk oversettelse "torne-rumpe"

24 Jens Bjørneboe: I et åndelig verk stinker alt som er lånt. Arken nr 1-4/1989 s. 96.

25 Sitert etter Wandrup s. 73

26 Kristiansen s. 14

17 Skagen 1984 s. 184 gjengir store deler av brevet.

28 Ikke offentliggjort privatbrev.

29 Arken nr 4/1981 s. 5. Se også Skagen 1984 s. 72-76

30 Rem s. 74 35 Rem s. 164

32 Rudolf Steiner: Menneskets og menneskehetens åndelige ledelse s. 59. Antropos 1987.

33 Jens Bjørneboe: Om teater s, 25- Gyldendal 1978

34 Arken nr 4/1981 s. 32

35 På sporet av en virkelighet Festskrift til Karl Brodersen 80 år, s. 37. Antropos 1997. Deler av dette manus er også referert av Tone T. Bjørneboe i forordet til Bøker og mennesker (1979).

36 Arken nr 4/1981 s. 89 37 Kristiansen s. 118 38 Skagen 1984 s. 194

39 Sitat av Friedrich Rittelmeyer inntatt i Cato Schiøtz: Execution First, Verdict Afterwards. Om den lutheranske kritikk av Rudolf Steiners antroposofi i På sporet av en virkelighet s. 314

40 Alfred Heidenreich: Spire i vekst. Om Kristensamfunnets grunnleggelse, Kristensamfunnet i Norge, 1987