Denne artikkelen bygger på et foredrag undertegnede holdt i Forum Berle 23.mars 2006. Tema for foredraget var om det finnes uttalelser eller oppfatninger om homofili innenfor antroposofien og hos Rudolf Steiner, - et tema som dessverre nesten ikke har blitt tatt opp i foredrag, artikler el.l. i antroposofisk sammenheng i Norge tidligere. En venn av meg hadde kanskje noe rett da han sa: ”Ved siden av muslimene er det snart bare antroposofene som ikke har satt homofili på dagsorden”. 

Ved søk i Rudolf Steiner Gesamtausgabe finnes det dessverre ingen referanser til temaet. Direkte forespørsler til lederne for Rudolf Steiner Archiv og Ita Wegman Archiv i Sveits, bekrefter det samme, de har ingen uttalelser fra Steiner om homofili. Heller ikke i den omfattende korrespondansen til legen Ita Wegman (1876-1943), - en av Rudolf Steiners nærmeste medarbeidere, er det funnet noe om dette.   

RUDOLF STEINER OG JOHN HENRY MACKAY 

Interessant i denne sammenhengen er det da at en av Steiners nære venner i Berlin før århundreskiftet, John Henry Mackay (1866-1933), var homofil.

Mackay var født i Skottland med skotsk far og tysk mor. Da gutten var 2 år gammel døde faren. Moren flyttet med sønnen til Tyskland der han fikk sin oppvekst, skolegang og utdannelse.

Mackay kalte seg selv anarkist. Han var en kjent forfatter i sin samtid, biograf og utgiver av Max Stirners verk. Den tyske filosofen Max Stirner (1806-1856) tillegges også stor betydning av Steiner selv, slik det for eksempel kan leses i et brev til Mackay i forbindelse med boken Frihetens filosofi (1).

Mackay og Steiner ble kjent med hverandre da Steiner arbeidet i Weimar (1890-1897). Fra 1892 var Mackay fast bosatt i Berlin, der også Steiner bosatte seg senere. Det utviklet seg et vennskap mellom dem. Det aktuelle i ”den etiske individualismen” var noe av det de hadde til felles.

Mackay var selv klar over at han var homofil fra tidlig i 20 års alder, og hadde levd i konsekvens med dette flere år før han ble kjent med Steiner. 

Mange som har homofile venner eller familiemedlemmer, har sikkert opplevd at de har ant eller visst dette allerede før de er blitt fortalt det. Mange har en slags ”antenne” for dette, som en egen liten ”gaydar”.

For meg er det nesten utenkelig om Steiner med sin høye sensitivitet for andre mennesker ikke også oppfanget at Mackay var homofil. 

Da Steiner giftet seg med Anna Eunike i 1899, valgte han Mackay som sin forlover. Dette viser noe av den nærheten og tilliten Steiner må ha følt for Mackay.

Mackay interesserte seg ikke for det Steiner senere utviklet som antroposofi, så deres veier skiltes etter århundreskiftet. 

I et par bokanmeldelser skriver Steiner følgende:

”Mackays fornemme følelser har sine røtter i en grunnfornemmelse av at personligheten har et stort ansvar overfor seg selv. - Bare ved å holde dette hellig i den egne personen, kan respekten, verdsettelsen av det fremmede jeg`et utvikles.” (2)

”Mackay er en fornem, selvsikker natur. Hos den som med samme alvor som han, stiger ned i avgrunnene i den egne sjel, vekkes lidenskaper og ønsker som den ufrie ikke har noen som helst forestilling om.” (3) 

I sin selvbiografi skriver Steiner videre (4):

”Han bar ”Verden” i seg. I hele hans ytre og indre holdning talte verdenserfaring.”

……”Det hele var fylt med en grenseløs elskverdighet. Jeg følte en sterk kjærlighet for denne mannen.”

”Det utviklet seg et meget godt vennskap mellom oss.”    

JOHN HENRY MACKAY OG HOMOFILI I HANS SAMTID

Mackay var ikke åpent homofil i dagens betydning, - det var også høyst uvanlig den gangen da homofili enda var straffbart. Men allerede før århundreskiftet engasjerte han seg åpent i debatter m.m. om homofili. I Berlin deltok han i møter i Wissenschaftlich-humanitäre Komitee (WhK), et forum som med et eget tidsskrift arbeidet for like rettigheter for homofile. Dette ble stiftet i 1897 av legen Magnus Hirschfeld (1868-1935) (5).

Da Hirschfeld i 1901 arbeidet for å få opphevet den strenge fengselsstraffen for homofili i Tyskland, ble han for øvrig også støttet av Bjørnstjerne Bjørnson, som sa at han selv mht. straffeloven hadde hatt samme mening i over 20 år. (6).

Mackay skrev allerede i 1898 under på det første oppropet fra WhK for å få fjernet straffelovens homofili-paragraf. Men han var også uenig i deler av WhKs metoder og argumentasjon.

Mackay så bla. på seksualitet som noe helt individuelt. Han ønsket en størst mulig toleranse for et stort mangfold av ”livsformer”, både for homofile og heterofile ”varianter”. Han var redd for at WhK fokuserte på homofile som om de skulle være en ensartet gruppe som krevde EN bestemt form for forståelse. Mackay uttrykker seg bla. på følgende måter (7):  

”Som alle spørsmål i våre dager, er dette et sosialt spørsmål, et spørsmål om den personlige frihet, individets frihet, og det kan bare løses gjennom dette.

I grunnen forstår hver enkelt kun sin egen kjærlighet, all annen kjærlighet er fremmed, uforståelig, hvis ikke uhyggelig for ham. Her kan bare dette virke helbredende: at man fatter retten til personlig frihet, med toleranse for den fremmede vesensart som siste og høyeste kulturytring.” 

”Denne kjærligheten, forfulgt av dommerne og fordømt av prestene, har flyktet til legene, som om det skulle være en sykdom DE skulle kunne helbrede. Men det er ingen sykdom, legene har her like lite å søke og undersøke som dommerne…”  

Dette skriver Mackay ca. 75 år før straffeloven endres i Norge og Tyskland, og ca. 100 år før psykiatere og psykoanalytikere offisielt sier det samme.

Mackay skrev en rekke tekster, dikt, romaner som direkte eller indirekte handler om homofili. De mest direkte litterære tekstene (fra 1905) skrev han pga. tidens straffelov under pseudonymet Sagitta. De ble gitt ut som bokserie med tittelen: ”Bücher der namenlosen Liebe”. I Preusser-Tyskland ble disse i 1909 erklært som utuktig litteratur, konfiskert og forbundet med straff å distribuere. Forleggeren ble på sin side dømt for ikke å ville røpe forfatterens identitet. Mackay dekket selv boten forleggeren ble ilagt, og fortsatte bokserien. Bla. innenfor Wandervogel-bevegelsen fikk Sagitta-bøkene en slags kultstatus. Fra i hvert fall 1929 ble det en stadig mer ”offentlig hemmelighet” hvem Sagitta var. (8).

Nazismens fremvekst førte til stadig vanskeligere forhold for homofile i Tyskland.. Mackay selv døde i 1933. Han unngikk dermed, i motsetning til mange av sine litt lengre levende homofile venner, de tyske konsentrasjonsleirene.   

RELIGION OG MEDISIN 

Som Mackay uttrykte det, har homofili ofte blitt et tema for prester, leger og dommere.

På spørsmål fra prestene i det den gang unge Kristensamfunnet, skal Rudolf Steiner ha svart at homofili ikke kunne være til noe hinder for å vies til prest (9). Når vi ser på de fortsatte problemene med homofili innenfor kirker og trossamfunn i 2007, er det både positivt og noe oppsiktsvekkende at dette ble tatt opp og besvart slik tidlig i 1920-årene. Det er synd det skulle ta så lang tid før temaet taes opp videre av antroposofer.  

Også i antroposofisk sammenheng har dette blitt et tema som hovedsakelig leger, jurister(10) og prester har tatt opp.

Personlige holdninger og oppfatninger blant antroposofer generelt, samvarierer for mitt inntrykk i stor grad med den store variasjonen av holdninger og oppfatninger vi finner i samfunnet ellers. Det må allikevel være lov å håpe at toleransen hos antroposofer kunne være noe større enn hos andre, slik den da har vist seg å være blant Steinerskoleelever (11). Dessverre finnes det også pinlige eksempler på ekstremt negative, ”religiøst-fundamentalistiske” holdninger hos enkelte personer som påberoper seg en antroposofisk bakgrunn, uten at dette skal beskrives videre her. Slik jeg har sett det, dreier det seg da ofte om primitive, aggressive holdninger som antagelig har en kompleks bakgrunn. 

I min leting i antroposofisk litteratur og tidsskrifter frem til i dag, har det altså vist seg at det først og fremst er leger som tar opp temaet. Velment eller kritisk forsøker de med bakgrunn i antroposofien å få frem en forståelse av fenomenet homofili. Dessverre virker det som om flere av dem har hatt et ganske begrenset kjennskap til temaet. Dette har så blitt koblet med en noe overdreven og forhastet tro på egne hypoteser (når utgangspunktet er som galest…?). Som vi vil se har ulike hypoteser oppstått på sviktende grunnlag og derav følgende noe nedslående resultater. Forsøkene på ”antroposofiske årsaks-forklaringer” ligger for øvrig ofte nær opp til andre teorier om homofili i fortid eller samtid. 

Selv har jeg møtt alle disse kollegaene personlig, og har stor respekt for mye de ellers har gjort innenfor antroposofisk medisin. Det har slik vært både noe vemodig og pinlig å oppleve hvordan deres vinklinger er blitt så ”skeive”. Litt pussig er det

å se at de fleste er 70-80 år gamle når de skriver om dette temaet for første gang. 

Fra slutten av 1970-tallet ble homofili et stadig mer åpent tema i tiden. Da Aids-epidemien begynte å bli kjent tidlig på 1980-tallet, fikk homofili en ytterligere forsterket oppmerksomhet.

Noe av dette gjenspeiles også i artiklene vi finner i det antroposofisk-medisinske tidsskriftet Beiträge zu einer Erweiterung der Heilkunst (senere: Der Merkurstab) i årene 1980-90 og i

antroposofiske bøker som tar opp homofili og HIV/Aids.   

TEORIER OM FEMININITET OG MASKULINITET 

Den kjente og respekterte barnepsykiateren professor Bernard Lievegoed (1905-1992) er så vidt jeg har kunnet se første mann ut. Han berører temaet homofili i to av sine bøker (12,13).

Hans utgangspunkt er mennesket som et opprinelig androgynt vesen. Dette sees gjenspeilet i barnet som et opprinnelig aseksuelt eller biseksuelt vesen, som gjennom livserfaringer og medbrakte anlegg utvikler sin seksuelle identitet. (En beslektet forståelse finnes hos både Platon og Sigmund Freud.)

Lievegoed går så videre og forsøker å plassere homofile og bifile på en slags skala mellom menn og kvinner: ”Ekte mannfolk (eindeutige Vollmänner) er 90% menn og 10% kvinner. Menn som er 90% kvinner og 10% menn er de ekte homoseksuelle. Der i mellom ligger alle mulige trinn 60-40, 50-50, 40-60 osv. Hos disse siste kan selvforståelsen veksle alt etter som hvilket forhold de inngår” (14)

I sin velmenthet treffer Lievegoed dessverre her på siden av virkeligheten. Som en del heterofile menn, kan også homofile være feminine, og omvendt for lesbiske. Mange har nok pga. fordommer og overflatisk kjennskap trodd at slik ER det med homofile. Det store flertallet av homofile har derimot ikke noe spesielt feminint preg og absolutt ikke noen lengsel om å ha motsatt kjønn. Spørsmål om kjønnsidentitet og seksuell identitet er dessverre ofte blitt blandet sammen. Det kan for mange være viktig å bevisstgjøre seg at det ikke handler om det samme. Homofili er ikke spesielt knyttet verken til transvestisme (som vanligvis forekommer hos heterofile) eller ønske om kjønnsskifte. 

I en artikkel der den hollandske legen L.F.C. Mees (1902-1990) beskriver hvordan han tenker seg at de eteriske kreftene (de livgivende og formdannende kreftene) forvandles i løpet av livet, tar han også opp hvordan han forstår homofili (15). Mees bygger som Lievegoed på oppfatningen at homofile menn er spesielt feminine, lesbiske er maskuline. Han beskriver at de eteriske kreftene endres gjennomgripende hos jenter og gutter før og under puberteten. Han tenker seg at de eteriske kreftene hos homofile ikke endrer seg som hos andre ved puberteten. Lesbiske får i stedet samme eteriske grunnpreg som heterofile menn, homofile menn samme som heterofile kvinner. Også her kan man faktisk oppleve at det er skrevet med en positiv vilje til å prøve å forstå hva som er spesielt med homofile, men konklusjonene holder ikke.

En så gjennomgripende eterisk forskjell mellom homofile og heterofile ville ikke være mulig uten en synlig forskjell også i det anatomisk-fysiologiske.

Andre antroposofer har for øvrig påpekt at de hos Steiner heller ikke finner noen beskrivelse av en slik kjønnsbundet endring av det eteriske ved puberteten som Mees tenker seg den (16).

Dette minner om gamle teorier om homofili og androgynitet, det 3.kjønn, ”urningen og urninnen”, som ble utviklet spesielt fra 1860 årene (4).

Bifile eller personer som endrer sin orientering i løpet av livet, blir også litt vanskelige å plassere i Mees sin teori.

Teorier om forskyvninger i femininitet og maskulinitet var i stor grad allerede forlatt, da Lievegoed og Mees skrev dette rundt 1980.

I psykoanalysens historie finnes altså forbigående, men etter hvert forlatte teorier om homofili som manglende modning og utviklingsforstyrrelse. Noe lignende tok den antroposofiske legen Klaus Dumke til orde for i et foredrag i Oslo på slutten av 1980-tallet, der han nevnte homofili som en følge av vegring eller brist i den utvikling og modning et barn går i gjennom spesielt rundt 9 årsalderen (17).   

MEDISIN OG MORALISME 

I den neste artikkelen møter vi dessverre en annen og mer ”religiøs” tone (18). Legen og forfatteren Norbert Glas (1897-1986) hadde ganske få måneder før han døde 89 år gammel, skrevet en artikkel som publisertes et år posthumt med tittelen ”Aids”(14). Artikkelen virker noe uferdig og er ikke bearbeidet videre av tidsskriftets redaksjon el.a. Glas beskiver homoseksualitet som selve årsaken til HIV/Aids. Dette fordi homoseksualiteten har fjernet seg maksimalt fra den opprinnelige, guddommelige kjærligheten og bare tjener menneskets egoistiske drifter. Glas mener at det aldri kan dreie seg om noen ekte kjærlighet mellom homofile partnere. Homofili er dermed den høyeste form for egoisme som kan finnes. I forholdet mellom kvinne og mann er det ”fremdeles” et uegoistisk kjærlighetselement til stede fordi det består en viss mulighet for en unnfangelse. HIV/Aids forståes som en direkte konsekvens av det syndige forhold mellom to homofile. Varianter av slike synspunkt dukket dessverre opp i mange religiøse miljøer på 1980-tallet. 

En reaksjon kunne ikke utebli (19). I et leserbrev kritiserer den yngre kollegaen Wolfgang Kersten artikkelens innhold: koblingen mellom seksualitet og synd, mellom synd og sykdom innenfor samme jordliv, og selve holdningen til både homofile og HIV/Aidspasienter. Redaksjonen kritiseres også for å ha tatt dette inn som første artikkel i et tidsskriftnummer, uten modererende kommentarer.

Tilsvaret fra den ellers både elskverdige og intelligente redaktøren, taler sitt eget språk (20):

”- en kobling mellom synd og sykdom innenfor ett og samme jordliv er prinsipielt berettiget idet de fleste sykdommer er nær knyttet til menneskets astralitet. Gjennom seksualiteten blir den fysiske forplantningen mulig. Man kan forestille seg den radikale utopien at ethvert voksent menneske ville hengi seg til kun homoseksuelt kjønnsliv. Da ville menneskeheten dø ut i løpet av få årtier, for sjelene i den åndelige verden ville ikke finne menneskekropper de kunne inkarnere seg i. Denne hypotesen er naturligvis ikke realistisk, men den viser dog at homoseksualiteten kun kan bestå på bekostning av heteroseksualiteten, og at den konsekvente homoseksualitet opphever seg selv i løpet av få årtier.

Til stadighet ønsker homoseksuelt anlagte mennesker at deres legning skal aksepteres som normal. Den som betrakter homoseksualitetens følger for menneskeheten som et hele, kan aldri betegne homoseksualiteten som normal. Med dette menes kun den homoseksuelle tilbøyelighet hos det enkelte menneskes, ikke hele mennesket eller dets jeg/dets individualitet.

Det er her som ved en hver sykdom, ved en hver syndesykdom, slik vi har betraktet det ovenfor: Skal man erklære sykdom for sunnhet, av lutter nestekjærlighet? Det ville ikke være nestekjærlighet, men hykleri. Først den virkelige sykdommen vekker også den virkelige nestekjærligheten, eller mer beskjedent sagt mht. det her nevnte problemet: Først og fremst forståelsen for den andres anderledeshet”. 

Året etter kommer den for mange kjente og verdsatte forfatteren og foredragsholderen, dr.med. Otto Wolff (1920-2004) med et leserbrev i samme tidsskrift (21). Han prøver å definere et skille mellom homofili og homoseksualitet.

Homofili handler iflg. Wolff om vennskap, evt. livslange relasjoner, der seksualiteten ikke er med i det hele tatt eller i hvert fall ikke som ”limstoff” i forholdet. Hos en homoseksuell person er derimot det seksuelle det primære, med et samtidig svært hyppig partnerskifte, - angivelig opptil 400 eller flere pr. år. (Ikke vet jeg hvor disse tallene kommer fra!). Homofile beskrives som stabile ikke-promiskuøse, homoseksuelle som hyperaktive promiskuøse, med noen såkalte overganger mellom gruppene. Wolff uttrykker at han ønsker å forsvare dem han definerer som homofile mot å bli oppfattet som promiskuøse. 

Definisjonsmessig er det uvanlig å lage et slikt skille mellom homofili og homoseksualitet.

Mer vanlig er det vel å snakke om homoseksualitet i forbindelse med seksuallivet, mens homofili også handler om den samtidige plasseringen i kultur og samfunn. 

I 1984 holdt Wolff et fordrag i Oslo der han uten å relatere til selve HIV-viruset, beskrev naturstridighet i homoseksuelle aktiviteter som en direkte årsak til HIV/Aids (17) 

Flere andre antroposofiske leger som i artikler, bøker, foredrag har berørt temaet HIV/Aids, gir også inntrykk av å vite at de fleste homofile er seksuelt hyperaktive og promiskuøse. Dette er basert på myter og fordommer, - det som er gjort av sosiologisk forskning viser at promiskuitet ikke er spesielt hyppig blant den store gruppen av homofile (22), 

I 1990 kommer den mangeårige foredragsholderen og skribenten dr.med. Gisbert Husemann(1907-1997) også med en av sine siste artikler, - bygget på et foredrag han holdt i 1988 om homofili (23). Holdningen er beslektet med den vi møter hos Norbert Glas få år tidligere. (Jeg tror dessverre mange lesere vil oppleve artikkelen som krevende og vanskelig tilgjengelig, spesielt hvis de ikke er fortrolige med Steiners sanselære. Noe av hovedinnholdet forsøkes allikevel gjengitt her)

Husemann knytter an til Steiners beskrivelse av 12 sanser, noen mer legemlige, andre mer sjelelige og åndelige. I seksuell aktivitet er sanser som berøringssans, livssans, bevegelsessans, luktesans, varmesans sterkt aktivisert. Under heteroseksuelt samleie er iflg. Husemann også jeg-sansen spesielt aktiv, både mellom partnerne og overfor sjelen, barnet som kan bli unnfanget. (Jeg-sansen gir oss mulighet til å oppleve jeg`et hos den andre.) Hos homoseksuelle mangler ikke bare en mulig bruk av jeg-sansen overfor en ikke unnfanget sjel. Jeg-sansen er iflg. Husemann heller ikke til stede mellom partnerne, slik den vil være mellom heteroseksuelle partnere, - med noen unntak i vår dekadente tid. Seksuelt utfolder homofile seg m.a.o. rent nytende i legemlige sanser. Husemann har også forestillinger om et svært hyppig partnerskifte blant homofile. Homofile blir helt egosentriske i sin seksualitet pga. en slik ensidighet i sansningen. Homofili blir så en sykdom som trenger terapi. Behandlingen skal være kunstterapi, nærmere bestemt modellering. 

Dette begrunnes med følgende historie:

Husemann hadde en eldre bror som var en av de første prestene i Kristensamfunnet. Denne broren skal i 1940 (50 år før artikkelen ble skrevet og ca. 20 år etter den angivelige samtalen) ha fortalt sin yngre bror om en samtale mellom Steiner og prester i Kristensamfunnet. Der skal Steiner ha anbefalt at en homofil mann burde modellere som terapi for sin seksuelle legning. Det var heller ikke tilfeldig hva som skulle modelleres; nemlig formene fra søylene og kapitelene i den første Goetheanum-bygningen.

Iflg. kristensamfunnspresten Wolfgang Gädeke i Stuttgart finnes det ingen kjente personer, situasjoner, møtenotater el.a. dokumentasjon. som kan knyttes til en slik angivelig samtale (9). Gädeke mener at historien må være feil.

Det må være lov å stille spørsmål om hva over 80 år gamle Husemann husket 50 år senere, om et tema han tilsynelatende hadde et vanskelig forhold til. For meg virker det utenkelig at Steiner kan ha trodd at noe så grunnleggende som seksuell orientering skulle endres slik gjennom kunstterapi. 

(En tenkelig mulighet KUNNE være at en (tilfeldigvis) homofil mann ved en anledning er blitt anbefalt kunstterapi for en sykdom han led av, men uten at dette var for å endre hans seksuelle orientering. Men dette blir spekulasjoner. )

Det virker også fremmed at Steiner i det hele tatt skal ha snakket slik med prestene om dette; han var ellers svært nøye med å skille mellom prestenes og legenes oppgaver.   

ANDRE SYNSPUNKTER HOS ANTROPOSOFER 

Hos Jørgen Smit (1916-1991), norsk pedagog og senere styremedlem ved Goetheanum i Sveits, møter vi en langt romsligere holdning. Under en konferanse i Goetheanum ble det en gang spurt om ikke dette at homofile ikke kan få barn, viser at det er noe uberettiget i homofile parforhold. Jørgen Smit skal på sin karakteristiske, talende måte ha feid dette til side med at: ”Det er slett ikke noe problem, - de kan lage åndelige barn sammen!” (24)

Kanskje har han tenkt på at homofile par, ut fra et mulig overskudd av tid og krefter, kan virkeliggjøre andre initiativer enn mange travle familieforeldre? Kanskje har han også tenkt på den mer åndelige substans som kan oppstå mellom to partnere? 

Rundt midten av 1970-tallet berørte broren, indremedisineren Arne Smit (1920-2005), temaet i et foredrag på Steinerskolen på Hovseter i Oslo (25) Han henviste til perspektivet om

at menneskene i en fjern, fjern fremtid ikke lenger vil være atskilt i to kjønn og ikke lenger vil reprodusere seg på samme måten som i dag. Kanskje kunne homofili sees som et tidlig forstadium i en slik utvikling?  Om enn perspektivet er ytterst fremtidsrettet, høres det ut som en sympatisk innstilling til det store mangfold av ”queer people” og tidens stadig økende individualisering.  

Med forferdelse nevner Norbert Glas også at enkelte homofile ønsker å inngå formaliserte parforhold (17). Dagens partnerskap var ikke ferdigsnekret enda, men diskusjonene om seremonier og kirkelige handlinger var i gang i mange land. 

I Kristensamfunnet i Tyskland har man i motsetning til i de fleste trossamfunn, kommet frem til et forslag for homofile som inngår partnerskap (9). Kristensamfunnets sakrament for ektevielse kan i sin art ikke brukes overfor likekjønnede par og kan heller ikke forandres i sin gitte form. Det foreslåes derfor at man ved inngåelse av partnerskap former sin egen fest/markering og at det i den anledning gjennomføres en kultisk handling ved en av prestene. (Så vidt jeg har forstått kan beslektede kultiske handlinger finne sted ved ulike markeringer, fester, grunnleggelser o.l.)

I den katolske kirken hører for øvrig ektevielsens sakrament ikke med blant ur-sakramentene som er gitt som handlinger ved Kristus selv, men ble satt inn som sakrament først på 1600-tallet (16).

  Som vi overraskende kan legge merke til i eksemplene foran, er det ingen som tydelig tar opp homofili i relasjon til to av de mest sentrale temaene i Steiners store verk: den etiske individualismen og karmaforståelsen. Kanskje er dette noe av de viktigste perspektivene antroposofien kan gi i møtet med alle former for ”anderledeshet”? Den som virkelig er preget av den etiske individualismen og av karmas sentrale betydning i livet, vil antagelig møte homofile med andre holdninger og spørsmål, en annen interesse og respekt enn det vi har møtt i mange av eksemplene foran. 

I en tysk temabok om homofili, skrevet av en gruppe yngre antroposofisk orienterte homofile, taes noe av dette opp på en leseverdig måte (16). De tematiserer også på en fruktbar måte fire ulike ”områder” i kjærlighetslivet, som er like sentrale hos både homo- og heterofile: sexus, eros, philia og agape. Dette knyttes til hhv. det fysiske, eteriske, sjelelige og åndelige mellom menneskene, - områder som i parforhold vil uttrykke seg stadig forskjellig.    

HVORDAN PREGES VÅRE OPPFATNINGER? 

Med temaet homofili blir vi raskt konfrontert med to fremtredende og ubearbeidede tendenser hos de fleste av oss. 

Det ene er vår sterke trang til ikke bare å ville ha forklaringer på fenomener, men helst å kunne redusere dem til en enkelt årsak. Ved sykdom er for eksempel både pasient og lege ofte fornøyde når det kan sies at det skyldes et virus, en bakterie, feil kosthold, fullmånen, overbelastning på jobb eller en annen isolerbar enkeltfaktor. Sannheten er vel heller som en tidligere norsk lege en gang uttalte: ”Alt henger sammen med alt”. Det meste er multifaktorielt. Når det gjelder noe så komplekst som utviklingen av menneskets seksuelle orientering, er det antagelig svært mange og individuelt høyst forskjellige faktorer som virker inn. 

Dette har også preget forsøkene på homofili-forklaringer. I gamle dager rådet lenge forføringsteorien: Ekle menn som forførte kjekke unge gutter, slik at disse ble homofile resten av livet - (en må sannelig ha trodd at dette var positivt inntrykksfulle hendelser??).

Senere har psykoanalytikere snakket om den avvisende moren, den invaderende moren, den fraværende faren, den for myke faren, foreldrene som i bunnen ikke var fornøyde med barnets kjønn m.m.m., uten at noe av dette har vist seg å ha noen allmenngyldig relevans eller å kunne bekreftes i empiriske funn.

Genetikerne har på sin side lett etter homo-genet uten å finne det, - ikke overraskende med en så hetero-gen gruppe. I forbindelse med den genetiske determinismen, kan jeg som en slags kuriositet nevne at jeg har gleden av å kjenne 2 voksne, eneggede tvillingpar, der begge parene har en klart homofil og en klart heterofil tvilling. Parene har vokst opp i ganske normale norske familier, med flere søsken, og som tvillinger opplevd å gå gjennom forholdsvis like barndomserfaringer. (Jeg har til gode å treffe et enegget tvillingpar der begge er homofile, men de finnes også.) 

Tankevekkende i forhold til utviklingen av seksuell orientering er også den etter hvert godt dokumenterte forekomsten av homoseksualitet og lange likekjønnede parforhold hos fritt levende dyr - (slik det senere også er vist i en større utstilling på Zoologisk Institutt i Oslo høsten 2006). 

En annen tendens vi raskt konfronteres med er vår sterke trang til negative stereotypier, generaliseringer, gruppeoppfatninger overfor det som er ukjent, fremmed. Forestillinger om sigarrøykende lesbiske kvinner i herredress, tvilsomme menn på offentlige toiletter, skrullete homofile frisører m.m. sitter fast hos mange. Frem til 17-18 års alder trodde jeg også at jeg selv var en av de ytterst få mer ”normale” som ikke drømte om å sprade rundt med leppestift og håndveske.

De som for eksempel har sett de store homoparadene i Oslo i juni hvert år, kan med tusenvis av homofile i ”alle utgaver” i gatene få korrigert noen av sine forestillinger: lærkledde machomenn, dragdronninger med glamour og glitter, bole-propper som pumper både jern og steroider, sporty fjellfolk i kjekke nickerser, bamse-homser med skjegg og bekymringsfull livvidde, trauste yrkesforeningsrepresentanter, osv. osv. Regnbueflagget som brukes ved mange av homofiles arrangementer, er et treffende bilde på både mangfoldet og fargerikdommen som finnes innenfor denne store gruppen av kvinner og menn.

M.a.o.: Homofile har egentlig ikke noe annet til felles enn at de er homofile! 

Filmskaperen Pier Pasolini(1922-1975) som også var homofil, uttrykte følgende (26):

”Erotikk er et overveldende individuelt fenomen.”

”Det er avgrunner mellom dem som tilhører den samme erotiske familie”.

I slekt med Mackay ser Pasolini på enhver seksuell orientering som noe helt individuelt/singulært, som ikke kan knyttes eller reduseres til noen felles målestokk, Det er ingen gitte broer over den eksistensielle avgrunnen mellom menneskene, - broer som kanskje nettopp søkes gjennom det seksuelle?  

Åpent homofile politikere, prester, kulturpersonligheter og kjendiser har på mange måter hjulpet til å nyansere bildet av homofile hos folk flest. Det samme kan sies om vidt forskjellige fenomener som fjernsynets ”Homsepatrulje”, mannskoret ”Fri Utblåsning”, orkesteret ”Homofonien”, håndballaget Raballder, cowboyfilmen ”Brokeback Mountain” og den vanskelige tematikken islam/homofili som endelig er i ferd med å komme litt frem fra forhengene. 

Det dreier seg om en samfunnsmessig på mange måter interessant gruppe. I alt sitt mangfold kan homofile bla. sees på som en bredt sammensatt sivilsamfunnsgruppe (NGO), som har utrettet og oppnådd svært mye i løpet av den siste mannsalderen. Tydeligvis har denne brokete gruppen et visst overskudd av kreative og uredde sjeler, som alle har homofilisaken som en av de babyene de vil hjelpe frem i verden. 

For avslutningsvis å gjenta Mackay:

”Som alle spørsmål i vår tid er dette et sosialt spørsmål, et spørsmål om den personlige frihet, individets frihet og kan bare løses gjennom dette. I grunnen forstår hver enkelt kun sin egen kjærlighet, all annen kjærlighet er fremmed, uforståelig, hvis ikke uhyggelig for ham. Her kan bare dette virke helbredende: at man fatter retten til personlig frihet, med toleranse for den fremmede vesensart som siste og høyeste kulturytring.” 

Jeg håper derfor at denne artikkelen kan være et lite bidrag til mindre uhygge og øket toleranse hos enkelte interesserte lesere.   

Artikkelen er trykt i tidsskriftet Libra, nr. 2/2007.     

Referanseliste 

1. Rudolf Steiner: Briefe 2, 1890-1925, GA 39, s. 193

2. Rudolf Steiner: Gesammelte Aufsätze zur Literatur, GA 32 s. 263

3. Rudolf Steiner: Biographien und biographische Skizzen, GA 33 s. 164

4. Rudolf Steiner: Min livsvei, Antropos forlag, Oslo 1999, kap. 28

5. Reidar Kjær: Seksualpsykopaten som forsvant, i Brantsæter, Eikvam, Kjær, Åmås: Norsk homoforskning. Universitetsforlaget, Oslo 2001, s. 104

6. Øystein Rian: Mellom straff og forfølgelse. Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene, i Brantsæter, Eikvam, Kjær, Åmås: Norsk homoforskning, Universitetsforlaget, Oslo 2001, s. 25

7. Hubert Kennedy: Der Dichter der namenlosen Liebe, i John Henry Mackay: Der Puppenjunge. Die Geschichte einer namenlosen Liebe aus der Friedrichstrasse.

Verlag rosa Winkel, Berlin 1999, s. 341

8. Hubert Kennedy: Reading John Henry Mackay: Selected Essays, San Francisco 2002.

9. Wolfgang Gädeke, ledende prest i Christengemeinschaft i Tyskland, personlige meddelelser, 2005

10. Cato Schiøtz, Libra 2003-4

11. Bo Dahlin, Ingrid Liljeroth, Agnes Nobel: Waldorfskolan- en skola för människobildning,

Karlstad University Studies, Karlstad 2006:46

12. Bernard Lievegoed: Lebenskrisen-lebenschancen, Kösel Verlag, München 1979

13. Bernard Lievegoed: Der Mensch an der Schwelle. Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 1985.

14.  ref.12, s. 99

15. L.F.C. Mees: Ätherleib und Biographie, Beiträge zu einer Erweiterung der Heilkunst (1981-3)

16. Flensburger Hefte: Liebe Leben. Homosexualität und die Vielfalt der Lebensformen in    Zeiten der Individualisierung, Flensburg 2000.

17. Skriftlig referat fra foredraget i FALK (Forening for antroposofisk legekunst) foreligger ikke, baserer seg på undertegnedes hukommelse som tilstedeværende.

18. Norbert Glas: AIDS, Beiträge….. (1987-3)

19.Wolfgang Kersten: Stellungnahme ,Beiträge…. (1987-6)

20. Friedwart Husemann: Krankheit und Moral  Beiträge… (1987-6)

21. Otto Wolff: Homophilie-Homosexualität: eine notwendige Unterscheidung,

Der Merkurstab (1988-3)

22. Willy Pedersen: „Nye seksualiteter“, Bokklubben, Oslo 2005

23. Gisbert Husemann: Sinnesorganismus und Homosexualität, Der Merkurstab (1990-6)

24. Michaela Glöckler, lege og leder for medisinsk seksjon ved Goetheanum, referert i medisinsk seminar i Oslo 1989.

25. Personlig meddelelse, 1979.

26. Guy Scarpetta: Pasolini - En engasjert intellektuell, Le Monde Diplomatique, februar 2006.