Rudolf Steiner og Nietzsche-Arkivet
(Foredrag i Forum Berle)
Av Trond Berg Eriksen
Steiner og Nietzsche møttes faktisk i levende live. Men da var Nietzsche satt ut av spillet. Han gikk på et nervesammenbrudd i Torino i januar 1889 etter en syfilis – "luetisk infeksjon" (Karl Jaspers) – han hadde pådratt seg i studietiden. Nietzsche vegeterte videre i morens og søsterens pleie frem til 1900 da han døde for annen gang. Fra 1894 og frem til århundreskiftet hadde den unge Steiner nære forbindelser med Nietzsche-arkivet som Nietzschers søster Elizabeth Förster-Nietzsche bygde opp i løpet av 1890-tallet.
Stedet var først Naumburg an der Saale og så – fra 1897 – Weimar hvor Steiner som Goethe-filolog arbeidet ved Goethe-Schiller-arkivet. Historien om Steiners forhold til Nietzsche er i høy grad en historie om Steiners forhold til Nietzsches søster som broren kalte "den antisemittiske gåsa". Hun er skurken og Steiner er the good guy i et drama som fikk vel så store ettervirkninger i det 20. århundre som Steiners befatning med antroposofien.
Nietzsches søster Elizabeth var av en tvers igjennom kriminell natur. Fordi det er sagt så mye stygt og ufordelaktig om henne allerede, har jeg lett med lys og lykte etter et eneste sympatisk trekk ved henne. Jeg kan si med full overbevisning og uten overdrivelser at noe slikt finnes ikke. Steiners fortjeneste i denne sammenhengen var at han var en av de første som gjennomskuet henne og den første som sa fra offentlig om hennes notoriske upålitelighet. Men da hadde han en god stund sprellet i hennes garn.
Nietzsche selv hadde brutt enhver forbindelse med søsteren da hun giftet seg med antisemitten dr. Bernhard Förster i 1885. Med ham dro hun så til Paraguay for å grunnlegge et jødefritt Neu-Germania. Den Wagner-inspirerte antisemittismen var etter hvert blitt så paranoid at de raserene ikke lenger følte seg trygge i Europa.
Søsteren betraktet tidlig broren som noe et mirakel. Elizabeths beundring for storebroren ble ikke mindre da han først ble opptatt som elev ved det ærverdige Schulpforta (som 14 åring) , dernest ble student og professor i Basel (24 år gammel) og til sist fikk Richard Wagner og Cosima til omgangsvenner. Elizabeth nøt brorens sosiale og intellektuelle fremgang i fulle drag og presset seg på for å få sin del av glansen. Hun kom til Tribschen (1869) og til Bayreuth (1876) som sin brors søster. Men da hun oppdaget at broren var alvorlig syk, at han ville oppgi sitt professorat og bryte med Wagner, fikk hun panikk.
Elizabeth skjønte at hun eventuelt måtte slå seg frem på egen hånd og fortsatte sin karriere i Wagners menighet lenge etter at komponisten hadde slått hånden av hennes bror. Snart var hun president i Wagner-selskapet i Nürnberg. Elizabeth deltok også aktivt i den antisemittiske bevegelsen som rekrutterte fra omtrent de samme sosiale gruppene som festspillene i Bayreuth. Der traff hun så dr. Förster som drømte om å grunnlegge en stat uten adgang for jøder i Sør-Amerika.
"Menschliches – Allzumenschliches" (1878) gjorde det endelig slutt mellom Wagner og Nietzsche. Ekteparet Wagner trodde at deres gamle venn Nietzsche var gått fra vettet og kalte boken "smakløs". For Elizabeth var det en sosial katastrofe. Hun var blitt som en del av Wagners familie. Barna i huset kalte henne "tante Elizabeth". Hun måtte derfor utvikle sitt forhold til wagnerianeren og antisemitten Förster for å oppveie forbindelsen med den – i Wagners og Cosimas øyne – uregjerlige broren . Elizabeth var ikke så opptatt av musikkdrama og festspill som av berømmelsen, stilen, selskapene, elegansen, duften av den store verden i Wagners omgivelser. Hun elsket Haus Wahnfried, Wagners hus i Bayreuth, og hadde ikke noe større ønske enn en gang å kunne residere som en dronning i et lignende åndstempel. Haus Wahnfried ble forbildet både for kolonist-haciendaen Försterhof i Paraguay og for Elizabeths drøm om Nietzsche-Haus i Weimar senere.
Ekteparet Förster ledet kolonien og underslo systematisk de landflyktiges sparepenger. Da hemmeligheten om deres privatøkonomi ble avslørt i 1889, begikk dr. Förster selvmord. Elizabeth holdt ut til 1892, men så kom hun hjem til Tyskland og oppdaget at hun hadde en bror som ikke bare var syk og hjelpeløs, men som nøt en stigende berømmelse. Hun tilranet seg rettighetene til hans bøker og upubliserte skrifter, fikk erklært sin egen mor utilregnelig og sparket alle dem som hadde forvaltet Nietzsche-arven så langt. Særlig ivrig var hun etter å samle inn brev som hun så "redigerte", slik at hun selv skulle fremstå som en urokkelig klippe i brorens liv.
I notater og brev fra de siste 5 årene før 1889 kalte Fritz søsteren for "mitt livs største ulykke". Han brukte også andre, men ikke mindre entydige uttrykk som forsvant fra søsterens utgaver av hans notater og brev. En av grunnene til at Elizabeth var så ivrig etter å samle i sin egen varetekt brevene fra Fritz til Overbeck, moren, Gast, Rohde, Meysenbug, Meta von Salis-Märschlins, Lou Andreas Salomé og forleggerne, var at hun fryktet for at hun i private meddelelser var blitt offer for brorens skarpe penn. Frykten var velbegrunnet, men Elizabeth kunne løse problemet med utelatelser og retusjeringer straks hun selv fikk full kontroll over dokumentene og forretningen.
Steiner var en av dem som raskt forsto at her måtte man redde det som reddes kunne. Han skrev sin Nietzsche-bok i 1895 – "Friedrich Nietzsche – ein Kämpfer gegen seine Zeit" – blant annet for å bygge opp en viss faglig autoritet i forholdet til Nietzsches søster og den noe forfyllede musikeren Fritz Koegel som hadde fått hånd om utgivelsen av Nietzsches etterlatte verker. Søsteren hadde da brutt med de fleste av Nietzsches venner fra Basel-tiden. Særlig gikk hun hardt frem mot den betydelige kirkehistorikeren Franz Overbeck og den ubetydelige musikeren Peter Gast. Det man kan beundre Elizabeth for, var styrken i hennes kriminelle energi. For fra 1893 og fremover lå hun mer eller mindre permanent i rettssaker med alle virkelige og innbildte konkurrenter. Slik kunne hun peke på selve fiendskapet med dem for å mistenkeliggjøre deres innvendinger mot hennes manipulasjoner.
Brevvekslingen mellom den unge Steiner og Elizabeth er nå utgitt og er temmelig omfattende. Jeg kan ikke tenke meg at vi har noen bedre eller mer dekkende karaktertegning av den unge Steiner noe sted enn den vi har her. Vi møter en ytterst korrekt og borgerlig talt anstendig Goethe-forsker som argumenterer prinsipielt og saklig for sine beslutninger. På den andre siden møter vi Elizabeth som tror at hun kan vri litt prestisje og noen fordeler ut av kontakten med Goethe-Schiller-Arkivet. Hun smigrer og lokker Steiner til å påta seg oppgaver som også kunne heve Nietzsche-Arkivets anseelse.
Mitt problem med Elizabeth er at jeg ikke skjønner hvordan en person kan være så dum og så listig på én gang. Hun hadde altså ingen faglig legitimitet til å utføre de oppgaver hun hadde tilkjempet seg, ut over det å være Nietzsches kjødelige søster. Hun skjønner så lite av hva brorens tanker går ut på, at hun presser Steiner til å gi seg privattimer i brorens filosofi. Hvorfor gjør han det? Hvorfor tar han sjansen på å samarbeide med en person som var beryktet i borgerlig forstand?
Steiner var oppriktig opptatt av Nietzsche som tenker. Ikke noe annet litterært navn var hetere i Tyskland og Skandinavia i 1890-årene. Steiner ser at forvaltningen av Nietzsches etterlatenskaper er i usedvanlig slette hender og blir først lokket til Naumburg, hvor Elizabeth holder til, av nysgjerrighet på hva de upubliserte skriftene inneholder. Alle visste at Elizabeth satt på et større, upublisert forfatterskap fra brorens hånd. Elizabeth spiller sine kort beundringverdig. De to leser Nietzsche utrykte selvbiografi – "Ecce homo" – høyt for hverandre, og som en særlig gunst får Steiner oppholde seg og meditere i Nietzsches værelse, mens den syke sitter og brummer i bartene.
Steiner er den aller første som lager en bibliografi over de skriftene som ble utgitt om Nietzsche i 1880- og 1890-årene. Det er en av de få konkrete oppgaver han fullfører for Nietzsche-Arkivet. Ellers holder Steiner
foredrag, skriver anmeldelser og essays om Nietzsches tenkning gjennom 32 år – fra 1892 til 1924. Nietzsche er et av de peilepunkter han trekker med seg fra den ungdommelige begeistringen for Goethe og Fichte til antroposofien eller det han kaller "åndsvitenskapen".
Allerede to år før han møtte Elizabeth, hadde Steiner skrevet en anmeldelse av 4. del av "Also sprach Zarathustra", en kort presentasjon av Nietzsche som den moderne filosofen par excellence og en knapp anmeldelse av en bok om "Max Stirner und Nietzsche". Noe av det som trekker Steiner i Nietzsches retning, er nok Nietzsche særegne naturalisme. Begge forsøker, som kjent, det samme som Goethe, nemlig å formulere en dynamisk naturlære som forener materialismens og idealismens interesser.
Beundringen for Goethe er noe Nietzsche og Steiner har felles. Goethe er vel den eneste skikkelsen i tysk tradisjon som Nietzsche aldri sier et vondt ord om. For Nietzsche som for Goethe selv og Steiner var Jacobis bok om Spinoza ("Über die Lehre des Spinoza in Briefen an den Herrn Moses Mendelssohn", 1785) kilden til en ganske særegen naturforskning. Steiner leser Nietzsche som om "overmennesket" skulle være Goethe, og hans fester seg særlig ved Nietzsches lære om "alle tings evige gjenkomst". Det er en lære som posterer evighetens kretsløp i det forgjengelige og som faktisk slår bro mellom Schopenhauers begeistring for den østlige filosofien 75 år tidligere og den senere antroposofen Steiners interesse for den samme. For i denne livsfasen var Steiner ennå ikke antroposof.
Våren 1894 grunnlegger altså Elizabeth det såkalte Nietzsche-Arkivet i den gamle prestegården i Naumburg hvor hun og broren vokste opp, en times togreise fra Weimar. Da Elizabeth under et besøk i Goethe-Arkivet inviterer Rudolf Steiner til Naumburg, blir han begeistret. Han er spesialist på å lese vanskelige håndskrifter, og tanken på å møte samtidens største forfatterskap i manuskriptform, oppildner ham. Ved noen av besøkene blir det lest høyt av "Antichrist" og andre upubliserte skrifter. Steiner føler seg tiltrukket av Nietzsche, ikke bare fordi de har felles tanker, men fordi Nietzsche er et bête noir i den tyske vitenskapen. For Steiner er nok en pyntelig borger, men han avskyr tidlig den akademiske prestekasten i Tyskland. Steiner er en outsider som har fulgt sin egen løype og likevel kommet dit han ville.
Akkurat denne siden ved Nietzsches skikkelse forsto også Elizabeth tidlig. Hun er altfor fast overbevist om brorens genialitet til å bry seg om saklige innvendinger mot hans forkynnelse. Nettopp hennes stupiditet gjorde henne ukorrigerbar og urokkelig langt utover det som trengtes. Moren som var prestenke, nølte nemlig med å utgi "Antichrist" og var urolig for sønnens gudløshet. Elizabeth anklaget henne for å ville brenne de etterlatte skriftene. Sannheten om disse anklagene skal vi aldri få vite, bortsett fra at alt det Elizabeth sier, må forstås i lys av hennes strategier. Om hun uforvarende sier noe sant, er det ikke fordi hun vil si sannheten, men fordi hun ser at hun kan bruke det til noe. Slik sett var skriftene i alle tilfeller i bedre forvaring hos Elizabeth enn hos moren, fordi Elizabeth aldri ville finne på å brenne noe det kunne ligge penger i – uansett hvor oppsiktsvekkende og skandaløst det var.
Elizabeth hadde en særlig evne til å fremstå som hjelpeløs. Ved å kokettere med selvoppofrelsen og den uendelige kjærligheten til broren, fikk hun folk til å jobbe for seg. Når hun spilte ut tapperheten og tårene, greidde hun som regel å få det som hun ville. Også Steiner går på gummisåler når han merker at et av Elizabeths effektive, emosjonelle sammenbrudd nærmer seg. Alle hadde hørt om hennes villskap. Som regel var det nok at hun truet med den.
Steiner ble oppbrakt og beveget over "Antichrist", og sa at det var "en av de betydeligste bøker som var skrevet på mange hundreår." Med en slik respekt for den ennå levende kunne Steiner finne seg i litt av hvert fra henne som voktet helligdommen og satt på nøklene. Likevel når han raskt et metningspunkt. Selvsagt vil han gjerne bli medutgiver av Nietzsches etterlatte skrifter. Men han var, så langt vi kan lese det ut av hans brev, et meget høflig menneske og ville ikke fortrenge filologen Hellen eller musikeren Koegel som allerede var i gang. Jeg er som skapt for jobben, sier Steiner: "Ich wurde von Anfang an als der prädestinierte Nietzsche-Herausgeber bezeichnet." Her refererer han nok til det Elizabeth angivelig har funnet i stjernene .
Elizabeth forstår ikke Steiners tilbakeholdenhet. Hun vil ha ham til å gjøre jobben, men hun vil ikke sparke de to andre før hun er sikker på at Steiner vil overta etter dem. Selv hadde hun aldri nølt med å forsyne seg av det hun hadde lyst på. Dessuten drev Steiner i Goethe-Arkivet med den store mesterens naturvitenskapelige arbeider. Det passet utmerket nå som Nietzsches etterlatte hovedverk skulle komponeres og utgis. Elizabeth vil altså ikke gi Koegel og Hellen sparken før hun er sikker på å fange Steiner. Derfor setter hun i gang en rekke intriger for å få mannfolkene til å gjøre opp seg imellom.
Men resultatet av hennes manipulasjoner ble at hun faktisk fikk alle tre imot seg. Steiner måtte rykke ut offentlig for å forsvare sin ære og forklare sin stilling. Bildet av Rudolf Steiner på denne tiden viser oss en manuskriptleser og bibliofil som narres ut på glattisen av kvinnelig oppfinnsomhet som ligger hinsides hans villeste fantasier. Elizabeth forstår ikke Steiner heller. Hun kaller ham litt nedsettende for "St." – underforstått: Han er en helgen som ikke vil skitne seg til ved å delta i den uunngåelige livskampen.
Den utålmodigheten som rammet de andre tekstutgiverne, rammet også Steiner. Elizabeth var i permanent og uhelbredelig pengeknipe og ville ha ut tekstene så fort som mulig så de kunne forvandles til kontanter. Utgiverne på sin side skjønte at de drev med noe større enn å amortisere Elizabeths utlegg. Steiner var ikke alene om å beundre Nietzsche grenseløst. Ingen av utgiverne drømte om å gjennomføre et respektløst hastverksarbeid.
I 1892 ble Rudolf Steiner spurt om hvem han helst ville ha vært om han ikke hadde vært seg selv? Da svarte han: "Nietzsche før galskapen tok ham!" Dette har Steiner-Arkivet på en lapp fra 8. februar 1892. Steiner selv leser da allerede sin lille bok om "Goethes verdensanskuelse" (1886) som et bevis på at han selv og Nietzsche lenge hadde tenkt i de samme baner. "Jeg følte at han skrev sine bøker til meg," sier Steiner. Han er derfor en av de første som motsetter seg den kliniske lesningen av Nietzsche som patologiserte, psykologiserte og dermed mystifiserte ham. Skurken i denne sammenhengen var selvsagt den russiske eventyrersken Lou Andreas-Salomé som hoppet til sengs med en hel diktergenerasjon og som senere skrev perfide essays om dem alle.
Det første bruddet mellom Nietzsche og søsteren skjedde da Fritz og Paul Reé kjempet om Lou's gunst i 1882. De bodde sammen i et menage á trois som endte med at damen bestemte seg for å vrake dem begge. Elizabeth synes det hele var en moralsk vederstyggelighet. Men moral og moral. Det var den borgerlige anstendighetens maske som i virkeligheten bekymret henne. Senere hadde Nietzsche bare sett søsteren tilfeldig i Roma i mai 1883, i Zürich i oktober 1884 og altså i bryllupet til Elizabeth og dr. Bernhard Förster i mai 1885. Siden ikke.
Steiner anno 1894 hadde ingen sans for "det mystiske vrøvl" ("das mystische Ungetüm") som Lou i sin bok "Nietzsche in seinen Werken" projiserer inn i Nietzsches idéverden. Steiner er aggressiv på de kristelige dunstene som han værer i Lou's tekst. Lou psykologiserer og patologiserer den forsvarsløse Nietzsche uhemmet, mener han. "På hver eneste side røper hun at hun ikke kan puste i sann Nietzsche-luft," skriver Steiner. Boken hennes er like avskyelig som å lese skrifter av den hellige Augustin, skriver Steiner til Rosa Mayreder den 20. august 1895. Steiner forsøker å ta Nietzsche i forsvar mot hans angivelig ubegavede lesere. Det bygges opp en tydelig identifisering. Nietzsche gjør rent bord, er Steiners påstand, "han er den mest moderne ånd som vi har overhodet."
Med konvensjonell, romantisk spott vender Steiner seg mot "husdyret, flokkdyret, det syke menneskedyret – den kristne." Overmennesket er ikke lenger skapt i Guds bilde, men er seg selv og ikke noe annet – vil ikke være noe annet enn en ren og absolutt "egoist". Det sies i "Egoismen i filosofien" fra 1899. Nå betyr nok "egoisme" noe litt annet her enn i norsk dagligtale i våre dager. Det Steiner prøver på, er å sette Nietzsches "overmenneske" inn i tradisjonen fra Fichte og Max Stirner. Det lar seg gjøre. Men den direkte identifikasjonen med Goethe var nok historisk sett mer korrekt.
I forholdet til Elizabeth blir den myndige Rosa Mayreder nødt til å sette Rudolf Steiner på plass. Der Steiner var føyelig og ettergivende, var hun skarp og uforsonelig. Dessuten var hun litt sjalu og hadde aristokratens nese for vulgaritet. Hun henger ut Elizabeths narraktighet og sier utttrykkelig i brev til Steiner at Elizabeths bok om Nietzsches liv er det mest ufordragelig småborgerlige og halvkristelige dokumentet hun har lest. På dette punktet forsvarer Steiner Elizabeth – til tross for alt det hun har utsatt ham for – og skriver til Rosa Mayreder at vi skylder Elizabeth materiale om Nietzsche som vi ellers ikke ville ha hatt. I 1895 hadde han i en dedikasjon til Nietzsche-boken sin kalt Elizabeth "Pflegerin des Nietzsche-Schatzes". Så heller ikke den unge Steiner var fri for romantisk virkelighetsvegring.
Etter dedikasjonen lot ikke Elizabeth seg be to ganger og anmodet Steiner om å levere en laudatio til Nietzsche-Arkivet, som hun kunne bruke i krigen med dem av Nietzsches gamle venner som hadde vendt seg mot henne. Elizabeth skriver også ned hovedpunktene i det hun vil at Steiner skal si om arkivet! Hun forsøker altså å diktere ham hans rosende omtale av en institusjon som hadde skapt advokat-mat gjennom hele sin eksisteens. Steiner leverte aldri den bestilte selvrosen av Elizabeth, men han svarte vennlig. Også det vennlige svaret angret han fem år senere da konflikten blusset ut i full brann. For Elizabeth samlet ikke bare på anbefalinger. Hun samlet på vennlige brev som senere kunne brukes for å skandalisere avsenderen. Før eller senere kom alle i konflikt med henne.
Så langt hadde hun greidd å sikre seg. I 1896 ble hun formynder for sin syke bror og skaffet seg dermed de eksklusive rettighetene til brorens bøker og papirer. Samme år ordnet Rudolf Steiner Nietzsches bibliotek og lagde en svært nyttig liste over hva det inneholdt. Under arbeidet oppdaget han for alvor Elizabeths maskespill. Han skjønte at hun levde i en modus av ønsketenkning hvor hun ikke husket hva hun har sagt dagen før – hvis det ikke gav henne fordeler. Hun lover diskresjon og plaprer videre om sakene samme ettermiddag. Hun har ingen betenkeligheter med å bestride vel dokumenterte kjensgjerninger og nekter for å ha fått informasjoner som hun allerede har takket for skriftelig. Steiner og de andre som var tilknyttet arkivet, ble trukket inn i en slags ny form for medskyldighet. Nå gjaldt det å beskytte arkivets renommé. For hvis det kom ut hva som virkelig foregikk der, ville den nå forsvarsløse Nietzsche selv være skandalisert i manges øyne. Ikke få ventet på akkurat den anledningen.
Elizabeth kunne være overstrømmende vennlig den ene dagen og fullkomment avvisende den neste, uten at noen forsto hvorfor. "For Nietzsches skyld må ikke dette bli offentlig kjent," skriver Steiner til Anna Eunike, ca. 20. januar 1896. Fra 22. januar samme år stammer den berømte beskrivelsen av Nietzsches utseende: Nietzsches sjel "svevde over hans hode" som om den ennå ikke kunne slippe taket i kroppen. Tidligere hadde Steiner bare lest Nietzsche, sier han. Nå så han ham som den han var, heter det. Allerede her er deler av Steiners åndelære og reinkarnasjonstanke på plass når han ser Nietzsche som omgitt av lysstråler fra en annen verden.
Som historiker har jeg alltid vært usikker på hvordan man skal oppfatte forholdet mellom Rudolf Steiner som Goethe-leser, som frihetstenker, som Nietzsche-fortolker og som antroposof. Men i denne nedtegnelsen fra 22. januar 1896, som gjengir reaksjonen på å møte den ennå levende Nietzsche, er de allere fleste motivene på plass. Notisen i "Mein Lebensgang" om at han fikk møte Nietzsche allerede i 1894, må være en feilerindring som motsies gang på gang av Steiner selv. Han understreker ellers at han bare har møtt og sett Nietzsche én gang.
I 1896 flyttet Nietzsche-Arkivet fra Naumburg til Weimar. Elizabeth ekspanderte til Goethes og Schillers nærhet. Pengene til et nytt oppholdssted fikk hun av Meta von Salis-Märschlin, en stenrik adelsdame fra Graubünden som hadde noen myke åndelige flekker. Hun hadde skrevet en kravløs, liten bok om Nietzsche som "Philosoph und Edelmensch" som kom ut året etter, altså i 1897. Elizabeth lot Meta betale villaen som arkivet flyttet inn i, men hun lot den også ombygge radikalt og sendte den store regningen til Meta uten forutgående avtale. Det var slutten på deres vennskap.
Det er etter flyttingen til Weimar at Steiner holder regulære skoletimer for Elizabeth i Kants og Schopenhauers filosofi. Elizabeth ville da fjerne utgiveren Koegel nok en gang, fordi han hadde giftet seg kirkelig! Steiner blir så offentlig utropt til ny leder av arkivet uten at han er blitt spurt. Offentliggjøringen var et forsøk på å sette Steiner under press. Selv ble han fortvilet fordi det så ut som om han har fortrengt Koegel med list og bakvaskelser. Koegels forlovelse og ekteskap ble dermed startskuddet for en intrige som strekker seg over et par år og som ender med at Elizabeth mistet både Steiner og Koegel. I disse stormene viste Steiner seg i ett og alt som en hedersmann. Men fordi Koegel var en bølle og Elizabeth den fødte forbryternatur, virker Steiner i sammenligning noe svak, svimmel og overdrevent ærekjær.
Han er opptatt av å få sannheten frem og sette tingene på plass, men han er den eneste som er ute i et slikt ærend i den innerste Nietzsche-kretsen. Derfor virker han noe lammet og livsudugelig stilt overfor Elizabeth praktfulle ondskap, ryggesløse falskhet og skruppelløse løgnaktighet. Først i juli 1897 ble alle bånd mellom Koegel, Elizabeth Förster-Nietzsche og Rudolf Steiner brutt. En utførlig bekreftelse foreligger med Steiners avskjedsbrev til Elizabeth fra 23. august 1898.
Men Steiner skriver en nekrolog over Nietzsche ved hans død den 25. august 1900. Han deltar også i det store offentlige oppgjøret om Nietzsche-Arkivet som varer hele året 1900, og hvor alle som på en eller annen måte hadde vært involvert i forvaltningen av hans Nachlass, deltar. Elizabeth blir rundjult for alles øyne og frakjent all ære, men overlever likevel i kraft av å være sin brors søster. Nietzsche dør midt i oppgjøret, og Elizabeth kan drapere seg dramatisk som en slags enke etter tenkeren mens bølgene går høyest. Slik slipper hun altfor billig unna.
Nietzsche-Arkivet blir stedet for et hoff av kulturkjendiser: Ernst Thiel – den svenske industrimannen som forsynte Elizabeth med kontanter helt frem til krakket etter verdenskrigen (som takk fikk han originalmanuskriptet av "Götzendämmeriung" i gave!) – mesenen Graf Kessler, maleren Edvard Munch, arkitekten Van der Velde, dramatikeren og musikkeksperten Bernard Shaw, forfatteren og flanøren Gabriele d'Annunzio, H. G. Wells, Thomas Mann, Hans Vaihinger, Hugo von Hoffmansthal, Graf Keyserling, osv. osv. – alle var Elizabeths gjester.
Hun innsmigret seg hos stadig nye sponsorer helt frem til Hitlers og Mussolinis tid. Da skandaliserte hun Nietzsches ettermæle for en generasjon ved å sette ham i forbindelse med de fascistiske diktaturer. Men det siste overgrepet var ikke bare uheldig. For det å bringe Nietzsche i forbindelse med tysk militarisme og populisme var så himmelropende feilaktig at den moderne Nietzsche-forskningen faktisk oppsto gjennom behovet for å korrigere denne feiltagelsen. Slik frigjorde Nietzsche-forskningen seg for første gang fra Nietzsche-arkivet som visnet hen som et nazisistisk og fascistisk propagandakontor før det ble slukt av Øst-Tyskland.
Litteratur:
Eriksen, Trond Berg: Nietzsche og det moderne (1989).
Diethe, Carol: Nietzsche's Sister and the Will to Power (2003).
Hoffmann, David Marc: Rudolf Steiner und das Nietzsche-Archiv (1993), som dokumenterer det ovenstående.
Schleicher, Berta: Meta von Salis-Marschlins. Das Leben einer Kämpferin (1932).
Steiner, Rudolf: Friedrich Nietzsche – ein Kämpfer gegen seine Zeit (1895).