André Bjerke og Psykoanalysen
(Foredrag holdt i Forum Berle)
Av Espen Bjerke
Det å være sønn av en kjent forfatter og kulturpersonlighet har jeg alltid hatt et tvetydig forhold til: dels skamfull og sjenert og dels stolt. Etter hvert som jeg er blitt voksen har stoltheten fått mer overtaket. Jeg føler mer og mer at jeg kan vedstå meg min far. Han døde for over tyve år siden, men det rare er at han blir litt "udødelig" når han stadig på en måte er nærværende gjennom alt han skapte. Dette kommer også til uttrykk gjennom de romslige royalty-inntekter som fortsatt strømmer inn til mine søstere og meg. Folk i Aschehoug sier han fortsatt er blant deres beste "merkevarer". Han var jo en meget allsidig og produktiv forfatter, som publiserte dikt for store og små, gjendiktninger av utenlandsk lyrikk og skuespill, en bok om sjakk, som heter "Spillet i mitt liv" og som også var det nærmeste han kom en selvbiografi, om Goethes fargelære, om språk mm. Han var en ivrig debattant og skrev tallrike essays og debattinnlegg som senere utkom i bokform. Han holdt en mengde foredrag og prologer som også for en stor del finnes på trykk. I tillegg deltok han i TV- og radioprogrammer om sjakk, limericks, Goethes fargelære og okkultisme.
Jeg har de senere årene vært opptatt av flere sider av hans forfatterskap. Jeg har gått grundig gjennom hans bidrag til Goethes fargelære, og også holdt offentlige foredrag om dette. Jeg er nå for tiden med på å redigere en essay-samling med arbeidstittel "Terskelens vokter", om hans forhold til antroposofien spesielt, og andre livsanskuelses-temaer. Og da det i sommerbulletinen fra Norsk psykoanalytiske forening ble opplyst at man ennå ikke hadde bestemt seg for tema for julemøtet var jeg raskt ute med å tilby meg med dagens tema, fordi jeg alltid har hatt en følelse av at André Bjerke fikk betydningsfulle impulser fra Sigmund Freud og psykoanalysen. Jeg sier jeg har hatt en følelse av det, fordi jeg ikke har lest verken kriminalromanene eller andre ting av ham tilknyttet psykoanalysen siden jeg var tenåring. Så dette ble en fin anledning til å ta frem disse bøkene igjen.
Jeg har strevet litt med hva jeg skal kalle ham når jeg nå legger fram dette (pappa, far, fatteren, André), og har landet på at jeg vil prøve å brake hans fulle navn helt gjennomført.
Tittelen på dette foredraget åpner vel også for flere vinklinger, men det jeg først og fremst vil fokusere på er André Bjerkes forhold til psykoanalysen slik det fremgår av det han skrev, i første rekke i kriminalromanene, under pseudonymet Bernhard Borge, samt i noen senere essays.
Jeg tror denne gjennomgangen vil vise at det skjedde en endring i hans forhold til psykoanalysen, fra stor entusiasme, da særlig knyttet til psykoanalysen som metode, til en gradvis økende skepsis, knyttet til psykoanalysen som livsanskuelse.
******
Blant hans etterlatte bøker finner jeg mye psykoanalytisk litteratur. Det er litt uklart hva han hadde i yngre år og hva han skaffet seg etter hvert. Men her finnes bl a, mesteparten av Freuds "Gesammelte Schriften" fra 1924-25. Jeg oppdaget også en førsteutgave av "Neue Vorlesungen..." fra 1933. Dessuten flere av Freuds sentrale verk på tysk, utgitt i nyopplagi perioden 1923 til 1955. På norsk finner jeg "Forelæsninger til indførelse i psykoanalyse" fra 1929 og "Nytt i psykoanalysen" fra 1934 - begge oversatt av Kristian Schjelderup. Dessuten Harald K. Schelderups lærebok i "Psykologi" fra 1929-
Det finnes en solid stripe med CG. Jungs bøker, bl.a. en førsteutgave av "Psychologische Typen" fra 1921. Så vidt jeg kan se blir det henvist lite til Jung i André Bjerkes forfatterskap. Dette er litt forbausende siden Jung hadde en høyere stjerne enn Freud i de antroposofiske kretser som han vanket i.
En annen av pionerene var han imidlertid sterkt opptatt av, nemlig Wilhelm Stekel. Jeg husker han hadde Stekels samlede verker i bokhyllen, men disse er dessverre forsvunnet. Stekel var bla. kjent for sine litt vidløftige men begavede drømmetydninger, noe Freud til dels ga ham kredit for, også etter bruddet,
Som en kuriositet kan nevnes et uinnbundet eksemplar av "Die Bione" av Wilhelm Reich, utgitt på Sexpol Forlag i 1938.
*******
André Bjerke skrev fire kriminalromaner under pseudonymet Bernhard Borge: "Nattmennesket", som utkom i 1941, "De dødes tjern" i 1942, "Døde menn går i land" i 1947 og "Skjult mønster" i 1950. Disse bøkene kommer i stadig nye opplag og leses fortsatt av mange. De er også oversatt til en rekke europeiske språk, bl.a. engelsk og tysk. "Nattmennesket" er også utkommet på japansk.
Tre av bøkene er "psykoanalytiske". Jeg kommer til å referere ganske utførlig fra disse for å anskueliggjøre hva som ble vektlagt innenfor psykoanalysen anno 1940-50, sett fra en intellektuell og entusiastisk psykoanalytisk interessert ung mann fra Oslo. Han var bare 22 år gammel da han skrev "Nattmennesket".
I alle tre bøkene står ødipuskomplekset helt sentralt som forståelsesfaktor og bakgrunn for de forbrytelser som begås. Erotisk søskenkjærlighet og søskenhat, som forstås som avledninger av Ødipuskomplekset, er gjennomgangstema. I "Nattmennesket" er det søstrene Eva og Sonja handlingen kretser rundt, mens deres avdøde mektige far ruver i bakgrunnen. I "De dødes tjern" er det søskenparet Bjørn W og Liljan som har en sterk erotisk tiltrekning til hverandre, uten at vi her får vite noe om deres bakgrunn. I "Skjult mønster" er det forholdet mellom den tyveårige Irene og hennes vakre mor, Elisabeth C, som står i fokus, med farens søster Signe og hermes sterke erotiske binding til sin bror som bakteppe.
Jeg vil først presentere psykoanalytikeren Kai Bugge, som er hovedpersonen og detektivhelten i de to første bøkene. Han dukker ikke opp i "Døde menn går i land", hvoretter han igjen entrer scenen og rydder opp i en "vill" analyse mot slutten av "Skjult mønster", Han introduseres slik i "Nattmennesket" av fortelleren og jeg-personen Bernhard Borge: "Kai Bugge er psykoanalytiker. .. Han nyter en voldsom popularitet blant byens fruer, særlig i de litt høstlige årsklasser... Bugges person er etter hvert blitt noe av en, en lokal guddom hvis menighet strekker seg fra Parkveien til Smestad, fra Drammensveien til Bislet stadion". Hans spesialområde er imidlertid forbrytelsens psykologi- Hans hovedverk "Das Verbrechen als Erlösung" ble beslaglagt og brent på den store autodafé for smusslitteratur i 1933". Bugge beskrives som en mann i midten av tredveårene, slankt bygget og med noe slengete og gutteaktig i skikkelsen. Et skarpskårent ansikt med et ironisk, lett indolent uttrykk. Øynene virker lut dovne med et glimt av humor under søvnigheten. Det er som om verden angår ham akkurat så meget at han så vidt klarer å holde seg våken.. Man kunne ta ham for å være medlem av en fornem engelsk herreklubb hvor interessene er golf, cricket og pjolter. "Det utstråler en eiendommelig ro fra den late skikkelsen", skriver Borge. "Han hviler på en måte så sterkt i seg selv at man ikke kan unngå å bli smittet av hans velvære... Det var i ly av denne døsige minen at han fikk sine pasienter til å utlevere seg. Man blir aldri sky og redd for et sjarmerende indolent menneske som later til ikke å feste seg ved noe som helst",
Bugge er et utpreget sel skap smenneske, han har i høy grad evnen til å komme inn på andre og til å danne midtpunktet i forsamlinger. Til tross for en liten hang til åndssnobberi forstår han også å skape en stemning av fortrolighet og bygge rundt seg.
Forfatteren og jeg-personen Bernhard Borge forteller at han personlig liker Bugge ganske godt.,,, selv om han på ingen måte kan dele hans synspunkter; de virker forskrudde og rare, "Men han er en mann som går sine egne veier, akkurat som katten til Kipling", sier Borge. "Det er noe jeg alltid har beundret; selv har jeg bestandig pleid å følge flertallet".
Det blir hevdet at forbildet for Kai Bugge var psykiateren Trygve Braatøy,. André Bjerke kjente ikke Braatøy personlig, i følge min mor. (Noe imidlertid min mor og mormor gjorde, fra før mine foreldre traff hverandre). Så vidt jeg vet har han aldri selv hevdet at Braatøy er forbildet. Beskrivelsene av Bugges utseende og væremåte kan kanskje bringe tankene hen på Braatøy, mens hans aggressive avstandstagen fra medisin og psykiatri, leger og psykiatere kanskje trekker i motsatt retning?
Et sted i "Nattmennesket" sier en provosert medisinerstudent, til Bugge: "Jeg har i mitt liv ikke hørt make til sludder, i hvert fall ikke fra andre enn Dem og Deres kollega dr Trygve Braatøy".
Kai Bugge avgir følgende programerklæring i "Nattmennesket": "Det som i kriminalromaner og politirapporter tituleres mordets motiv., er en ytre foranledning, en fasade som i grunnen forteller svært lite- Den virkelige årsak ligger dypere; den har røtter i morderens forhistorie, som regel i hans barndom.,.Hvis jeg var politimann ville jeg lansere en helt ny type detektiv, dvs, egentlig er jeg allerede detektiv i mitt yrke som psykoanalytiker. Jeg står ved enhver ny pasient så å si overfor et kriminalmysterium; det er med dette mennesket skjedd noe utillatelig, noe kriminelt.. .en slags forbrytelse mot sjelen. Min oppgave er å oppklare denne forbrytelsen; jeg må samle materiale, samle indisier, forsøke å rekonstruere fortiden. I hver ytring, i hvert tankesprang, i hver handling pasienten gjør, kan det ligge skjult et spor; ingen detaljer er for ubetydelige. Ledd for ledd skal føyes sammen inntil de utgjør en ferdigsmidd lenke, en logisk helhet. Og til slutt blir den skyldige trukket frem i dagslyset og uskadeliggjort.. Hvis jeg fikk til oppgave å oppklare en forbrytelse ville jeg gripe saken an på en helt annen måte enn dere kriminalister. Jeg ville gå ut fra den arbeidshypotesen at forbryteren er et menneske, et vesen med en bestemt karakter, en bestemt gruppe av konflikter og en bestemt holdning overfor utenverdenen. Den moderne psykologi har lært oss at alle et menneskes handlinger gjenspeiler ham selv... .i de spor forbryteren etterlot seg ville jeg
forsøke å finne hans speilbilde. Jeg ville undersøke detaljene i hans handling omtrent som vi gjør med nevrotikernes symptomer, finne symbolikken i hans valg av midler, den indre nødvendighet i fremgangsmåten hans. Jeg vil etter hvert kunne danne meg et bilde av hans karakter og konfliktsituasjon og vende meg mot kretsen av mistenkte for å finne det igjen i en masse små finesser: vaner og uvaner, interesser og aversjoner, tilbøyeligheter, forsnakkelser og forglemmelser, sprang i samtalen. Etter å ha kretset inn et lite fåtall vil jeg forsøke å fa tak i deres forhistorie, viktige episoder i deres liv. Helst vil jeg ha nøkkelen til barneværelset. Forbindelseslinjen mellom fortid og nåtid skal trekkes slik at forbrytelsen fremtrer som den eneste løsning, den eneste logikk for den skyldige. Er dette klart vil lenken være ferdigsmidd".
*******
Tilbake til handlingen i "Nattmennesket" som utkom i 1941. Den ytre rammen er som i en klassisk kriminalfortelling av Agatha Christie. Åtte unge mennesker, bla. jeg-personen Bernhard Borge, er på hyttetur ved sjøen- Eieren myrdes, de andre finner ham om morgenen med avskåret strupe, Alt tyder på at drapsmannen er en av hyttegjestene. Psykoanalytikeren Kai Bugge ankommer sammen med politiet og iverksetter sin egen etterforskning. Han finner en nesten ferdig løst kryssordoppgave. Bare tre relativt enkle ord er ikke funnet, som alle kan assosieres til noe morderisk/aggressivt.
Bugge redegjør nå for fortrengte komplekser og feilhandlinger. Han hevder at kryssordet viser et skoleeksempel på fortrengning. Han beskriver fortrengning som en form for justis som menneskesjelen utøver overfor seg selv, rettet mot alt det som vårt moralske, bevisste jeg ikke kan anerkjenne; våre perverse og destruktive tilbøyeligheter.
Sitat: "Vi går alle omkring med en mengde forestillinger som vi ikke tillater å slippe frem til bevisstheten; vi skyver dem tilbake, ned i sjelens mørkekammer, ned i det ubevisste. Det er ikke bare disse enkelte forbudte forestillinger som vi fortrenger", hevder Bugge, "men også alt det som på en eller annen måte er forbundet med dem, alle assosiasjoner. Vi fortrenger hele komplekser av forestillinger og denne fortrengningsprosesssen influerer på våre handlinger og følelser i hverdagslivet. Den influerer på vår smak, vår estetikk, våre feilgrep og våre unnlatelser. Dette bestemmer hvilke ting vi ikke gjør, hvilke bøker vi ikke leser, hvilke ord vi ikke finner i en kryssordoppgave, Kanskje har disse ordene tangert inn på det forbudte området i sjelen", sier Bugge; "kanskje vekker de angsten til live i oppgaveløseren fordi de hører inn i et fortrengt kompleks. Derfor overser han dem; derfor blir han trett og legger blyanten fra seg før han er ferdig"..
Mye tyder på at ugjerningen er begått av en sterkt psykisk forstyrret person. Litt ute i boka beskriver Bugge den spesielle type galskap som har gitt navn til boken. "Hva vil det si å være gal?", doserer Bugge. "Det vil si at man ikke er i stand til å tilpasse seg kulturens krav, kontrollen og tenmingen av de opprinnelige kreftene i oss, .... I alle mennesker lever et barn som rebellerer mot kulturen; hos de fleste av oss seirer kulturen. Det blir sluttet en slags komproniissfred.... men hos den sinnsyke seirer bamet. Det bemektiger seg hele hans personlighet, hele hans bevissthet; kulturen går til grunne i en enkelt hjerne,, - Vi står (her i denne saken) overfor hva vi kunne kalle et nattmenneske.,. et menneske som beholder et tynt ferniss av normalitet så lenge det føler dagslyset og våkne mennesker omkring seg, men som spontant slår' om til sin egen motsetning i samme øyeblikk mørket og ensomheten melder seg ... Det mennesket vi søker er nettopp en slik dobbelt-personlighet; om dagen den korrekte og sjarmerende dr Jekyll, om natten Mr Hyde, uhyret, varulven",
Boken avsluttes med et oppsummerende brev fra Bugge til forfatteren. Han resymerer morderens bakgrunn. Vi far vite at hennes far var " ... en hustyrann av den gamle skolen, som oppdro barna autoritært og kjærlig i dette ords verste betydning"(?). Søsteren Sonja blir født når Eva er fire år, og blir gjenstand for Evas intense sjalusi. Faren håndterer dårlig Evas ambivalente følelser. Han straffer henne hardt for utslagene av søskensjalusi.
Eva blir låst i fortrengt ambivalens til far og hat til søsteren, den foretrukne. Så forelsker hun seg rett før handlingen starter i en mann som likner far. "Hun gjenfant sin far i denne mannen", skriver Bugge, "og (hun) vendte sine gamle, glemte lidenskaper mot ham. Søsteren Sonja forelsker seg så i samme mann og hva skjer? Den yngre søster blir på ny foretrukket ... Fra dette øyeblikk bryter psykosen løs hos henne". Sitat slutt. Det videre forløp beskrives som uttrykk for Evas veksling mellom "Dr Jekyll og Mr Hyde", dvs mellom en nevrotisk, skyldbetynget "dagside" og en morderisk primitiv "nattside" hos henne.
Bugge løser altså denne saken på grunnlag av sin psykoanalytiske forståelse av ødipalkonfliktens betydning, av hvordan fortrengt eller dissosiert fars- og søskenhat fører hovedpersonene i ulykken.. Hans beskrivelse av "nattmennesket" passer vel med detvi dag ville kalle en variant av dissosiativ identitetsforstyrrelse. Som verktøy benytter han tolkning av feilhandlinger og drømmetydning. Dessuten iverksetter han en nokså skruppelløs regi for å røke ut morderen; noe som bringer flere av aktørene i livsfare og fører til at morderen selv tar livet av seg.
"De dødes tjern" utkom året etter, i 1942. Dette er kanskje den mest kjente av Bernhard Borge-historiene, bl.a. fordi den ble filmet i 1958. Filmen blir med jevne mellomrom vist på TV, og regnes som en av de mer vellykkede norske filmer fra denne tiden.. Det planlegges nå ny filminnspilling. Det er også avtalt en radioteater-versjon, som trolig blir sendt nå til påske. Det blir hevdet at André Bjerke med "Nattmennesket" var den første som fullt ut lot psykoanalysen ligge til grunn for oppklaringen av et kriminalmysterium. I "De dødes tjern" kommer også det okkulte inn, som et nytt element,
Bugge er flere steder i boken i polemikk med okkultisten Mørk om det overnaturlige, det uhyggelige. Han sier et sted: "Uhyggefølelsen har ikke noe med en ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd, den ubevisste, døde delen av seg selv. Den som plutselig far nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: ødeleggeren, morderen, rovdyret, alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd eksisterer ikke".
Aktører i handlingen er, ved siden av krimforfatteren og jeg-personen Bernhard Borge, hans kone Sonja (som han giftet seg med etter "Nattmennesket"), psyko anal ytikervennen Kai Bugge, søsknene Bjørn og Liljan Werner, hennes kjæreste Harald Gran og okkultistvennen Gabriel Mørk.
Bjørn W. reiser til sin nyinnkjøpte hytte på jakttur. Noe senere leser vennene i avisen at han er forsvunnet. Ting tyder på at han har forsvunnet i Blåtjern, eller "De dødes tjern" som det heter på folkemunne, etter et gammelt sagn om Tore Gruvik som druknet sin søster og seg selv i dette tjernet. Vennene samler seg og iverksetter en rask unnsetningsekspedisjon til Østerdalen. Følget ankommer hytta og finner Bjørn Ws dagbok. Dagboken beskriver hvordan Bjørn W mer og mer blir sugd mot tjernet. Forskjellige teorier diskuteres. Gran tror det dreier seg om drap og at dagboken er skrevet av morderen for å fa det til å se ut som selvmord., Mørk mener dagboken tyder på at Bjørn W er blitt besatt av en ond ånd. "Beklager, men vitenskapen må foreløpig stille seg avvisende til onde ånder.....", sier Bugge. Den første natten går Liljan i søvne mot tjernet, tydeligvis i ferd med å drukne seg, men blir reddet i siste øyeblikk av vennene. Bugge antyder at Liljan er hypnotisert via telepati.
Liljan forteller noe senere om en drøm, hvoretter Bugge redegjør for drømmetydningens sentrale rolle i psykoanalysen. Han beskriver også drømmemotstand.. Sitat: "Denne tydningen består bl.a. i at vi undersøker hvilke innfall pasienten får til drømmens forskjellige elementer. Disse innfall eller assosiasjoner kan i en rekke tilfeller avsløre hvilke tankeinnhold som skjuler seg bak drømmens flimrende strøm av bilder, og ved å følge en enkelt slik assosiasjonsbane kan det ofte lykkes oss å trenge ned til ... skjulte komplekser av forestillinger, ned til det såkalt fortrengte forestillingsliv ... Før eller senere i en analyse vil det regelmessig inntreffe et vendepunkt, en situasjon hvor pasienten vil sette alt inn på å skjule mest mulig for analytikeren; hans drømmer vil bli mer og mer forvrengt og uoversettelige, og hans innfall til drømmene vil utebli. Dette er analysens kritiske stadium; det øyeblilck da analytikeren omsider er nådd frem til den hemmelige stengte port, og det bare trengs et forløsende sesam sesam for at klippeveggene skal gli til side. Enhver pasient er imidlertid sin egen sykdoms vokter. Han forsvarer sin nevrose med en innbitt energi; denne sykdommen er jo etter hvert blitt selve hans livsform, hans stil kan man si, og det vil ofte ta måneder og år før analytikeren er i stand til å bryte igjennom forsvarsverkene''.
Liljans kjæreste blir drept. Den skyldige viser seg å være hennes bror Bjøm W, som har iscenesatt sin egen forsvinning med sikte på å få drept søsteren og hennes elsker.
I Bugges oppsummering får vi vite at det har vært en spesiell telepatisk kontakt mellom søsknene Liljan og Bjøm W fra barndommen av, Det har vært en sterk erotisk binding mellom dem.
"Hvis man går hen og forelsker seg i sin egen søster", sier Bugge, "er man av forskjellige grunner avskåret fra å få tilfredsstillet sine tilbøyeligheter;.., incest-angsten står i veien, en angst som har dype røtter i det såkalte Ødipus-kompleks. Det hele er et kinkig spørsmål; Ibsen har behandlet det i "Gjengangere" og vi merker gjerne et frysende ubehag når emnet berøres. Man snakker helst ikke om det i dannet selskap.. ...Bjørn W var forhindret i å eie Liljan; hun var tabu for ham, men han kunne allikevel ikke avvikle henne, hun var kvinnen i hans liv.... Hvis ikke han kan eie henne så far heller ingen annen eie henne. Katastrofen bryter løs når det dukker opp en annen mann på arenaen og forelsker seg i Liljan. De to flytter sammen på en hybel og innleder et forhold. Bjørn W vil heller se Liljan død enn å vite henne i hendene på en annen, og han vil drepe den mannen som har vært hennes elsker. Bjørn W oppsøker den situasjonen som skal gjøre ham i stand til å gjennomføre sitt forsett ved å reise opp til hytta. Gruvik-sagnet dreier seg om grunnmotivet i hans eget liv. Bjørn Werner identifiserer seg fullstendig med Gruviks skikkelse. Han blir i psykologisk forstand en gjenganger. Han "tilkaller" Liljan ved å regissere sitt eget selvmord og ved hjelp av sin telepatiske kontakt med henne".
Bugge avslører så at Liljan har vært pasient hos ham i over et halvt år, og at det er avdekket en ubevisst erotisk binding til broren og en telepatisk dragning mot broren. Han sier at hans oppgave som analytiker har vært å gjøre denne innstillingen bevisst hos henne og dermed befii henne for den. Under analysens gang er hun blitt mer immun mot brorens hypnotiske påvirkning og hun begynner å bli helbredet for sitt brorskompleks. "Man må ikke tro at denne helbredelsen er skjedd som resultat av noen få timers godsnakking", sier Bugge, "det ligger måneders arbeide bak; hele tiden har jeg hatt en voldsom dragkamp med den fremmede makten som har behersket henne".
Helt mot slutten av boken redegjør Bugge om overføring, etter spørsmål fta Borge om hvorfor Liljan ved en anledning skrek til Bugge at han ville drukne henne: "Poenget med en analyse", sier Bugge, "er i korte trekk følgende: Pasienten er gjerne - uten å vite det - erotisk bundet til en person i sin nærmeste familie: mor, far, søster eller bror. En vesentlig del av hans livsenergi er m.a,o„ satt ut av spillet; den er fiksert ved et uoppnåelig objekt, et vesen han ikke kan besitte, og dette virker lammende på ham, han er livsudugelig, han er knyttet til noe fiktivt som stjeler hans kraft uten å gi ham utløsning,. Han blir en fange; han sitter i et bur hvor han ikke selv øyner gitteret. Psykoanalytikerens oppgave er å frigjøre denne bundne energien ved så å si å rive den til seg, ved å lede den over mot sin egen person. Han skal overta rollen som det uoppnåelige vesen pasienten elsker; han skal faktisk bli denne moren, faren, søsteren eller broren.. Dette er hva vi i vår vitenskapelige sjargong kaller for overføringen. Og her har du forklaringen på den scenen du har vært vitne til: under det hysteriske anfallet er det sin bror Liljan ser i meg... Hun tillegger meg hans handling, hans vilje til å drukne henne i tjernet!... Fra nå av er det min person hun er bundet til. Det eneste som gjenstår er på ny å oppheve denne bindingen, løsne henne fta analytikeren, gjøre henne fr i... ".
Vi finner mange av de samme elementene som i "Nattmennesket" når det gjelder Bugges forståelse og oppklaringsmetode. Når jeg sier at "De dødes tjern" også har et okkult innslag, er det ikke spøkelseshistorien om Tore Gruvik jeg tenker på. Den analyseres jo etter hvert bort. Det nye og "okkulte" elementet er Bugges (og trolig Bjerkes) vektlegging av telepati som en realitet, og av hvor virksomme telepatiske krefter kan være, spesielt under søvn. Dette er for så vidt i tråd med hva Freud hevdet, men er fortsatt et kontroversielt tema (eller et ikke- tema) innen psykoanalysen
"Skjult mønster", som kom i 1950, er den minst kjente av Bernhard Borge-bøkene, men samtidig den André Bjerke var mest fornøyd med som psykoanalytisk triller betraktet. Den ble meget godt mottatt av anmelderne. Forfatteren Tor Edvin Dahl (alias David Torjussen) gikk så langt som å hevde at en nordmann hadde skrevet verdens beste kriminalroman. Det kan være flere grunner til at denne boken er lite kjent. Den er relativt stillestående; det meste foregår på et indre plan. Og fot første gang er Kai Bugge i forkant av begivenhetene og forhindrer et drap, Ja, faktisk forekommer det ikke drap i boken i det hele tatt!
Den ytre handlingen dreier seg om en ung kvinne, Irene Cramer, og hennes angstlidelse som har utviklet seg etter farens død noen måneder før handlingen starter. Hun har et komplisert forhold til sin vakre og utadvendte mor. Hun søker tilflukt hos noen venner som bor i en hytte i Østmarka, og påbegynner der en psykoanalytisk behandling hos psykologistudenten Jørgen, som selv går i analyse hos Kai Bugge. Mesteparten av handlingen fremkommer via Jørgens dagboknotater og analyseprotokoll. Vi får gjennom disse vite hvilke overveielser Jørgen gjør seg om det å ta Irene i psykoanalytisk behandling. Han er ikke uten motforestillinger., Han anser analysen hos Bugge for det viktigste ledd i sin egen utdannelse, "... men allikevel: har han erfaring nok? Bør en nybegynner og dilletant i faget ha lov å eksperimentere med syke mennesker? Freud selv hadde bestemt advart mot "vill" analyse, og Bugge hadde alltid hevdet at en dårlig analytiker gjør mer skade enn ti kloke koner". Jørgen akter å gå forsiktig til verks - "ikke innlate seg på den moderne Reich-terapien hvor analytikeren går aktivt løs på pasientens karakterholdning og muskelstramninger", Han vil arbeide etter Freuds "ortodokse" metode hvor analytikeren holder seg passivt i bakgrunnen og lar pasienten fortelle - for så selv å assosiere seg frem til tydningen av sine drømmer, feilhandlinger og nevrotiske symptomer. Han minnes at Bugge har sagt at: "Tilsynelatende fører nok den gamle metoden langsommere til målet enn den nye, men den gir et langt rikere materiale fra det ubevisste forestillingsliv. Freud var psykolog - Reich er bare en slags talentfull sykegymnast".
I det videre får vi så beskrevet hvordan Jørgen starter helt etter boka, men etter hvert blir fanget i sine motoverføringer.
Han instruerer Irene ved oppstart av behandlingen. Han oppfordrer henne til å ligge i en avslappet stilling, hun bør ikke distraheres av å se analytikeren. "Det som nå skal skje", sier Jørgen, "er at du skal innlede en samtale med deg selv, og jeg er bare til stede her for å hjelpe deg med å holde denne samtalen gående. Slapp nå helt av og fortell løst og fast om deg selv, og tenk ikke på at det skal være sammenheng og logikk og mening i det du sier. Fortell ting du husker, ting som har gjort inntrykk på deg, gamle og nye episoder i ditt liv - ta dem i den rekkefølgen de dukker opp i erindringen. Og du må ikke øve noen sensur over assosiasjonene. Hvis det melder seg et innfall som virker meningsløst eller uvedkommende i den forbindelse -ja da må du altså ikke holde det tilbake, la alt få strømme fritt". Sitat slutt. På grunnlag av Irenes innfall og drømmer blir Jørgen etter hvert overbevist om at hennes mor har ryddet far av veien og at moren også er ute etter å drepe Irene fordi hun har vært øyenvitne til drapet, noe Irene imidlertid har fortrengt. Flere hendelser underveis tyder også på at noen prøver å skade, forgifte eller drepe henne, Jørgen forsøker ivrig å overbevise Irene om denne tolkningen.
Han tør ikke fortelle om dette til Bugge. Bugge ville komme til si. "Å slippe Dem løs på en pasient ... er som å slippe en forsulten rev inn i et hønsehus", Jørgen blir etter hvert klar over at han har forsyndet seg mot en av psykoterapiens grunnregler, som Bugge hadde formulert slik: "Man må aldri tvinge en tydning inn på pasienten, selv om den er aldri så innlysende, aldri så frapperende elegant. Tydningen må bare komme som et forslag og helst skal pasienten tyde selv. Alt annet er suggesjonsterapi. Alt annet er å trampe i klaveret". Hvorfor hadde han glemt denne kloke regelen?, undrer Jørgen, Litt selvgransking hadde gitt ham svaret: Fordi han var gått i den farligste felle for en sjelelege: Han hadde forelsket seg i sin egen pasient. Jørgen er sjalu fordi Irene åpenbart er opptatt av en annen mann. "Selvsagt var det derfor han hadde behandlet henne slik i dag; han hadde hevnet seg ved å tvinge denne brutale drømmetydningen inn på henne. Sjelelig voldtekt var det!"
Psykoanalytiker Kai Bugge entrer etter hvert scenen og overtar regien. Handlingen kulminerer mot slutten under et selskap der Irenes mor danser en dramatisk dødsdans for sin datter. Skjellene faller fra Irenes øyne og hun forstår' at moren verken har drept far eller har vært ute etter henne. Under oppsummeringen fremkommer at Irene ubevisst, og under sterk og langvarig suggestiv påvirkning av tante Signe, har planlagt å drepe sin mor. Scriptet for Irenes ubevisste handlingsplan er eventyret om Snehvit, ispedd elementer fra HC Andersens eventyr1 om "De røde sko".
Til slutt foreleser Bugge for vennene på sitt kontor:
"(Dette er e)n historie om to mord som begge oppløste seg i luft", begynner Bugge,. "Ett som ikke var noe mord og ett som ikke ble noe mord. Egentlig foregikk hele handlingen inne i et enkelt menneske". Irene hadde lagt "(e)n nevrotisk plan, diktert av totalt ubevisste motiver. For å forstå et kunstverk må man kunne se hvordan det er komponert, hvilket grunntema det varierer- På samme måte hvis man vil forstå en nevrose. Enhver nevrose har sitt skjulte mønster. Det er det man som sjelelege må prøve å få øye på".
Bugge bebreider så Jørgen at han, selv om han var flink til å se detaljene, aldri fikle tak i helheten: det skjulte mønster. I stedet ble han suggerert inn i pasientens skinnverden. Han griper til den tydningen pasienten praktisk talt legger i munnen på ham, og bidrar derfor til å styrke og bekrefte hermes nevrose i stedet for å oppløse den. Han driver henne dypere inn i sin patologiske plan, som munner ut i at hun vil drepe sin mor.
"Irene har elsket sin far og hatet sin mor", fortsetter Bugge. "Normalt kan Ødipuskomplekset avvikles smertefritt ved en fornuftig oppdragelse, men Irene er ikke blitt fornuftig oppdratt. Det står fast at fru Cramer har behandlet sin datter temmelig nonsjalant under oppveksten, ja til dels har latt henne gå for lut og kaldt vann i de viktigste barneårene. Irene har tidlig vendt seg bort fra moren, følt at hun ikke var noen "riktig mamma", noen "virkelig mor", og her er det.. at tante Signe kommer inn i bildet. Signe Cramer er som vi vet forelsket i sin bror og dødelig sjalu på den vakre svigerinnen. Under hele Irenes oppvekst arbeider tante Signe konsekvent for å knytte niesen fastere til seg. Hun gjør det ved å fortelle eventyr, Eventyret blir hennes kampmiddel, og hun utviklet fortellerkunsten til en art suggesjonsteknikk. Faren ble forherliget som konge mens morens bilde gled i ett med heksen eller den onde stemor... Dermed ble Irene disponert for en meget alvorlig nevrose som logisk måtte få nøyaktig den formen den fikk da den først brøt ut. Det avgjørende sjokket kommer med farens død. Hun tror fullt og fast at moren har drept faren".
Bugge leser så fra eventyret om "Snehvit" og påviser parallellene til hendelsesforløpet i "Skjult mønster". Irene identifiserer seg med den stakkars forfulgte Snehvit, som til slutt får oppreisning, samtidig med at den onde stemoren får sin rettferdige straff. Alt følger hennes ubevisste program. Snehvits stemor blir til slutt plantet i glødende jerntøfler, og hun må danse til hun segner død om på gulvet.
Kai Bugges begrunner så sin regi av den dramatiske sluttscenen under selskapet. Han sier han vanligvis er i mot å utsette sjelelig syke mennesker for sjokkterapi, men at det i visse tilfeller, når situasjonene er akutt farlig, kan være på sin plass med en slags sjelelig sjokkterapi. Hvis man far tak i ett av nevrosen sentrale bilder og plutselig stiller det opp for den syke, understøttet av sterke kunstneriske virkemidler, da vil det gi en sjokkvirkning. Resultatet av dette sjokket, denne konfrontasjonen med nevrosens bilde, slik Bugge hadde regissert det i forhold til Irene, gjorde mønsteret tydelig, en vegg i sjelen ble slått ut og hun så plutselig sine ubevisste motiver.
Det nye elementet i "Skjult mønster" er henvisningen til eventyrenes symbolkraft og at dette kan brukes suggestivt og i ond hensikt. Det er tante Signe som er den største skurken i dette eventyret, men det fremgår ikke om hun får sin straff.
*******
Bernhard Borge og Kai Bugge forsvinner så ut av André Bjerkes forfatterskap fra 1950. Imidlertid befatter han seg fortsatt med psykoanalysen, spesielt i to lengre essays, som viser en økende skepsis til psykoanalysen som livsanskuelse.
I essayet "Erindringer om fremtiden" fta 1953, som er et oppgjør med determinismen, skriver André Bjerke bla. om den "deterministiske" roman. Her kommer et lengre sitat: "Den viktigste variant av denne litteratur har vi i den psykologiske roman, slik den dominerte i mellomkrigstiden, inspirert av Sigmund Freuds forskningsresultater. Psykoanalysen var i første rekke en vitenskapelig begrunnet polemikk mot den victorianske moraloppfatning. Det er all grunn til å ære Freud for lians kulturelle renovasjonsvirksomhet; han har besørget vår tids mest omfattende søppelforbrenning. Men svikten i hans menneskesyn føler man tydelig i et essay som "Dostojevsky und die Vatertotung". Med stor skarpsindighet oppsporer Freud fadermord-komplekset i dikterens fantasiverden, avdekker det som årsaken til hans epilepsi og spillegalskap, hans desperate opprør mot autoriteter, og hans trang til forsoning med farssyrnbolene: tsaren og den gresk-katolske kirken. Man kan akseptere denne forklaring helt eller delvis; man kan medgi at det er dette som har gitt stoffet til Dostojevskis forfatterskap - og allikevel vil man stå helt uforstående overfor det faktum at denne nevrotiker frembragte genial kunst. Det er tross alt en vesensforskjell på et dikterverk og et epileptisk anfall! Det skapende i mennesket unndrar seg sjelekirurgens kniv " Sitat slutt.
Kanskje kunstneren må være nevrotiker for å kunne skape kunst? I "Skjult mønster" diskuterer vennene dikterkunsten i psykoanalytisk perspektiv, og en av dem fyrer av følgende bredside mot psykologistudenten Jørgen, etter at han under henvisning til Freud har hevdet at alle dikt må betraktes som nevrotiske manifestasjoner: "Psykoanalysen", sier vennen, "er læren om hvordan man avskaffer sjelelivet - den dreper alle mysterier; den "tyder" eventyret ut av tilværelsen. En verden uten nevroser vil ganske riktig bli en verden uten diktning.
Skjønner du ikke at disse diktene er gode nettopp fordi de er skrevet av en syk? ... Analyser ham "frisk", og du vil få en kjernesunn frisksportidiot som spiser Kruska og avler 12 barn og aldri mer skriver et dikt. Tenk for en fotballspiller Olaf Bull kunne blitt, om han var kommet til Freud i tide! Dere psykoanalytikere drømmer om et samfunn av konfliktfrie mennesker - en redselsfull tanke. Jeg akter i hvert fall å melde meg ut av den fotballklubben. Jeg sier: gud skje lov at det enmi finnes nevroser - og følgelig også diktere".
I 1955 skrev André Bjerke essayet "Arthur Koestler og radikalismen", der han tydelig slutter seg til Koestlers kritikk av psykoanalysens reduksjonistiske tenkemåte, spesielt knyttet til temaer som etikk, moral og den frie vilje.
Først noen ord om Arthur Koestler. Han var en meget toneangivende tenker og skribent, ikke minst for den norske intelligentsiaen på 1940- og 50-tallet, men er merkelig glemt i dag. Jeg har hatt stor glede av å repetere flere av bøkene hans nå i høst, først og fremst hans spennende tobinds selvbiografi "En pil i det blå" og "Den usynlige skrift", men også essaysamlingen "Yogien og kommissæren" og romanen "Ankomst og avreise" som omhandler hans oppgjør med psykoanalysen. Mest kjent ble han kanskje for sitt oppgjør med stalinismen i romanen "Mørke midt på dagen", men jeg syns andre sider av hans forfatterskap er adskillig mer interessant.
Han korresponderte med flere fremtredende norske forfattere, bla. Jens Bjørneboe og Sigurd Hoel. Trygve Braatøy skrev i 1947 (?) et langt essay, "Arthur Koestler og psykoanalysen", som er en kritisk gjennomgang av Koestlers syn på psykoanalysen, slik det fremkommer i "Ankomst og avreise" og "Yogien og kommissæren".
André Bjerke skriver om Koestlers litterære stil, sitat:
"Denne pedagogiske stilkunst skulle jeg tro han har lært av Freud. En del av hemmeligheten ved psykoanalysens suksess er utvilsomt av rent stilistisk natur. Freud hadde nettopp denne evne til å åpne dørene i sin tankebygning med et fåtall magiske ordnøkler: "Ødipuskompleks", "lystprinsipp", "fortrengning", "oseanfølelse" - faktisk rene stilfunn". Deretter sammenfatter André Bjerke Sigmund Freuds beskrivelse av de tre store krenkelser mot menneskenes egenkjærlighet, begått av henholdsvis Kopernikus, Darwin og Freud, slik:
"På en klode som bare er et fnugg bor et vesen som bare er et dyr, med en bevissthet som bare er reflekser av noe ubevisst. Her har vi innsirklet nøkkelordet i all radikal livsanskuelse: det er adverbiet bare, Dette er nemlig den radikale synsvinkel: Alt er noe annet og ringere enn det later til å være, Ateisten sier: religionen er bare overtro. Marxisten sier: individet er bare et produkt av sin samfunnsklasse. Freudianeren sier: åndsverket er bare en manifestasjon av en nevrotisk konflikt, I sin urform kommer den radikale holdning til uttrykk hos ynglingen som konstaterer: Fatter'n er bare en tufs!.....Dette ene adverbiet var det som sprengte middelalderens verdensbilde. Dette bare har i fem hundre år ligget til grunn for nær sagt hver eneste viteskapelige teori- Man har bedømt fenomener på et høyere organisasjonstrinn ut fra de lover som gjelder på lavere trinn.. Man har redusert den moralske prosess til noe psykologisk, den sjelelige prosess til noe biologisk, den biologiske prosess til kjemi",
André Bjerke refererer så fra Koestlers beskrivelse av sitt første og eneste møte med Sigmund Freud, i London høsten 1938. Etter at Koestler har sagt noe om nazistenes misgjerninger skal Freud ha svart: "Nåja, De vet, de avreagerer de aggresjonslystene som er oppdemmet i vår sivilisasjon- Det var ikke til å unngå at vi fikk noe slikt som dette, før eller siden. Sett fra mitt synspunkt er jeg ikke så sikker på at jeg kan kritisere dem." Koestler kommenterer dette med at Freud her bare hadde gitt et konsekvent uttrykk for den etiske nøytralitet som det freudske system innebærer - og som er felles for all strengt deterministisk vitenskap ... Når den vitenskapelige tenkning ut fra sine egne forutsetninger må forholde seg "etisk nøytral" til et fenomen som f eks nazismen, da må det være noe i veien med denne tenkningen, mener Koestler.
André Bjerke fortsetter så å beskrive Koestlers syn på psykoanalysen, om at det nettopp er den "nøytrale" moralfilosofi som er psykoanalysens achilles-hel. Sitat: "Han (Koestler) beundrer det freudske Sherlock-Holm es -blikk for sjelens kriminalmysterier; han aksepterer oppklaringsmetoden og terapiens effektivitet - men han godtar ikke freudianerens manglende evne til å rødme. Han avviser det menneskesyn psykoanalysen gir uttrykk for. Den nøyer seg jo ikke med å være en medisinsk teknikk med en begrenset klinisk oppgave. Den pretenderer også å sitte inne med nøklene til alle menneskelivets hemmeligheter, enten de nå ytrer seg i religion, kunst og vitenskap eller i en tilfeldig forsnakkelse, en drøm, en vits. Det er et av de store radikale forsøk på å skape en universell virkelighetsoppfatning, et al tom spennende filosofisk system., Og innen dette system blir det moralske valg uttømmende forklart som et psykologisk determinert fenomen; hele det etiske kompleks blir løst opp i sine infantile og nevrotiske komponenter".
I "Ankomst og avreise"(1943) behandles hovedpersonen for et såkalt "korsfarer-syndrom". Behandlingen er tilsynelatende vellykket, konversjonssymptomene forsvinner, men det viser seg at den helbredede pasienten slett ikke er blitt "tømt for moralsk innhold". "Etter å være befridd for den determinerende tvang av fortiden", kommenterer André Bjerke, "er han ikke kommet ut av det moralske rom; tvert i mot er han for alvor kommet inn i det! Først nå opplever han det moralske som en egen lovmessig virkelighet... Det moralske er ikke determinert av fortiden; det er et rom hvor det ustanselig skapes ny fremtid gjennom menneskets frie valg- Hovedpersonen gjør nå i frihet en moralsk handling: Han velger å reise til England for å melde seg til flystyrken og fortsette kampen mot nazismen.. Han følger ikke "sunn fornuft" og "realitetsprinsippet"... han underordner seg nå det han vet er den hemmelige bestemmelse i hans skjebne: korsfarer-motivet". Så langt André Bjerke.
Jeg antar at det er egopsykologiens framvekst som har bidratt til å dempe denne typen innvendinger mot psykoanalysen, ved å innføre forestillingen om autonome strukturer i ego. Jeg leste nylig Siri Gullestads doktoravhandling fra 1992, der hun peker på at den egopsykologiske begrunnelse av strukturers og verdiers uredusertbarhet fyller et teoretisk tomrom i psykoanalysen (Gullestad, 1992).
Etter 1955 kan jeg som sagt ikke se at André Bjerke direkte befatter seg med psykoanalysen. Han blir mer opptatt av parapsykologi og okkulte fenomener, pussig nok i likhet med både Freud og Koestler, og til en viss grad også Harald Schjelderup her hjemme.
Nå helt i innspurten på forberedelsene til dette foredraget kom jeg over en hovedoppgave i nordisk litteratur: "Det moderne menneske mellom rasjonalisme og okkultisme. En analyse av tre kriminalromaner av Bernhard Borge", fra 2003, skrevet av Rebecca M.B. Ødegaard. Den er en grundig gjennomgang av mye av det samme som jeg har befattet meg med her, og jeg vet ikke om jeg skal være glad eller lei for at jeg ikke kom over den tidligere. Ødegaard konkluderer bl. a. med at hun mener å se "en dypere dimensjon bak tre prosaverk som oftest har blitt karakterisert som ren kriminalunderholdning. Denne dimensjonen viser seg å bestå i en filosofisk diskusjon forfatteren fører med seg selv, der han stiller spørsmålet om det eldgamle forholdet mellom et rasjonalistisk og et okkult livssyn".
Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg var meg meget bevisst i studietiden at jeg heldigvis nå var i ferd med å stake meg ut min egen kurs, langt unna fars fotspor. Men så oppdaget jeg plutselig, etter fullført psykoanalytisk utdannelse, at jeg i stedet hadde havnet i sporene til detektivhelten i min fars kriminalromaner!